Tom Hængsle:

"...det var ikke den enhet Jesus Kristus ba om for sin kirke(Joh.17,21)".

Kirken fra øvrighet til demokratisk statskirke.

Sitatet i overskriften er konklusjonen i professor dr.theol. Bernt T. Oftestads nye bok "Den norske statsreligionen". Den anbefales sterkt for alle som er engasjert av Kirkens liv i vårt land. Når vi skal vurdere Den norske kirkes liv og historie, er det viktig å vite hva slags kirke vi egentlig snakker om.

Spørsmålet for Oftestad i boken er ikke om det er legitimt for staten å fremtre gjennom en kirke, eller for en kirke å tre frem gjennom statlige organer, men å beskrive hvordan denne fremtreden skjer i grunnleggende og avgjørende forstand. Han er seg hele tiden bevisst dialektikken mellom konflikt og samvirke, men samvirkeperspektivet blir overordnet fordi konfliktene utspilles innenfor selve systemet, som har vært i stand til å oppfange konfliktskapende prosesser og fornye seg på grunn av dem.

Gjennom de 450 år Oftestad følger utviklingen, får han tydelig fram forutsetningen for samvirkets overlevelsesevne: Grunnormene med et substansielt saksinnhold, som f.eks. det kirkelige dogma og den kristne moral, får mindre og mindre betydning til fordel for de mer formale kompetansenormer som bestemmer hvordan administrasjonen av og prosedyrene i samfunnet inklusive kirken skal være.

Statsreligionens politiske og konfesjonelle bakgrunn

I kapitlet om statsreligionens politiske og konfesjonelle bakgrunn (1520-1660) beskrives først forholdene i Tyskland. Det paradoksale er at det mønster som de romersk-katolske fyrstebiskopene fulgte i adiaforaspørsmål, fant man igjen på evangelisk grunn i det fyrstelige kirkestyret. Heller ikke der var det i praksis mulig å sondre mellom verdslig makt og åndelig myndighet. Den manglende avklaring av regimentslærens kirkelige konsekvenser som preget Confessio Augustana, gjorde det umulig å sette sperrer for fyrstelig kirkestyre. Fyrsten kunne endog betegnes som "summus episcopus".

Reformasjonen i Danmark-Norge

Med reformasjonen i Danmark-Norge 1536-37 forsvant kirken som selvstendig rettsinstitusjon. Det elementære og avgjørende poeng i den lutherske to-regimentslæren, nemlig at ytre makt ikke skal brukes i evangeliets tjeneste, er naturligvis fraværende, for øvrighetsmakt har intet med Guds rike å gjøre. Ingen evangelisk øvrighetskirke kunne hatt toregimentslæren som ideologisk fundament, for den forutsetter kirkens frihet i forhold til øvrigheten. Kongen erstattet ikke det gamle episkopatet med et nytt. Superintendentene innehadde ikke det tradisjonelle bispeembetet, bare en episkopal tjeneste som de utførte på kongens vegne. Kongen overtok tradisjonelle episkopale funksjoner, men ordinerte ikke og førte ikke tilsyn med menighetene. Men det var klart at Skriftens autoritet stod over kongens. Her var ingen religiøs absolutisme.

Enevoldsstyre og statsreligion

Den kom først med enevoldsstyret (1660-1814). Embeter og tjenester (også geistlige) skulle fra da av ha sin kilde og sitt opphav ene og alene i kongens enevoldsmakt. Menighetens gamle kallsrett ble opphevet. Her er ingen rester av tanken om at Kongens kirkestyre skal hvile i hans stilling som "det første lem" av den kristne menighet. Kongens kirkestyre har sin forankring i hans suverene makt og myndighet som fyrste, og fyrstemakten har ansvaret for folkets religion. Konventikkelplakaten fra 1741 og Reskriptet fra 1745 om kvekere, baptister osv. skulle verge den offentlige nådemiddelforvaltning (CA XIV) og rikets konfesjonelle og religiøse identitet. Men Reskriptet viser hvor vanskelig det var å balansere mellom konfesjonell enhet og den nye tidens respekt for individ og personlig tro.

1814: Grunnlovens offentlige religion og den nye staten

Fjerde kapittel hos Oftestad handler om grunnlovens offentlige religion og den nye staten. I 1814 ble enevoldskongens religion overført til den nye staten, som ellers var tuftet på liberale ideer.

