7 s e pinse I

Matt.5,20-26

Høgmesse

”Jesus Kristus-vår rettferdighet hos Gud!”

I

“Dersom noen av oss får problemer med å tilbakebetale gjeld, er det flere muligheter for å finne en løsning. Men det er viktig å ta tak i problemene tidligst mulig... Slike vanskeligheter forsvinner ikke av seg selv, og den som har fått økonomiske problemer må selv aktivt prøve å løse dem. Det er…viktig å finne årsaken til betalingsproblemene.

Utgangspunktet er likevel alltid at den som har gjeld skal gjøre opp for seg. Den vi skylder penger (kreditor) kan benytte flere måter å inndrive gjeld på.

En dialog med kreditor kan være starten på løsningen av gjeldsproblemene.”

Innledningen til noen jusstudenter sin rådgivningsbrosjyre kan synes lite åndelig, men får også være innledningen til dagens preken.

For på mer enn én måte;

Å ha gjeld er ingen spøk...

Som for 14 dager siden(Matt.7,1-5) er Evangeliet i dag fra Bergprekenen, Jesu undervisning av sine disipler på Saligprisningenes Berg i Galilea.

http://www.stellamaris.no/180605.htm

Denne viktige talen av Jesus er som vi hørte ingen moralsk oppstrammer av troppene, men en proklamasjon over Jesu venner: ”Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: Dere er jordens salt!...Dere er verdens lys!”(Matt.5,1-2,13+14a) ER, altså, ikke skal være eller burde være. Slik ER du og jeg om vi er rette kristne, dét handler Bergprekenen om.

II

I dagens tekst blir dette synliggjort når det gjelder vårt sinnelag. Siden det er flere vanskelige ting i teksten, skal jeg først forklare noen sider ved den:

v.20. Jesu disipler har en annen rettferdighet enn de skriftlærdes og fariseernes. Deres rettferdighet fører dem aldri inn i Himmelriket! Hva mener Jesus med dette? Jødenes ledere måtte vel være eksperter på et hellig liv? Meningen er at Jesu venner har å gjøre med en rettferdighet som ikke er fra dem selv. De har kommet inn på en ny vei, en ny kurs ved Ham, Jesus Kristus. Han er vår rettferdighet. Ved sin død og sin oppstandelse har Han brakt soning for alle våre synder, og gjort at Gud kan se på deg og meg i nåde, med gunst, og kan erklære oss for rettferdige for seg ved Jesu blod.

Ellers tenker vi i dette første verset lett tilbake til dette ordet:

«Hvem kan gå opp til Herrens fjell,

hvem får stå på hans hellige sted?»

«Den som har skyldfrie hender

og et rent hjerte,

den som ikke farer med svik

og ikke sverger falsk ed,

han får velsignelse fra Herren

og rettferd fra Gud, sin frelser.»

(Sal.24,3-5)

Det første verset i teksten vår i dag er skåret over samme lesten. Så setter samlingen om Guds Ord og Sakrament her i kirken[1] det hele på spissen: Når jeg skal tre fram foran Den hellige Gud her i dag, da har jeg ingen ting annet å vise for meg enn Jesus Kristus, og at Gud i Ham er en forsonet Gud. Halleluja.

v.21. Dette verset innleder flere avsnitt hvor Jesus benytter samme formelen: ”Dere har hørt det er sagt... men Jeg sier dere.” Dette er svært sterke ord. Her møter vi verken en anarkist eller opprører, men Gud selv, kommet i kjød. Det er forholdet mellom Lov og Evangelium, som her blir malt for våre øyne. Gud gav Loven på Sinai, her kommer nå Jesus og viser oss meningen med den. Loven kunne ikke og kan ikke bringe noe menneske rettferdighet hos Gud, slik som fariseerne og de skriftlærde regnet med. Men dét har heller aldri vært Guds mening!

Abraham og David ble frelst ved tro, sier Paulus:

“Salige er de

som har fått sine overtredelser tilgitt

og sine synder skjult.

