PeterBeyerhaus, Svenn Martinsen og Odd Sverre Hove:

Solovjevsvisjon.

 

Detvar i Regensburg ved Kielerkanalen. Og det var pŒ et m¿te mellom konservativeevangelisk-lutherske og romersk-katolske kristne. Den romersk-katolske BiskopGraber av Regensburg holdt foredrag, og viste til en visjon som denrussisk-ortodokse filosofen Vladmir Solovjev nedtegnet rett f¿r han plutseligd¿de i 1899. Tittelen er: "En kort beretning om Antikrist."

 

Solovjevforteller at Antikrist fremstŒr pŒ et ¿kumenisk kirkem¿te i Jerusalem, ogtilbyr der Œ forene de tre store grenene i kristenheten. Det skal bli slutt pŒuenigheten, nŒ skal de h¿re sammen, lover han.

 

Etterdette hilser entusiastisk flertallet i den romersk-katolske, ortodokse, ogprotestantiske delegasjonen Antikrist som en sann redningsmann forkristendommen. De ser han som en beskytter av deres felles enhet.

 

Mensamtidig finnes det et mindretall, representert ved Žn leder for hver av de tregrener, symbolsk nok heter de Peter, Paulus og Johannes. Disse gjennomskuer vedŒndelig opplysning bedrageriet, og skj¿nner at han er Antikrist. Akkurat dadennes vrede gŒr ut over dem, og kristenforf¿lgelsen starter, skj¿nner de at deh¿rer sammen i en ubrutt lojalitet til den bibelske Kristus, som er Guds evigeS¿nn, som ble kj¿d i jomfru Maria.

 

Slikvil den siste store kristendomsforf¿lgelse bli en knallhard pr¿ve hvor densanne tro vil bli Œpenbart og opplevet i den sanne Kristi hjord.

 

BiskopPeter Beyerhaus, som har gitt historien videre, sier: "For oss som vartilstede i Regensburg, ser det ut til at fortellingen ikke bare er en¿nskedr¿m, en utopisk visjon. Her er tvertimot en visdom og en virkelighet, somvi allerede nŒ opplever i vŒrt Œndelige fellesskap, i vŒr felles sak og vŒrtfelles vitnesbyrd."

 

(Fra"What the spirit is saying to the church," foredrag for Forward inFaith, UK, 1996. New Directions, December 1996, s. 6)

Biskopog professor Peter Beyerhaus.

Institut-Diakrisis@t-online.de

 

OddSverre Hove kommenterer:

 

Likef¿r forrige Œrhundreskifte, i Œret 1899, gav den kristne russiske forfatterenVladimir Solovjev ut boken "Tre samtaler". Boken var utformet omtrentsom en sokratisk dialog av Platon. PŒ slutten av boken leser en avsamtalepartnerne opp "En kort beretning om Antikrist". Det er enbemerkelsesverdig og tankevekkende liten fortelling, dels litt antikvert, mendels ogsŒ forbl¿ffende aktuell.

 

Detsom s¾rlig kan virke litt antikvert er noen av detaljene i de tankebildeneforfatteren maler av det storpolitiske hendelsesforl¿pet frem til den dagenkommer da Antikrist har sikret seg verdensherred¿mmet i en stor verdensstat.For man kan naturligvis ikke vente at en forfatter som skriver i 1899, skalv¾re helt fri fra innflytelse fra det faktiske verdenspolitiske stormaktsbildeti sin egen samtid.

 

PŒden andre siden er det ogsŒ forbl¿ffende fremsynte ting Œ observere i dennestatspolitiske fremtidsfantasien. Blant annet forutsŒ Solovjev planene om Œopprette Europas Forente Stater – det som vi i dag kjenner som EU.

 

Likeveler det de teologiske og kirkelige begivenhetene Solovjev skildrer underAntikrists regime som sterkest fanger interessen, nŒr man leser boken hundre Œri ettertid. Solovjev skildrer hvordan Antikrist innkaller alle kirker i heleverden til et stort ¿kumenisk kirkem¿te i Jerusalem. Der vinner Antikrist medsmarte grep frem med et vedtak som gj¿r kort prosess og avsetter Herren JesusKristus som den kristne kirkes Herre og frelser.

