Litt om St.Magnustradisjonen som har tilknytning til Hernar.

St. Magnus Erlendsson ble f¿dt ca 1076 pŒ Orkn¿yene nord for Skottland og var av norsk ¾tt. Hans far het Erlend og han styrte Orkn¿yene sammen med sin tvillingbror PŒl etter faren Torfinns d¿d i 1064. Erlend hadde s¿nnene Erling og Magnus og tre d¿tre, mens PŒl hadde s¿nnen HŒkon og mange d¿tre. Erlend og PŒl var venner og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid pŒ Orkn¿yene.

 

Men da deres s¿nner ble voksne, br¿t det ut strid, og det endte med at HŒkon, som ble regnet som den st¿rste urostifteren, mŒtte reise utenlands. Han kom f¿rst til Olav Kyrre i Norge, men derfra dro han til Sverige. Der heter det at han lot seg spŒ av en gammel hedensk sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl pŒ Orkn¿yene og stamfar til en stor slekt.

 

En tid etter Olav Kyrres d¿d dukket HŒkon opp hos hans s¿nn Magnus III Barfot (1093-1103). HŒkon egget kongen til Œ fare vest over havet for Œ hevne sin farfar Harald HardrŒdes d¿d i England i 1066 og ta igjen makten i de gamle norske utflytterbygdene. Samtidig skulle han greie opp i forholdet pŒ Orkn¿yene, sŒ HŒkons far fikk makten. PŒ sitt Vesterhavstokt i 1098 kom kongen til Orkn¿yene, tok jarlene PŒl og Erlend til fange og sendte dem til Norge. Kongen gjorde sin 8-Œrige s¿nn Sigurd til hersker i navnet og ga ham norske menn til rŒdgivere. De tre jarles¿nnene, HŒkon PŒlsson og Erlendss¿nnene Erling og Magnus, mŒtte f¿lge med kongen. Han ga dem rang av skutelsveiner (riddere).

 

Sagaen forteller at i de Œrene hvor HŒkon og Erling kjempet om makten og f˜r over ¿yene med drap og voldsferd, hadde Magnus v¾rt med og ikke skilt seg synderlig ut fra de andre. Men pŒ den tiden han ble tatt til fange av Magnus Barfot, var han kommet i det vi i dag ville kalle en religi¿s krise. Han ble tvunget til Œ delta i h¾rtokt langs den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte s¿rover langs kysten av England. PŒ Anglesey st¿tte kong Magnus Barfots skip sammen med en flŒte under to walisiske jarler. Men Magnus Erlendsson nektet Œ slŒss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og han ble om bord pŒ skipet mens han tok sin tidebok og sang Davidssalmene.

 

Etter dette var forholdet mellom kongen og jarles¿nnen umulig. Da kongens skip en tid senere lŒ langs kysten av Skottland, hoppet Magnus i vannet og sv¿mte inn til land. Han tok tilflukt hos den skotske kongen Edgar den fredelige, som var s¿nn av kong Malcolm III Canmore (1057-93) og den hellige Margareta av Skottland, som begge d¿de i 1093. Kongen og Magnus var i slekt - de nedstammet begge fra kong Malcolm II.

 

BŒde kong Edgar og i alle fall to av hans s¿sken, den hellige David (senere kong David I av Skottland) og Matilda (senere dronning av England), slektet pŒ sin fromme mor, sŒ en tid levde nŒ Magnus i omgivelser hvor han ikke sto sŒ alene med sitt syn pŒ livet. Han angret nŒ sine ungdommelige utskeielser, ble grepet av Kristus og tok opp et liv i b¿nn og bot i huset til en walisisk biskop. Han tok Kristi ord bokstavelig og levde som en from mann midt i en vill tid.

 

Mens Magnus var i Skottland, drakk han i 1105 bryllup med en fornem ung kvinne. William av Worcester oppga pŒ 1400-tallet at hun het Ingarth, og det tyder pŒ nordisk slekt, men ellers vet vi lite om henne. Brud og brudgom avla l¿fte om at de skulle leve sammen som bror og s¿ster. Sagaene forteller Œpenhjertig at Magnus ofte mŒtte kjempe mot fristelsen til Œ bryte dette kyskhetsl¿ftet i Œrene som kom.

 

Jarlene PŒl og Erlend var begge d¿de i Norge. Magnus' s¿ster Gunhild hadde den norske kongen giftet bort til en norsk h¿vdings¿nn fra J¾ren, Koll, og gjort brudgommen til sin lendmann. SŒ lenge Magnus Barfot levde, kunne ikke Magnus Erlendsson tenke pŒ Œ vende hjem til Orkn¿yene. En tid var han i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland.

