Alt under eitttak?

Bedehuset sineutfordringar i m¿te med kyrkjelause og kyrkjelojale.

 

Blindheim bedehuss¿ndag 4. mars 2001

 

Av sokneprest OttarS.Myrseth

 

 

Sn¿ras ikyrkjeskrŒningane.

Ei av mine fyrsteog mest uventa erfaringar dŒ eg kom til Spjelkavik som prest hausten 1994, varm¿te med folk og leiarar pŒ Emblem bedehus som den gongen var iferd med Œ byggeopp ein meir sj¿lstendig struktur basert pŒ at bedehusforsamlinga skulle vereforsamling i meir komplett forstand. Dei var interesserte i kontakt med meg som sokneprest bŒde for Œ frettekva eg syntes om dette og for Œ seie at etableringa deira ikkje var nokoprotest imot meg eller imot Spjelkavik kyrkjelyd av Den norskestatskyrkja.  Det sette eg pris pŒ.  Og eg trur eg viste ei open og positivinteresse for prosjektet og gav dei bŒde rŒd og oppmuntring.  Mi innstilling var den gongen at det vikunne kalle 'beredskaps-struktur' var noko ein kunne kome til Œ trenge bŒde pŒbedehus og pŒ andre hus.

 

Dette var hausten1994.  Og enno var det meste av detvi kunne kalle kyrkjelege jordskjelv i Den norske statskyrkja enno ikkjeutl¿yste.  Likevel, og her mŒ egkanskje friske opp at hugsen til somme med plagsomt korttidsminne, - likevelhadde vi (for meg i rolla som stiftskapellan) vore ilag pŒ krisem¿te bŒdeprestar, krinssekret¾rar og krinsformenn i kristelege foretak pŒ bŒde Sunnm¿reog lenger nord i bisped¿met. 

 

To biskopar varmed, fyrst ein runde med Ole Nordhaug, sŒ ein runde med Odd Bondevik, pŒ m¿tesom dr¿fta kva er det som skjer og kor mykje kan tolast.  To gongar hadde vi hatt slike m¿te iSpjelkavik-kyrkje-kjellaren f¿r eg kom pŒ tale som sokneprest der.  AltsŒ: Allereie f¿r 1994 mangla detikkje pŒ tidarteikn.  Rasfaren varstor i det norske kyrkje-landskapet. Og bŒde her og der var det allereie blokkerte vegar og uframkomelegefjellovergangar.

 

Samstundes mŒ viinnr¿me at siste halvdel av 1990-talet har vore mest som eit samanhengandesn¿ras.  Og leitemannskapa harkontinuerleg vore pŒ post for Œ leite fram overlevande under sn¿massene. Detf¿rekjem meg lettare Œ registrere at det har gŒtt ras enn Œ setje namn pŒ kvasom har utl¿yst dei. Og vi gjer klokt i Œ ta oss god tid med Œ analysere dette som skjer i kyrkja vŒr.  For det kan bli n¿dvendig Œ stenge bŒdeein Austefjordveg og ein fjellovergang, men ikkje i utide.  Og at nokon uvetige har drivehalsbrekkande offpist-k¿yring i kyrkjeterrenget, er utan tvil.  Og det som ligg att etter dei, erkaotiske tilstandar.  Det gode meddet som har skjedd, er at leitemannskapa har blitt utkalla.  Det er ikkje dumt at dei fŒr realistisktrening. 

 

 

Kyrkjelauseog kyrkjelojale

Det temaetbedehuset har gitt meg idag, skil mellom kyrkjelause og kyrkjelojale.  Slik kan ein gjerne dele inn kyrkje- ogkristenfolk i vŒre dagar.  No trureg at der er ei gruppe til:  Deikyrkje-likegyldige.  Dei er detverst stilt med.  Dei er gjerneogsŒ bedehus-likegyldige.  Sommemeiner at det er denne gruppa som har vokse mest i vŒr tid.  BŒde dei kyrkjelause og deikyrkjelojale reknar eg med er folk som tek si kristentru pŒ alvor og som tekden kyrkjelege naud i vŒr tid pŒ alvor men som vel ulik strategi i m¿te meddette.  Dei likegyldige som likegjerne sit heime og ser pŒ TV-sporten som Œ gŒ anten i kyrkje eller bedehus,for dei blinkar det eit anna raudt lys. Eg har inga god oppskrift for dei, men eg vil som apostelen sukke at 'gidu var kald eller varm'.  Dei lunkne held pŒ Œ misse sisjel. 

