2

Ef.5,1-2;8-11

Familiegudsteneste

Hvordan skal vi leve når vitror på Jesus?

”Eg vender alltid mine augo mot Herren,

for han dreg mine føter ut orgarnet.”(Sal.25,15)

Egvender alltid mine augo mot Herren...

Slik begynnerden gamle inngangssangen til gudstjenesten på 3.s.i faste. Det latinske navnet:Oculi har gittdenne søndagen dens felleskirkelige navn.

Det er enbekjennelse som passer godt som svar på både dagens Evangelium og dagensprekentekst fra Efeserbrevet!

Sistsøndag hørte vi om patriarken Jakob.(1.Mos.32,24-32)

Det er enfortelling Gud har gitt til alle som kjemper troens kamp. Slik som den blindetiggeren Bartimeus(Luk.18,35-43) som vi hørte om på Søndag for Faste, eller denkanaaneiske kvinnen(Matt.15,21-28), som evangelieteksten for forrige søndaghandlet om.

Beggeropte de til Jesus som vi gjør i gudstjenesten: ”Kyrie Eleison”: ”Herre Krist,Miskunna deg over oss!”[1]

Mens Jakob,da han skjønte at han rett og slett slåss med Gud, sa: ”Jeg slipper deg ikkefør du velsigner meg!”(1.Mos.32,26)

Men vibegynte forrige ukes preken lenger tilbake i GT enn Jakob. Og det skal vi ogsågjøre i dag.

For lenge, lenge siden var det en mann som hette Abraham. Hanbodde i et land langt borte, og eide mange dyr: kyr, sauer og geiter. Av dyrenefikk han nesten alt han trengte. Han fikk melk og kjøtt til mat, skinn til sko,ull til klær og tepper.

Abraham bodde i et godt land. Her var det nok av vann og gras tildyrene, og her bodde alle de som han var glad i: Faren og moren, søstrene ogbrødrene og alle de andre i familien.

Så en dag talte Gud til Abraham. «Du skal dra bort fra landetditt, Abraham!» sa Gud. «Du skal reise fra hjemmet ditt til et land som jeg vilvise deg. Jeg vil velsigne deg der. Du skal få barn og barnebarn og bli til etstort folk.»

Abraham sa «Ja!» Det var jo ikke kjekt å reise fra familien. Menhan reiste likevel ikke helt alene. Han tok med seg konen sin, Sara, og en unggutt som hette Lot, som han var onkel til. Han tok også med seg folk som kunnehjelpe ham å passe dyrene. De sa ”hadet” og dro av gårde med alt de eide. Detble et helt tog av mennesker og dyr. «Tenk at dere vil reise fra dette landethvor dere har det så godt!» sa folk. Men Abraham tenkte ikke på det. Det var joGud som hadde bedt ham reise! Gud ville nok hjelpe! Abraham stolte på Gud.

Det gikk langsomt framover. De skulle jo ha med seg alle dyrene,de små lammene også. De reiste forbi høye fjell og gjennom store ørkener. Dervar det bare sand, og det var vanskelig å finne vann og mat. Men Gud hjalp dem.

Da de hadde reist lenge, kom de til en stor elv. Men det var ingenbro der. Gud hjalp dem å finne et sted hvor de kunne vasse over. Endelig stodde alle på den andre siden. De var kommet til Kana'ans land. For et flott landdet var! Nå talte Gud igjen til Abraham. «Dette er landet som jeg vil gi tildeg og familien din,» sa han. Så var de altså fremme!

Det første Abraham tenkte på den dagen, var å takke Gud. Hanbygget et alter og bøyde seg for Gud der. Han takket Gud for hjelp på veien ogfor det gode landet som Han hadde gitt dem å bo i. 1.Mos.12.

Senere ble Abraham en rik mann. Men det var en ting han var leifor: Han hadde ingen barn.

Da Abraham hadde bodd en tid i Kana'ans land, talte Gud til hamigjen. «Vær ikke redd, Abraham!» sa Gud. «Jeg er med deg. Du var lydig da jegbad deg reise hit. Derfor vil jeg gi deg stor lønn!»