 

Meni kirkem¿tesalen sitter tre smŒ minoritetsgrupper igjen etter vedtaket og erblitt nedstemt. Den Žne gruppen sitter samlet rundt en gresk-ortodoks patriark– som karakteristisk nok heter "patriark Johannes". Den andregruppen sitter igjen rundt den f¿rste av pavene i hele Romerkirkens historiesom valgte Œ ta navnet "pave Peter". Den tredje gruppen sitter igjenrundt en tysk luthersk teolog fra TŸbingen – som heter "professordoctor Paulus".

 

Fellesfor alle tre, var at de ble nedstemt av sine egne. Flertallet fra alle treretningene valgte Œ stemme ned Kristus-bekjennelsen i kirken til fordel for denbekjennelsen Antikrist ba om. Men Antikrist-bekjennelsen blir straks etter lagttil grunn for forf¿lgelser som koster martyrblod endog av mindretallenestoppledere.

 

Idenne situasjonen skildrer sŒ Solovjev hvordan den l¾re-splittende kristenheten– under selve Antikrist-forf¿lgelsen – igjen samles til Žn sannkristen kirke. Det skjer ved at alle tre retningene fastholder bekjennelsen omat Jesus Kristus er Herre.

 

Formin del tenker jeg at Solovjev har et berettiget teologisk poeng: Det kan godthende det kommer en tid i kristenhetens ytterste trengsel da Konstantinopel,Wittenberg og Rom igjen finner ut at et ¿kumenisk bekjennelsesfellesskap avdette slaget blir eneste redning mot selve endetidsfrafallet.

 

ForsŒ vidt kan det vise seg at bekjennelseskampen kan komme til Œ aktualisere et"alternativt ¿kumene". Men ogsŒ i Solovjevs fremtids-visjon fortsatte"professor dr. Paulus" Œ tenke lutherske tanker – midt i detnye bekjennelsesfellesskapet som oppsto – mens "pave Peter"fortsatt tenkte katolsk og "patriark Johannes" forble orthodoks.

 

Overkirkegrensene mŒ vi kunne bevitne at naboene snakker sant og rett nŒr de stŒrmodernismen i vŒr tid imot og holder fast ved at Kristus er Herren. Det finsfor eksempel beundringsverdige tegn til motstandskraft mot frafallet i vŒr tidi bŒde Konstantinopels og Roms kirker. Fra avstand vil jeg gjerne applauderepavens og kardinal Ratzingers beundringsverdige kamp for Œ berge Romerkirken ogmange av patriarkenes tilsvarende kamper i ¿st. Men selv vil jeg holde fast vedat bŒde pave, kardinal og patriark ikke desto mindre tar feil i viktigel¾resp¿rsmŒl. Vi gj¿r vŒr egen integritet en bj¿rnetjeneste hvis vi utformer etkunstig "alternativt ¿kumene" som i virkeligheten bare vil utgj¿re enannerledes tallerken l¾remessig lapskaus. Slik kost smaker aldri godt.

 

Kortberetning om Antikrist

 

Damen,Fyrsten, Generalen, Politikeren og Herr Z var kommet langt i sin tredjesokratiske dialog om religion og filosofi da Herr Z ba om en liten pause. Hanville illustrere sitt poeng, sa han, ved Œ lese opp et ganske kort manuskriptsom han hadde fŒtt pŒ d¿dsleiet til en munk som han i ungdommen hadde studertsammen med. De andre ventet mens Herr Z skred over terrassen. Straks etter komhan tilbake med manuskriptet i hŒnden, satte seg og begynte Œ lese h¿yt:

 

Det20. Œrhundret ble ganske riktig de store verdenskrigenes Œrhundre, og det 21.Œrhundret pŒf¿rte verden de tumultuariske begivenhetene som mange pŒ forhŒndkalte ÇTredje VerdenskrigÈ (selv om hendelsene slett ikke ble slik som mange avspŒdommene hadde forutsagt). Ikke minst masseslakteriene i denrussisk-kinesiske krigen bragte verden inn i en sjokktilstand som omsider tvangfrem fred.

 

Politikerei Japan ble viktige akt¿rer i fredsslutningen. De lanserte en pan-mongolskideologi som maktet Œ samle store deler av Asia. Vest for Ural kjempet ennŒRussland med Œ komme pŒ bena igjen etter katastrofen. Ikke minst betyddehjelpeinnsatsen fra Europas Forente Stater mye.

 

Iet spiritualistisk kristenmilj¿ i Europa sto det en dag frem en merkelig unglederskikkelse. Tidlig var det noen som gav ham navnet Overmennesket. For hanvar sŒ over all mŒte intelligent. Alle akademiske grader la han bak seg f¿r hanble tenŒring. Deretter viet han livet til tenkning, bokutgivelser ogsamfunnsreformasjon.

