2.PŒskedag

HM/TBOS

Luk. 24: 13-35.

(brukt T/1999; 160499)

 

Salmer:

673.1-3 PŒskemorgen

668 Krist stod opp

673.4-5 PŒskemorgen

680 salige stund

 

Helt fra urkirken av har pŒsken v¾rt kristenhetens store festdag, preget av glede og jubel. F¿rste pŒskedag var for eksempel kirkeŒrets store dŒpsdag. Da ble alle som hadde fulgt fastetidens dŒpsoppl¾ring opptatt i det kristne menighetsfellesskap, og fikk gŒ til sin f¿rste nattverd. I tillegg til pŒskenattsmessens lovsanger, prosesjoner og dŒpsritualer, ble det kimt med klokkene i alle kirker og klostre. Og tradisjonen med Œ kime med kirkeklokkene foran h¿ytidsgudstjenesten f¿rste pŒskedag, lever den dag i dag og foreskrives av dagens norske alterbok.

 

En annen kirkeskikk som bidro til Œ gj¿re pŒskemessen til et samlet uttrykk for glede, Iys og gjenoppstŒtt liv, var Œ sette vŒrblomster pŒ alteret. Dette ble i romerkirken f¿rste gang tillatt av pave Clemens VIII pŒ slutten av 1500-tallet. Etterhvert ble skikken tatt i bruk i alle evangeliske kirker, selv der de naturlige forholdene lŒ minst mulig til rette for det.

 

I Norge fikk pŒskeliljen en kristen symbolfunksjon som alterblomst i Norge. Dette gjenspeiler seg i mange legender. En av dem forteller om Gundifu, en kristen frankisk kvinne som var blitt r¿vet og tvangsgiftet med vikingen Ane Vidarfar, en smŒkonge i Aust-Agder. En pŒskemorgen, etter at hun hadde gjennomlevd Jesu lidelseshistorie i sine tanker, gikk hun i forb¿nn for sin uomvendte mann. Da er det underet skjer:

ÇOver i nuten paa den anden side av dalen steg der et skinnende Iys. Det funklet og flimret som en av himlens stjerner, og efterhaanden antok det form av en veldig, Iysende blomstÈ.

 

Ved dette tegnet fikk hun kraft til Œ forkynne evangeliet om Hvite-Krist for hedningene og omvendte sin husbond. Sagnet forteller at blomsten ble stŒende i Hillenut som et herlig tegn og symbol pŒ det som var skjedd, og denne hendelsen skal ha gitt blomsten navnet ÇpŒskeliljeÈ.

 

(Fra ÇPŒsketradisjoner i et historisk perspektivÈ av Ingrid Hanssen.)

 

Langt fra noen legende, men likevel temmelig uvanlig er beretningen om hvordan det kom ville pŒskeliljer til Aukra prestegard i Ytre Romsdal. Disse blomstene kommer stadig opp hver vŒr, stŒr noen dager og danner for en kort stund den aller vakreste blomsterseng.

 

Den 14.august 1749 var det bispevisitas i Aukra kyrkje. og i protokollen sin etter visitasen skrev biskopen: ÇPŒ en jorsalfars(Jerusalems-)reise brakte sogneprest Alexander Borch med seg pŒskeliljer som han plantet her pŒ Ager¿eÈ. Fra Jerusalem samlet han jord i en pose. og denne tok han med seg hjem. Jorden ristet han sŒ ut over marken i prestegardshagen. Men hvorfor gjorde han dette? Presten kom i den situasjonen at han ikke klarte Œ tro pŒ Guds tilgivelse for synd. Dette ble til stor sorg for ham, og han kom til at han mŒtte reise pŒ pilgrimsferd til ÒDet hellige landÓ for Œ fŒ fred.  Likevel kunne han fremdeles ikke tro. En dag bad han inderlig til Gud om at Han mŒtte gi han et tegn. Da sŒ han ut av vinduet, og fikk ¿ye pŒ en pŒskelilje i hagen som stod sŒ fint og Iyste mot ham. Dette tok han som tegnet fra Gud. og fikk siden fred i sinnet.

(Fra Aukra Kyrkje 150 Œr, Johan Julnes, Knut R¿d, Aukra 1985, s.30)

 

Som vi vet, kan stundom pŒskeliljen springe ut mens vinteren fremdeles henger i. Det er som om vŒren, det nye liv i skaperverket kan m¿te motstand. Men slik er det ogsŒ i den Œndelige verden. Vi kan selv stŒ imot i vŒr vantro. ÒSynden som sŒ lett henger seg pŒ oss,Ó sier Hebreerbrevet.(12,1) Videre har Òd¿den en broddÓ(1.Kor.15,56), nemlig nettopp synden, for Œ si det med Paulus. Og Òderes motstander djevelen gŒr omkring som en br¿lende l¿ve, for Œ finne noen Œ sluke.Ó (1.Kor.5,8)

 

Men aller mest gjelder det at pŒskens evangelium. om den nye situasjonen mellom Gud og oss, Forsoningen, og Forl¿sningen Jesus brakte ved sin d¿d og oppstandelse , kostet Jesus alt.

