Katolsk/luthersk felleserkl¾ring om rettferdiggj¿relsesl¾ren

PŒ Kirkem¿teti Trondheim 9. - 14. november 1997 ga Den norske kirke sin tilslutning til ethistorisk dokument. Dokumentet er resultatet av flere Œrs samtaler mellomVatikanets rŒd for fremme av kristen enhet og Det Lutherske Verdensforbund. Mankonkluderer med at de to kirkefamiliers teologiske uenighet om rettferdiggj¿relsesl¾ren,som var et av reformasjonstidens sentrale stridstema, er sŒ liten at ingen avpartene har grunnlag for Œ ford¿mme den andres l¾re. Kirkem¿tet 1997 skal tastilling til om Den norske kirke vil slutte seg til erkl¾ringen. Norsk oversettelseav erkl¾ringen foreligger nŒ innbundet som hefte og kan bestilles fra KirkerŒdetsMateriellekspedisjon, boks 5913 Majorstua, 0308 Oslo. Her f¿lger teksten i sinhelhet:

FELLESERKL®RING

OMRETTFERDIGJ¯RELSESL®REN 1997


Forord
1.Bibelens budskap om rettferdiggj¿relsen
2.Rettferdiggj¿relsesl¾ren som ¿kumenisk problem
3. Denfelles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen
4.Utlegning av den felles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen
4.1Menneskets maktesl¿shet og synd i forhold til rettferdiggj¿relsen
4.2Rettferdiggj¿relsen som syndstilgivelse og rettferdiggj¿ring
4.3Rettferdiggj¿relse ved tro og av nŒde
4.4 Derettferdiggjorte som syndere
4.5. Lovog evangelium
4.6Forvissning om frelsen
4.7 Derettferdiggjortes gode gjerninger
5.Betydningen og rekkevidden av den oppnŒdde konsensus

Forord
(1) L¾renom rettferdiggj¿relsen var av sentral betydning for den lutherske reformasjonenpŒ 1500-tallet. Den ble ansett som den "f¿rste og viktigstetrosartikkel" 1, som ogsŒ er "hersker og dommer over alle deler avden kristne l¾re" 2. Denne rettferdigj¿relsesl¾ren ble s¾rlig hevdet ogforsvart i sin reformatoriske form og spesielle betydning i forhold tilsamtidens romersk-katolske kirke og teologi, som pŒ sin side hevdet ogforsvarte en annen type rettferdigj¿relsesl¾re. Dette var fra et reformatorisksynspunkt selve stridens kjerne. Dette f¿rte til l¾reford¿mmelser i delutherske bekjennelsesskrifter 3 og fra Den romersk-katolske kirkes konsil iTrient. Disse ford¿mmelsene er fortsatt gyldige i dag og har en kirkesplittendevirkning.

(2)Rettferdiggj¿relsesl¾ren har beholdt sin spesielle betydning i den luthersketradisjon. Derfor har den ogsŒ fra f¿rste stund inntatt en viktig plass i denoffisielle lutherske/romersk-katolske dialog.

(3) F¿lgenderapporter fortjener s¾rlig oppmerksomhet: The Gospel and the Church("Evangeliet og kirken") (1972) 4 og Church and Justification("Kirken og rettferdiggj¿relsen" ) (1994) 5 fra den felleskatolsk-lutherske kommisjon, Justification by Faith ("Rettferdiggj¿relseved tro") (1983) 6 fra Den katolsk-lutherske dialog i USA ogLehrverurteilungen - Kirchentrennend? ("Reformasjonstidens ford¿mmelser -er de fortsatt kirkesplittende?") (1986) 7 fra den ¿kumeniskearbeidsgruppen av protestantiske og katolske teologer i Tyskland. Noen av dissedialog-rapportene har v¾rt offisielt evaluert av kirkene. Et viktig eksempel pŒdette er den forpliktende uttalelsen som ble vedtatt med st¿rst mulig kirkeligaksept av Den tyske forente evangelisk-lutherske kirke, sammen med de ¿vrigeevangeliske kirker i Tyskland, i forbindelse med studien omkring l¾reford¿mmelsene(1994)8.

(4) I dr¿ftingeneav rettferdiggj¿relsesl¾ren viser alle de fremlagte rapportene og de offisiellereaksjonene pŒ dem en h¿y grad av enighet nŒr det gjelder tiln¾rming ogkonklusjoner. Tiden er derfor inne til Œ gj¿re opp status og sammenfatteresultatene av dialogene omkring rettferdiggj¿relsen pŒ en sŒ presis ogkortfattet mŒte som mulig, slik at vŒre kirker kan informeres om utbyttet avdem og gj¿res i stand til Œ avgi sine egne forpliktende uttalelser.