 

Men temaet somopptek oss i dag er den krisa som har ramma dei som alvorleg bryr seg om denŒndelege tilstand i vŒr tid og vŒr kyrkje.  Og bedehusleiarar mŒ som alle leitemannskap n¿dvendigvisstille seg sp¿rsmŒlet om kven dei skal leite opp fyrst.

 

rsstatistikkenfor Spjelkavik, det nest st¿rste prestegjeldet i Den norske kyrkja, i dennekyrkja sitt mest gamaltruande (konservative) distrikt, viser at det begge dei tosiste Œra melde seg ut nesten 40 menneske kvart Œr, og at halvparten av dessemelde overgang til anna trussamfunn. For ein kyrkjelyd med mange tusen medlemar, er dette langt ifrŒ trugandetal.  Verre er det at det handlarom truande menneske.  Det merkastnŒr ein misser 20 trufaste kvart Œr. Og framom alt er dette teikn pŒ tendensar som treng Œ tolkast.

 

Kva er det dŒ somheld pŒ Œ skje med kristendomen i vŒr tid?

Eg er ikkjeprofet og vil ikkje ta pŒ meg rolla som den som skal gi autoriserte svar.  Men eg kan vitne om det eg har h¿yrt ogsett.  Og om mitt vitnemŒl kanbidra til at nokre vert opplyste og at alle vert sette igong med Œ tenkje sj¿l,var det godt.

 

Babels tŒrnog gnostisismen

Ei bok kom ut iNoreg i fjor.  Ho fekk ein pris sombeste utanlandske bok omsett til norsk det Œret.  SprŒket er svensk og boka heiter "Fotspor iglasstrappen".  Forfattaren erMagnus Malm.  Han har skrive for Œgi hjelp til Œ forstŒ samtida vŒr. Og han meiner ho kan lysast opp av forteljinga om Babels tŒrn.  Vi lever i skuggen av det, meinerhan.  Namnet Babel tyder "Guds port" og kantolkast i dobbel meining:  BŒde somporten ut av den verda der Gud er Gud og porten inn til den verda der mennesketer Gud.  Men namnet Babel bygg pŒdet hebraiske ordet 'balal' som tyder 'forvirriing'.  PŒ norsk seier vi 'babbel' om forvirra tale.  Paulus viser tilbake til denneforteljinga nŒr han i kap 1 i Rom skriv at "dei kjende Gud, men likevelgav dei han ikkje den ¾re og takk som Gud skal ha.  Med sine tankar enda dei i det som ingenting er, og det vartm¿rkt i deira uvituge hjarte.  Deisa seg Œ vera vise, men dei enda i dŒrskap.  Istaden for Œ ¾ra den uforgjengelege Gud, dyrka dei bileteav forgjenglege menneskeÉ."  (v.21-23).  Her er det kampen stŒr i vŒr tid:  Anten Œ ¾re den uforgjengelege Gudeller dyrke bilete av forgjengelege menneske.

Om tŒrnbyggaranei Babel seier Gud at "dette er det fyrste dei tek seg f¿re" (Gen 11,6).  Seinare har det vist seg at i denne tŒrnbygginga ligg kimentil eit kulturm¿nster som stadig har vendt tilbake i historia.  Menneska har rusta opp si milit¾re maktfor Œ bli sterkast.  Dei har bygdopp ¿konomiske imperium som skal kunne kj¿pe mest.  Dei har bygd opp ein vitskap og filosofi som held oppe eitunivers utan Gud.  Dei har dyrkaŒndelighet som har greidd seg utan Gud og tent menneska sine eigne formŒl.  Dei har vedkjent trua pŒ si eiga evnetil Œ l¿yse alle problem.