«Herre, hva vil du gi meg?» svarte Abraham. «Det jeg mest av alt ønskermeg, er en sønn. Det har jeg ikke fått ennå. Når jeg dør, blir det en avtjenerne mine som får alt det jeg eier.»

Men Gud sa: «Nei, det blir ikke tjeneren din! For du skal få ensønn, og han skal arve etter deg.»

Gud bad Abraham gå utenfor, og der sa Gud til ham: «Se opp mothimmelen, Abraham! Tell stjernene om du kan!»

Det var mørkt ute. Abraham så opp. Himmelen var dryssende full avstjerner. For en vrimmel! Nei, det var nok umulig å telle så mange stjerner!

Gud sa: «Så mange skal det bli i slekten din en gang. Du skal fåbarn og barnebarn og bli til et stort folk.»

Abraham trodde på Herren. Han spurte ikke hvordan det skulle gåtil. Han tenkte: Når Gud har sagt det, så er det sant![2] 1.Mos.15.

Gud holdtdet han hadde lovet. Abraham og konen Sara fikk en sønn. Selv om det så aldelesumulig ut. Du kan lese mer om hvordan dette gikk til i 1.Mos.18.

Mange årsenere sitter det en teltmaker og teolog i en gresk sjøfartsby og skriver etbrev. Det er han som en gang kalte seg for Saul fra Tarsus og forfulgte dekristne.

Nå er hanblitt ”kraftig omvendt” som vi sier. Jesus har møtt Ham på landeveien tilDamaskus i Syria og spurt ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?”(Apg.9)

Møtet medJesus fører til at Saul skifter navn til Paulus, og blir Jesu utsending,apostel til hedningene, altså til alle som ikke før har hørt om Jesus.

Derforsitter misjonæren Paulus nå i Korint og skriver til den menigheten han hargrunnlagt i Roma.

Derskriver han om Abraham:

Hvaskal vi da si om Abraham, vår stamfar?.. Dersom han ble rettferdig for Gud pågrunn av sine gjerninger, da hadde han jo noe å rose seg av….Hva sier Skriften?Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som gjør etarbeid, får lønn etter fortjeneste... Annerledes er det med den som ikke hargjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han fårrettferdigheten tilregnet fordi han tror.(Rom.4,1-5)

Paulus ble tatt til fange på grunn av at han reiste rundtog forkynte evangeliet om Jesus. Etter en dramatisk båtreise kom han til slutttil Roma, der han ” fikk…tillatelse til å bo privat sammen med den soldatensom skulle overvåke ham.”(Apg.28,17)

Der fortsetter han å vitne “om Jesus,fra tidlig morgen til sent på kveld.”(Apg.28,23b)

“To hele år levde Paulus ihuset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Hanforkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindretham.” (Apg.28,30-31)

Det er nå Paulus skriverEfeserbrevet og Kolosserbrevet, de flotte brevene som sier så mye viktig omGuds menighet og Kirke, de kalles ofte nettopp for “fangenskapsbrevene.”

Enkelt sagt er er Efeserbrevetbygd opp som to hoveddeler: Kap.1-3 handler om frelsesgrunnlaget i Jesus, mensresten, kap. 4-6 handler om livet med Jesus.

Og da er vi inne i dagens tekst.

III

Hvordan skal vi leve når vi trorpå Jesus?

Det er det spørsmålet Paulusstiller i den siste delen av Efeserbrevet. Og dette er også tema for dagenstekst.

Det er formaningdet handler om.

Tidligere i vinter har vi blittmint på hva det er:

Å være kristen er er å bli hvadu er i Kristus, bli hva du ble i dåpen!

“Lev et liv i Ånden! Da følgerdere ikke begjæret i vår syndige natur… Har vi fått livet ved Ånden, så la ossogså leve ved Ånden.”(Gal.5,16+25)

Teksten åpner slik:

“Ha Gud som forbilde, dere somer hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gavseg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.”(Ef.5.1-2)

Dersom vi nå ikke først i daghadde gått tilbake til Abraham, var det ikke sikkert vi kunne forstå så godthva Paulus mente.

