Arvid Tångberg

(professor dr.theol.,Menighetsfakultetet, Oslo

Göteborg 21.05.2000

"Veien(e)"i Det gamle testamente:

Skriftord omGuds veier og våre veier.

1. Veien i språket og historien

Substantivet "vei", sv."väg" har sammenheng med verbet no. veie/sv.väga, gotisk gawigan"røre, bevege"

(Det fins ingen sammenheng med lat. via"vei"). På latin er etymologisk tilsvarende verb vehere "føre,kjøre,

ferdes", gresk okhein "bære,reise" (medium).

På hebraisk er det et tilsvarendesemantisk forhold mellom verbet darak "trå, marsjere, ferdes" ogsubstantivet 

dæræk "vei, avstand, retning".Det fins også synonyme ord for "sti, vei": orah, natib, sjebil ,mesilla, magal.

 Som i andre språk er det på hebraiskdannet mange metaforer eller overførte betydninger på grunnlag av den

konkrete referansen til veier og ferdsel.Vi kan bare bruke generelle overskrifter i det følgende for å fange opp

de viktigste bruksmåtene av ordet iteologisk sammenheng.

Studiet av Israels arkeologi og geografihjelper dagens bibelleser til å danne seg et bilde av den konkrete

betydningen av "veien" og dermedogså forstå bakgrunnen for de billedlige og idiomatiske bruksmåtene av

ordet. Det er interessant at dæræk skifterkjønn alt ettersom  betydningen er konkret (fem.) eller 

abstrakt/billedlig (masc.) ifølge David A.Dorsey´s fine monografi: The Roads and Highways of Ancient Israel,

John Hopkins University Press 1991(220f.). Dorsey rekonstruerer plasseringen og kursen på jernalderens

veier ved bl.a. å plassere ruiner etterjernalderbosetinger på arkeologiske kart. Romertiden medførte siden

visse forbedringer og utrettinger avkursen på veiene etter tidens krav. Ved oppstigninger i bratte åser og fjell

ble antall kurver øket avsikkerhetshensyn. Romerne anla også en bred "cardo"- midtvei i byene.De øket også

bruken av hellelegging på veiene. Vi måaltså tenke oss at de gammeltestamentlige veiene var mer

ubearbeidet og mer uregelmessige enn isenere tid, selvom hovedsystemet av veier i det store og hele var

det samme.

Et godt eksempel er veien gjennom Ajjalonsdal fra Jaffa ved kystsletten over Lod til  Geser i stigning gjennom

Ajjalon-kløften opp mot Kefira og Gibeonsom siste stasjon før Jerusalem - i dag bussrute fra flyplassen i Lod (=Lydda iNT). Denne ruten kalles "Bet-Horon-nedstigningen" (morad=nedstigningfra øvre til nedre Bet-Horon)

Josva 10:11. Det var en strategisk viktigrute som ga kort avstand mellom kysten og Jerusalem (Dorsey,

181-83). Tre ganger fortelles omhærstyrker som beveger seg på denne veien:

a. Josva 10: amoritter og kanaanitterflykter for Josva mot Aseka;

b.  Sam 14:31: Israel jagerfilistrene fra Mikmasj til Ajjalon;

c. 2 Sam 5:25: David forfølger filistrenefra Geba    til Geser.

Den trange kløften ved Ajjalon har nokogså gitt landeveisrøvere gode muligheter til bakholdsangrep, særlig

etter mørkets frembrudd. Derfor nevnerJosva 10 i et sitat lengden av dagens lys som et under i kampen mot

amorittene. To brev fra kanaanittiskeembetsmenn ca. 1350 f.Kr. (Tell-el-Amarnabrevene nr.273 og 287) omtaler

bakholdsangrep i Ajjalon.

Kong Salomo stasjonerte soldater og byggetfort i Bet-Horon. Likeså bygget han ut murene i Geser for å sikre

reiserutene i området best mulig (1 Kon9:15.17; 2 Krøn 8:5).

