Aposteldagen/6. s. e. pinse

Matt.16,13-20

Høgmesse

Kirkens Grunn.

I

I dag på Aposteldagen handler det om Kirkens Grunn, «apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»(Ef.2.20)

Kirkens Grunn var navnet på Den norske kirkes bekjennelse som brøt forholdet til staten i påsken 1942. Den har seks artikler, med innledning og oppsummering.

De handler om:

-Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet,

-kirken og ordinasjonen,

- den hellige samhørighet i kirken,

-foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneopdragelsen,

-de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten,

-statskirken.

Kirkens Grunn er et veldig sterkt dokument, som ikke bare var en tydelig preken og veiledning for samvittighetene i 1942. 62 år senere er det stadig en fin og aktuell utleggelse, av Skriften, «en grunn å stå på, en kurs å følge,» for prest og menighet, i en tid som kanskje er annerledes, men hvor det fremdeles gjelder å lyde «Gud mer enn mennesker,»(Apg.5,29) både for prest og menighet.

II

Kirkens Grunn.

I dag hører vi i Evangelieteksten om et viktig spørsmål Jesus stilte til sine disipler i fjellene ved Cæsarea Filippi: “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?”(Matt.16,13)

Det kom først flere svar. De gikk på det folk mente om Jesus. Kanskje var han Døperen Johannes? En profet kanskje? Så får disiplene et utfordrende og direkte spørsmål.

“Og dere,” spør Jesus. “Hvem sier dere at jeg er?”(Matt.16,15)

Da er det at Simon Peter svarer:

“Du er Messias, den levende Guds Sønn.”(Matt.16,16)

Jesus svarer tilbake at dette kunne bare Gud ha lært Peter, og så kommer det:

“Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.”(Matt.16,18)

Du er Peter. Du er klippen. Og der, på Ham, det står faktisk det, vil Jesus bygge sin menighet, til tjeneste i verden!

III

Kirkens Grunn:

Bakgrunnen finner vi i det gamle testamente, og først og fremst i 2.Mos.17:

«Så brøt hele Israels-folket opp fra Sin-ørkenen og drog dagsreise etter dagsreise som Herren bød dem. Siden slo de leir i Refidim. Men der fantes det ikke vann, så folket kunne få drikke.  2 Derfor trettet folket med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?»  3 Men folket tørstet etter vann. De murret mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og feet vårt skal dø av tørst?»  4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!»  5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå!  6 Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.  7 Dette stedet kalte de siden Massa og Meriba. For der trettet israelittene med Moses, og der satte de Herren på prøve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?» (17,1-7)

Vi tar også med et par andre belegg:

«Han er Klippen,

fullkomment er hans verk,

rettferdige er alle hans veier.

En trofast Gud, uten svik,

rettferdig og rettvis er han. » (5.Mos.32,4)

«Bare Gud er mitt fjell og min frelse. Han er min borg, jeg skal ikke rokkes. Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell....Gud er vår tilflukt. » (Sal. 62,2+7-8)

«Hvem har jeg ellers i himmelen?

Når jeg bare har deg,

ønsker jeg ikke noe på jorden.

Om kropp og sjel forgår,

er Gud for evig min klippe og min del. » (Sal.73,25-26)

IV

Kirkens Grunn.

Alt vi har hørt fra GT er på grunn av Jesus. Jeg har allerede vist til apostelen Paulus’ ord fra Efes.2. Men apostelkollegen Peter er også både stein-og Kristus-orientert, og

taler om “Ham, den levende steinen,...” ja, det står også hos både Paulus og Peter om hjørnesteinen Kristus Jesus,”(Ef.2,20b, 1.Pet.2,6) Og Han ble faktisk til “snublestein og en klippe til fall,”(2,8) for dem som ikke trodde og tok i mot Ham. For dem som forkastet Ham.

Men: “...den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.”(1.Pet.2,6)

For Gud “har lagt på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar;...”(1.Pet.2,6a)

Forrige søndag fikk vi i Blomvåg kyrkje høre om Jesus både i møte med en kvinne som skulle stenes og steinharde steinkastere.

