Hva skal vi l¾re av tidens tegn?

 

" Salig er det menneske som vet seg kunŒ v¾re en liten brikke i Guds store plan"

(Kirkefaderen Maximos confessor, d. 662)

 

Hva er det som skjer i Den norske kirke?Hvordan ber¿rer hendelsene oss og vŒr fremtid? For Œ

slippe Œ trekke de lange linjer, kan detv¾re greit Œ ta utgangspunkt i 1993, da den dav¾rende

kirkeminister utilsl¿rt fastslo statensformynderskap over Den norske kirke. Som en konsekvens

av Rosemarie K¿hns utnevnelse til Hamarbispestol henvendte SKG, FBB og KF seg samlet til

Bispem¿tet og ba om en avklaring av denkirkerettslige situasjon. Utviklingen hadde gjort oss

hjeml¿se i kirken.

 

Bispem¿tet svarte med Œ nedsette en delvispartssammensatt gruppe for Œ dr¿fte vŒr stilling, men

da en innstilling forelŒ med anbefalingersom kom oss litt i m¿te, ble saken lagt til side. Senere

gjorde imidlertid Kirkem¿tet i 1995 vedtakom at KirkerŒdet skulle fornye samtalen med oss, men

til tross for skriftlige purringer, harhverken FBB; KF eller SKG h¿rt noe. Derimot skrev en

gruppe nedsatt av KirkerŒdet i h¿st eninnstilling hvor det konkluderes at Den norske kirke bare

har Žn kirkeordning og at det f¿lgelig ikkekan gis rom for annet enn private reservasjoner fra den

offisielle linje. I sak bet¿d det at vi ikkebare er Œndelig hjeml¿se, men nŒ ogsŒ rettsl¿se i DnK.

 

Ser vi tilbake pŒ utviklingen siden 1993,skal altsŒ ingen kunne si at vi ikke har fors¿kt Œ fŒ til

dialog med kirkeledelsen eller atkirkeledelsen har vist noen vilje til Œ komme oss i m¿te. De

gammeltroende er vel i virkeligheten deneneste "minoritet" i kirken som konsekvent overses av

makthaverne.

 

Hvordan skal vi tolke denneutst¿telsesprosess? Da vi i 1993 bad om forhandlinger forpliktet vi

oss samtidig pŒ en prosedyre som tok siktepŒ Œ tilrettelegge "politisk" l¿sning. Den kalde skulder

vi m¿tte, sparte oss for fristelsen til Œkompromiss i prinsippsp¿rsmŒlene.

 

Samtidig ser vi nŒ at d¿rene lukkes bak osspŒ en mŒte som etter vanlig mŒlestokk tilsier at de

gammeltroende er uten livsrom i DnK.Situasjonsanalysen viser at vi for Πoverleve selv mΠta

ansvar for vŒr egen fremtid. Dette er ens¿rgelig konklusjon, men har vi derfor lov til mismot?

 

Uten stor organisasjon og feite budsjetterkan vi ikke st¿tte oss pŒ menneskelig makt. Vi er henvist

til Œ handle i tro og tillit, tvunget til Œta inn over oss Herrens ord til Paulus som om det var talt til

oss: "Min nŒde er nok for deg, forkraften fullendes i svakhet." (2 Kor 12:9)

 

Kanskje er det nettopp dette vi skal l¾re.Gud lukket d¿rene for Œ vise oss at vŒr fremtid hviler i

hans hŒnd og at det er i lydighet mot Gud oghans bud at kirken skal bygges og oppbygges. Slik

kan vi med apostelen for Kristi skyld v¾reved godt mot, nŒr vi er svake og i vanskeligheter. "For

nŒr jeg er svak, da er jeg sterk", sierPaulus.

 

La oss derfor ikke stirre oss blinde pΠdentrygghet vi mister, men se pΠsituasjonen som de nye

mulighetenes tid, et Guds kall til fornyelsesom skal fylle oss med hŒp og glede over fremtiden.

 

Lederartikkel av Veileder Roald Flemestad. (Synodebladet,februar 1998)