Å finne sine røtter-Eller:

Radioen i stuen.

”De glade 60-åra” Kulturkveld Kystradioen, Rong 010504

De første etterkrigsårene gav ingen overflod akkurat her i landet, men min mor og far fikk da råd til å gifte seg i 1950. For et nygift lærerpar med stram økonomi var det derfor litt av et løft å kjøpe en stor stueradio til 800 kroner.

Men det gjorde de. Den skulle komme til å få stor betydning også for meg.

Det dreide seg om en Vega Clipper Super Airmaster fra Klaveness Radiofabrikk. En strekkantenne ble oppsatt, og stasjoner som American Forces Network og BBC ble daglige gjester i eteren i Viggo Hansteens gate 8 på Lillestrøm.

Men selvsagt også Norsk Rikskringkasting, som den gangen sendte til Østlandet fra Oslo Kringkaster på Lambertseter på langbølgen 218 kcs.

I 1951 ble jeg født, og vi flyttet til Bergen. Vegaen var med på lasset, og ble snart oppsatt sentralt i stuen i vår nye leilighet på Landås.

Alle navnene på skalaen fikk en liten gutt til å tenke seg langt av sted, og når radioen var slått på var det endatil mulig å høre prat og musikk fra mange av disse eksotiske navnene som lyste i rødt, grønt og gult!

Etterhvert ble også signalene fra de to mastene på Bergen Kringkaster på Askøy en del av min daglige rutine, både NRKs Riksprogram, og ”Bergen II”, populært kalt ”Bergen Lokal” på 1115 kcs, med sin ”By-og Bygdenytt” og ”Kallemann og Amandus”.

Jeg har levende minner også fra programmene som ble sendt på riksnettet.

”Dagsnytt” fortalte om Kong Haakon VIIs død, skipsforlis, krig i Indo-China og da Krustsjov slo skoen i bordet i FN, mens Rolf Kirkvaag(20 Spørsmål) og Erik Bye(Vi går ombord) var skattede programledere i underholdningsbransjen. Jeg gledet meg til ”barneplaten” i ønskekonserten, og til hørespillet i Lørdagsbarnetimen, med Anthony Buckeridge’s ”Stompa” i spissen. Kanskje det morsomste NRK har laget? Francis Durbridge’s kriminalhørespill Paul Temple må også nevnes.

Årene etter 2.verdenskrig var selvsagt også i media dominert av ”Kald krig”, som toppet seg i rakettkrisen på Cuba i oktober 1962, men også i troen på tekniske framskritt(”Fra verksted og fabrikk”). NRK tok rollen som folkeopplyser alvorlig, med ”Skolekringkasting” og ”Morgengymnastikk”-”Køyr!”( Reidar Morset). Det karakteristiske innholdet i fiskerimeldingene”” 2 hl mussa på stampen” og børsmeldingene ”Oslo Børs-Statsobligasjoner” glemmes ikke lett. Heller ikke omgangsformen. Fornavn bruktes aldri, bare yrkestittel eller herr/fru.

Men det er to felt i NRKs programtilbud i disse årene som huskes aller best.

Det ene er morgenen. Været fra de meterologiske institutter gikk kl.0800, etterfulgt av ”Morgenandakten”, og kl. 0835 kom 5 minutter for husmødre. Etter dette kom ”Barnetimen for de minste”, der de tre barnebokforfatterne Anne Cath Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen opptrådte. Og via Egner også Astrid Lindgren.

Det andre er sporten. Jeg lyttet med stor interesse til langrenn, skihopp og skøyteløp. (Etter http://www.stellamaris.no/norwegianradiodays.htm)

Det var den 27.Februar 1960 på ettermiddagen. Vegaen sto innstilt på det vi i dag ville kalle AM890: Askøysenderen rett over Byfjorden. Det var overføring fra 10000 meter skøyter i OL i Squaw Valley, CA.

Svenske Kjell Bäckman setter verdensrekord med 16,14,2 i 2.par og slår Hjallis’ legendariske 16,32,6.

Så var det Knut Johannesens tur. Kommentatorene Oddvar Foss og Knut Bjørnsen holdt også en 8-åring i ånde.