 

Motstykket tilforteljinga om Babels tŒrn i 1. Mos 11, er Joh opb 17 og 18.  Her fortel Johannes om engelen som stigned frŒ himmelen og proklamerer at fallen er Babylon den store skj¿kja.  Hennar handelsimperium vert styrta,hennar herlegdom vert knust, hennar overflod vert til elende.  "PŒ ein time er all dennerikdomen tapt."  (Apok 18,17).  Det lyder som ei melding frŒ eit b¿rskrakk.  DŒ skal berre dei heilage kunne gledaseg, stŒr det. 

 

Ser vi spor avdette tŒrnm¿nsteret  i vŒr tid?

TŒrnet har nokendra si ytre form, men formŒlet for tŒrnbyggarane er alltid det same:  Dei p¿nskar ikkje pŒ det vonde, menynskjer Œ hjelpe menneske til Œ realisere seg sj¿l.  Akkurat slik Djevelen lokka Eva og Adam i Paradishagen:  Fekk henne til Œ tru at deibegrensningane Gud hadde gitt dei, ikkje var gode eller n¿dvendige. Etter dentid har mennesket trudd at det gode livet kan vinnast om vi riv grensene.  NŒr vi har evne til Œ krysse grensene,tener det menneskets sj¿lrealisering. For 50 Œr sidan kryssa menneskeslekta ei grense dŒ atomenergien let segerobre og vi kunne lage bŒde bomber og kraftverk.  Men bŒde i Hiroshima og i Tsjernobyl vart alt ¿ydelagt.  I vŒr tid er vi med hjelp avgenteknologien iferd med Œ erobre livet si grense.  Det ser ut til at vi bŒde kan produsere kua 'belgisk blŒ'som nesten ikkje kan r¿re seg med eiga hjelp og som ikkje kan f¿de kalv utanhjelp av kirurg og l¿ftekran, men som produserer enorme mengder grŒaktigkj¿t.  Og vi ser ut til Œ kunneklone menneske slik at kopien av oss, liksom Fantomet, kan leve om igjen og omigjen i generasjon etter generasjon.

Fart,fleksibilitet, effektivitet og mobilitet er dei nye dogmene som skal gjere detmoderne mennesket istand til Œ klatre enno h¿gare i tŒrnet.  Tinga vi eig fŒr ikkje lenger vere vŒre trufastefylgjesveinar.  Dei erforbruksvare, for nye kan produserast i ei fart.  Relasjonane fŒr heller ikkje lenger vere vŒre trufaste fylgjesveinar.  Jobb, venar, ektefeller er utbytbare ognye vert skaffa i ei fart.  Ideane som vi formar livet vŒrt etter vert likefort fornya, utskifte og erstatta med dei siste, dei mest effektive, dei somfungerer best i dag.

 

Einframtidsforskar sa for ti Œr sidan: ("Denne virvelen av ting, idear og menneske gir menneska iVesten eit ansikt som skifter like fort som ¿rkensanden.  Dei lengtar etter det varige, men kanikkje stŒ imot trongen til forandring). Prisen for mobiliteten er eit delthjarte."  (Lorenz Lyttkens).

