Kom, la oss bygge opp igjen…

Av Biskop Bo Giertz

17 Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvor dårlig det står til hos oss. Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent. Kom, la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott og spe.» 18 Så fortalte jeg dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «Vi vil gå i gang med å bygge!» Og de tok fatt på det gode verket med full kraft.(Neh.2,17-18)

Når det fortelles slik i Nehemjas andre kapittel, angår den beretningen også oss. Israel og Jerusalem er forløpere for den kristne kirke. I deres skiftende skjebne kan vi stadig på nytt se oss selv som i et speil. Røstene fra fortiden begynner å tale om vår egen nød og vår egen glede.

For enhver som elsker vårt eget lands kirke, er bildet av det ødelagte Sion eiendommelig rystende. Hjertet banker når en leser om Nehemjas nattlige ridetur blant ruinene, og hans brennende ønske om å våge det umulige for at Guds by på nytt skulle reise seg fra sin fornedrelse. Det er ikke vanskelig å oppfatte at her ligger det et budskap til oss, et budskap som vil sette hjertene i brann og tvinge oss til å bygge på Guds befaling.

Guds nordiske Sion ligger nedbrutt for våre øyne. En gang ble Guds kirke bygd i vårt land for å åpenbare Guds kjærlighet for hele vårt folk. Som en mor tok hun seg av sine barn, var nok for dem alle, forstod dem og talte til dem slik at de skjønte at hun talte med Guds røst. Hva som da ble bygd, er nå i store deler nedbrutt. Gjennom forsømmelser og uforstand har hennes murer fått forfalle. Fienden har brent hennes porter, og selv har hun altfor ofte ved svak tro og fryktsomhet, ved bekvemmelighet og manglende nidkjærhet sveket den sak som hun skulle ha vernet. Hun har ikke vært en mor for de mange som søkte sitt livsopphold i nye yrker på kontorer og fabrikker. Hun forstod dem ikke, oppsøkte dem ikke og maktet ikke å tjene rett den Herre som vil samle også dem, liksom hyrden samler sine får og hønen kyllingene under sine vinger. Så ble altfor ofte Herrens ord om den ubotferdige byen oppfylt: Se, deres hus skal bli forlatt og øde. Så har hennes tjeneres mangler blitt åpenbare for verden, og

hun må i dag bære skammen for mye som hun trodde ikke kunne skje innenfor hennes murer, men som nå trekkes fram og ropes ut fra takene.

Og hva skal nå sies blant dem som tross alt er glad i disse murene? Hva skal vi si, om ikke akkurat dette: Kom, og la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke skal være til spott lenger!

I hele Guds kirke i vårt land burde dette være en endrektig lengsel: å bygge opp igjen Guds menighet. Ingen steder bør dette ønsket være mer oppriktig og brennende enn blant dem som er innviet til den hellige tjeneste. Det er jo dem Gud ifølge sitt eget ord vil gjøre de hellige i stand til tjenestegjeming, til oppbyggelse av Kristi legeme.

Hvordan kan Guds Jerusalem bli bygd på nytt? Det må bygges på den rette grunnvollen. En annen grunnvoll kan ingen legge enn den som er lagt: Jesus Kristus. Om ham skal budskapet lyde, sannferdig, uavkortet, slik som det en gang for alle er

gitt oss.

Det skal bygges med det rette alvor. Revnene i murene kan bare leges ved bot og omvendelse. Det som har falt sammen ved usannferdighet, skal bygges opp igjen i ærlighet og ydmykhet. Det som er tapt ved egoisme og overmot, skal gjenreises ved tjenersinn og uegennytte. Det som er ødelagt og splittet ved treghet og uforstand, det skal vinnes tilbake ved at en offervillig og uselvisk spør etter sjelene.

Vi vil gå i gang og bygge. Det er det likefremme svaret Nehemja fikk på appellen sin. Det er samme svar Guds kirke i dag venter av en og hver som kjenner at Guds hånd rører ved sitt hjerte. Det er også det løfte og den forpliktelse som Guds kirke venter av dem som er innviet til den hellige tjenesten: Vi vil gå i gang og bygge.

Stå opp og bygge. Det blir meningen for de mange arbeidsdagene i framtiden - særlig i de dagene da en vil sitte i ro og fred, da en vil slippe det harde arbeidet å bygge, da en vil nøye seg med å passe på det som andre har bygd. Så lenge Guds tempel i det store og hele er nedbrutt, så lenge de arme sjelene som skulle være levende sjeler i Guds hus, ligger strødd omkring som døde blokker i et steinbrudd, så lenge skal Herren høre sine tjeneres villige røster: Vi vil stå opp og bygge.

Og de styrket seg til det gode verket. Det kan virkelig trengs at en tar mot til seg. Mot til å erkjenne sine feil. Mot til å bekjenne sin Herre. Mot til å bære hans fornedrelse. Mot til å prøve nye midler. Mot til å holde fast ved de gamle. Mot til å mislykkes.

Hvor får en et slikt mot? Ikke hos seg selv. Bare ved vissheten om at verket er Guds og at en selv tjener Herren. Innfor ham legger en hver dag ned sine synder, bekjenner sine feiltrinn, får forlatelse for sine forsømmelser og ikles oppdraget med å gå av sted på nytt.

Det er dette oppdraget fra Herren som hans kirke overlater til dere som nå står i tjenesten. Vi ønsker dere et godt mot til det gode verket. Oppdraget er ikke mindre, for tiden er vanskelig. Det var ikke en mindre oppgave å bygge opp det ødelagte Jerusalem enn bo der i de lykkelige dagene. Det var sannelig ikke en mindre oppgave å forkynne for fangenskapets folk enn å være profet i Sion før det ble ødelagt. Kom da, og la oss gå i gang å bygge Jerusalems mur, for at vi ikke lenger skal være til spott. Ja, Herre, vi vil stå opp og bygge.

(Bo Giertz: Da falt ilden fra Herren, s.17-19, Lunde forlag og Bokhandel AS, 1994, overs. Av Asbjørn Kvalbein. ISBN 82-520-4355-0)