Her er hvordan ”Kupper’n” selv opplevde løpet:

(…de) første 400 meter gikk på 40 sekunder, et sekund bedre enn skjemaet. Deretter ble det to 37-runder og tre fingrer ned. Det jeg nå konsentrerte meg om, var å holde den fine løpsrytmen som jeg var kommet inn i- Jevn toppfart var målet. Jeg passet på at hvert skjær og hver bevegelse ble utført med minimum av krefter, for det var mange, mange runder igjen. Men alt gikk som smurt. Etter ti runder skiftet skjemaet(Kaastad) til 15.57, og neste gang jeg passerte ham, lå jeg alt 2 sekunder under dette skjemaet også. Det var (Holten hadde) ennå ikke vist en runde over 38 sekunder og etter tyve runder lå jeg 6 sekunder under. Sekundanten(Kaastad) så helt rådvill ut. Han hadde ingen bedre tabell og lurte vel på hvordan han skulle løse floken når fingrene ikke lenger strakk til. Fire runder fra mål kom tretthetsperioden. Jeg følte meg slitt og motløs, og visste fra før at nå gjaldt det å slappe av for å unngå å stivne til. Det ble en 39-runde. men hva sekundanten(Kaastad) viste, kunne jeg ikke følge med i. Jeg så bare to hender og fullt av fingrer som pekte ned. Da klokken ringte, satte jeg i gang spurten med en gang. Om det var noen krefter igjen, skulle de brukes nå mens det ennå var sjanse til det. På oppløpssiden så jeg at det lysende elektriske uret viste 15,40. og da jeg rettet meg opp etter å ha passert målstreken, hadde det stoppet på 15,47.

…(Amerikanerne er seg selv lik. Speakeren som kunngjorde min nye verdensrekord på 15.46.6, sa ikke at jeg hadde slått den gamle rekorden, men at jeg hadde smadret den.

På veien til leiren møtte jeg Roald(Aas), som skulle til banen for å gå sin 10000 meter. ”Åssen gikk det, Knut? Hva ble tia?” spurte han. ”15.46.6” ”Hva?” ”15.46.6”. ”Det er det verste jeg har hørt.” Dermed slo han armene om meg, og jeg om ham. Vi kunne ikke holde tårene tilbake noen av oss….” (Knut Johannesen, ”Fra Kampen til Squaw Valley”, Aschehoug, Oslo. 1960, s. 206-207.)

Forfatteren John Steinbeck gav seg i 1960 landeveien i vold med bobil og hunden Charley, for å gjenoppdage sitt hjemland. Men egentlig aner vi i boken ”Turen med Charley”, at hans vagabond-prosjekt handler om å finne sine røtter. ”Som ganske ung fikk jeg en kriblende lyst til å gi meg i vei hvor som helst. En brennende trang til å bryte opp.”

På turen kom han til sin barndoms familieranch i California, og fant den store eiken hvor faren hadde brent inn sin kjærlighetserklæring til piken han var glad i. Men erkjennelsen hans var med Tom Wolfes ord: ”man kan ikke vende hjem, for mitt hjem har opphørt å eksistere unntagen i erindringens møllkuler.”

Steinbeck innprentet synet av barndommens grønne dal for siste gang, så skyndte han seg bort.

Det kan være sterkt å besøke sine røtter. Kanskje kommer tårene. Det kan være gledestårer fordi en blir så overveldet over hvor godt livet har vært, og er. Men også tårer på grunn av sorg og savn, tabber, og feiltrinn overfor mennesker, ja, Gud kan komme.

Kanskje står ikke radioen i stuen lenger. Men å lytte til sine røtter er viktige. Det er viktig å kjenne hvor og hvem man kommer fra, for å vite hvem man er, hvor man skal, og hva man vil, hvilken vei man skal velge i livets vegkryss.

I dåpens sakrament ble vi ført til Jesus Kristus. Frelseren. Herren. For at vi skulle tilhøre Ham i livet, i døden og i all evighet.

La Han få være din Frelser og Herre. Han er også din rot. Det er godt å finne sine røtter. Det er godt å finne Ham-igjen.

Ef.3,14-21