Prioriter arbeidet i SKG

Jeg er menighetsprest i den kongelige norskestatskirke, og jeg spør meg selv omtrent daglig om

det er holdbart å fortsette med det. Herforsøker jeg å formane min menighet til sann omvendelse,

levende tro på Kristus og hellig liv ikjærlighet til Gud og nesten, i følge Guds ord i Den Hellige

Skrift. Men hele rammeverket, statensreligionsvesen, driver jo i en annen retning enn den jeg

p(r)eker. Er ikke dette å lure dem somfortsatt gjenkjenner Hyrdens røst og vil følge den? Inngir

jeg dem ikke ubegrunnet tillit til et systemsom vil kaste seg over dem straks jeg snur ryggen til?

Burde jeg ikke straks bryte opp og samlefårene utenfor statens maktområde?

Jo, det ser ut til å gå bare én vei medoverlevelsesmulighetene i Dnk for klassisk kristentro og

kristenliv. Men jeg er også for usikker påhva jeg kan tilby dem som eventuelt marsjerer ut

sammen med meg. Hvilket rammeverk finnes detder for hjorden? De må ha beitemarker. De må

ha ly for vær og vind og rovdyr.

Foreløpig har jeg sett det slik: Jeg fårvære en overgangsfigur, med ett ben i Dnk og ett i SKG, for

å gi tid til å forbedreevakueringsmulighetene.

Men skjer det noen forbedringer? Er det noesom tyder på at SKG kan bli en bærekraftig alternativ

kirkelig struktur? Jeg tror det er nødvendigmed mer konkret, praktisk oppslutning om SKG fra

medlemmenes side:

• Oppslutning om SKGs messer og andrearrangementer.

• Initiativ til alternative gudstjenesterder statskirkens tilbud ikke kan aksepteres.

• Oppslutning om SKG-prester i Dnk; kryssgeografiske sognegrenser!

• Kraftig prioritering av givertjenesten tilfordel for SKG.

Vi må bygge opp et fellesskap. Vi må begynneå skape sosiologiske størrelser der de troende

kjenner hverandre, bryr seg om hverandre,hjelper hverandre. Det er ikke nok med et SKG som

bare er et medlemsregister.

Av veileder Tom Hængsle. (Synodebladet, mai 1997)