 

I den store lovsangen under nattverdinnstiftelsen Skj¾rtorsdag ber Herren:

 

ÒD¿dens lenker sn¿rte seg om meg,

d¿dsrikets redsler grep meg,

jeg fant bare n¿d og sorg.

Da kalte jeg pΠHerren:

Ò Herre, redd mitt liv!Ó

...

Ja, du har reddet mitt liv

fra d¿den,

mitt ¿ye fra grŒt

og min fot fra fall.

Jeg fŒr vandre for Herrens Œsyn

i de levendes land.Ó(Sal.116)

 

Vi vil ogsŒ lovprise Herren for soning og seier i det vi reiser oss og synger vŒrt h¿ytidsvers:

 

---------------          

H¿ytidsvers

----------------

Tekstlesning

---------------

(Etter Bibeltime pŠ en st¿vete landevei Av Alf B. Oftestad, FFoR 1983, og preken T/170495)

Triste, motl¿se og skuffet gikk de to disiplene fra Jerusalem mot Emmaus. Jesus var ikke mer. De var som kvinnene, som de tolv disiplene, ja som alle Jesu venner og fiender, ferdig med Jesus. Han var d¿d, og livet mŒtte gŒ videre. Han som de trodde pŒ og som skulle befri Israel, var ikke mer. Det ble med bare noen spaserturer og et og annet under. Han var mektig i ord og gjerning, men det endte med en van¾rende d¿d pŒ et kors. Inderlig skuffet forlater de Jerusalem hvor det hele hadde skjedd. PŒ en st¿vete landevei gŒr de bort fra minnene og skuffelsene. SŒ menneskelig de reagerer. De som oss. Det mŒ jo gŒ. Du mŒ gj¿re det beste ut av det selv om tvilen og livets sŒkalte beinharde realiteter har fŒtt deg til Œ fjerne deg sakte, men sikkert fra den troen du hadde dengang du var med og foldet dine hender og leste din Bibel. Har du det slik er du i slekt med Emmausvandrerne. De som ikke regnet med Jesus Kristus. Det var blitt pŒske. men de visste det ikke og var ferdig med Ham men Han var ikke ferdig med dem.

 

Jesus gikk sammen med dem

 

To disipler er altsŒ pŒ vei fra Jerusalem til Emmaus. Skandalen har skjedd. Den Jesus de hadde fulgt var d¿d: ÒDette med Jesus fra Nasaret...Ó(24,19b ff). Ut fra det de fortalte Jesus kan vi slutte at samtalen ikke var s¾rlig lystelig.

 

Tvert imot kan vi slutte at de var ganske slŒtt ned i st¿vlene som det heter pŒ fotballsprŒket. Verken kvinnenes vitnesbyrd om den tomme grav eller englesynet hadde tydeligvis etterlatt noe varig og avgj¿rende inntrykk, selv om begge hadde h¿rt om pŒskemorgens dramatiske begivenheter.

 

Det er "baksiden" av pŒsken vi m¿ter i dag. Hva skal du og jeg gj¿re som ikke "fŒr til" Œ tro det som er skjedd i pŒsken? Vi h¿rer at presten sier det: Jesus d¿de for dine synder. Jesus er stŒtt opp. Du har sunget det f¿r, og du synger det nŒ, i pŒskesalmene. Men det er sŒ vanskelig Œ tro det ..

 

Jesus gikk med disse to sorgfulle og skuffede vandrerne. Skritt for skritt f¿lger Han dem.

De snakket sammen. De delte med hverandre sin sorg over det som hadde hendt. Det var de Œndelige ting de talte med hverandre om. Er samtalen om de Œndelige ting blitt borte mellom oss? ÒDe som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og h¿rte hva de sa.Ó (Mal.3,16) Det er det Luther kalte "br¿dres, altsŒ kristnes gjensidige tr¿stesamtale', noe som han nesten sidestilte med skriftemŒlet og sakramentene nŒr det gjelder velsignelse.