Salig er det menneske

som Herren ikke tilregner synd.”(Rom. 4,7-8)

To andre steder hos Paulus viser oss klart meningen med Loven.

“Vi vet at alt det som loven sier, gjelder dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud.” (Rom 3,19)

(Guds Lov er til for at vi skal holde munn, på godt norsk...)

“Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.” (Gal.3,23-25)

Det er samme sak Jesus tar opp tidligere i kapitlet vårt:

“Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” (Matt.5,17)

Han er kommet for å vise oss en Guds vilje som er så streng at ingen synd hos mennesket kan slippe unna Guds Lovs Lys. Men ikke bare det: Jesus kommer også med Evangeliet! Og med frelse fra syndens skyld for hver en synder som vender seg til Ham.

Jeg fikk hakeslepp da jeg leeste Vårt Land(020705) i går. I et stort anlagt intervju står det at De 10 Bud er jødedom. Vel, de er det også, men i høyeste grad kristendom. For uten de 10 Bud begriper vi ikke hva vi skal med Jesus som Frelser!

v.22. Her møter vi både dom i vanlig, menneskelig rett, og Guds Dom. Jesus kommer her med tre eksempler på ”munnbruk” overfor vår neste. Først dreier det seg om å rett og slett bli sint på noen. Og så om å si ”Din dumrian”, og endelig, ”Din ugudelige narr”, dét å uttale seg om andres gudsforhold. Alle tre uttrykkene medfører at en bryter samfunnet med sin neste med sin vrede og sine ord. Nå sier Jesus også i denne sammenhengen først at det 5.budet lyder: ”Du skal ikke slå i hjel”. Meningen er denne: Du slår i hjel din neste, ja, du hater ham når du bruker onde ord om ham. Derfor er du skyldig til fortapelsen! Min lærer i det NT på MF, prof. Sverre Aalen, som sammen med sin bror Leiv skrev boka Bakenfor Inferno i 1955 etter “helvetesdebatten” hadde nok et poeng når han hevdet at “hadde begge parter regnet med dette faktum, hadde denne strid ikke blitt så bitter.”

Fortapelsen blir her kalt ”helvetes ild.” Dette henspiller på Hinnoms Dal, som vi kjenner fra GT. Vi ser av 2.Kong. 23,10 at man der rett og slett holdt menneskeofringer til avguder, og at dette var et slags brennoffer. (Se også Jes.66,24) Men Hinnomsdalen er bare et forbilde på fortapelsen. For det er helt klart at Jesus her taler om det å bli støtt bort fra Guds kjærlighet og Frelsen for alltid etter Dommen. Og å være overgitt til Guds vrede i ildsjøen, som Åp. kaller det, uten at det er mulig å omvende seg. (Åp.20,14-15) En virkelighet så forferdelig at den er bent fram uutholdelig å ta fram. Men det må gjøres, så ingen er i tvil: Guds ord lærer virkelig en dobbelt utgang etter døden. Og legg merke til at disse ord som vi hører i dag, først og fremst er ord til Jesu disipler, Jesu venner. Det må ikke bli slik med noen av oss at vi går fortapt fordi vi sa vonde ord om og til vår neste!

v.23-24. Poenget i disse versene er at det ikke finnes forsoning med Gud dersom du ikke forsoner deg med din neste! Du må forlike deg både med Gud og mennesker! Hatet må vike for forsonlighet! Gud vil nok gjerne se ditt offer på alteret, men først og fremst vil Han ha det offer av deg at du bekjenner det gale du har sagt og gjort mot din neste!