 

Men pŒ sitt andre Vesterhavstokt falt Magnus Barfot i kamp mot irene pŒ Bartolomeusmessedagen (24. august) i 1103. Sammen med ham falt Erling, Magnus Erlendssons eldre bror. Den unge kongss¿nnen Sigurd pŒ Orkn¿yene dro da straks til Norge for Œ la seg ta til konge sammen med sine br¿dre. Magnus Barfots s¿nner gjorde HŒkon PŒlsson til sin jarl pŒ ¿yene.

 

Etter en tid kom Magnus Erlendsson fra Skottland til Orkn¿yene og krevde sin farsarv. Dette likte b¿ndene godt, for han var avholdt av allmuen, og han hadde mektige slektninger og tilhengere av hans far som st¿ttet hans krav. HŒkon var f¿rst ikke villig til Œ dele makten med fetteren, men venner av dem begge la seg mellom. Til slutt erkl¾rte HŒkon seg villig til Œ la Magnus fŒ sin arvedel, men bare hvis de norske kongene krevde det. Magnus seilte til Norge. Kong Sigurd var borte pŒ sin Jorsalferd (Jerusalem), men hans bror Eystein Magnusson (1103-23) gjorde Magnus til jarl over halve Orkn¿yene, og Magnus vendte hjem.

 

I noen Œr levde de i fred. Magnus var en streng, men rettferdig hersker som spurte mer etter Guds ¾re enn etter menneskers omd¿mme, og de bots¿velsene han drev, lot han ingen fŒ vite noe om. Han var hard og rettferdig mot voldsmenn, verget allmuens rett, var vennlig mot sine undersŒtter, hjelpsom og mild mot fattigfolk. Hans strenghet rammet ogsŒ orkn¿yske storb¿nder som fortsatte med vikingtog, og han fikk uvenner blant dem. Disse s¿kte st¿tte hos HŒkon, som syntes at et jarled¿mme som hans eget, st¿ttet pŒ en hird av krigerske stormenn i samsvar med ¾ttens gamle tradisjoner, var mandigere og verdigere enn Magnus' omsorg for Guds rett og smŒfolks velferd.

 

En tid synes Magnus Œ ha b¿yd unna for HŒkon. Den lange Magnus-sagaen forteller at han reiste til England og var et Œrs tid hos kong Henrik I (Henry Beau-Clerc), som nŒ var gift med Matilda, den skotske kongens s¿ster, kjent som Good Queen Maud. Han skal deretter med st¿tte av venner pŒ fastlandet ha vendt tilbake for Œ ta igjen sin del av riket, som HŒkon i mellomtiden hadde slŒtt under seg igjen. Men den kortere Orkn¿yingasagaen skriver ikke om noe slikt Englandsopphold.

 

Venner av jarlene lyktes igjen Œ fŒ i stand et forlik, men det varte ikke lenge. I langfasten i Œr 1115 kom begge jarlene til tingsstedet pŒ Hrossey, og det ble avtalt at i Den stille uke skulle jarlene m¿tes pŒ Egilsey for Œ treffe en endelig overenskomst. Hver skulle komme med to skip og et fastsatt antall menn i sitt f¿lge. Magnus kom f¿rst, med et sŒ stort f¿lge som avtalt. Skj¾rtorsdag sŒ han og hans menn at HŒkon kom etter med Œtte h¾rskip. Magnus sa til mennene sine at de ikke skulle kjempe mot den store overmakten, og alle utenom tre forlot ham og dro bort fra Egilsey. Magnus vŒket hele natten i kirken og ba, og om morgenen langfredag h¿rte han messen og mottok Herrens Legeme.

 

Da Magnus m¿tte sin fetter og fiende HŒkon, tilb¿d han seg f¿rst Œ dra fra landet til Roma eller helt til Jerusalem, bes¿ke de hellige steder og gj¿re bot for begges synder, og siden aldri komme tilbake til Orkn¿yene. HŒkon og hans menn avslo straks. Da tilb¿d Magnus seg Œ bli sendt til Skottland i fangenskap og bli der hele livet. OgsŒ det ble avslŒtt. Da tilb¿d Magnus seg Œ bli lemlestet eller blindet heller enn at fetteren skulle fŒ hans liv pŒ samvittigheten.

 

HŒkon gikk med pŒ det siste forslaget. Men hans h¿vdinger sprang da opp og ropte at det ville de ikke tŒle, og at de nŒ ville drepe en av dem for Œ fŒ Žn hersker over ¿yene. HŒkon jarl svarte: ÇDrep ham da, for heller vil jeg rŒde for land og rike enn d¿ sŒ brŒttÈ. Magnus knelte nŒ ned og ba, mens HŒkon lette etter en som ville v¾re b¿ddel. F¿rst ga han sin merkesmann Ofeig ordre om Œ drepe jarlen, men han nektet i stor vrede. Da truet HŒkon kokken Lidolv til Œ v¾re b¿ddel, og etter at Magnus hadde bedt for sine mordere og velsignet sverdet, drepte den grŒtende kokken Magnus med to sverdhogg. Det var den 16. april 1115. HŒkon b¿d at Magnus' lik skulle graves ned der hvor han ble drept. Stedet var steinet og mosegrodd, men en liten stund etter tok det til Œ spire frem gress der, og det ble en vakker gr¿nn eng.