“Heller ikke jeg fordømmer deg,” lød det fra Herren til kvinnen da.(Joh.8,11)

Så kunne hun gå bort, frikjent, i fred.

Jesus sa dette fra tempelområdet. På Sion. Han skjenket tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Nåde kunne gå for rett. Fordi Han senere døde på korset fra Golgataklippen like ved.

«Se der er Guds Lam, som bærer verdens synd,» (Joh,1,29)sa Døperen, og det

er Han som Profeten Jesaja taler om det:

«Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham! Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik lammet som tier når den klippes...»(Jes.53,5-7)

«Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner Ham, for Han har båret deres synder.» (Jes.53,11)

«..Han har båret deres synder.» (Jes.53,11)

VI

Han er Kirkens Grunn.

Vi er allerede dypt inne i Skriftens tankegang om offeret.

Offerinstitusjonen i GT var et forbilde på det endegyldige offeret som kom med Jesus. Etter at øversteprestene hvert år bar fram Israels offer foran Herren, kommer Jesus som den siste, største, og avgjørende Øversteprest, og blir selv det fullkomne offer, den øverstepresten som ofrer seg selv i ditt og mitt sted!

I ditt og mitt sted! Ja, for både du og jeg har krenket og såret Herren med våre synder;

«...Det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere.»(Jes. 59,2.)

Uten at Jesus hadde vært villig til å ta på seg Guds vrede over både våre enkeltsynder og selve syndens grunn i oss, ville du og jeg vært redningsløst fortapt.

Men Jesus, Guds Lam led en stedfortredende død på Golgata og sonet dine og mine synder. Og det betyr rett og slett at Han dekket dem til for Guds vrede med sitt eget blod!

«Ja, en slik Øversteprest var det vi måtte ha: Hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene...Offeret har Han båret fram en gang for alle da han ofret seg selv.» (Hebr. 7,26a+27b)

«Jesus har åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer...Kristus er ofret én gang for alle for å ta bort manges synder...»(Hebr. 9, 26b+28a)

Apostelen Peter har sagt mer om det i sitt 1.brev:

«Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til han som dømmer rettferdig. Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. ved hans sår har dere fått legedom!»(1.Pet.2,22-24)

Og apostelen Paulus sier det slik:

«Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger...!» «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2. Kor.5,19a+17)

VI

Kirkens Grunn.

Men denne frelsesgrunnen vil Herren at alle mennesker skal vinnes for, og stå på.

Så må det vitnes og innbys. Det må høres. Og det gjelder å sette seg i bevegelse.

«For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld.»(Gal.3,14)

Slik taler Den augsburgske bekjennelse i 1530. I dag på Aposteldagen vil vi minne hverandre om denne delen av vår tro. Gud har satt i gang en hellig stafett for at evangeliets frie løp skal sikres.

Og bekjennelsen Kirkens Grunn, artikkel II, utdyper i 1942:

«Med bibel og bekjennelse hevder vi at i sin kirke har Kristus selv innsatt tjenere med særskilt kall...

Ordinasjonen i vår norske kirke gjennom 900 år er en i Skriften hjemlet og anordnet innvielse. Den er et selvstendig og uoppgivelig ledd i en rett kaldelse til tjeneste i kirken. Denne åndelige myndighetsakt utøves av kirkens tilsynsmann som dertil selv har fått kirkens kall, fullmakt og innvielse, og den hellige handling utføres i gudstjenesten under bønn og håndspåleggelse.

Etter sin art er ordinasjonen et kall for livet til å utføre Guds gjerning i menigheten så langt evner og krefter rekker...

Vi bekjenner oss til menighetens klippe Jesus Kristus, og til den bibelske innvielses uavhengighet og rett... Hver prest må være tro mot sitt presteløfte, og i dette lyde Gud mer enn mennesker.»

VII

Kirkens Grunn.

Selvsagt betyr ikke dette at Kirken har et embete at leke kristne skal føle seg «utenfor», «sett ned på», og ikke medregnet. Slett ikke at noen av dere skal se opp til oss. Alt annet enn det!

