Hvem er da PNCC?

Hva har da lutherske kristne i Norge Œ hente i et "polsk" kirkesamfunn i USA? SKG's valg av nettopp denne kirke som inngŒr i "Utrechtunionen av 1889" mellom sŒkalte gammelkatolske kirker, skyldes ikke bare at PNCC ogsŒ er i dialog med vŒr engelske s¿sterbevegelse "Forward in Faith". Det attraktive ved PNCC er f¿rst og fremst denne kirkes privilegerte ekumeniske status. Den romersk-katolske kirke anerkjenner PNCC's sakramentsforvalting som fullverdig, og de ortodokse kirkene har invitert PNCC til simpelthen Œ anta som overhode patriarken i Konstantinopel. Egenarten i dette kirkesamfunnets teologi og fromhetsliv blir undertiden beskrevet som en ortodoks kirke med vestlig ritus.

Lex orandi, lex credendi

Den avtale som er frem forhandlet mellom SKG og PNCC avspeiler dette forhold. Ut fra den ortodokse forstŒelse av at b¿nnen gir form til l¾ren - og omvendt, begynner troserkl¾ringen med Œ avklare det trinitariske gudsbildet som ligger til grunn den felles tilbedelse. Man m¿tes til gudstjeneste pŒ basis av Den hellige skrift og Kirkens hellige overlevering. Som prim¾rt uttrykk for denne bibelsk begrunnede tro anf¿res sŒ med navns nevnelse de almenkirkelige symboler: Den apostoliske trosbekjennelse, Den nikenske trosbekjennelse, Den athanasianske trosbekjennelse, men det vises ogsŒ til de ekumeniske konsilene og kirkefedrene i ¯st og Vest. Denne felleskristelige b¿nne- og l¾reoverlevering har da forkj¿rsrett i forhold til den teologiske refleksjon pŒ 1500-tallet. Derfor fordres av dem som gŒr inn i det nye kirkesamfunnet at vi i denne (vŒr tilbedelse) deler den udelte kirkes ortodokse og katolske tro, og at vi fastholder vŒr lutherske arv sŒ langt som den omfatter og har formidlet denne tro.

Den lutherske arv

Men, vil kanskje noen innvende, er ikke dette da bare en omskriving for Œ forkaste lutherdommen? Svaret gir seg ved Œ ettersp¿rre hva reformasjonen egentlig handlet om. Den augsburgske bekjennelse forklarer reformatorenes anliggende som et reformprogram utsprunget av ¿nsket om Œ f¿re alle kristne tilbake til "den alminnelige (katolske) kirke.., slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". Bekjennelsesskriftet gj¿r pŒ dette grunnlag gjeldende at den lutherske kritikk av romerkirken "ikke avviker fra den alminnelige (katolske) kirke noen trosartikkel, men bare gir opp noen fŒ misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening, .." (CA XXI:1) Slik oppsummeres reformasjonens anliggende, idet det understrekes "at det ikke er noe i den (lutherske l¾re) som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige (katolske) kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". (CA XXI:1) Sagt pŒ en annen mŒte: Reformasjonstidens lutherske kristne forstŒr seg selv som dem der holder i hevd den opprinnelige vesterlandske katolisisme. Anliggendet er Œ fastholde de gamle skikkene samtidig som man anklager pavenstolen for Œ ha innf¿rt nye, dvs. ikke-katolske pŒfunn. Den lutherske reformasjon fremstilles altsŒ i Augustana som et slags reformprogram for Œ vende tilbake til det opprinnelige. ¯nsket er Œ gjenfinne den opprinnelige kirkelige enhet slik at alle kristne igjen "kan bli forent og kan bli f¿rt tilbake til den enkle sannhet og kristne enighet,.., for at vi, likesom vi lever og strider under den sammen Kristus, sŒledes ogsŒ mŒ kunne leve i enhet og samhold i ƒn kristen kirke." (CA's Fortale)