(5) Nettoppdette er formŒlet med denne felleserkl¾ringen. Den vil vise at dialogen nŒ hargjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolskekirke 9 Œ hevde en felles forstŒelse av vŒr rettferdiggj¿relse ved Guds nŒde itroen pŒ Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke l¾rer omrettferdiggj¿relsen, men uttrykker en samstemmighet i l¾rens grunnleggendesannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger girgrunnlag for gjensidige ford¿mmelser.

(6) VŒr erkl¾ringer ikke en ny og selvstendig fremstilling pŒ linje med de dialograpportene ogdokumentene som tidligere er publisert, og kommer heller ikke i stedet for dem.Tvert imot henviser den til disse rapportene og deres argumentasjon, slik detfremgŒr av tillegget med kildeangivelser.

(7) I likhetmed dialogen selv hviler denne felleserkl¾ringen pŒ en overbevisning om at fors¿ketpŒ Œ legge bak seg de stridssp¿rsmŒlene og l¾reford¿mmelsene som har eksistertkirkene imellom, hverken inneb¾rer at man tar lett pŒ skillelinjene ellerfrakjenner seg sin egen kirkes historie. Denne erkl¾ringen er imidlertid formetav en overbevisning om at vŒre kirker gjennom historien har fŒtt ny innsikt, ogat det har funnet sted en utvikling som ikke bare gj¿r det mulig, men ogsŒ n¿dvendigfor kirkene Œ gjennomgŒ de splittende sp¿rsmŒlene pŒ ny og ford¿mmelsene og sedem i et nytt lys.

 

1. Bibelens budskap om rettferdiggj¿relsen


(8) Dissenye innsikter springer ut av vŒr felles mŒte Œ lytte til Guds ord i Den helligeskrift pŒ. Sammen h¿rer vi evangeliet om at "sŒ h¿yt har Gud elsket verdenat han gav sin S¿nn, den enbŒrne, for at hver den som tror pŒ ham, ikke skal gŒfortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). Dette glade budskap fremf¿res i Denhellige skrift pŒ forskjellig vis. I Det gamle testamente h¿rer vi Guds ord ommenneskets syndighet (Sal 51,1-5; Dan 9,5f; Fork 8,9f; Esra 9,6f) og ulydighet(1.Mos 3,1-19; Neh 9,16f, 26), og om Guds rettferdighet (Jes 46, 13; 51,5-8;56,1 [sml. 53,11]; Jer 9,23) og dom (Fork 12,14; Sal 9,5f; 76, 7-9).

(9) I Det nyetestamente blir "rettferdighet" og "rettferdiggj¿relse"behandlet forskjellig hos Matteus (5,10; 6,33; 21,32), Johannes (16,8-11), iHebreerbrevet (5,1-3; 10,37f) og Jakobs brev (2,14-26)10. I Paulus' brev blirogsŒ frelsens gave beskrevet pŒ forskjellige mŒter: "til frihet harKristus frigjort oss" (Gal. 5,1-13; sml. Rom. 6,7), "la dere forsonemed Gud" (2 Kor 5,18-21, sml. Rom 5,11), "fred med Gud" (Rom5,1) "ny skapning (2 Kor 5,17), "levende for Gud i KristusJesus" (Rom 6, 11 og 23), eller Œ v¾re "helliget ved KristusJesus" (1 Kor 1,2; 1,31; 2 Kor 1,1). Den dominerende av disse betegnelseneer synderens "rettferdiggj¿relse" ved Guds nŒde i tro (Rom 3,23-25),som ble spesielt fremhevet i reformasjonstiden.

