Etter Kirkemøtet 2007

Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, vedtok den 16. november at det er mulig å anerkjenne homofil samliv i partnerskap og samtidig være tro mot Kirkens bekjennelse. Vedtaket ble fattet med 50 mot 34 stemmer.

Vedtaket innebærer at det nå er et flertall for å gi rom for to syn i homofilisaka. Selv om kirkemøtet ikke har truffet et lærevedtak om homofilt samlevende i partnerskap i vigslet tjeneste, har det like fullt skjedd en tydelig forandring innen Den norske kirke i og med dette vedtaket. Vi har i lengre tid visst at det er ulike syn på enkjønnet samliv innen kirken, men tidligere ble det krevd at man skulle være lojal mot ett syn. Det er derfor et langt skritt, fra en situasjon der begge syn i spørsmålet om vigsling av homofilt samlevende prester har vært representert i kirkens rekker, og til at begge syn har fått kirkelig begrunnelse.

Bjørgvin biskop forklarte sitt resonnement i Lærenemnda slik: ”Det er helt klart at de aktuelle bibeltekstene, slik de står, konsekvent sier nei til homofilt samliv. Akkurat det er det ingen som er uenig i. I Jesu samtid var man kjent med ulike former for homofilt samliv. Alt tyder på at Paulus var kjent med variasjonen og utbredelsen av homofili og bifili i antikken. Når han ikke differensierer mellom ulike former for seksualitet, må det forstås som en grunnleggende avvisning av samkjønnet samliv.

For Jesus er ekteskapet den eneste gudvillete rammen for seksuelt samliv. Han griper tilbake til den første skapelsen og henviser til forskjelligheten mellom mann og kvinne som begrunnelse for det livslange monogame ekteskapet. Gud har sammenføyd mann og kvinne i ekteskapet, og det er innenfor denne rammen det seksuelle samlivet hører hjemme.”

Men etter en samlet forståelse av de bibelske tekstene kom likevel halvparten av Lærenemnda til at det ikke er noe i Bibelen som hindrer homofile i å virkeliggjøre sin seksualitet på linje med heterofile. Den andre halvparten av Lærenmenda hevder derimot, etter nøye gjennomtenkning og med tungtveiende argumenter ut fra Skrift og bekjennelse at det eneste holdbare standpunkt i denne saken, er det synet den kristne kirke alltid har hatt. De to syn det her dreier seg om, anses som uforenlige av dem som som holder fast ved det tradisjonelle synet. ”Flertallets syn er en umulig vei. Det som vedtas kan synes lite, men det har store konsekvenser”, sa biskop Ernst Baasland under behandlingen av saken på årets kirkemøte. Han grunnga dette med at det lå ulike og uforenlige skriftsyn til grunn for de to syn, ved at man har ulike holdninger til den bokstavelige mening i bibeltekstene. En luthersk kirke kunne ikke være bekjent av et slik vedtak, mente han.

I juni i år skrev jeg sammen med 350 prester brev til Kirkerådet hvor vi hevdet at Lærenemnda ikke hadde gitt nye og gode teologiske argumenter for å anerkjenne homofilt samliv. Brevet var en henstilling om ikke å sidestille de to synene på vigsling av homofilt samlevende prester. Videre uttalte vi at arbeidssituasjonen i Den norske kirke vil bli svært vanskelig i menighetene dersom kirkens øverste organ vil vedta at det i vår kirke er to likeverdige syn på homofilt samliv. Situasjonen i Oslo bispedømme har vist oss dilemmaet for en kirke som lever med to syn i denne sak, der biskop Kvarme sier nei til samlevende homofile mens flertallet i bispedømmerådet går mot sin biskop.

Jeg har forståelse for den frustrasjon som en del mennesker føler og at noen vil vurdere å forlate kirken. Kirkemøtet har med dette vedtaket lagt opp til større lokale og regionale forskjeller i vår kirke ved at begge syn skal kunne forvaltes. Jeg håper at vi her hos oss fortsatt kan få prester og lærere som holder fast ved det tradisjonelle bibelske synet i lære og liv.

Jeg deler det teologiske synspunktet som vår egen biskop, Ole D. Hagesæther, begrunner sitt standpunkt med: ”En kan trekke ulike slutninger av at nemnda er delt akkurat på midten. Noen vil si at når vi har to syn i kirken, må vi også åpne for ulik praksis. Jeg er uenig i det. Det er nødvendig å skille mellom teologisk arbeid og det som faktisk skal gjelde som norm i kirken. Jeg kan ikke se hvordan to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi. En lærenemnd som er delt nøyaktig på midten, gir ikke grunnlag for å endre en inntil nå sammenhengende kirkelig praksis. Økumeniske hensyn taler for det samme: Både innenlands og utenlands avviser langt de fleste kirkesamfunn homofilt samliv.” Dette synet vil jeg fortsatt legge til grunn for min tjeneste i Den norske kirke.

Erling Kopperud