Når en tenker på de fysiske strabasene ogfarene ved en lang reise, er det ikke merkelig at Guds hjelp og

velsignelse ble påkalt for de reisende.Abraham formidler et løfte fra Gud til sin trofaste tjener Elieser som skal

dra til Karan: "Han skal sende sinengel foran deg" (1 Mos 24:7)

2. Evighetens vei og omvendelsens vei

Siden veien er livsviktig for ferdsel,handelssamkvem, administrasjon og maktutøvelse sammen med  mange

andre former for menneskeligkommunikasjon, får den lett en metaforisk betydning og idiomatisk bruk. Veien

kan symbolisere alt den formidler ogbrukes til. Derfor har ordene for "vei" så mange betydninger.

Det kan bety "levemåte, det naturligeliv" og brukes om påfallende, naturgitte sider ved dyrenes og

menneskenes atferd (1 Mos 18:11; Josv23:14; Ordspr 30:19-20).

"Veivalg" er et kjent bilde påmenneskets ansvar for å velge det rette og gode. Moses ber folket velge å gå på

Guds veier 5 Mos 30:16. Valget betyr åvende ryggen til det onde og leve etter Guds bud i Moseloven. Guds

veier fører til livet, det onde til undergangog død.

Profeten Jeremia refser sitt folk for ågjøre valg som virker "naturstridige".  Valget å dyrke avgudenefremfor

Herren sammenlignes med å drikke bedervetsisternevann der det finnes en frisk kilde (Jer 2:11-13). Folket har

valgt sine egne "veier" der de"snubler" i avgudsdyrkelsen (18:15) .

Bildet av "snubling" lar seglett forstå når de nye, uryddete stier (netibot) settes i motsetning til degamle veier

(sjebile olam) som var blitt ryddet ogholdt åpne gjennom generasjoner i v.15b. Ordspr 15:19 har en lignende

motsetning mellom den rettferdiges ryddetevei og de ugudeliges tornegrodde vei .

Rydding ( den hebraiske roten s-l-l Jer18:15b) kunne skje ved at steiner og andre hindringer for foten og

kjerrehjulet  ble kastet til side ogved at ujevnheter ble jevnet ved påfylling, uthogging  eller steinsetning.Det

er dette som er bakgrunn også for Jes40:3; 49:11.

Profeten Jeremia taler  med styrke omde "evige"/"urgamle" veier i Jer 6:16 (netibot olam). Hanoppfordrer folket

til å spørre etter "evighetensstier" så de ikke går seg vill og fortapt. Gud vil også legge"snublesteiner" i veien

for dem som velger ulydighetens veier(v.21).

Hos 2:6 og Klages 3:9 gir bildet av Herrensom sperrer  veien for synderen ved hjelp av tilplanting med

tornebusker og steingjerde ."Evighetens" sti og vei er den retning Guds åpenbaring med de 10 budog loven

peker. Gud plasserte "vaktmenn"  (tsofim  Jer 6:17) på veien for å sørge for dereisendes sikkerhet.

Vaktmennene er  fremfor alt profetersom har i oppdrag å vise folket til "den gode vei" (v.16). De galøfte om

"hvile for sjelene" (sml. Matt 11:28) til dem som går den veien.  Den gode veien er også godt merket(Jer

31:21)  . Profetene oppfordret tilselvransakelse og omvendelse (Jer 31:21; Klages 3:40). Men de ble avvist (Jer

8:3).

Profeten Jeremia var innsatt for å"prøve" Israels vei (Jer 6:27; sml. Sal 7:10; 11:4; 139:23) ogformane til

omvendelse fra syndens vei ("bedrederes veier" 26:13). Synden er den vei mennesket selv tenker ut og

vandrer i egenrådighet (Jes 53:6; 57:17).Som ekko av 5 Moseboks pukking på Guds enhet, pukker Jeremia på at

veien er en eneste (æhad) Jer 32:39. Detgjelder å snu og finne tilbake til denne.

