 finne sine r¿tter-Eller:

Radioen i stuen.

ÓDe glade 60-ŒraÓ Kulturkveld Kystradioen, Rong 010504

 

De f¿rste etterkrigsŒrene gav ingen overflod akkurat her i landet, men min mor og far fikk da rŒd til Œ gifte seg i 1950.  For et nygift l¾rerpar med stram ¿konomi var det derfor litt av et l¿ft Œ kj¿pe en stor stueradio til 800 kroner.

 

Men det gjorde de. Den skulle komme til ΠfΠstor betydning ogsΠfor meg.

 

Det dreide seg om en Vega Clipper Super Airmaster fra Klaveness Radiofabrikk. En strekkantenne ble oppsatt, og stasjoner som American Forces Network og BBC ble daglige gjester i eteren i Viggo Hansteens gate 8 pŒ Lillestr¿m.

 

Men selvsagt ogsŒ Norsk Rikskringkasting, som den gangen sendte til ¯stlandet fra Oslo Kringkaster pŒ Lambertseter pŒ langb¿lgen 218 kcs.

 

I 1951 ble jeg f¿dt, og vi flyttet til Bergen. Vegaen var med pŒ lasset, og ble snart oppsatt sentralt i stuen i vŒr nye leilighet pŒ LandŒs.

 

Alle navnene pŒ skalaen fikk en liten gutt til Œ tenke seg langt av sted, og nŒr radioen var slŒtt pŒ var det endatil mulig Œ h¿re prat og musikk fra mange av disse eksotiske navnene som lyste i r¿dt, gr¿nt og gult!

 

Etterhvert ble ogsŒ signalene fra de to mastene pŒ Bergen Kringkaster pŒ Ask¿y en del av min daglige rutine, bŒde NRKs Riksprogram, og ÓBergen IIÓ, popul¾rt kalt ÓBergen LokalÓ pŒ 1115 kcs, med sin ÓBy-og BygdenyttÓ og ÓKallemann og AmandusÓ.

 

Jeg har levende minner ogsΠfra programmene som ble sendt pΠriksnettet.

 

ÓDagsnyttÓ fortalte om Kong Haakon VIIs d¿d, skipsforlis, krig i Indo-China og da Krustsjov slo skoen i bordet i FN, mens Rolf Kirkvaag(20 Sp¿rsmŒl) og Erik Bye(Vi gŒr ombord) var skattede programledere i underholdningsbransjen. Jeg gledet meg til ÓbarneplatenÓ i ¿nskekonserten, og til h¿respillet i L¿rdagsbarnetimen, med Anthony BuckeridgeÕs ÓStompaÓ i spissen. Kanskje det morsomste NRK har laget? Francis DurbridgeÕs kriminalh¿respill Paul Temple mŒ ogsŒ nevnes.

 

rene etter 2.verdenskrig var selvsagt ogsŒ i media dominert av ÓKald krigÓ, som toppet seg i rakettkrisen pŒ Cuba i oktober 1962, men ogsŒ i troen pŒ tekniske framskritt(ÓFra verksted og fabrikkÓ). NRK tok rollen som folkeopplyser alvorlig, med ÓSkolekringkastingÓ og ÓMorgengymnastikkÓ-ÓK¿yr!Ó( Reidar Morset).  Det karakteristiske innholdet i fiskerimeldingeneÓÓ 2 hl mussa pŒ stampenÓ og b¿rsmeldingene ÓOslo B¿rs-StatsobligasjonerÓ glemmes ikke lett. Heller ikke omgangsformen. Fornavn bruktes aldri, bare yrkestittel eller herr/fru.

 

Men det er to felt i NRKs programtilbud i disse Œrene som huskes aller best.

 

Det ene er morgenen. V¾ret fra de meterologiske institutter gikk kl.0800, etterfulgt av ÓMorgenandaktenÓ, og kl. 0835 kom 5 minutter for husm¿dre. Etter dette kom ÓBarnetimen for de minsteÓ, der de tre barnebokforfatterne Anne Cath Vestly, Thorbj¿rn Egner og Alf Pr¿ysen opptrŒdte. Og via Egner ogsŒ Astrid Lindgren.

 

Det andre er sporten. Jeg lyttet med stor interesse til langrenn, skihopp og sk¿ytel¿p. (Etter http://www.stellamaris.no/norwegianradiodays.htm)

 

Det var den 27.Februar 1960 pŒ ettermiddagen. Vegaen sto innstilt pŒ det vi i dag ville kalle AM890: Ask¿ysenderen rett over Byfjorden. Det var overf¿ring fra 10000 meter sk¿yter i OL i Squaw Valley, CA.

 

Svenske Kjell BŠckman setter verdensrekord med 16,14,2 i 2.par og slŒr HjallisÕ legendariske 16,32,6.

 

SŒ var det Knut Johannesens tur. Kommentatorene Oddvar Foss og Knut Bj¿rnsen holdt ogsŒ en 8-Œring i Œnde.

