TROENS LYDIGHET

 

Etter l¾renemndas avgj¿relse i Tunsbergsaken vil vi som veiledere i SamrŒd pŒ Kirkens Grunn fŒ uttale f¿lgende:

 

All sann tale om kristen kj¾rlighet forutsetter lydigheten mot Jesu bud. En kj¾rlighet til Gud som ikke underordner seg hans bud, er en selvmotsigelse. Dette gjorde Herren klart for sine f¿rste disipler: "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15). Og i sin misjonsbefaling forplikter Kristus Kirken til Œ l¾re alle som vil v¾re hans disipler, "Œ holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,20). Ingen kirkelig myndighet, verken l¾renemnd eller biskoper, kan dispensere fra denne troens lydighet.

 

Vi mŒ derfor advare alle troende mot Œ innrette sin livsf¿rsel etter l¾renemndas kjennelse. Den representerer en l¾remessig forvirring som opphever Guds bud. (Mark 7,9). I en kirke der ti av elleve biskoper aksepterer at rettferdiggj¿relsen ved troen alene kan forkynnes pŒ en slik mŒte at mennesker kan bryte Guds bud og likevel ha frelsesvisshet uten Œ gj¿re bot, lever man i overhengende fare for Œ ta skade pŒ sitt Œndelige liv og endog tape sin salighet. De prester som i samsvar med den apostoliske formaning forkynner til troens lydighet i sann omvendelse og et hellig liv, finner ingen st¿tte i flertallets forstŒelse av evangeliet og fellesskapet i Ord og sakrament.

 

For dem som vil leve i troens lydighet, etter apostolisk tro og liv, gis det etter vŒr oppfatning ingen fremtid i Den norske kirke. De prester og det lekfolk i Den norske kirke som fortsatt vil fastholde apostolisk tro og liv, mŒ sp¿rre seg om hvordan de skal finne livsrom i DnK. I sŒ mŒte ligger et s¾rlig ansvar pŒ den ene biskop som uttrykte ¿nske om en vurdering av alternativt tilsyn. At et slikt ¿nske fremlegges, forandrer ikke den realitet at vrangl¾ren er gitt kirkelig legitimitet.

 

Allerede etter bispem¿tene vŒren 1999 uttalte vi at vi ikke sŒ noen annen vei enn et oppbrudd fra Den norske kirke. Det som har skjedd i l¾renemnda, bekrefter dessverre at vŒr uttalelse den gang ("Avgj¿rende veivalg") var en riktig vurdering. NŒr og hvordan et oppbrudd fra Den norske kirke skal finne sted, vil mŒtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle omstendigheter n¿dvendig at troende mennesker nŒ tar ansvar for sin egen fremtid.

 

Vi vil til slutt minne om at troens lydighet ogsŒ inneb¾rer Œ vise barmhjertighet mot dem som pŒf¿res s¾rlig tunge byrder pŒ grunn av den strid som utkjempes om den sunne l¾re. (1 Tim 1,10). Vi tenker bŒde pŒ dem som opplever at kirken svikter dem i kampen for Œ f¿re et rent liv, og pŒ dem som f¿ler at deres spesielle legning og deres s¾rskilte fristelse henges ut som den verste og altoverskyggende synd. "Br¿dre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, mŒ dere som lever ved nden, vise ham til rette. Men gj¿r det med varsomhet, og pass deg selv, sŒ ikke du ogsŒ blir fristet. B¾r hverandres byrder, og oppfyll pŒ den mŒten Kristi lov." (Gal 6,1-2)

 

Sandefjord, 31. mars 2000.

 

For veilederne i SamrŒd pŒ Kirkens Grunn

Tom H¾ngsle, veileder og sekret¾r