 

Kristiarvtager

 

Overmenneskettrodde pŒ Gud, men innerst inne foretrakk han seg selv fremfor Gud. Han kom tilat han selv mŒtte v¾re Kristi overmann – i bŒde filosofisk, teologisk ogetiske henseende. Med andre ord sŒ han pŒ seg selv som den egentlige Messias.Under innflytelse av slike tanker erkjente han i en alder av 30 Œr at det mŒttev¾re hans lodd Œ v¾re Kristi arvtager i verden. I tre Œr ventet han pŒ enbekreftelsen fra Det H¿ye.

 

Anfektelsesfrivar Overmennesket ikke i disse tre Œrene. En av de verste tankene som kunneplaget ham, l¿d noenlunde slik: ÇSett at det likevel skulle v¾re gallileeren ogikke jeg ...?È Under en av disse anfektelsene kom imidlertid den store Œndeligeopplevelsen til ham. Han hadde akkurat ropt til seg selv at gallileeren umuligkunne v¾re oppstŒtt. I angst ville han hoppe ut fra et h¿yt punkt og gj¿reslutt pŒ alt. Men da kjente han en sterk kraft, som en lyskraft og et elektriskst¿t. Det kastet ham tilbake fra kanten av stupet. Foran seg sŒ han enskikkelse med to lysende ¿yne, dunkle som fosfor, samtidig som noeutenommenneskelig gjennomboret ham i sjelen.

 

ÇMinelskede s¿nn!È sa en h¿y og mektig stemme. ÇI deg har jeg velbehag! Hvorfor hardu v¾rt sŒ opptatt av Den andre og S¿nnen hans? Jeg er bŒde din Gud og din Far.Jeg har ingen annen S¿nn enn Du. Du er min eneste. Du er min jevnlike!È De tolysende ¿ynene ble borte. Overmennesket kjente en veldig kraft trenge inn i segog ta bolig der. Ekstatisk henrykkelse fylte ham. Med lette steg kunne han gŒsom pŒ luft hjem til boligen sin. Der skrev han i et forbl¿ffende hastverk denst¿rste av alle b¿kene sine: ÇDen Œpne veien til universell fred og velferdÈ.

 

Bokentraff samtidens behov med knusende kraft. SŒ godt som alle skriftsprŒk ble denoversatt til. Medier over hele verden dr¿ftet og kommenterte den et helt Œr tilende. Boken fikk status som det 21. Œrhundrets st¿rste bok. De fŒ kritikernesom spurte hvordan det kunne ha seg at boken ikke nevnte Kristi navn, ble aldriviet oppmerksomhet.

 

Verdensstatendannes

 

PŒdenne tiden var Europas Forente Stater kommet i dyp krise. Flyttingen avUnionens hovedstad hadde ikke l¿st krisen. I desperasjon vendte UnionsrŒdet(ComitŽ Permanent Universel) seg til Overmennesket. Han gikk med pŒ Œ bli RŒdetsnye president. En serie raske sjakktrekk sikret deretter Overmenneskets nyestilling. Kronen pŒ verket var den store Verdenskongressen i Roma. Der m¿ttesutsendingene fra bŒde pan-amerikanismen, pan-europeismen og pan-mongolismen.Resultatet ble grunnleggelsen av en verdensstat. Roma ble hovedstad.Overmennesket ble Verdensstatens f¿rste keiser.

 

OgsŒen annen viktig ting skjedde i dette skjellsettende Œret. Fra et obskurt sted iAsia kom det til Roma en munk som hette Apollonius. Noen sa han kom fra neobuddhistiskekristenmilj¿er. Andre mente Œ vite at solguden Surya pluss en elvenymfe varforeldrene hans. Atter andre mente han var inspirert av sufimystikk. Men i allefall var han blitt vigslet til katolsk biskop. Dessuten rŒdet han over magiskekrefter. I pannen hadde han to sjarmerende brune flekker – som om dethadde vokst horn der. R¿sten var usedvanlig malmrik. Det f¿rste Mageren gjorde,var Œ sikre seg kontroll over den nye verdensomfattende medie-teknologien.Deretter ble han Verdenskeiserens informasjonsminister.