 

I skuggen av detstore tŒrnet lever sŒ Den norske kyrkja. I dag er mange menneske blitt Œndelege flyktningar fordi dei har sett ogteke konsekvensen av at denne statskyrkja har inngŒtt i eit altfor tett fellesskapmed tŒrnbyggarane.  VŒr lutherskekyrkje forsegla ein historisk lagnad dŒ fedrane pŒ 1500-talet valde Œ verekyrkje i skuggen av statsmakta. Det har gjennom Œrhundra gitt kyrkja ein lagnadsfellesskap med deimektige i samfunnet.  Og igjen ogigjen har kyrkja stadfesta at ho pr¿ver Œ halde pŒ sine makt-posisjonar.  Ho har vald slagordet "Kyrkjefor folket".  Og nŒr folket ikkje vil det Gud vil,vert dette tragisk for kyrkja. Det aller siste utslaget av dennetrend-haldninga er det nŒr soknerŒdsvalet i mange prestegjeld til hausten skalflyttast frŒ kyrkjehuset til stortingsval-lokalet.  Ein er ikkje n¿gd med at dei som feirar gudsteneste ikyrkja, skal velge soknerŒdet. Kyrkjelyden skal ikkje styrast berre av dei som trur og gŒr til kyrkje,men av alle som har stemmerett uansett kva dei trur pŒ.

For fŒ vekersidan kunne heile det norske folket pŒ Dagsrevyen sjŒ biskopen av Oslo forretteei ikkje-religi¿s gravferd i ei kyrkje i Oslo.  Den avd¿de var ikkje medlem av kyrkja og var nyleg borgarlegkonfirmert, men d¿dsfallet hadde fŒtt stor media-oppmerksomhet (eit rasistiskmotivert mord som t.o.m. TIME skreiv om), at biskopen meinte kyrkja mŒtte sjŒbort frŒ si tru og f¿ye seg etter familien sine ynskje.  Resultatet vart ei kyrkje som ikkjeventa at dei som kjem i gravferd den dagen, skulle ha noko med Gud Œgjere.  NŒr folket ventar det, gjervi altsŒ Gudshuset om til eit bydelshus. "Kyrkje for folket."

Det fins mangeandre d¿me pŒ same trenden, at kyrkja b¿yer seg for folkeviljen og tilpassargudsviljen. 

DŒlikestillingskampen gjekk sitt sigerstog gjennom kulturen vŒr og kravde at detikkje lenger skulle vere skilnad pŒ mannsarbeid og kvinnearbeid, forandrakyrkja si 1960 Œr gamle l¾re om presteembetet, og tok til Œ ordinere ogsŒkvinner som prestar. 

DŒ Stortingetvedtok lova som gjorde fri abort lovleg, forkynte kyrkja at abort erfosterdrap.  Ein biskop la nedbispeembetet sitt som protest og vitnemŒl om at den staten som legalisererslike ugudelege lover, ikkje kan styre den kristne kyrkja.  Fleire prestar vart avsette fordi deiprotesterte mot den same ugudelege lova. Men statskyrkja heldt fram som f¿r, og 12 Œr etter at han gjekk av, komden same biskopen tilbake som biskop i den same statskyrkja under det samestatsstyret med ei abortlov som var enno meir sj¿lbestemt enn f¿r.  Abortkampen endra ingenting pŒ kyrkjasin vilje til Œ vere ei lojal "kyrkje for folket".

DŒ Stortingetvedtok lov om registrerte partnarskap, nekta somme prestar ei stund Œ bruke deinye registrerings-skjema, for det var eit stryk-det-som-ikke-passer-skjema:  Ekteskap/partnarskap.  Men tilpasninga gjekk sin gang.  Kyrkja slukte ogsŒ det nyehomofili-synet.  Nesten halvpartenav biskopane har aktivt teke over det nye, liberale synet pŒ homoseksualitet ogblitt pŒdrivarar for gjennomf¿ring av reformen i bŒde kyrkje og samfunn.  Ein 2000 Œr gamal eintydigl¾retradisjon vart i l¿pet av eit par-tre Œr skifta ut.  Dei dogmene som gjaldt fortŒrnbygginga: Fart, fleksibilitet, effektivitet og mobilitet, gjeld fullt utogsŒ for det stats-kyrkjelege l¾regrunnlaget.  Nett no slit Menighetsfakultetet med Œ bestemme seg.  Saksf¿rebuarane i KyrkjerŒdet legg tilrette for det nye og fremjar retten til adopsjon for homofile partnarar.  TŒrnbygginga foregŒr overalt istatskyrkja.