En konvergeringsprosess

I en situasjon hvor Den norske kirke Œndelig sett er i ferd med Œ forvitre, gir avtalen med PNCC oss mulighet for Œ virkeliggj¿re reformasjonens ekumeniske program i en ny sammenheng. Troserkl¾ringen av 8 april 1999 fordrer ikke at vi oppgir vŒr lutherske arv bare fordi det er "luthersk". Alt luthersk som er forenlig med "den katolske kirke.., slik vi kjenner den fra kirkefedrene" - for Œ bruke Augustanas formulering - kan taes med i den nye sammenheng. Kanskje kan vi med et billede si at PNCC kirkerettslig byr oss et nytt hus Œ flytte inn i, men til denne boligen kan vi ta med oss de "lutherske" m¿blene! Modellen som er forhandlet frem, kan muligens best beskrives som en konvergerings- prosess og SKG-liturgien kan tjene som eksempel. Denne liturgien som er en utvidelse av h¿ymesseordningen i 1920 Alterboken, er med visse endringer godkjent som messeliturgi i den nye kirken. Slik blir gjenkjennelsesfaktoren stor for dem med bakgrunn fra Den norske kirke.

En "norsk" kirke med norske kirkeskikker

PŒ det praktisk-pastorale plan tilbys vi en lignende modell. PNCC's biskoper har hele tiden fremholdt at det nye kirkesamfunnet ikke kan v¾re en kopi av dem eller amerikanske forhold. Av de offisielle referatene fra forhandlingene mellom PNCC og SKG i april fremgŒr at man pŒ amerikansk side igjen og igjen understreket at man ikke hadde noen tanke om en slags "klone" av PNCC i Norge. Erkebiskop John Swantek begrunnet denne holdning i PNCC's selvforstŒelse. For det f¿rste finnes det, anf¿rte erkebiskopen, ingen s¾regen "polsk" katolisisme Œ kopiere! Dernest understreket han konsekvensene av PNCC's ¿stkirkelige kirkeforstŒelse: Den verdensvide kirke bestŒr av kirker i kommunion med hverandre gjennom biskoper som gjensidig anerkjenner hverandre. Hva de sŒ for seg i Norge var derfor en norsk kirke med norske kirkeskikker, men i kommunion med dem. Erkebiskopen avsluttet dr¿ftelsene med Œ si at han hŒpet "tre PNCC biskoper, nŒr tiden var inne, kunne dra til Norge og gi fellesskapet sin egen biskop... VŒr mŒlsetning er at dere skal bli en autonom s¿sterkirke, ikke underlagt, men i full kommunion med oss. For ¿yeblikket trenger dere biskoppelig tilsyn." (Referat av samtalene mellom PNCC og SKG, Lancaster, april 1999, ss 4,7)

Veien videre: En nordisk l¿sning

Den l¿sning som tilbys oss er simpelthen at vi kan ta med oss "det beste" i den lutherske arv og finne et nytt Œndelig hjem tuftet pŒ den udelte kirkes tro og ordning. Til den kirke som slik opprettes - Den nordisk katolske kirke - kan sŒ PNCC i kraft av deres ekumeniske anerkjennelse gi sakramental og kirkerettslig legitimitet. Det f¿rste skritt i sŒ mŒte var at biskop Thaddeus Peplowski den 16. oktober i Œr krismerte og ordinerte den f¿rste gruppen. Den dag da den nye kirken mŒtte fremstŒ med den forn¿dne utbredelse og stabilitet, vil sŒ PNCC's erkebiskop som siste trinn i prosessen gi oss vŒr egen biskop. La det ogsŒ v¾re sagt at l¿sningen, slik navnet pŒ kirkesamfunnet tilsier, ogsŒ tilbys medlemmene av de andre nordiske folkekirkene. Ulike samtaler pŒgŒr for tiden i sŒ mŒte; en gammelkatolsk menighet i Sverige har allerede sagt de vil bli med, og en gruppe i Danmark har bedt oss om hjelp til AA stifte kirkesamfunnet der.

Roald Flemestad