 

 

Jesus slo f¿lge med dem. Han samtalte med dem - Han spurte dem, og de svarte. De kom med det som tynget, og Han Iyttet. Han viste sin diakonale og sjeles¿rgeriske omsorg for de to. Og nettopp fordi Han hadde en inderlig omsorg for dem, irettesatte Han dem ogsŒ. Men alt dette skjedde mens de ikke kjente Ham. SŒ kan vi sp¿rre: Hvorfor ble deres ¿yne holdt igjen sŒ de ikke kjente Ham? Hvorfor sa Han ikke: Se, her er jeg, den oppstandne. Jeg er ikke d¿d, jeg lever. Han holdt deres ¿yne igjen for Œ rense deres tro og utdype deres kristenliv Han ville at de skulle si Ham alt.

Jesus ville feste deres tro til Skriften. De som var sΠuforstandige og trege til Πtro alt det profetene hadde sagt.

 

Jesus holdt bibeltime for dem

 

Det var maktpŒliggende for Jesus Œ vise dem til Ordet f¿r Han Œpenbarte seg for dem. ÇMŒtte ikke Messias lide dette, og sŒ gŒ inn til herligheten? Deretter begynte Han Œ utlegge for dem det som stŒr om Ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.Ó(24,26) NŒ fikk den kommende urmenighet en ny forstŒelse av Det gamle testamentet. Han pekte pŒ hva Skriften sa. Dette t¿rre og nakne og n¿kterne, som dog er Ordet fra Guds munn som aldri kan d¿. - Det ga Han dem. Det utla Han for de to motl¿se stakkarene. Han ba dem holde seg til Guds Ord i det Han minnet dem om hva som stod skrevet.

 

En ekte opplevelse av pŒsken er ikke hinsides Skriften, men grunnet i Skriften og erfares ved Skriften. Samtidig er vi klar over at Jesus ÇŒpnet skrifteneÈ f¿r disiplenes Ç¿yne ble ŒpnetÈ, og de fikk se Jesus-, den oppstandne, ved den kj¾rlighetsgjerning som Han gjorde for dem. Her gjelder vekselvirkningen: Uten pŒske intet evangelium og uten evangeliet ingen pŒske. Jesus ville gjennom samtalen vise de triste og motl¿se disiplene til Ordet som gir hŒp og tr¿st.

 

De ba Ham om Πbli

 

Da de vel hadde nŒdd Emmaus der de tydeligvis bodde, ba de Ham om Œ bli. ÇJesus lot som Han ville gŒ videreÈ. Han ville de skulle be Ham om Œ bli. For dette med troen og samfunnet med Jesus Kristus er en frivillig sak. Du stilles pŒ valg. SŒ er det som om disse tvilende og motl¿se vandrerne som ennŒ ikke kjente Mesteren, likevel aner noe. De kunne ikke la denne fremmede rabbi gŒ videre, og de sier: ÇBli hos ossÈ. - De n¿det Ham, og i grunnteksten stŒr det et sterkt ord, de faktisk truet og holdt pŒ Ham. ÇBli hos ossÈ. PŒsken er til ende. De alminnelige dagene med strevet og maset kommer, og vi er redde for at pŒskens budskap skal bli borte for oss. Bli hos oss! Du som er sterk og som holder pŒ meg. Det er kan hende smŒtt med kjennskapet og mye av tvilen slik som hos Emmausvandrerne. Vi har alle sŒ lett for Œ bevege oss bort fra Jerusalem, der det skjedde og skjer, bort fra sentrum og lik Emmausvandrerne flykte bort pŒ livets ulike. st¿vete landeveier. Men ett kan vi vel alle av hele vŒrt hjerte, av vŒr sjel og hu be om: Bli hos meg, Mester! Og det stunder vel mot kvekl. og dagen heller. Det onde radikaliseres. og vi merker kvelden og skyggene. Bli hos oss bli hos meg, du den oppstadne, Ievende Frelserl

 

Da ble Han hos dem

 

ÇDa gikk Han med inn og ble hos demÈ.(24,29) Han ble bedt til bords og flkk som en skriftl¾rd ofte fikk, presedere ved bordet. Det forunderlige skjer:

Da Han satt til bords med dem og tok br¿det, velsignet det, br¿t det og ga dem, da f¿rst ble deres ¿yne Œpnet, og de kjente Ham. De kjente Harn kan hende pŒ naglemerkene som kom til syne da Han br¿t br¿det og ga dem Kjenner du ikke Kristus pŒ

naglemerkene -, da kjenner du ikke i virkeligheten Kristus Jesus som Frelseren. For det er den naglemerkede Jesus - pint og korsfestet -som er den gjenoppstandne seierherre over d¿d og grav.

Men dette mŒltidsfellesskapet med Kristus Jesus er ogsŒ en dypere antydning om nattverden. Og det er f¿rst i det hellige mŒltidsfellesskap med den lidende og oppstandne Frelser nŒr frarn til den hele og fulle kjennskap med Ham?