 

Pavestolenhadde under de tumultuariske begivenhetene mŒttet s¿ke landflyktighet i St.Petersburg. Der presset Verdensherskeren den aldrende paven til Œ utnevneApollonius til kardinal. If¿rt r¿d kardinalkappe s¿kte han sŒ kontakt med VerdenskirkerŒdet,Mahayanabuddhistenes VerdensrŒd og Islams VerdensrŒd. Men malmrik r¿stovertalte han dem til Œ kle seg i r¿dt og ta sete ved Magerens side iVerdensherskerens tronsal.

 

BŒdeverdensherskeren og Mageren kjente ordtaket: ÇPost panem – circensesÈ.ÇEtter br¿d vil menneskene ha sirkusÈ. Derfor gav de tidlig gr¿nt lys for enverdensomfattende underholdningsindustri som i moralsk henseende var rystendeholdningsl¿s.

 

Jerusalemskongressen

 

Slikgikk det over tre Œr. Da fanget Verdensherskeren opp signaler om voksende uro ikristenheten. For Œ komme problemet i forkj¿pet innkalte han hele kristenhetentil Verdenskongress i Jerusalem. Byen fremsto pŒ et vis som n¿ytral grunn,siden det var israelerne som administrerte den.

 

Deforskjellige kristenretningene besluttet hver for seg Œ m¿te frem. Utsendingenetellet mange tusener. Mest interesse vakte Romerkirkens delegasjonsleder, dennye paven. Den gamle paven var avgŒtt ved d¿den sŒ sent som etter at han la utpŒ reisen mot Jerusalem. Det var deretter blitt holdt krisem¿te i conclavet iDamaskus. Der valgte man kardinal Simone Barionini (50) til ny pave. Hansjokkerte verden ved Œ ta navnet Peter II. Helt siden apostelen Peter haddeingen pave vŒget Œ kalle seg Peter. OgsŒ ¯stkirke-delegasjonenes leder, patriarkJohannes, vakte mye interesse. Det knyttet seg mange legender til fortiden hanssom omvandrende munk. I spissen for protestantenes delegasjon m¿tte professordr. theol. Ernst Paulus fra TŸbingen. Han virket stiv og akademisk og hadde enenorm panne. Det ble sagt at det gjemte seg ufattelige kunnskapsmengder bak denpannen.

 

VedkongressŒpningen hadde partene separate gudstjenester. pningsseremonien varderetter preget av pomp og prakt. Mange av verdens statsledere satt pŒtronstoler pŒ podiet – ved Verdensherskerens og Magerens side. Omsiderkom m¿tet til saken.

 

ÇKristneav alle bekjennelser!È sa Verdensherskeren. ÇDere er mine elskede undersŒtterog jeg har sŒ langt aldri hatt grunn til misn¿ye med dere. Jeg n¾rer oppriktigkj¾rlighet til dere, men kj¾rligheten t¿rster etter et gjensvar. For at ikkenoe motsetningsforhold skal fŒ rom mellom oss, ber jeg dere derfor klargj¿refor meg innledningsvis: Hva er det mest dyrebare av alt i kristendommen?È

 

Detl¿d et surr av stemmer da taleren tok pause. Men ingen gjorde tegn til Œ villestŒ frem med noe svar.

 

Kristusavsverget

 

Datok taleren igjen ordet. ÇMine elskede kristne av romerskkatolsk tro. JegforstŒr at det kan v¾re vanskelig for dere Œ enes om et svar. Men la megdemonstrere hvor h¿yt jeg setter dere alle. Som vennskapstegn erkl¾rer jegherved at pavestolen skal fŒ vende tilbake og ta sete ved min side i Roma.Godtar dere meg som beskytter, sŒ vis det ved Œ ta plass pŒ de ledige stoleneher fremme!È En stor flokk katolske kirkefyrster, kardinaler og biskoper reisteseg straks og steg begeistret frem. Men nede i kongresshallen ble en mindrekrets sittende ur¿rlig tilbake, blant dem pave Peter II selv. De som bletilbake, flokket seg tettere rundt ham.

 

SŒtok taleren igjen ordet. ÇElskede br¿dre i de ¿stlige kirkene. Jeg vet hvorh¿yt dere setter den hellige tradisjonen. Derfor stiller jeg som etvennskapstegn en stor pengesum til disposisjon for byggingen av et stortVerdensmuseum for kristen arkeologi i den keiserlige byen Konstantinopel. Der skalalle orthodokse tradisjoner samles. Finner dere dette tilfredsstillende, sŒ visdet ved Œ ta plass pŒ de ledige setene her fremme!È En stor flokk hierarker fra¿st og nord og mye over halvparten av prestene og munkene fra de gamle kirkenejublet og reiste seg. Men i kongressalen ble munken Johannes sittende igjensammen med en mindre gruppe. De flokket seg tettere sammen rundt patriarken,som selv reiste seg og fant seg en plass i n¾rheten av pave Peter.