v.25-26. I forrige vers handlet det om å forlike seg før en gav offer. To personer er her i rettssak med hverandre. Vi kjenner igjen temaet fra liknelsen om ”Den ubarmhjertige medtjeneren.” (Matt.18,35) Den ene skylder den andre penger. Han måtte da betale tilbake før han ble satt i gjeldsfengsel! Slik var ordningen den gang. I dag har vi gjeldsordninger som kan hjelpe før det går alt for galt. Men Jesus går dypere enn juss og sosialhjelp. Han vil si at rene forlik mellom mennesker er nødvendig, og dét mens en ennå har sjansen! Bildet er alvorlig. Det handler ikke bare om landeveien, men om livsveien. Og ikke bare om et jordisk gjeldsfengsel, men igjen om fortapelsen, som Jesus altså forklarer som et sted man ikke kan slippe ut igjen fra fordi man har en ubetalelig gjeld. For gjelden har du og jeg dypest sett til Gud, på grunn av våre synder. Altså er synden dypest sett skyld overfor Gud!

III

Da er vi for alvor kommet til anvendelsen av teksten. Husk at vi er foran Den Hellige Gud. Han som viser oss det store alvoret: Guds vilje med våre liv har vi aldri klart, og kan aldri klare å oppfylle. For Lovens Lys ser ikke bare store og små enkeltsynder i tanker, gjerninger, og nettopp, som det særlig handler om i dag: Våre vonde ord. Men Guds Lov ser selve syndeskylden i hjertets dyp: den nedarvede skyld som du og jeg har felles med alle mennesker like fra Adam av.

Det skjer i de beste familier...Og i dem med problemer. I ekteskap, blant enslige. I barnehagen, på skolen. På jobben, i media, i kirken!

-Vi har så lett for å karakterisere andre. Uff, han er så vanskelig, hun har så sære meninger, kan voksne si. Mens barna ikke er så ”kultiverte”: Din dumming, å hvor dum du er! Å, hvor ord om andre sitter lett hos oss, men hvordan vi selv er har vi nok verre for å forholde oss til. Her er et helt spekter, fra direkte mobbing til baktalelse og øyentjeneri. Det er samme sak som ligger bak hele veien: Vår manglende kjærlighet til vår neste, vår bror og søster, dem som kommer i vår vei.

Det er forferdelig hvor mye vondt vi mennesker kan bedrive med vår tunge. Ektefeller overfor hverandre. Barn overfor foreldre. Foreldre overfor barn. Barn overfor lærere og andre foresatte. Og omvendt. Kolleger overfor kolleger. Kolleger om kolleger overfor andre. Og hvor mange vennskap har ikke media ødelagt, med en tiltakende sensasjonsjournalistikk, hvor det handler om å sette mennesker opp mot hverandre, i de frie medias navn, men her er også en mer skjult, i løssalgets, opplagets og ”ratingens” navn.

Jesus taler dypt alvorlig og ransakende til oss i dag. Vi har lett for å tenke om synd som f.eks. et lettvint kjærlighets-og seksualliv, som skattesnyteri, ja, endog mord og drap. Og sant nok, det ER brudd med Guds Vilje, synd, å leve i utakt med Herrens Bud på disse feltene.

Men synd handler også om hva vi gjør, hva du og jeg sier med vår tunge! Du kan gå fortapt om du ikke lærer å se dine vonde ord som synd, ikke bare mot din neste, men mot Den Hellige Gud!

    “…tungen er en ild; som en verden av ondskap står den blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, men selv settes den i brann av helvete….tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. Med den lovpriser vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde; fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine brødre! (Jak,3,6+8-10)

Og dette gjelder altså også vi som bekjenner troen. Om du og jeg skal innrømme situasjonen, så står det nok ille til her, i hjem og menighet, på arbeidsplassen og i samfunnet.

Jeg skal ikke være sarkastisk om moderne konflikthåndtæring og ”konsulenter” som tar mål av seg til å løse slikt noe. Men jeg tror nok at de ville få mindre å gjøre-og helt gratis ville det også være-om mennesker i konflikt ville be Gud og hverandre om tilgivelse og unnskyldning.

