2.Påskedag I

HM/Bl

280305

Luk.24,13-35

(Brukt H/200487, Turøy/170495, her bearbeidet.)

I

Litt om St.Basilios den store først i dag.

Han ble født ca. år 330 i Cæsarea, hovedstaden i den romerske provinsen Kappadokia i det nåværende Tyrkia. Han regnes som den største av de tre “kappadokiske kirkefedrene”. Han og en annen av disse, vennen Gregor av Nazianz er også to av Kirkens fire store greske kirkelærere sammen med Johannes Krysostomos og Athanasius.

Han er en av dem vi kan takke for at Bibelens lære om Kristus ble rådende i kirken, i det “han sto som en påle” mot arianerne, de som hevdet at Jesus bare var et menneske. For to år etter hans død ble den nikenske trosbekjennelse endelig fastsatt på konsilet i Konstantinopel.(381)

Basilios ble presteviet i 363/64, og i 370 valgt til erkebiskop. Som biskop måtte han forsvare de rettroende kristne i Konstantinopel mot keiserens forfølgelser. Han ble stevnet for prefekten for å rettferdiggjøre seg, og han var så frimodig at prefekten ble forbløffet over hans dristighet. Han ble truet med avsettelse, forvisning og til og med dødsstraff. Basilios svarte at han bare eide noen filler til klær og noen bøker, så avsettelse var ingen trussel. Det var heller ikke forvisning, ettersom han levde som en fremmed på jorden, på veien til Guds rike. Når det gjaldt tortur og død, innrømmet Basilios at han var svak. Men, sa han: «Bare det første slaget vil gjøre vondt. Når det gjelder døden, vil den gagne meg, ved å bringe meg enda nærmere til min Gud, som jeg lever fullstendig for». Prefekten bestemte seg da for å la ham være.

Mye av det vi vet om Basilios' liv stammer fra hans egne brev, avhandlinger og prekener. Hans omfattende korrespondanse gir et levende inntrykk av en mangesidig personlighet og storhet.

Han gjorde seg sterkt bemerket som predikant, liturg, teologisk skribent og velgjører. Han hadde ekte sympati for de fattige og undertrykte og var skånselsløs overfor de rikes overflod. Han ekskommuniserte dem som var involvert i den omfattende prostitusjonstrafikken i Kappadokia.

Andre sider av hans pastorale omsorg var syn for ungdommen, rehabilitering av tyver og prostituerte og korreks overfor geistlige som var for tett på politikk eller et usedelig liv, og av rettsvesenet, når dette dømte for hardt.

Han prekte både morgen og kveld til enorme forsamlinger og innførte faste tider for felles bønn åtte ganger hver dag. Han skrev Philokalia, «den store munkeregelen», som trakk opp prinsippene for klosterlivet. Han redigerte også den nattverdliturgien som bærer hans navn. Her er et utdrag fra nattverdbønnen:

Heilage Gud og Far,
til minne om din Son si liding,
hans oppstode frå dei døde,
hans himmelferd til din høgre hand,
mens vi ventar på at han kjem att i herlegdom,
ber vi fram for deg disse dine eigne gåver,
dette brødet og denne kalken,
i takkseiing for alt og i bøn for alle.

Herre, du som elskar alle menneske og
utan ende syner oss din godleik,
vi syndarar ber deg:

Lat din heilage Ande koma over oss og desse dine gåver.

Gjev alle dei som samlast for å få del i
Kristi lekam og blod, å bli eitt ved Den heilage Ande,
så vi kan helgast som eit levande og
heilagt offer, til hugnad for deg.

Et slikt takke-og lovprisningsoffer som Basileos den Store, men før ham Paulus taler om i begynnelsen av Rom.12 er vi i dag, sammen med Emmausvandrerne, hele den hellige kirke i himmel og på jord, og over hele jorden på denne 2.Påskedag.

II

Til teksten:

To disipler er på vei fra Jerusalem til Emmaus. Skandalen har skjedd. Den Jesus de hadde fulgt var død: «Han var ein profet, mektig i ord og gjerning for Gud og heile folket. Men overprestane og rådsherrane våre fekk dømt han til døden og krossfeste han. Vi vona at han var den som skulle fria ut Israel! (24,19b-21). Ut fra det de fortalte Jesus kan vi slutte at samtalen ikke var særlig lystelig.

Tvert imot kan vi slutte at de var ganske slått ned i støvlene som det heter på fotballspråket. Verken kvinnenes vitnesbyrd om den tomme grav eller englesynet hadde tydeligvis etterlatt noe varig og avgjørende inntrykk, selv om begge hadde hørt om påskemorgens dramatiske begivenheter.

Det er "baksiden" av påsken vi møter i dag. Hva skal du og jeg gjøre som ikke "får til" å tro det som er skjedd i påsken? Vi hører at presten og predikanten sier det: Jesus døde for dine synder. Jesus er stått opp. Du har sunget det før, og du synger det nå, i påskesalmene. Men det er så vanskelig å tro det!