 

Fortredje gang tok taleren ordet. ÇMine elskede br¿dre blant vestligeprotestanter. Som ungdom skrev jeg en bibelkritisk avhandling som innbragte megden teologiske doktorgraden. Noen av dere husker det sikkert. Jeg vet hvordandere tenker, og jeg setter dere h¿yt. Som vennskapstegn tar jeg herved med takkimot det tilbudet jeg har fŒtt fra Universitetet i TŸbingen om Œ bli ¾resdoktori teologi. Samtidig oppretter jeg et stort fond til fremme av vitenskapeligebibelstudier. Alle som setter pris pŒ dette, bes komme frem og ta plass pŒ deledige stolene her fremme!È Godt over halvdelen av teologiprofessorene,biskopene, pastorene og lekfolkene reiste seg og skred verdig frem. Menprofessor Paulus satt som fastfrosset i stolen sin. Ansiktet var stivt. Rundtham satt en mindre flokk. Et ¿yeblikk vred han seg i stolen, som iubesluttsomhet. SŒ reiste han seg med den lille flokken sin og tok plass in¾rheten av pave Peter og patriark Johannes.

 

VerdensherkerensŒ s¿rgmodig pŒ de tre smŒ flokkene. ÇMine barn, hva mer kan jeg gj¿re fordere? Eller vet kanskje dere Œ svare pŒ hva som er det mest dyrebare ikristendommen?È

 

Dareiste patriark Johannes seg og sa: ÇStore hersker! Det for oss mest dyrebare ikristen tro er Herren Jesus Kristus selv. For vi vet at i ham er heleguddommens fylde legemlig til stede. Det du kan gj¿re for oss, er Œ bekrefte ogbekjenne for oss at Jesus Kristus er Guds s¿nn, kommet i kj¿d, oppstŒtt fra ded¿de og den som skal komme igjen for Œ d¿mme levende og d¿de. Bekjenn dŽt, sŒskal vi hylle deg.È

 

Deto vitnenes bekjennelse

 

Verdensherskerentiet. Tausheten ble stor i kongresshallen. Men innvendig kjenteVerdensherskeren pŒ et veldig oppr¿r. Hardt mŒtte han ta seg sammen for ikke ŒgŒ fysisk til angrep pŒ Johannes i blindt raseri. Men en r¿st talte til hjertethans og sa: ÇTi stille og frykt ikke!È For mens Johannes talte, hadde Magerengjort bevegelser med hendene sine under foldene i den skarlagensr¿de kappen. EtbrŒtt m¿rke veltet inn i kongresshallen. Munken Johannes satte i et veldig rop:ÇMine barn! Han er Antikrist!È Straks dr¿nnet et tordenbrak. Et lyn skargjennom m¿rket. PŒ gulvet lŒ munken Johannes d¿d.

 

Keiserenvendte seg til de gjenv¾rende og sa: ÇNŒ har dere sett Guds dom! Hvem av derevil stride mot Den Aller H¿yeste. Sekret¾rer, skriv f¿lgende dekret: Etter atild fra det h¿ye har stadfestet saken erkl¾rer Verdenskongressen av kristne atden antar Universets Keiser som sin ¿verste Herre og Mester.È

 

Menfra pave Peter II l¿d det et rop pŒ latin: ÇContradicitur!È SŒ sto han pŒ benaog sa: ÇVŒr eneste Herre er Jesus Kristus, den levende Guds S¿nn. Fordi du harforkastet ham, bannlyser jeg deg og st¿ter deg ut av Guds kirke pŒ jorden.Anatema, anatema, anatema.È Mageren i den skarlagensr¿de kardinalkjortelengjorde nok en skjult hŒndbevegelse under kl¾rne sine. Torden skrallet pŒ nytt.Lyn gnistret. Og pave Peter sank livl¿s om pŒ gulvet. ÇFor min Fars hŒnd skalalle fiender forgŒ!È sa Keiseren, snudde seg rundt og ledet tilhengerne sine utav hallen. Tilbake sto tre tafatte smŒflokker. Og pŒ gulvet lŒ det to lik.