Vel var grunnlovens statskirke en kongestyrt kirke, men på en noe annen måte enn under enevoldstiden. Kongen kunne ikke sette seg ut over folkets lovgivningsmakt i og ved Stortinget, og heller ikke de selvstendige domstolers myndighet. I 1814 avviste man alle tilløp til klerikalisme da enkelte prester hadde tenkt seg et geistlig kollegium for kirkestyret.

Det vi møter, er den klare innlemmelse av kirkelivet i den statlige administrative sfære. Med formannskapslovene (vedtatt 1836-37) begynner en fundamental endring i den norske statskirkeordning. Det omformer lokalsamfunnet slik at dets karakter av kirkelig territorium, prestegjeld, sokn, menighet, blir tvetydig og etter hvert klart sekularisert.

Statsreligionen og 1800-tallets liberale rettsstat

Kapitlet om statsreligionen og 1800-tallets liberale rettsstat (1842-1880) behandler først opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842. I praksis hadde Stortinget foretatt en tolkning av "Statens offentlige Religion" som radikalt nedskrev CA XIV som forpliktende norm i Statskirken.

Dissenterloven av 1845 var også et epokegjørende skritt. Loven regulerte forholdet mellom statsreligionen og de ikke-lutherske retninger i samfunnet og ikke forhodlet mellom statsmakten og "religionene". Som luthersk landskirke var statskirken uten overnasjonale bånd til andre kirker, biskoper eller patriarker, med kongemakten som øverste styrer og "biskop", og derfor etter sin ordning "anti-økumenisk". Med dissenterloven opptrer kongemakten "økumenisk", men på en måte som samsvarer med de moderne idealer for religiøs toleranse.

Av kirkelige strategier møter vi både reformbevegelse (som ikke oppnådde konkrete resultater), frikirkelige utbrudd og indremisjonsstrategi. Gisle Johnson ønsket et kirkelig indremisjon, lojal mot kirkens orden, men samtidig fri. Det var til sist et umulig standpunkt. CA XIV ble livlig diskutert i 1860-årene. På en måte var dette en livsfjern diskusjon. Og det merkelige var at storparten av geistligheten ennå ikke hadde innsett at CA XIV var blitt drastisk omtolket, for ikke å si opphevet ved den liberale religionslovgivning fra begynnelsen av 1840-årene.

Det moderne gjennombrudd i Norge

Resultatet av det moderne gjennombrudd i Norge (1870- og 1880-årene) ble en institusjonalisert teologisk pluralisme i kirken. Oppropet "Til Christendommens Venner i vort Land" var politisk sett ikke vellykket. Men dets ideologiske kjerne var treffende i mange henseende. Grunnlovens statsreligion vil, om man legger den parlamentarisk-demokratiske statsskikk til grunn, ikke kunne opprettholdes som rettesnor for lovgivning og offentlig liv. Under parlamentarismen blir det til sist den folkelige representasjon som vil måtte bestemme innholdet av Kongens konfesjonelle politikk.

Strid om frihet og enhet i en statlig folkekirke

Striden om frihet og enhet i en statlig folkekirke (1900-1923) gjaldt spørsmålet: Hvordan skal man forstå den rettslige forpliktelse på konfesjonen som teologiske lærere, prester, biskoper osv. er underlagt?

Kirkestyrets vei ut av flokene ble å åpne for lærepluralisme. Man måtte oppgi at kirkelærens og troens innhold er objektivt gitt med den evangelisk-lutherske statsreligion. "Professor-saken", opprettelsen av Menighetsfakultetet og utnevnelsen av Gleditsch til biskop viser at den liberale rettsstat introduserte et åpent frihetsrom i kirken. Dermed ble det foretatt en statsrettslig dekonstruksjon av den gamle enhetlige statsreligion og samtidig rekonstruksjon av en ny.

Det interessante er at alle parter i "kirkestriden" bidrar positivt til rekonstruksjonen uten egentlig å være tilhenger av den teologisk og kirkelig sett. Også de ortodokse samvirker med statsmakten om en liberal og demokratisk administrasjon av kirkens liv for å kunne gjøre seg effektivt gjeldende med sin påvirkning av "publikum" i kirkens frihetsrom.

Kirkestridens avgjørende resultat blir derfor en allmenn kirkelig konsensus - uansett lærestandpunkt - om å opprettholde kirkeorganisasjonen: en kirkeorganisasjon som så vel i lærespørsmål som i det praktiske kirkeliv måtte vise liberalitet og romslighet, noe også striden om "fri nattverd" dokumenterte. De rettslige forutsetningene for å kunne tale så vel om sekterisme som om skisma innen Dnk, var med det opphevet. Og i praksis var CA XIV retusjert fra Dnk's bekjennelse.