 

 

Vedvegskiljet

Kyrkjeleg sett erdette ein kamp om kyrkja si sjel. Den tida dŒ Guds ord var einaste regel og rettesnor forforkynning, l¾re og liv i Den norske kyrkja, ser ut til Œ vere forbi.  Men mŒlsetjinga om Œ vere ei "kyrkjefor folket" har ogsŒhatt ein ¿ydeleggjande innverknad pŒ kyrkja. Ikkje berre bispekollegiet ersplitta, men ogsŒ dei truande i denne kyrkja.  Ved Œrhundreskiftet er vi ogsŒ komne til eit vegskilje somkyrkeleg fellesskap.

Denne innsiktahar vore mi st¿rste sorg dei siste 5-6 Œra.  Det har gŒtt opp for meg smerteleg og med fortviling at egheld pŒ Œ misse kyrkja mi.  For densanne l¾ra kan ikkje ha noko fellesskap med den falske.  "Litt surdeig syrer heiledeigen," skrivapostelen (Gal 5,9).  Dersom viikkje skil oss frŒ den falske surdeigen, vert vi sj¿le snart veltilpassa ogvelfungerande med dei nye l¾rene adopterte.  Eg som prest har ikkje anna val enn Œ bryte den Œndelegefellesskapen med vrangl¾arane.  Menkorleis skal det kunne gŒ til? Biskopen i Molde har ikkje gjort det.  DŒ mŒ eg bryte med han ogsŒ om eg skal bryte med dei hanstŒr i fellesskap med, som StŒlsett, Osberg og K¿hn.

 

I tidlegare tiderl¿yste bedehuset slike dilemma med Œ trekke seg tilbake frŒ det kyrkjelege oginnreie sin eigen heim pŒ bedehuset og varme og stelle den.  Men aldri f¿r har bedehuset stŒttoverfor ei slik enorm og kompakt og total fornekting av Gud og Guds vilje somdet som i dag skjer i Den norske kyrkja. Med Calmeyergatelinja kunne ein greitt trekke ei grenselinje til deiliberale.  Men ein har halde frammed Œ rekruttere ungdomar til preste-utdanninga og ein har heile tida s¿rga forat bŒde bedehusfolket og bedehusleiarane har stŒtt i fullt Œndeleg fellesskapmed statskyrkja.  Det har alltidsfunnast ein prest som kunne halde oppe det gudstenestelivet og d¿ype ogkonfirmere og vie og gravlegge, slikt som ein sj¿l ikkje dreiv med.

 

Men har eg rett ilitt av mi analyse, er vi komne til eit fundamentalt vegskilje for bŒde prestarog bedehusfolk.  DŒ er ikkje dengamle bedehuslinja lenger gangbar. Er det rett at det stŒr om kyrkja si sjel, sŒ vil bŒde kyrkja og deitruande ta skade dersom dei dreg i spann med vrangl¾rarane.  NŒr dei kyrkjelege styringsorgan og deisom innehar kyrkja sine embete, ikkje gjer noko skilje mellom den forkynning ogŒndelege vegleiing som f¿rer til fortaping og den som f¿rer til livet, dŒ erdet med det evige livet som innsats at ein vert stŒande i fellesskapen med dei.

 

Er der dΠnokonveg vidare?

Eg trur det, foreg trur Jesu lovnad ved Caesarea Filippi stŒr ved lag:  "Du er Peter og pŒ dette bergetvil eg bygge mi kyrkje, og d¿dsrikeportane skal ikkje fŒ makt over henne." (Mt 16,18).  D¿dsrikeportanetrugar til eikvar tid kyrkja.  Babel ("Guds port") - porten som erbŒde vakker og tiltrekkande, vil til eikvar tid f¿re oss ut av Guds verd og inni det landet der Gud er avsett og mennesket har teke over rolla og ansvaret somGud.  Den som vil berge si sjel, mŒsom Abraham og Lot, dra ut av fordervinga sin by og ikkje sjŒ seg attende.  Men dei skal "bygge mi kyrkjepŒ dette berget" somer den sanne Kristus-vedkjenninga gitt av apostelen Peter.  Eg trur at vi i dei komande ti-Œra fŒroppleve at at mange gjer det. Mange dreg ut for Œ bygge Kristi kyrkje som levande kyrkjelydar og somalternativ til Œ vere "kyrkje for folket".

