Fra Konferansen av Britiske ogNordiske Kirker

London 9. - 10. mai 1994.

 

WESTMINSTER-ERKL®RINGEN

 

 

De anglikanske kirkene pŒ debritiske ¿yer og de lutherske kirkene i de nordiske og baltiske land har myefelles.

 

 De er, med fŒ unntak, nasjonale kirker. Reformasjonen videref¿rtedet sentrale i den bibelske, apostoliske og allmen-kirkelige arv i vŒre kirker.De har delt sine lands og folks historie. Flere av dem er statskirker. De harfulgt hverandre ogsŒ nŒr det gjelder forandringer i teologisk tenkning.

 

 Dette inneb¾rer at disse kirkene ogsŒ i vŒr tid er blittkonfrontert med de samme problemene. Moderne teologiske synsmŒter og politisktankegang har pŒtvunget seg kirkene. Lenge har de nord-europeiske land i detstore og hele v¾rt sekulariserte; og kirkene som i generasjoner har dominertdet sosiale og kulturelle liv i deres respektive land, er blitt marginaliserte.

 

 I mange avgj¿rende sp¿rsmŒl har kirkene, istedenfor Œ holdeseg til den apostoliske l¾re, pr¿vd Œ bevare sin innflytelse gjennom entilpasning til den moderne tid og dens verdier.

 

 Likevel er det i disse kirkene ogsŒ en klar og uttaltopposisjon mot den liberale teologi som for tiden dominerer kirkenes offisiellel¾re og liv. Den sak som har fokusert konflikten sterkest, har som oftest v¾rtmotstanden mot ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Dette er blittkritisert og avvist som i strid med Skriften og brudd med den apostoliske ogallmen-kirkelige overlevering. Som en konsekvens er et stort antall lekfolk ogprester med vitende og vilje blitt marginalisert av sine egne kirker.

 

 Hele denne utviklingen har f¿rt opposisjonen til Œ organisereseg pŒ en mŒte som det liberale maktapparatet ikke hadde ventet. Blant andreorganisasjoner finner Forward in Faith i England, SamrŒd pŒ Kirkens Grunn iNorge, Svenska Kyrkans Fria Synod i Sverige og Paulussynoden i Finland nŒsammen.

 

 Som representanter for disse organisasjonene har vi v¾rtsamlet i London 9. - 10. mai 1994 for Œ gjennomtenke vŒr felles situasjon ogfinne veier for Œ bevare den apostoliske og allmen-kirkelige overlevering i vŒrekirker.

 

 Sammen stadfester vi vŒrt kall til Œ arbeide for kristenenhet og s¾rlig vŒrt ¿nske om enhet i sannhet og kj¾rlighet med de historiskekirker i ¿st og vest.

 

 Vi ser det paradoksale i at en ny ¿kumenisk dialog har ¿kt deindre motsetningene i vŒre egne kirker, samtidig som disse pŒ detinternasjonale plan viser en ¿kumenisk Œpenhet og gener¿sitet som de heltmangler pŒ hjemmebane.

 

 I de anglo/nordisk/baltiske fellesskap som nŒ fors¿ker Œetablere et gjensidig anerkjent embete, spiller biskopene en n¿kkelrolle, mensamtidig har de spilt en n¿kkelrolle i nedbrytingen av det indre fellesskap ideres egne kirker.

 

 I vŒre kirker har biskopene opph¿rt Œ v¾re enhetens tegn.Hverken enkeltvis eller som kollegium har de opprettholdt troskapen mot denapostoliske tradisjon og l¾re slik de forpliktet seg til Œ gj¿re da de blevigslet. Deres ordinasjon av kvinner til prester, og i Norge ogsŒ vigslingen aven kvinne til bispekollegiet, har resultert i at de som er imot dissenyordningene, er blitt som "fŒr uten hyrde".

 

 Som Guds folk trenger kirken hyrder som kan lede og gi f¿de.Vi trenger biskoper som vi kan ha tillit til, og vŒrt krav er at slike hyrdergis oss. Elles har vi intet annet alternativ enn Œ finne oss egne ledere ogdanne strukturer hvor de kan fullbyrde den tjeneste som vŒre nŒv¾rendebispekollegier ikke lenger ivaretar.

 

 VŒre kirker trenger Œ fornye forstŒelsen av tjenesten etterSkriftens og tradisjonens linjer. Dette vil mŒtte omfatte et diakonat i samsvarmed tradisjonen fra den eldste kirke og hele fylden av tjenester og ndensgaver som h¿rer Guds folk til.

 

 I den nŒv¾rende situasjon der all interesse er blittkonsentrert om sp¿rsmŒlet om ordinasjon av kvinner til prestetjenesten, erKirken blitt ber¿vet muligheten for Œ fornye sin forstŒelse av embetet.