Gang på gang stilles  Guds folk ogden enkelte på valg mellom livets og dødens veier:

 "Se, jeg legger fremfor derelivets vei og dødens vei" (Jer 21:8; sml. 5 Mos 30:15).

"Hvor lett du tar det med å velge enannen vei" (Jer 2:36; sml. Jes 66:3; Ordspr 3:31)

Gang på gang vitner også de troende ompersonlige sitt valg av den gode vei:

"Troens/trofasthetens/den pålitelige(æmuna) vei har jeg valgt (b-h-r)" vitner salmisten

(Sal 119:30).

Den gudfryktige som lever i pakten medHerren, ber derfor Gud om å bli "veiledet" til og på den rette vei(Sal

27:11;86:11; 143:8). Den gudfryktige berom undervisning i Herrens veier Sal 25:4:

"Herre, la meg få kunnskap om dineveier, lær meg dine stier (orhot)".

Salmisten i Sal 139 avslutter sinmeditasjon med en bønn om ikke å bli funnet på "smertens  vei"sammen med

de ugudelige:

"Men led meg på evighetens vei (dærækolam)!"

(M. Dahood oversetter: "Den evigesvei").

Det er også den bedendes grunn for tro ogtillit at den allvitende Herrens kunnskap omfatter kjennskap til den

enkeltes vei Sal 142:4 :

"Når min ånd vansmekter i meg, kjennerdog du min sti" (NO 1930).

Salmistene mottar også ord fra Herren medforsikring om at Herren skal vise vei (32:8; Jes 57:18). Salmedikteren

har tillit til at Herren leder sine pårett vei (16:11; 91:11).

Som veien til livets tre (1 Mos 3:24) erden rette vei å beskrive ut fra sitt mål som "livets vei" (Ps 16:11;Ordspr

2:19; 5:6; 6:23; 15:24). Evighetens ogomvendelsens vei er derfor også nådens vei .

Salme 23 er en tillitssalme. Her åndertroens visshet om å bli ledet av Herren under alle forhold, også "i den

mørke dalen" (som f.eks. Ajjaloneller Wadi Qelt?). Han "fører meg på rettferdighets stier for sitt navnsskyld"

(23:4). Ma´gal "sti" tolkesulikt. Det brukes først og fremst billedlig, men ut fra etymologien kan detvære en

"kjerrevei" (agala"vogn") med bredde for en vogn, eller det kan være den smalekrøtterstien (egæl "oksekalv")

som svinger seg oppover åssidene i slakstigning  (som på kollene i Bullarebygden). Det er i begge tilfelle

ingen snorrett vei, men en vei som førerjevnt og trygt oppover i terrenget.

3. Veien(e) i Jesaja 40-55

Tvil og klage kommer frem i sitatet Jes40:27 der Israel sier:

"Min vei (darki) er skjult for Herren, og min rett (misjpati) går min Gud forbi".

Her står "min vei" forhistoriens tilskikkelser og virkninger  som de faktisk har rammetisraelittene i Babylonia.

Historien svarer ikke til det Israeloppfatter som rimelig og rett. Er Herren blitt likegyldig  overfor sitteget folk?

Hele profetbokenheten Jes 40-55 kanoppfattes som et trøstende svar  på usikkerheten og klagen i dette

spørsmålet. I den profetiske prologen(40:3) trøster Herren  ved å gi sine tjenere (englene?) ordre om å rydde

"Herrens vei" (dæræk-Jhwh//mesilla  ) i ødemarken . Dette er tydeligvis den vei folket skalfølge på hjemveien

fra Babylon . Det oppfordres til en nyeksodus i 52:10-11:

"Avsted, avsted! Dra ut derifra! Rørikke ved noe urent! Dra ut derifra! Rens dere, dere som bærer Herrens kar!

For dere skal ikke dra ut i hast og ikkefare bort som flyktninger. For Herren skal gå foran dere, og Israels Gud

skal samle dere".