 

NŒr dennesituasjonen gŒr opp for dei kristne, er det ikkje skilnaden mellom kyrkjelauseog kyrkjelojale som vert viktig og avgjerande. Men sp¿rsmŒlet om der isamfunnet vŒrt vil finnast trus-fellesskap der sanninga rŒr og vert verna motforvrenging, der kristen tru fŒr n¾ring, der det vert forkynt slik det vartforkynt av apostlane og i dei fyrste kristne Œrhundre.  Eg er redd at slike trus-fellesskap istadig mindre grad vil finnast innanfor statskyrkja si ramme.  For denne kyrkja har alt sett sjela sii pant hjŒ ein pantelŒnar som ikkje leverer henne ut att f¿r du aksepterer bŒdekvinnelege og homofile prestar, aksepterer fosterdrapet og dei ikkje-religi¿segravferdene og aksepterer at folkeviljen skal rŒde bŒde i soknerŒda ogkyrkjelydane.

 

Dersom eg harrett i dette, vil det bli n¿dvendig for stadig fleire i tida som kjem Œ blikyrkjelause i meininga statskyrkje-lause. Mange vil sikkert ogsŒ bli kyrkje-likegyldige.  Det er det farlege. Men dei medvitne, kyrkjelause trur eg samtidig vise seg Œ verte dei mestkyrkjelojale, i meininga Kristi kyrkje-lojale.  Deira store oppgŒve vert Œ bygge opp kyrkjelydar som kan taover der dei norske statskyrkje-kyrkjelydane gŒr Œndeleg konkurs.

 

Det ser ut til atden tida n¾rmar seg dŒ dette ogsŒ blir Bedehuset si utfordring.  Eg vil ikkje ha noko meining om nŒr det er blitt slik.  Men ingen kan i dag sitje med hendene ifanget og la vere Œ ta ansvar for si eiga framtid.  Den som sit for lenge som tilskodar til det som skjer, kanfort kome til Œ forspille sŒ mykje av arven sin at han til slutt ikkje har nokoŒ forvalte.

 

 

Sett frŒkyrkjetŒrnet

Sett frŒsokneprest-posisjon er difor eit bedehus som vil bygge opp einberedskaps-struktur ikkje Œ rekne som eit trussel.  Men bedehuset mŒ sj¿l bestemme nŒr det vil ta beredskapen ibruk.  Der fins mykje bedehuset kangjere og som har signaleffelt om at no vil ein gjere noko:  NŒr ein tilset ein forsamlingsleiar,nŒr ein tek til med sakramentsforvalting pŒ bedehuset, nŒr ein tek til Œ kallebedehus-fellesskapen for 'vŒr forsamling'.  I dag har det Œ starte opp med dŒp pŒ bedehuset blitt gittein spesiell signaleffekt. Signaleffekt har det sj¿lsagt, men ein mŒ hugse pŒ at kyrkjeleg vurdert,er det ein sterkare kyrkjelyds-identifikasjon i det Œ starte nattverd-forvaltingenn i det Œ starte dŒps-forvalting i ei forsamling.  Den store (fjell-)overgangen for eit bedehus-fellesskap erlikevel overgangen frŒ forening til forsamling.  Eit foreningsarbeid kan foregŒ i ly av statskyrkja med meireller mindre kritisk distanse til denne. Men ei erkl¾rt forsamling mŒ pŒ ein heilt annan mŒte ta ansvar for bŒdedet felles liv og for medlemane sitt indre liv. 