Abraham sa «Ja!» savi.

Og Paulus har sagt mer om ham:

“Selv om alt håp var ute, holdtAbraham fast på håpet og trodde.”(Rom.4,18)

Trodde på hva? Paulus mener løftethan fikk egentlig er at han fikk ta i mot Jesus!

Og det skal også vi gjøre!

“…vi også går i vår farAbrahams fotspor og eier den tro han hadde…”(Rom.4,12)

Derfor vil Gud og Paulus i dag hadeg og meg til å forstå at det å ha Gud som forbilde, det er å si JA! tilJesus!

Det Han har gjort for oss, og detHan har sagt i sitt Ord.

Ved Guds barmhjertighetformaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og helligoffer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle vedat sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, detsom er til hans behag, det fullkomne.(Rom.12,1-2)

”Eg vender alltid mine augo motHerren,

for han dreg mine føter ut orgarnet.”(Sal.25,15)

Slik står det altså i den gamleinngangssangen til gudstjenesten i dag.

Dette er samtidig det eneste somkan hjelpe oss i kampen mot den onde, som vi hører om ievanglieteksten.(Luk.11,14-28)

”En gang var dere selv mørke,men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesettheller.”(Ef.5,8-11)

Nå ifasten er det lurt å lese et skriftespeil. Slå opp de 10 Bud i Bibelen dineller i katekismen og bli stille for det som står. Her leser jeg bare det1.budet med forklaring:

Den Vesle Katekisma

Første parten
DEI10 BODA

Slik alle døypte itru og tillit skal hugsa dei og læra andre dei[3].

Første bodet
Duskal ikkje ha andre gudar attåt meg.
Kvatyder det?

Vi skal ottast og elskaGud over alle ting og setja all vår lit til Han.

Kva er summen avboda?[4]

Du skal elska Herren din Gud avheile ditt hjarta og av heile di sjel og av alt ditt vit. Dette er det største ogfyrste bodet. Men det er eit anna som er like stort: Du skal elska nesten dinsom deg sjølv. På desse to boda kviler heile lova og profetane. Matt 22, 37-40

Og det ergodt å få bekjent det slik vi gjør det i begynnelsen av gudstjenesten:

Heilage Gud, Himmelske Far.

Sjå i nåde til meg, arme, syndige menneske,

som har såra deg med tankar, ord og gjerningar

og kjenner den vonde hug i hjarta mitt.

For Jesu Kristi skuld, ha tol med meg.

Tilgjev meg alle mine synder,

og gjev at eg må ottast og elska einaste deg.Amen.

LUK.15,21.

ALTARBOKA 1920

Og i ”DenStore Lovsongen”-Øygardsliturgien fortsetter så presten til både seg selv ogkyrkjelyden:

Herrensapostel seier:

Dersom vi sannar syndene våre, er han trufast ogrettferdig,

så han tilgjev oss syndene og reinsar oss forall urettferd.

1.JOH.1.9.

LITURGI FOR UNGDOMS-OG SKOLEGUDSTJENESTER,SALMER FOR UNGDOM 1968.

PRØVEORDNING FOR HØGMESSA1969[5].

ApostelenJohannes’ ord fra liturgien skal du ta med deg i dag. Lær det utenat.1.Joh.1.9!

Og såskal du ta med deg Jesajas profeti om ham som alt i forbindelse med Abraham, jahele GT peker fram mot:

“Men Jesus vart såra for våre brot

ogsundbroten for våre synder.

Straffalåg på han, så vi skulle ha fred,

og vedhans sår har vi fått lækjedom.

Vi fóralle vilt som sauer,

vivende oss kvar til sin veg.

MenHerren lét råka han

det vialle var skuld i.” (Jes.53,5-6)

Derforér det faktisk sant: På grunn av Jesus, Guds Lam, kan Gud virkelig tilgi alt.

Til Ære for Faderen, Sonen, og Den Heilage Ande, somvar, er og vere skal, éin sann Gud, frå Æve til Æve.

svennam@hotmail.com