Så er du kanskje en Emmausvandrer du også. Du er døpt, vil tro i ditt hjerte, og være med Jesus. Det var stunder, i kirken, på bedehuset da du opplevde Guds kall sterkt og klart, og du visste at nå kaller Herren på deg.

Men så ble det hverdag. Du skulle på jobben igjen på mandag, akkurat som vi kan anta var tilfellet med de to vi møter i teksten idag. Så var det hellige, alvoret som blåst bort.

Du møtte mennesker som lo av Kirken, og dem som ville ta alvorlig det Gud har sagt.

Det ble vanskelig. Om Jesus hadde stått opp, slik som Emmausvandrerne tross alt hadde hørt, og som du har hørt mange ganger, skulle Han ikke da VISE denne seiren, litt, i allefall?

Hvorfor ble det så vanskelig å ta kallet fra Herren på alvor? En ting er når mennesker som står utenfor presser og tapper oss for frimodighet. Og så er det vanskelig å leve et SEIRENDE kristenliv.

Disiplene rømte fra Jesus etter tilfangetagelsen. Den frimodige bekjenner, Peter, bante på at han ikke kjente ham. Og Judas hadde gjort slutt på det hele. Og du og jeg forråder jo Jesus daglig!

Vanskelig er det å få tid til å lese Ordet, liten lyst finnes det til å be, kanskje, og til kirken, nei, jeg orker ikke nå...

Emmausvandring? Ja, så menn.

III

Det er nok flere av oss som er i akkurat samme situasjon som de som gikk langs den veien som i dag fører til byen Lod, utenfor Tel Aviv, med Ben Gurion-flyplassen.

Hvordan skal det bli alvor med troen?Hvordan skal påskens glede bli din og min? På alvor altså. ikke noe utenpåklistret

Da er det godt å tenke på:

1. Jesus hadde stått opp. Det vitnet kvinnene om. Graven var tom. Javisst kunne man bli forvirret over mindre. Men følelser kan ødelegge for oss. Faktum står fast: Jesus lever!

2. Den oppstandne Jesus kom og slo seg i lag med dem. Jesus kommer til to alminnelige mennesker på en støvete landevei. Midt i hverdagen. Hvorfor da Emmaus? Byen ligger mellom 10 og 20 km fra Jerusalem. Her kan være flere forklaringer, som f.eks. at Jesus etter oppstandelsen ikke i det hele tatt skal kobles sammen med graven. En annen grunn: Vi skal skjønne at Han er allestedsnærværende. At Han kan komme til alle hvor som helst. Også her i kveld. Til folk på Toftøy, på Rong og i Blomvåg, til dere i Ona, til dere fra Hjelme sokn.

3. Jesus kom midt i hverdagen. Han kan komme til alle. Også alle tiders Emmausvandrere, som ikke får til dette med troen. Som ikke får til å leve som en kristen. Men han kom ikke til Pilatus, som hadde vasket sine hender og sagt "Hva er sannhet", enda Han som er Sannheten sto rett foran ham. Han kom ikke til Overprestene og de skriftlærde, som var opptatt av å overbevise seg selv og andre om at Jesus bare var en bedrager, at noen hadde stjålet liket, og som i egen interesse, for å redde sitt eget skinn satte ut falske rykter.

Han kom til Emmausvandrerne. Hvorfor? Fordi de samtalte om Jesus!

“Dei som har age for Herren, tala då saman,

og Herren lydde etter og høyrde kva dei sa.

Hjå han vart det skrive ei minnebok

om dei som ottast Herren og ærar hans namn.”(Mal. 3, 16)

Det er det Luther kalte "brødres, altså kristnes gjensidige trøstesamtale', noe som han nesten sidestilte med skriftemålet og sakramentene når det gjelder velsignelse.

Og det var nettopp velsignet de skulle bli disse to. Selv om de ikke følte det slik, selv om det ikke forsto så mye.

Men her er mer å si. For, når Jesus hadde kommet, så talte Han med dem og “tok til å leggja ut for dei det som står om han i alle skriftene, heilt frå Moses og hjå alle profetane.”(24,27)

Og de lot seg tiltale. Og, når de nærmer seg Emmaus, og han later som om han skal dra videre, så nøder de ham, ber ham inntrengende om å bli.

Og alt mens de var både uforstandige, trege og forvirret, bedrøvet og skamfulle.

De hadde talt om Jesus. Og det var altså ikke en samtale der Jesus ble diskusjonstema. De delte Jesu storhet, "Han var ein profet, mektig i ord og gjerning for Gud og heile folket,"(24,19) forteller de i sin sorg.

De hadde latt seg tiltale av Jesus. Hørt på hva Han hadde å si.