For mennesker står opp mot, og står mot hverandre fordi vi alle er syndere overfor Gud, og hverandre. Fordi du og jeg har falt så dypt i forhold til Guds plan og vilje med våre liv. Det vi ofte kaller for Lovens 2.Bruk forteller oss om De 10 Bud som en fangevokter, en (den gamle oversettelsen: en tuktemester) som arresterer oss, stopper oss opp og sier: Dine vonde ord fører deg på fortapelsens vei! Men Loven tar oss også i nakken på en annen måte: Den fører oss til Kristus, til Evangeliet. Helt strålende og klassisk er denne prosessen som Biskop Bo Giertz har lagt til Ödesjö Kyrka, der den unge pastor Fridfeldt selv er stilt ansikt til ansikt med syndens alvor, og så er helt ”tom” når han skal preke på Kristi Forklaringsdag. Men ordene tilhører den vestsvenske prest og vekkelsesforkynner: Henrik Schartau(1757-1825):

http://sv.wikipedia.org/wiki/Henrik_Schartau

-Vårt emne blir altså: Jesus alene. Om Jesus alene vil vi tale, for det første: som vekkelsens mål, for det

ferdighet lengter han etter, i hans navn ber han, og ham håper han på. Han ønsker også å få gripe ham stadig fastere, at håpet stadig blir styrket og at han kan få større frimodighet.

-Amen! Dette er min framtidsveg, tenkte Fridfeldt.”

(Fra 2.del av Stengrunden av Biskop Bo Giertz’: Avsnittet: Forklaringssøndag)

http://www.stellamaris.no/bogiertz.htm

Du med de onde ord: Du må til Han som er Guds Ord. Til Han alene, med dine synder, med din tunge, din munnbruk. Bekjenn det alt for Ham. Han tilgir deg for sitt Navns skyld! Og gjør opp med den og dem du har talt vondt til. Gå gjerne til skrifte og til sjelesorg med det!

http://www.stellamaris.no/skrifte.htm

IV

Å ha gjeld er ingen spøk...

“Dersom noen av oss får problemer med å tilbakebetale gjeld, er det flere muligheter for å finne en løsning. Men det er viktig å ta tak i problemene…”

Det er mitt privilegium å fortelle deg i dag at det er én mulighet for gjeldsordning: Kristus har betalt din skyld og gjeld! Vi slipper ikke ut før vi har betalt til siste øre, men Kristus har betalt allerede:

”Gjeldsbrevet som gikk mot oss på grunn av Lovens Bud strøk Han ut og tok det bort ved å nagle det til korset!”(Kol.2,14)

Så vil jeg gjerne få invitere deg til å ta imot nattverdens sakrament i dag. Der er Kristus nærværende i brødets og vinens skikkelse etter sitt Ord og løfte. For der gir Han oss i disse menneskelige elementene sitt hellige legeme og blod. Og dermed syndenes forlatelse. Vi er alle med våre onde ord uverdige til å gå til alters. Men Kristus gir oss i eukaristien det salige bytte. Med en vri på en kjent folkevise:

”Du bytter bort synden, får nåden igjen!”

Han-Guds Lam som bar alle våre synder får våre onde ord. Vi får Hans talte Ord i løftet: Ta dette og ét! Drikk alle derav! Til syndenes forlatelse. Og Hans synlige Ord i munn og hender: For dere. For deg. For deg også! En livets øy i ildsjøen...(Otto Odland) Velkommen I Jesu Navn!

Til Ære for Faderen, ved Sonen, i Den Heilage Ande, som var er, og vere skal, EIN Sann Gud, høglova frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com

Denne versjonen av prekenen stammer fra den gamle presteboligen på Tjødnhaugen i Fjell Prestegjeld, lørdag 6.juli 1991. Titelen er megetsigende. Kort tid etterpå ble jeg langvarig syk(inkl. innleggelse i sykehus) med mye svimmelhet, og fikk mer enn nok med å ”holde meg fast.”

Men Kristi rettferdighet holdt meg fast i troen.

---

[1] En tidligere versjon av denne prekenen skyter her inn: ”Så og si på Hans Hellige-Fjell”