 

Maranata-ropet

 

ProfessorPaulus var den som nŒ bevarte fatningen. Med myndig stemme b¿d han vennenelegge de to d¿de pŒ to bŒrer. SŒ ledet han de tre flokkene ut ut av byen og uti ¿rkenen. PŒ veien ble de stanset av en patrulje som med makt tok fra dem deto d¿de. I ¿rkenen gjorde professoren holdt og tok ordet: ÇI vŒr enestefrelsers, Jesu Kristi navn. VŒr fromme broder patriark Johannes, ¯stkirkenesleder, har avlagt den glade bekjennelsen og har betalt for den med livet. VŒrfromme fader Peter, Romerkirkens ¿verste leder, har gjort det samme. PŒ dettegrunnlaget foreslŒr jeg at Det i Judeas ¿rken forsamlede allkristne konsilherved vedtar Œ bryte all forbindelse med den bannlyste gudsfornekteren. Desant troende mŒ heretter s¿ke tilflukt i ¿rkenen, inntil VŒr Herres Jesu Kristidag.È

 

Skarenfikk nytt mot etter denne talen og begynte Œ rope pŒ hver sine sprŒk: ÇAdveniatcito! Veni Domine Iesu! Erkjou kyrie Iesou! Komm doch, Herr Jesus! Come LordJesus! Kom, Herre Jesus! Maranatha!È

 

I¿rkenen fikk disse kristne liten f¿ling med den brŒ lynkrigen som nŒ br¿t ut.Men den hardt trengte israelske statsministeren sŒ seg brŒtt utsatt for etveldig milit¾rt angrep som startet samtidig pŒ alle flanker. En virkeliglynkrig ble det. Aldri flyttet Israel sŒ hastig styrkene sine fra front tilfront. Likevel ble Jerusalem sŒ godt som fullstendig rent overende. Byen villeha falt om ikke jordskjelvet var kommet. Men jordskjelvet rystet bŒde fjelleneog fiendeh¾rene like kraftig. Alle kart mŒtte siden revideres.

 

Krigenvar over samme kveld som jordskjelvet. Men den kvelden sŒ professor Paulus ogvennene hans i ¿rkenen et stort tegn pŒ himmelen. En kvinne i barnsn¿d f¿dte etguttebarn, som skal styre verden med jernstav. En brŒ n¿d kom over professoren.BrŒtt visste han at de to vitnenes lik ikke mŒtte bli liggende til rov inne iJerusalem by. Sammen med vennene gav han seg pŒ vandring gjennom natten.

 

Fikentreetskyter blad

 

Halvveisi bakkene opp mot byen kom en delegasjon fra overrabbinatet dem i m¿te. Med seghadde de de to bŒrene, som var blitt liggende i Oppstandelseskirken underlynkrigen. Knapt hadde b¾rerne satt bŒrene fra seg pŒ bakken, sŒ kom detlivsŒnde i de to d¿de. Under gledesrop samlet de kristne seg rundt dem. MunkenJohannes talte: ÇNŒ, barn, skal vi aldri skilles mer. NŒ er tiden kommet da viskal oppfylle Kristi siste b¿nn, b¿nnen om disiplenes enhet. La oss sammen medPeter og Paulus f¿ Kristi lam og vokte Kristi fŒr.È SŒ omfavnet de hverandre,og dr. Paulus sa: ÇSo, Vaterchen - nun sind wir ja alle Eins in ChristoÈ. Slikble Kristi mange flokker samlet til Žn hjord under Žn hyrde i en m¿rk natt i en¿rken.

 

Delegasjonenfra overrabbinatet innviterte vennlig den lille kristenflokken til Œ komme inni byen. ÇVi ber b¿nner i Jerusalem, nŒÈ sa den sefardiske overrabbineren. ÇForvi for alle villt som fŒr. Vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot denskylden som lŒ pŒ oss alle, ramme Ham. Hvem tenkte vel i Hans tid at nŒr hanble utryddet av de levendes land, var det for vŒrt folks misgjerningers skyldplagen rammet ham? Det er Œpnet en kilde mot urenhet og synd for Jerusalemsinnbyggere og Davids hus, i disse dagene!È

 

ProfessorPaulus sŒ tankefullt pŒ et fikentre som sto i en vingŒrd like ved veien. Detvar akkurat begynt Œ skyte blad.

 

SΠgav hele skaren seg pΠvandringРmot Guds berg, Sion.

(Frittetter Vladimir Solovjev (1899), og tilpasset en ny decennieavslutning (1999),ved Odd Sverre Hove

Fra'Dagen', des. 1999.)