Mellomkrigstid og okkupasjon: Moderne stat og kirke i konflikt

Indremisjonsselskapet med Hallesby hadde et målrettet program for rekristianisering. Hallesby ville oppløse statskirkesystemet, Hope ville beholde det. Hopes spiritualistiske kristendomssyn med sin anti-institusjonalistiske tendens, var i samsvar med den liberale ideologi som formet den moderne statskirke. I kampen for det ortodokse læreinnhold var "Calmeyergatelinjen" en rent defensiv linje. Den kunne vanskelig følges i de embetsmessige sammenhenger innen Dnk. I ettertid kan man spørre om indremisjonsbevegelsen i det hele tatt hadde noen mulighet til å sikre seg dominansen over samfunnet og gjennomføre sitt rekristianiseringsprogram. Dens holdning var ambivalent fordi det statsreligionen kunne yte av kristelig kunnskap og kristelig moral, utfra lekmannsbevegelsens synsvinkel var annenrangs. Livet i statsreligionen hørte til de innledende stadier av "frelsens orden" som det gjaldt å komme igjennom for å nå frem til fullgyldig religiøst liv ved personlig omvendelse.

Et viktig kirkelig anliggende i mellomkrigstiden var styrkingen av bispeembetet. Det fantes et høykirkelig miljø omkring presten Mikael Hertzberg som søkte å gjenreise Dnk som kirke og gi den katolisiteten tilbake. Det skapte en kirkelig bevissthet som skulle bli viktig under okkupasjonstidens konflikt med nazistaten. Eivind Berggrav var ikke en del av denne krets, men også han engasjerte seg sterkt for å gjenreise bispeembetets selvstendige myndighet. Men i det praktiske styret av kirken var det mer enn klart hvor den "episkopale" makten var å finne. Statsmakten kunne endre embetsordningen over hodet på kirkens biskoper. Berggrav hadde altså ikke maktet å gjøre biskopene til noe annet og mer enn kongelige superintendenter.

Men under okkupasjonen ble det allikevel Berggravs tolkning av bispeembetets stilling som ble lagt til grunn for kirkens forhold til statsmakten. Under okkupasjonen hadde vi en fri folkekirke i Norge. Men de statlige myndigheter forhindret effektivt at det fikk noen betydning for kirkeordningen etter 1945.

1953: Lov om Den norske kirkes ordning

Kirkeloven av 1953 betydde at den kirkeledelse som hadde ført an i kirkekampen, ikke fikk rammevilkår til å lede Dnk videre i pakt med krigstidens erfaring av kirkelig selvstendighet. Kirkekampen hadde hvilt på en allianse mellom "klerikale" og "folkelige", mellom geistlighet og indremisjon, som hadde vært, og som nå kunne ha blitt, et maktsentrum i Dnk og dermed i det norske samfunn. Men det ville ha vært en utvikling i strid med Arbeiderpartiets politiske visjoner. Stadig flere områder av det økonomiske, sosiale og kulturelle liv ble etter hvert underlagt statsstyring. Kirken stod overfor en ny og vanskeligere statsvirkelighet, men bortsett fra Berggrav var det få som tok opp denne utfordringen. Erfaringene under okkupasjonen gjorde at Berggrav kunne identifisere den moderne maktstat - med sin amoralitet og sitt manglende naturrettslige fundament. Denne statsform var blitt utviklet fra renessansen av, gjennom opplysning og modernitet. Ikke bare nazistiske og kommunistiske stater var et resultat av denne utviklingen, men også det moderne demokrati slik man nå opplevde det.

Også på et annet punkt skulle det bli anledning til å trekke sammenligninger med nazitiden. I 1943 innførte Quisling-regimet lover om sterilisering og abort til vern om "folkeætten", motivert av nazismens biologiske utopisme. Lov om svangerskapsavbrudd av 1978 reflekter på sin side den demokratiske velferdsstatens menneskesyn og moralske grunnsyn og skal tjene til å realisere velferdsstatens utopi.

Reformbevegelsen fra 1970-tallet: Harmonisering med sosialdemokratiske fremtidsmål

Reformbevegelsen valgte en rent politisk strategi etter 1970. Skulle man lykkes med den, måtte man vise at reformbevegelsens syn ikke brøt for sterkt med dominante politiske ideologier, m.a.o. dokumentere at en ny kirkeordning kunne forenes med de sosialdemokratiske fremtidsmål. Reformbevegelsens visjon fra århundrets begynnelse hadde vært en fri folkekirke. Men i 1976 oppga man overraskende nok denne gamle flaggsaken.