 

Eg vil altsŒikkje diktere korkje nokon strategi for bedehuset eller gi noko tidsplan fornŒr ting mŒ skje.  Men egregistrerer beredskapsplanane med glede. Og eg reknar med at ansvarlege bedehusleiarar vil bruke tid framover pŒŒ gjennomtekne mange sider ved dette. For ei forsamling vil trenge bŒde ei kyrkjeordning med stillingar,styringsorgan og ¿konomi, eit vedkjennings-fundament, undervisningsplanar ogeit ordna gudstenesteliv med sakramentsforvalting. 

 

Sj¿l har eg bruktlitt tid pŒ Œ sjŒ i glaskula som fortel eitt og anna meir eller mindre dunkeltom framtida.

 

 

Sett iglaskula

I glaskula har egsett ei framtid der det som i dag kallar seg Den norske kyrkja, framstŒr somfleire kyrkjelege fellesskap.  Detser ut som at det dukkar opp i bygder og byar landet over bŒdekongregasjonalistiske kyrkjelydar (forsamlingar) av typer vestlandskindremisjon, kyrkjelydar av typen Normisjon, kyrkjelydar av typen NordiskKatolske Kyrkje, kyrkjelydar av karismatisk type a la Agape, og alle desse medutspring i kyrkjefolk frŒ det som ved Œrhundreskiftet var Den norskestatskyrkja.  Det ser iglaskuleframtida ut for at dette er einaste mŒten trua kan overleve pŒ i denkulturepoken vi har gŒtt inn i. BŒde dei kyrkjelojale og dei kyrkjelause sŒg det som si oppgŒve Œ reddedet som er att av den Œndelege arven denne kyrkja forvalta i 500 Œr men som hostilte seg slik til at ho ikkje lenger kunne ivareta.  DŒ var det at dei som hadde Œndeleg gangsyn tok mot til segog tok ibruk innsiktene sine.  SŒgeg i glaskula.

 

Eg sŒg ogsŒ atdei unngjekk ikkje Œ oppleve at denne utviklinga pŒf¿rte dei tap av slagkraftog marginalisering i samfunnet. Men dei spurte seg sj¿lve: Marginalisert frŒ kven?  Deisa til kvarandre:  "Det erei mykje st¿rre tragedie om dei kristne i vŒrt land vert marginaliserte ifrŒden gamle, nedarva kristne tradisjon vi har stŒtt i enn at vi vertmarginaliserte frŒ dei trendar som rŒr grunnen i dagens norske kultur."

 

Og sŒ oppstodkyrkjelydar av ulik farge, h¿g-og lŒgkyrkjelege, karismatiske ogindremisjonske, i bygder som Spjelkavik og Blindheim og Emblem.  Og dei skj¿na at dei stod overfor eistor ¿kumenisk oppgŒve.  Dei vartsette pŒ store pr¿ver om dei elska kvarandre over grensene.  Men dei hadde l¾rt at Kristus bad fordei at dei mŒtte vere eitt sŒ verda omkring dei skulle tru.  Og dŒ visste dei at det ikkje skullesp¿rjast etter om dei stod i same organisasjon, men om dei anerkjente kvarandresom br¿r over hagegjerda.  Deivisste at det mŒte vere gode hagegjerde mellom gode naboar.  Men dei trengte ikkje vere uvenar avden grunn.  Og dei var velsigna medat dei liberale og dei konservative, dei h¿gkyrkjelege og dei lŒgkyrkjelegeikkje trengte Œ slŒss med kvarandre lenger.  For dei hadde skylddelt fedregarden og fŒtt kvar sineteigar.

 

Og det viste segat slik fekk dei meir krefter og tid og lyst og pŒgangsmot til bŒdeundervisning, evangelisering, diakoni og gudsteneste.  Og dei levde meir lykkelege etterpŒ enn dei hadde gjort f¿roppbrotet, alle sine levedagar.

 

Snipp, snapp,snuteÉ..

 

 

(teiknet foromega, gresk bokstav, red.)