 

Utfordringen til oss

 

Hvordan skal det bli alvor med troen?Hvordan skal pŒskens glede bli din og min? PŒ alvor-altsŒ Ikke noe utenpŒklistret

 

Dette er viktig:

 

1. Jesus hadde virkelig stŒtt opp. Det vitnet kvinnene om. Graven var tom. Javisst kunne man bli forvirret over mindre. Men f¿lelser kan ¿delegge for oss. Faktum stŒr fast: Jesus lever!

 

2. Den oppstandne Jesus kom og slo seg i lag med dem. Jesus kommer til to alminnelige mennesker pŒ en st¿vete landevei. Midt i hverdagen. Hvorfor Emmaus? Byen ligger mellom 10 og 20 km fra Jerusalem. Det kan kanskje v¾re flere forklaringer, Žn kan v¾re at Jesus etter oppstandelsen ikke i det hele tatt skal kobles sammen med graven. En annen grunn: Skal vise oss at Han er allestedsn¾rv¾rende. Kan komme til alle hvor som helst.

 

3. Jesus kommer midt i hverdagen. Han kan komme til alle.OgsŒ Emmausvandrere, som ikke fŒr til dette med troen. Som ikke fŒr til Œ leve som en kristen. Men han kom ikke til Pilatus, som hadde vasket sine hender og sagt "Hva er sannhet", enda Han som er Sannheten sto rett foran ham. Han kom ikke til Overprestene og de skriftl¾rde, som var opptatt av Œ overbevise seg selv og andre om at Jesus bare var en bedrager, at noen hadde stjŒlet liket, og som i egen interesse, for Œ redde sitt eget skinn satte ut falske rykter. Det treenige Guds bes¿k hos Abraham og Sara i Mamres terebinterlund. 1. Mos.18.

 

Han kom til Emmausvandrerne. Hvorfor? Fordi de samtalte om Jesus! Mal. 3, 16a: ÒDe som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og h¿rte hva de sa.Ó "Br¿dres, gjensidige tr¿stesamtale.Ó Selv om de ikke f¿lte det slik, selv om det ikke forsto sŒ mye.

 

Da sa de til hverandre: ÇBrant ikke vŒre hjerter i oss da han talte til oss pŒ veien og Œpnet skriftene for oss?Ó(24,32) Kristendom er alltid hjertesak. Og Jesus Kristus kan alltid ut av et tvilende og sorgtungt hjerte skape et brennende. ÇOg de br¿t opp med en gang og vendte tilbake til JerusalemÈ(24,33). Der fant de sine venner samlet, og der i det hellige samfunnet mellom br¿dre vitnet de om hva de hadde opplevet og at de hadde m¿tt den oppstandne Herre. De hadde m¿tt den oppstandne, Han som nŒ er n¾rv¾rende og bygger sin Kirke g]ennom Ord og Sakrament.

 

PŒskeliljenes budskap

 

Vi begynte i dag med kirkeskikker knyttet til pŒsken, og kom inn pŒ pŒskeliljen, som bŒde er et ¿kumenisk oppstandelsessymbol, og som bŒde gav en kristen kvinne kraft til Œ vitne og en deprimert norsk sokneprest tro og hŒp.

 

Jesaja profeterer slik om frelsestiden nŒr Messias, den sanne kongen er kommet:

Ò¯rken og villmark

skal glede seg,

¿demarken skal juble og blomstre.

Den skal blomstre rikt som liljen

og juble, ja rope av fryd.

Libanons herlighet fŒr den i gave,

Karmels og Sarons prakt.

Folket skal fΠse

Herrens herlighet,

strŒleglansen fra vŒr Gud.(Jes.35,1-2)

 

I H¿ysangen h¿rer vi om at dronning Sjulamit som bilde pŒ Bruden, Guds Folk, omtaler kong Salomo slik, som bilde pŒ Kristus, brudgommen:

 

ÒMin elskede gikk ned i sin hage,

til de angende blomsterbed.

Han ville gjete i hagene

og plukke liljer der.

Min venn er min,

og jeg er hans,

han som vokter sin hjord

blant liljer.Ó(H¿ys.6,2-3)

 

La pŒskeliljene i dag minne oss om Kristus som Œpenbarer sin herlighet nettopp for den som er pŒ veien hjem, og skaper en blomstrende hage av ¿rkenen for alle Guds folk pŒ vandring. S¾rlig for den som ikke forstŒr hans veier og ser hans spor.

 

Og la pŒskeliljene i dag minne oss om Kristus som vokter sitt folk nettopp der liljene strever med Œ sprenge seg frem der vinteren fremdeles vil ha herred¿mmet. Og som skal skape pinsens Òangende hageÓ nŒr HelligŒnden faller pŒ oss.

 

Til ®re for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, og vera skal, EIN Sann Gud, frŒ ®ve til ®ve!