Sett i et større perspektiv betydde det at den tradisjonsrike reformbevegelsen var blitt dekonstruert. Dens hjerteanliggende - å verge "bekjennelseskirken" ved å frigjøre den fra statsmakten og begrense folkelig innflytelse i kirkelivet - var tatt av programmet. De rettsstatlige prinsipper var forlatt, i stedet satset man på målrettede politiske metoder. En modernisering av kirken var nødvendig om man skulle nå målet. Tilpasningen ble naturlig nok bestemt av de saker som stod på den sekulærpolitiske agenda. Reformbevegelsens nye profil kom tydelig til uttrykk gjennom dens bevisste nivellering av Grunnlovens §2. Derigjennom kunne den sikre sitt politiske hegemoni.

Blant det aktive lekfolk var §2 det forpliktende uttrykk for at Norge fortsatt var et "kristent land". Denne form for konservatisme var det nødvendig for reformbevegelsen å nøytralisere. Det frivillige kirkelige landsmøte i 1980 bestod først og fremst i å nøytralisere "religionen" i grunnlovsparagrafen. Man godtok at staten ikke hadde noen rettsforpliktelse på objektive verdier av religiøs karakter. Utover på 1980-tallet ble sosialdemokratiet og den kirkelige reformbevegelse stadig tydeligere samkjørt i syn og holdning.

Børre Knudsen-saken. "Embetsplikt og lojalitet."

I Børre Knudsen-saken avviste biskopene at det fantes en særegen kirkelig rett, bl.a. uttrykt gjennom det kirkelige embete, ordinasjon og kollats. Biskopene valgte å verge Statskirken, og omkostningen var oppgivelse av en rettslig begrunnet kirkelig identitet. Man lot kirken og dens rett suges opp av den moderne stat. Bispemøtet våren 1980 uttalte seg om Embetsplikt og lojalitet. På de kirkerettslige punkter er man vag, men det legges et sterkt moralsk press på "opposisjonelle" prester. Noen læreenhet kunne biskopene nødvendigvis ikke opprettholde i en pluralistisk stats- og folkekirke. Enheten måtte bli kollegial og politisk-organisatorisk og egentlig hvile på den makt som bispeembetet innehadde i kraft av sin statskirkelighet. Biskopene unnlater konsekvent å utfordre "oppover" (departement, regjering, storting), men legger i stedet moralsk press "nedover" på prester og andre kirkelig ansatte.

I innføringen av nye liturgier valgte bispekollegiet å følge tvangslinjen. Biskopene arbeidet for større kirkelig frihet i forhold til statsmakten, men tok samtidig i bruk Kongens suverene myndighet til styre av kirken for å nedkjempe lokalkirkelige frihetskrav.

Ny kirkelov 1996

Lov om Den norske kirkes ordning ble vedtatt våren 1996. Fra flere hold i Stortinget ble det fremhevet at kirken må tilpasse seg den utvikling samfunnet nå er inne i, først og fremst de seneste års endringer i familie- og samlivsmønster. Og Dnk - så vel dens lokale menighet som dens råd og embetsbærere - har i realiteten tilpasset seg likestillingslov, abortlov, skilsmisselov, akseptert samboerskapet osv. Denne tilpasningen, som har ført til brudd med kirkelig tradisjon og allmennkirkelig lære og praksis, viser at kirken er blitt grunnleggende demokratisert. Det finnes ingen objektiv og for det kirkelige fellesskap alminnelig forpliktende oppfatning av sakramentet og det liv som følger av det, som kan legges til grunn for den kirkelige forvaltning. Læreprofilen reflekterer og skal reflektere folkeflertallets holdninger og tenkesett, også når det er i klar konflikt med det tradisjonelt kristelige og allmennkirkelige. Lokalgeistlighetens posisjon er svekket, og når dens frihet og integritet har blitt så nedtonet, får den grunnleggende tjenesten med nådemidlene et svakt institusjonelt grunnlag. Bispeembetet er mer enn på mange år den norske stats administrative personale på det statsreligiøse område.

Oftestads bok anbefales sterkt for alle som er engasjert av Kirkens liv i vårt land. Når man grunner på denne kirkens liv og historie, samtaler om det, debatterer og polemiserer, er det viktig å vite hva det empirisk er snakk om. Med denne boken har vi fått en uvurderlig hjelp til å stikke fingeren i jorda og finne ut hvor vi står i dag og hva som har ført oss hit.

Bernt T. Oftestad: DEN NORSKE STATSRELIGIONEN.

Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke.

Høyskoleforlaget AS 1998.

ISBN 82-7643-133-0.