 

Her er hvordan ÓKupperÕnÓ selv opplevde l¿pet:

 

(Éde) f¿rste 400 meter gikk pŒ 40 sekunder, et sekund bedre enn skjemaet. Deretter ble det to 37-runder og tre fingrer ned. Det jeg nŒ konsentrerte meg om, var Œ holde den fine l¿psrytmen som jeg var kommet inn i- Jevn toppfart var mŒlet. Jeg passet pŒ at hvert skj¾r og hver bevegelse ble utf¿rt med minimum av krefter, for det var mange, mange runder igjen. Men alt gikk som smurt. Etter ti runder skiftet skjemaet(Kaastad) til 15.57, og neste gang jeg passerte ham, lŒ jeg alt 2 sekunder under dette skjemaet ogsŒ. Det var (Holten hadde) ennŒ ikke vist en runde over 38 sekunder og etter tyve runder lŒ jeg 6 sekunder under. Sekundanten(Kaastad) sŒ helt rŒdvill ut. Han hadde ingen bedre tabell og lurte vel pŒ hvordan han skulle l¿se floken nŒr fingrene ikke lenger strakk til. Fire runder fra mŒl kom tretthetsperioden. Jeg f¿lte meg slitt og motl¿s, og visste fra f¿r at nŒ gjaldt det Œ slappe av for Œ unngŒ Œ stivne til. Det ble en 39-runde. men hva sekundanten(Kaastad) viste, kunne jeg ikke f¿lge med i. Jeg sŒ bare to hender og fullt av fingrer som pekte ned. Da klokken ringte, satte jeg i gang spurten med en gang. Om det var noen krefter igjen, skulle de brukes nŒ mens det ennŒ var sjanse til det. PŒ oppl¿pssiden sŒ jeg at det lysende elektriske uret viste 15,40. og da jeg rettet meg opp etter Œ ha passert mŒlstreken, hadde det stoppet pŒ 15,47.

 

É(Amerikanerne er seg selv lik. Speakeren som kunngjorde min nye verdensrekord pŒ 15.46.6, sa ikke at jeg hadde slŒtt den gamle rekorden, men at jeg hadde smadret den.

 

PŒ veien til leiren m¿tte jeg Roald(Aas), som skulle til banen for Œ gŒ sin 10000 meter. Ӂssen gikk det, Knut? Hva ble tia?Ó spurte han. Ó15.46.6Ó ÓHva?Ó Ó15.46.6Ó. ÓDet er det verste jeg har h¿rt.Ó Dermed slo han armene om meg, og jeg om ham. Vi kunne ikke holde tŒrene tilbake noen av ossÉ.Ó (Knut Johannesen, ÓFra Kampen til Squaw ValleyÓ, Aschehoug, Oslo. 1960, s. 206-207.)

 

 

Forfatteren John Steinbeck gav seg i 1960 landeveien i vold med bobil og hunden Charley, for Œ gjenoppdage sitt hjemland. Men egentlig aner vi i boken ÓTuren med CharleyÓ, at hans vagabond-prosjekt handler om Œ finne sine r¿tter. ÓSom ganske ung fikk jeg en kriblende lyst til Œ gi meg i vei hvor som helst. En brennende trang til Œ bryte opp.Ó

 

PŒ turen kom han til sin barndoms familieranch i California, og fant den store eiken hvor faren hadde brent inn sin kj¾rlighetserkl¾ring til piken han var glad i. Men erkjennelsen hans var med Tom Wolfes ord: Óman kan ikke vende hjem, for mitt hjem har opph¿rt Œ eksistere unntagen i erindringens m¿llkuler.Ó

 

Steinbeck innprentet synet av barndommens gr¿nne dal for siste gang, sŒ skyndte han seg bort.

 

Det kan v¾re sterkt Œ bes¿ke sine r¿tter. Kanskje kommer tŒrene. Det kan v¾re gledestŒrer fordi en blir sŒ overveldet over hvor godt livet har v¾rt, og er. Men ogsŒ tŒrer pŒ grunn av sorg og savn, tabber, og feiltrinn overfor mennesker, ja, Gud kan komme.

 

Kanskje stŒr ikke radioen i stuen lenger. Men Œ lytte til sine r¿tter er viktige. Det er viktig Œ kjenne hvor og hvem man kommer fra, for Œ vite hvem man er, hvor man skal, og hva man vil, hvilken vei man skal velge i livets vegkryss.

 

I dŒpens sakrament ble vi f¿rt til Jesus Kristus. Frelseren. Herren. For at vi skulle tilh¿re Ham i livet, i d¿den og i all evighet.

 

La Han fŒ v¾re din Frelser og Herre. Han er ogsŒ din rot. Det er godt Œ finne sine r¿tter. Det er godt Œ finne Ham-igjen.

 

Ef.3,14-21