 

HŒkon ga Magnus' mor Thora lov til Œ begrave s¿nnen hvor hun ville, og hans lik ble f¿rt til Kristkirken i Byrgesherad (Birsay). Snart ble det sagt at jarlen var en hellig mann, og folk begynte Œ s¿ke til hans grav for Œ be om hans forb¿nn, bŒde orkn¿yinger og folk fra Hjaltland (Shetland) og Skottland. Miraklene gjorde at Magnus ble den viktigste helgenen pŒ Orkn¿yene, Shetland og i Nord-Skottland. Selv om han ble drept av politiske grunner, ble han regnet som martyr.

 

SŒ lenge HŒkon Jarl levde, gikk disse valfartene for seg n¾rmest i smug. Biskop Vilhelm den gamle var f¿rst skeptisk til ryktene om Magnus' hellighet og kalte valfartingen til hans grav for overtro. Men etter at han gjentatte ganger hadde fŒtt f¿le Magnus' makt til Œ hjelpe og deretter den helliges makt til Œ tukte den gjenstridige prelaten, falt han til f¿ye, tillot hans dyrkelse, og medvirket selv da Magnus' bein ble overf¿rt til Olavskirken i KirkevŒg (Kirkwall) i 1135.

 

Der satt nemlig den nye mannen i Orkn¿yenes politikk, Ragnvald Kale Kollsson, s¿sters¿nn av Magnus jarl. Med den norske kongens st¿tte krevde han sin onkels del av Orkn¿yene. Allerede i 1137 begynte Ragnvald og hans far Œ bygge Magnuskatedralen, idet biskopen flyttet til KirkevŒg. Biskop Vilhelm, som skal ha sittet i embetet i 60 Œr, s¿kte hele tiden st¿tte hos det norske partiet pŒ ¿yene. Magnuskatedralen ble fullf¿rt i 1450. OgsŒ pŒ Kirkjub¿ pŒ F¾r¿yene tok man til Œ reise en Magnus-katedral, men den ble aldri fullf¿rt.

 

Etter drapet pŒ Magnus tok HŒkon kontroll over hele ¿ygruppen og f˜r hardt frem mot fetterens venner og tilhengere. Men noen Œr etter dro han pŒ pilegrimsferd til Roma og Jerusalem og badet i Jordan. Da han kom hjem til Orkn¿yene igjen, styrte han vel og ble snart sv¾rt avholdt. Han d¿de i 1122 eller 1123, og folket s¿rget over ham.

 

Under restaureringsarbeider i Magnuskatedralen i Kirkwall ble det i 1919 funnet to skjeletter innmurt i korets pilarer som sannsynligvis er relikviene av de hellige Magnus og Ragnvald. Relikvier skal ogsΠha kommet til Aachen og Praha.

 

Magnus' minnedag er d¿dsdagen 16. april. Dagen ogsŒ avmerket pŒ den norske primstaven. Han minnes i dag i Norge og i det katolske skotske bisped¿mmet Aberdeen, som omfatter Orkn¿yene. Han avbildes i fyrstelige kl¾r eller rustning og b¾rer en ¿ks eller en klubbe. Magnus skal ha vist seg for Robert Bruce kvelden f¿r slaget ved Bannockburn i 1314 og lovt ham seier. Det er flere kirker som b¾rer Magnus' navn, inkludert en i City of London, som ble gjenoppbygd av Sir Christopher Wren, som ogsŒ tegnet St. Paul's Cathedral. I Norge er den katolske kirken pŒ Lillestr¿m oppkalt etter Magnus.

 

Sigrid Undset skriver: ÇSt. Magnus er ingen eksentrisk helgen. Intet av det sagnene forteller om ham er s¾rlig merkelig. NŒr hans skikkelse likevel virker sŒ sterkt, sŒ er det fordi den stŒr i slik skarp kontrast til hele den verden han lever i. Han er mannen som er tvert imot.È

 

Magnus ble helligkŒret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen ÇAdomnan av Iona og hans 18 skotske ledsagereÈ) av pave Leo XIII (1878-1903). Dette gj¿r ham til den eneste ÇnorskeÈ helgen som er offisielt kanonisert av Vatikanet, selv om han pŒ helligkŒringsstatistikken kommer ut som skotsk. Hans minnedag er 16. april. Han er skytshelgen for Orkn¿yene og fiskehandlerne der.

 

De andre norske helgenene er: St. Olav, St. Eystein, St.Hallvard, Sta. Sunniva, St. Torfinn og St.Ragnvald Orkn¿yjarl.

 

(www.katolsk.no)