Uttalelse fra veilederkollegiet i Samråd på Kirkens Grunn:

AVGJØRENDE VEIVALG

Vårens annet bispemøte har ført Den norske kirke frem til et avgjørende veivalg. Bispemøtets behandling av homofilisaken reiser spørsmål om egenarten i det kristne evangelium, om hva det vil si å være kirke og om hva som er oppgaven til en tilsynsmann i kirken.

Etter Hamar biskops gjeninnsettelse av Siri Sunde beklaget Bjørgvin biskop dypt den situasjon som var oppstått i Den norske kirke. "Det alvorligste i situasjonen," uttalte han, er "at forpliktelsen på Guds Ord ikke synes avgjørende. Den lutherske kirke er Ordets kirke, da må grunnvollen ikke forlates." (Vårt Land 08.03.99)

Kirkerådet har anmodet Bispemøtet om å rydde opp i den konflikten som var skapt. Dessverre kan vi ikke se at Bispemøtets behandling av saken primo mai har gjort annet enn å legitimere Siri Sundes gjeninnsettelse. Derved har Bispemøtets mindretall oppnådd den målsetning de har arbeidet for gjennom flere år. Den argumentasjon de har brukt for legitimeringen av homofilt

samliv, har hele tiden tatt utgangspunkt i hva de selv kaller et luthersk bibelsyn. Slik utfordrer Bispemøtets mindretall den tradisjonelle forståelsen av Skriften som autoritet i en luthersk kirke.

"De syv" som utgjør Bispemøtets flertall, synes ikke å ha hatt noen gjennomtenkt plan for hvordan de skulle løse de teologiske og sjelesørgeriske utfordringene som homofilispørsmålet reiser. Det påhviler således "de syv" et stort ansvar for at forpliktelsen på Guds ord ikke har vært avgjørende for sakens utfall.

Sant nok fremhever Bispemøtets flertall på den ene side at seksuelt samliv mellom personer av samme kjønn er "handlinger i strid med Guds ord og vilje." Videre understrekes det: "Det er uholdbart for kirken å ha en praksis som strider mot det Bibelen sier om dette." På den annen side vil flertallsbiskopene likevel ikke karakterisere homofilt samliv som synd. I det felles etterord uttaler videre et samlet bispekollegium at dette spørsmål ikke må "overskygge alt annet" samtidig som man avdramatiserer den situasjon som har oppstått som følge av uenigheten - en situasjon som "vi ennå en stund må leve med".

Under pressekonferansen ved avslutningen av Bispemøtet uttalte de "konservative" biskopene seg på en måte som ytterligere økte forvirringen og usikkerheten. Slik de er gjengitt i pressen, betegnet Møre og Borg biskoper homofilispørsmålet som kilde til rykende uenighet, men ikke som kirkesplittende. Borg biskop uttalte videre at selv om mindretallet lærer feil og gir en

samlivsetisk veiledning som er vrang, "vil jeg ikke si at de er vranglærere". Borg biskop avviser dernest at dette spørsmål berører "kjernen i den kristne tro"; det hele "dreier seg om et spørsmål innen sosialetikken."

Forvirringen blir ikke mindre når Borg og Møre biskoper, til tross for de forsiktige formuleringer de valgte i flertallsuttalesen fra bispemøtet, i etterhånd kan uttale at de likevel anser homofilt samliv som synd. (Vårt Land 07.05.99)

Den formaning som en biskop i Den norske kirke mottar ved sin vigsling, lyder: "Du skal rekke Herrens menighet Ordets brød og gi vel akt på deg selv og hele den hjord som er deg betrodd. Du skal ta vare på den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse, og rettlede og oppmuntre Herrens tjenere i menigheten. Du skal utføre din tjeneste med troskap, og sammen med dine medtjenere legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke, til pris og ære for hans hellige navn."

Det er vanskelig å unngå det inntrykk at flertallsbiskopene nå har glemt denne formaning. I stedet for å utføre sin gjerning med troskap, har de i spørsmål som de selv har erklært gjelder Guds ord og vilje, valgt å nedtone betydningen av uenigheten for derved å redde statskirkeordningen. På denne måte gir flertallsbiskopene inntrykk av at de har oppgitt å kjempe for hva de selv har betegnet som "en praksis som strider mot det Bibelen sier om dette".

Det er blitt sagt etter Bispemøtet (Aftenposten 07.05.99) at flertallsbiskopene i virkeligheten hadde tre valg - å forlange at mindretallet skulle søke avskjed, å selv gå av, eller å oppløse ordningen med bispemøte. For å komme ut av dette dilemma, valgte "de syv" i stedet for handling å tale med to tunger i etiske forhold som Herrens apostel vitterlig omtaler - om enn blant andre like alvorlige forhold - som en salighetssak (1 Kor 6,9).

Inntil den situasjon skulle oppstå, at en av de konservative biskopene i handling bryter med "de fire", har de gammeltroende i Den norske kirke ingen biskop å forholde seg til. Dette viser situasjonens alvor. Uten støtte i en biskops læremyndighet er en kristen trosforståelse som søker sin forankring i Bibel og bekjennelse, kirkelig sett redusert til en meningytring blant andre likeberettigede synspunkter.

Det veivalg flertallsbiskopene har gjort ved vårens Bispemøte, åpner for en utvikling som ikke er til å stanse. "De syvs" unnfallenhet i homofilispørsmålet i 1999 kommer til å bli like skjellsettende som de konservative biskopers ettergivenhet i kvinneprestsaken i 1961.

Slik situasjonen nå er blitt, vil vi råde våre medlemmer til et oppbrudd fra Den norske kirke. Når og hvordan dette oppbrudd skal finne sted, vil måtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle omstendigheter nødvendig at vi nå tar ansvar for vår egen fremtid.

Kampen om Den norske kirke som apostolisk kirke er tapt. Ingen kan late som om Den norske kirke ikke er splittet. Verken flertalls- eller mindretallsbiskopene vil i handling forplikte hele kirken på et felles læregrunnlag. I stedet for en lærende kirke som med Skriftens ord skal fremstå som "sannhetens støtte og grunnvoll" (1 Tim 3,15), overlates den enkelte til å finne sannheten i grunnleggende trosspørsmål på egen hånd.

Det var ikke en slik privatreligiøsitet Herren la til grunn da han lovet Peter at dødsrikets porter ikke skulle få makt over den klippe han bygger sin menighet på. (Matteus 16,18)

Oslo, 8. mai 1999.

Veilederne i Samråd på Kirkens Grunn
Asle Dingstad, Tunsberg
Roald Flemestad, Oslo og Hamar Ronny Heimli (fung.),
Møre Tom Hængsle, Borg
Svenn Martinsen, Bjørgvin
Lauritz Pettersen, Hålogaland