Nei, mange ganger har vi jo nettopp herfra talt om det almenne prestedømme, som det å nettopp stå på frelsens grunn:

«Gjennom Ham har vi begge i én Ånd åpen adgang til Faderen!»(Ef.2,18.)

Daglig, ja, hvor som helst: Åpen adgang! For både deg og meg som tror på Ham, og dermed får være «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.»(1.Pet.2,9)

Likevel får vi ikke glemme Skriftens lære om den Hellige Tjeneste. Som for eksempel at Kirkens embede er et tjener-embete.

Selv fikk jeg Døperens ord: «Han skal vokse, jeg skal avta,» (3,30) på min ordinasjonsdag, den 30.august 1978.

Det har jeg aldri fått anledning til å glemme. For å være prest, er å være disippel av Døperen Johannes. Han ble satt på prøve av de skriftlærde.

«Hvem er du, Johannes? Er du Messias, som vi venter på? Eller er du Elia? Eller er du profeten som Moses sa skulle komme til oss?»( Jfr.1,19-25)

Han møtte den klassiske prestefristelsen, som enhver prest møter til alle tider: Fristelsen til å gjøre seg selv til hovedsaken. Fristelsen til å bli den alt dreier seg om, bli noe stort og viktig. Til å selv bli stor, på bekostning av Kristus, på bekostning av menigheten, av Kristi legeme.

Ikke nok med at vi selv har en brennende trang til å bli noe stort og viktig. Gjøre karriére. Bade oss i folks beundring og godord. Men folk og deres forventninger vil også plassere presten i sentrum og gjøre ham til hovedsaken.

Men Johannes fraskriver seg alle titler, alt som knytter oppmerksomhet til hans person. Han selv er ikke saken.

«Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren,... Se der er Guds Lam, som bærer verdens synd.» (Joh,1,23a+29)

Denne bekjennelsen skal du teste oss prester på. Særlig fordi, som bekjennelsen Kirkens Grunn sier:

«Tjenestens hellige kallsplikt kan nok brytes ved personlig svikt, utroskap eller annen synd...»

Kirkens embede er også et vekter-embete. Test oss også på om tjenesten vår har dét kjennemerket. Profeten Esekiel, og nettopp Kirkens Grunn taler slik:

«Menneske, jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. Hvis du ikke advarer den ugudelige når jeg sier til ham at han skal dø, hvis du ikke taler til den ugudelige og advarer ham mot hans onde ferd, så han kan berge livet, da skal han dø for sin misgjerning. Men deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod. Men hvis du har advart den ugudelige og han likevel ikke vender om fra sin gudløshet og sin onde ferd, da skal han dø for sin misgjer-ning, men du har berget livet.»(Esek. 3,17-19)

VIII

Kirkens Grunn.

Vi begynte prekenen i dag med mottakelsen av bekjennelsen Kirkens Grunn i aprildagene 1942.

Det er uendelig vakkert og viktig at prest og lek sto sammen i krisen, og slik ble en illustrasjon på dokumentets tale om «Den hellige samhørighet i kirken.» «Vi bekjen-ner oss til fellesskapet av alle kirkens og Jesu Kristi lemmer.»

Og nettopp dit vil teksten lede oss i dag. Til fellesskapet mellom embedet og det almenne prestedømme i tjeneste, vitnesbyrd og lidelse, i etterfølgelse av Den Herre Jesus Kristus i den uendelig vanskelige situasjon som Den norske kirke befinner seg i.

IX

Kirkens Grunn.

Nattverdbordet er dekket i dag.

Ved nattverdbordet får du ta imot den frelsen Jesus har vunnet for deg.

«Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1.Joh.2.1b-2.)

Brødet og vinen er midler som bærer til deg frelsens gave: At Han taler din sak, går i forbønn for deg hos Faderen:

«Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi Han er og blir til evig tid. Derfor kan Han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved Ham, fordi Han alltid lever og går i forbønn for dem.» (Hebr. 7,24-25.)

Dette vil jeg rope ut til deg i dag på vegne av Gud Herren Jesus Kristus.

Til Ære for Faderen, ved Sonen, og Den Heilage Ande, som var er, og vera skal, EIN Sann Gud, frå Æve til Æve!

svennam@hotmail.com