Og de hadde bedt Ham om å bli, da han skulle gå videre Alle disse tre fasene i

Emmausvandringen er viktige, men det står fast: Jesus hadde gått videre om de ikke hadde bedt ham om å bli.

IV

Kjenner du deg selv igjen? Jeg spør deg som gjerne skulle ha blitt en kristen, på alvor.

Jeg er sikker på at Jesus i allefall av og til er en del av din oppmerksomhet. Du leser kanskje i Bibelen, du går av og til til kirke, kanskje du er innom bedehuset også.

Nå i påsken er Jesus gjerne i oppmerksomhetsbildet på mange måter i media. Det er gudstjenestene, det er kirkemusikk, det er barnas programmer.

I går hørte jeg Øyvind Pharo på “Cowboy og Indianer” på NRK P1. Sangen “Jesus on the mainline” med Ry Cooder ble spilt:

I know Jesus is on that mainline

Tell Him what you want…

Call Him up and tell Him what you want

Well, the line ain't never busy

Tell Him what you want…(trad.)

Så sa Pharo, “jeg er sikker på at mange har Jesus is on the mainline nå i forbindelse med flodbølgekatastrofen…”

Men, så gjelder det da “å ringe ham opp.” Han må få tale til oss. Tale til hjerte og sinn. Du må la Jesus få lov til å legge ut for deg om hvem Han er, og om hvorfor Han måtte dø og stå opp. Les Bibelen, Gå og hør Guds Ord, ofte og gjerne.

Men én ting mangler nok ennå. For Jesus går videre, om ikke du nå ber Ham om å bli hos deg. Jeg undres på om ikke mange har kommet så langt som dette, men ikke har bedt Jesus slik bokstavelig om å komme inn i sitt liv.

Kanskje du denne påsken skulle gjøre det.

V

Men her er en ting til å si.

De hadde hørt Ordet. De hadde bedt Jesus om å bli hos seg. Om de ikke forsto særlig mye av Ham. Det var jo først senere at de virkelig kjente Ham igjen!

Så er det at Herren gjør noe merkelig. “Og medan han sat til bords med dei, tok han brødet, bad takkebøna, braut det og gav dei.” (24,30) Da er det at: “Då vart augo deira opna, og dei kjende han att; men han vart usynleg for dei.” (24,31)

Psykologene forteller at vi mennesker har et "bildeskapende sjikt" i vår bevissthet. Det er der ord og handlinger liksom kommer på "innsiden" av oss det er der noe blir alvor, det er der det begynner å gjelde oss personlig. Det er der noe blir mer enn ord.

Jesus vet om dette. Han vet at vi mennesker trenger å høre slik at det kommer på innsiden av oss. Det var derfor han underviste Kleopas og den andre så grundig på Emmausveien. Og, som vi hørte, det ble så viktig for dem at de bad Jesus om å bli.

Men Jesus vet også at vi trenger å se, få våre øyne åpnet. Han vet vi trenger å kjenne-med våre fingre, smake med vår munn, for at Han skal virkelig ta plass i vår bevissthet, i vårt hjerte, som Bibelen sier .

“Og medan han sat til bords med dei, tok han brødet, bad takkebøna, braut det og gav dei.” (24,30) Emmausvandrerne fikk oppleve det. De grep sjansen: “…Dei nøydde han og sa: Ver hjå oss! Det lid mot kveld, og dagen hallar. Då gjekk han inn og gav seg til hjå dei.”(24,29) Han vil at du også skal få oppleve det. Og nå tenker Jesus spesielt på deg som har så vanskelig for å leve som en kristen.

St.Basileos den stores og andre nattverdbønner i kirkens lange tradisjon er slike “nødinger” av Jesus. Om at Han må bli, og ikke gå. Store teologer og biskoper som ham er ingen av oss. Men vi kan istemme hans bønn, og be vår egen. Én linje er nok, slik som i Emmaus første gang. “Abide with me, fast falls the eventide”, kjent på norsk som “O bli hos meg, nå er det aftentid” var den anglikanske sokneprest Henry F.Lytes måte å si det på. Han var plaget av både astma og tuberkulose. Da han prekte siste gang, 4. september 1847, var han en døende mann og måtte nærmest krabbe opp på talerstolen. Det var i denne forbindelse at salmen vi er så glad i ble til.

Nød Jesus til å bli hos deg du også. Sett deg ned ved Hans bord. Ta i mot brødet med dine svake fingre og smak det som bærer Hans fullkomne soning av din synd og skyld, Hans seier over synd, djevel og død.

Det er da du bokstavelig talt får kjenne Jesus. Selv om følelsene går i mot. Det er der oppstandelsesgleden er. Velkommen i Jesu Navn.

Til ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, og vera skal, EIN Sann Gud, frå Æve til Æve!

Kilder: katolsk.no

livetskilde.org