 Det blir en prosesjonsvei  forGuds folk gjennom ødemarken til Sion der de hellige gjenstander , symboler på

Herrens  nærvær,  bringes med itriumf og glede. Jes 35:8 samsvarer i beskrivelsen av vandringen hjemover på

en "hellighetens vei (dærækhaqqodæsj). Ingen uren skal gå på den".

Hjemveien til gledesfesten på Sion er herbåde Herrens og folkets vei. Likevel kan profeten betone forskjellen

mellom Guds "veier" ogmenneskets slik at de ikke faller sammen. Da fremheves den grunnleggende

forskjellen mellom den opphøyde Gud og detsyndige mennesket. I epilogkapitlet Jes 55 formanes de

"ugudelige" - her vel enkarakteristikk av hele folket-  til å "forlate sin vei" og søkeHerren (v.6-7). I motsetning

til folkets jordiske veier står Gudshimmelske tanker og veier (v.8-9). Kanskje er det den babylonske og

fororientalske språkbruken å tale omhimmellegemenes veier ("Melkeveien") i motsetning til de jordiskeveier

som her står i bakgrunnen.

I Jesaja 55:8-9 kommer ordet"vei" i nærheten av å karakterisere Guds transcendente skapende ogdynamiske

vesen ("væremåte") som overgårvår forstand. Trass i sin store nåde forblir Gud delvis "skjult" ogunndrar seg

menneskelig inspeksjon (Jes 45:15).

4. Den fullkomne vei

Salme 18: 31-33 trekker enpoetisk-dynamisk linje fra Guds fullkomne vei til fullkommengjørelsen av den

troendes liv:

 "Gud (ha-el) - hans vei (darko)er fullkommen (tamim/ LXX amomos "ulastelig") .

Herrens ord er rent, han er et skjold foralle dem som setter sin lit til ham.

For hvem er Gud foruten Herren, og hvem eren klippe uten vår Gud?

Det er Gud (ha-el) som omgjorder meg medkraft og gjør min vei fullkommen (tamim darki) "

Sml. Jesu bergpreken Matt 5:48: "Værfullkomne  likesom deres himmelske Fader er fullkommen".

Det er hellighetens og helliggørelsensvirkning som bare går en vei, fra Herren til hans folk, som beskrives

tilsvarende i hymnisk språk Sal77:14.20f.:

"Gud! Din vei  er i hellighet.Hvem er en gud så stor som Gud? ...

Gjennom havet gikk din vei, og dine stiergjennom store vann, men dine fotspor ble ikke kjent.

Du førte ditt folk som en hjord ved Mosesog Arons hånd."

Skapelsen og eksodus som Guds undere ,dvs. Gud som skapelsens og historiens Herre er det doble grunnlag

for visshet om Guds ledelse for denenkelte i Guds folk (v.1-13).

Gud avbildes her som en som vandrer , meni motsetning til den jordiske vandrer etterlater han seg ikke"

fotspor" (Sal 77:20). I andrereligioner, som f.eks. i helleristningene i Bohuslän, får gudenes fotsporfysiske

avtrykk . Guds "bilde" er ikkefysisk, men åndelig. Guds åndsfylte ord er hans bilde fremfor alt annet. Som

vesen som kommuniserer med Gud kanmennesket sekundært kalles "Guds bilde/lignelse" (1 Mos 1:27).

"Begynnelsen på hans (Herrens)vei  (resjit darko)" er visdommen i skapelsen ifølge Ordspr 8:22;sml. Ordspr

3:19-20; Job 26:14. Uttrykksmåten spillermuligens (?) på veiens utgangspunkt, begynnelsens sted.

Guds vesen og vei er et forbilde for denvei mennesket er bestemt til å gå:

"Men de rettferdiges sti er lik etstrålende lys som blir klarere og klarere inntil det er høylys dag"(Ordspr 4:18).

"Mine skritt holdt fast ved dinefotspor" (Sal 17:5)

"Salige er de som følger mineveier" (Ordspr 8:32).