 

 Selv om fellesskapet i vŒre kirker er splittet, ¿nsker vi Œleve i st¿rst mulig samfunn med de kirkene der vi er d¿pt og f¿rt til tro. Menvi kan bare v¾re i kommunion i den grad dette lar seg forene med troskap motSkriften og den apostoliske l¾re, overleveringen fra den eldste kirke ogreformasjonen og de pŒgŒende bestrebelser for enhet i Kristi kirke. Dette erogsŒ det n¿dvendige utgangspunkt for det oppdrag Herren har pŒlagt oss til Œforkynne evangeliet og bygge levende menigheter.

 

 Erkl¾ring om evangelisering.

 

 1. "Mange ganger og pŒ mange mŒter har Gud ifordums tid talt til fedrene gjennom profetene." EnestŒende og fullkommenthar han gjort det i Jesus Kristus, sin S¿nn, vŒr Herre og Gud. Dette er den trosom engang ble overgitt de hellige. Dette er Kirkens tro. Dette er vŒr tro.

 

 2. Vi fastholder at vŒr Herre Jesus Kristus er den enesteFrelser, og at ingen kan bli frelst uten ved ham som d¿de for oss og stod oppigjen, og vi bekjenner at Skriften er Guds ord.

 

 3. Selv om vi erkjenner viktigheten av Œ kjenne kulturer ogtrosoppfatninger som er forskjellinge fra vŒr egen, kan vi pŒ ingen mŒte godtaat alle veier er likeverdige og at enhver tro rett f¿rer til Gud.

 

 4. VŒrt kall er hverken Œ bli likedannet med verden eller Œbekrefte dens tenkesett, men vi er kalt til Œ bli forvandlet ved at vŒre sinnfornyes. Dette nŒdens evangelium er det samme for alle, menn og kvinner, og ialle samfunnslag. I Kristus er det hverken j¿de eller greker, ei heller trelleller fri, der er hverken mann eller kvinne; for vi er alle ett i KristusJesus.

 

 5. Lydighet mot Kristus mŒ n¿dvendigvis fra tid til annen f¿retil Œpen konflikt med verden; vi er likevel kallet til Œ elske og tjene verdenetter vŒr Skapers forbilde, han som elsket verden sŒ h¿yt at han gav sin enbŒrneS¿nn for at hver den som tror pŒ ham ikke skal gŒ fortapt men ha evig liv.

 

 6. Idet vi fastholder l¾ren om Den hellige treenighet, holdervi vŒr felles menneskelighet i ¾re og forkaster alle framst¿t som vil ¿deleggeeller undergrave Guds bilde iblant oss. S¾rlig avviser vi provosert abort somhelt uforenlig med denne tro.

 

 7. Som den nye pakts fellesskap, er Kirken Guds nye skapelseved vann og nd. Ettersom denne Kirken er Kristi legeme pŒ jorden, tror vi atingen menneskelig makt har myndighet til Œ ¿delegge eller tilpasse hennes ordenuten ved Guds pŒbud og i samsvar med den apostoliske tro som er Œpenbart iSkriften.

 

 8. VŒr tids motepregede dyrkelse av subjektivselv-realisering, er fullstendig uegnet som veiviser til Guds vilje.

 

 9. Som Kristi Kirke, satt til Œ forvalte Ord og sakrament, erdet vŒr oppgave i ndens kraft, Œ vinne verden for Kristus og hans Kirkesamtidig som vi hjelper menneskene som er skapt i hans bilde, til Œ nŒ denfullkommenhet som han krever. Vi skal v¾re verdens lys, byen pŒ fjellet.

 

 10. I et splittet og splittende samfunn tror vi at sannhetenikke er et sp¿rsmŒl om selv-realisering, men om Œ bli frelst av Ham som erveien, sannheten og livet. Kirken lever som et tegn pŒ denne frelsende nŒde somer midt imellom oss. I dette hŒpet overgir vi oss selv til b¿nn for Kirken ogfor verden.

 

 Protokoll om samarbeid.

 

 1. Hvert land vil s¿ke Œ skape en fri synode etterstort sett de samme linjer, i det de tar hensyn til nasjonale og kirkeligeforskjeller.

 

 2. Hver nasjonal enhet vil nominere 2 delegater til enkoordinerende komite som skal m¿tes regelmessig.

 

 3. Den koordinerende komiteen skal diskutere opprettelsen aven felles l¾remessig basis, relatert til Porvoo-erkl¾ringen.

 

 4. Hver nasjonal enhet vil forplikte seg til gjensidig st¿ttei fornyelsen av bispeembetet; prinsipielt og der det er n¿dvendig vil detilstrebe vigsling av nye biskoper til avtalt og passende tid.

 

 5. Den koordinerende komiteen vil arbeide for Œ skape eninternasjonal synode, og enes om forskrifter og prosedyrer.

 

 

 John Broadhurst, Forward in Faith

 Maud Lundin, Svenska Kyrkans Fria Synod

 Ottar S. Myrseth, SamrŒd pŒ Kirkens Grunn

 Halvar Sandell, Paulussynoden

 

 Disse tiltrŒdte ogsŒ erkl¾ringen:

 B¿rre Knudsen, Strandebarm prosti

 Jonathan Naumann, Missouri-synoden, London

 Michael Harper, London

 Arne Rudvin, biskop,Karachi