(10) Paulusbeskriver evangeliet som en Guds kraft til frelse for mennesker som har falt isyndens makt, som budskapet som Œpenbarer "Guds rettferdighet, av tro ogtil tro" (Rom 1,16-17) og "rettferdiggj¿r" (Rom 3,21-31). Hanforkynner Kristus som er blitt "vŒr rettferdighet" (1 Kor 1,30), ogbruker dermed samme betegnelse pŒ den oppstandne Herre som Jeremias forkynte omGud selv (Jer 23,6). I Kristi d¿d og oppstandelse har alle dimensjoner av hansfrelsesverk sin rot, for han "ble overgitt til d¿den for vŒre synder ogoppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud." (Rom 4,25). Allemennesker trenger Guds rettferdighet, for "alle har syndet og de har ingendel i Guds herlighet." (Rom 3,23; sml. Rom 1,18-3,20; 11,32; Gal 3,22). IGalaterbrevet (3,6) og i Romerbrevet (4,3-9) forstŒr Paulus Abrahams tro (1 Mos15,6) som troen pŒ den Gud som rettferdiggj¿r synderen (Rom 4,5) og henvisertil Det gamle testamentes vitnesbyrd for Œ understreke sitt evangelium om atrettferdigheten vil tilfalle alle som i likhet med Abraham stoler pŒ Guds l¿fter."Den rettferdige skal leve ved sin tro" (Hab 2,4; sml. Gal 3,11; Rom1,17). I Paulus' brev er Guds rettferdighet ogsŒ Guds kraft for alle troende(Rom 1,16f). I Kristus skal vi bli rettferdige for Gud (2 Kor 5,21).Rettferdigheten blir oss til del ved Jesus Kristus, som Gud har "stiltsynlig fram for at han ved sitt eget blod skulle v¾re et sonoffer - for dem somtror." (Rom 3,25); sml. 3,21-28). "For av nŒde er dere frelst, vedtro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke pŒ gjerninger,for at ingen skal rose seg" (Ef. 2,8f).

(11)Rettferdiggj¿relse er syndsforlatelse (Rom 3,23.25; Apg 13,38-39; Luk 18,14),frihet fra syndens og d¿dens makt (Rom 5,12-21) og fra lovens forbannelse (Gal3,10-14). Den inneb¾rer at man blir tatt inn i fellesskap med Gud - her og nŒ,men fullt ut f¿rst i det kommende gudsriket (Rom 5,1-2). Den forener medKristus og med hans d¿d og oppstandelse (Rom 6,5). Den skjer ved mottagelsen avDen Hellige nd i dŒpen og innlemmelse i det ene legemet (Rom 8,1-2; 9-11; 1Kor 12,12-13). Alt dette kommer fra Gud alene, for Kristi skyld, av nŒde oggjennom tro pŒ "evangeliet om Guds s¿nn" (Rom 1,1-3).

(12) Derettferdiggjorte lever ved troen, som kommer fra Kristi ord (Rom 10,17) og ervirksom i kj¾rlighet (Gal 5,6), som er ndens frukt (Gal 5,22f). Men siden deer utsatt for krefter og begj¾r bŒde innenfra og utenfra (Rom 8,38f; Gal5,16-21) og faller i synd (1 Joh 1,8-10), mŒ de troende stadig h¿re Guds l¿fterforkynt, bekjenne sine synder (1 Joh 1,9), ha del i Kristi legeme og blod ogbli formant til Œ leve rett i overensstemmelse med Guds ord. Derfor sierapostelen til de rettferdiggjorte: "Arbeid pŒ deres frelse med frykt ogbeven! For det er Gud som virker i dere bŒde Œ ville og Œ gj¿re etter hans godevilje." (Fil 2,12f). Men det glade budskap stŒr fast: "SŒ er det daingen ford¿mmelse for dem som er i Kristus Jesus" (Rom 8,1), og somKristus lever i (Gal 2,20). Kristi "rettferdige gjerning" blir"til frifinnelse og liv for alle." (Rom 5,18).

 

2. Rettferdiggj¿relsesl¾ren som ¿kumenisk problem


(13)Motstridende tolkninger og bruk av Bibelens budskap om rettferdiggj¿relsen varen av hovedgrunnene til splittelsen i kirken i Vest, noe som ogsŒ nedfelte segi l¾reford¿mmelser. En felles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen er derforgrunnleggende og en ufravikelig forutsetning for Œ overvinne denne splittelsen.Ved Œ tilegne seg innsikt fra nyere bibelforskning og trekke veksler pŒ moderneteologi- og dogmehistoriske unders¿kelser, har den ¿kumeniske dialog etterAnnet Vatikankonsil f¿rt til en merkbar tiln¾rming nŒr det gjelder synet pŒrettferdiggj¿relsen. Resultatet er at det kan formuleres en konsensus nŒr detgjelder de grunnleggende sannheter om rettferdiggj¿relsen i denne Felleserkl¾ringen.I lys av denne konsensus er 1500-tallets l¾reford¿mmelser ikke lenger treffendefor dagens respektive motparter.

 

3. Den felles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen

(14) At ensammen har lyttet til det glade budskap som forkynnes i Den hellige skrift, ogikke minst de siste Œrs teologiske samtaler mellom Den romersk-katolske kirkeog de lutherske kirker, har f¿rt til en felles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen.Den omfatter en konsensus nŒr det gjelder de grunnleggende sannheter; dendifferensierte utfoldelse i enkeltutsagn er forenlig med denne konsensus.

(15) Det er vŒrfelles tro at rettferdiggj¿relsen er den treenige Guds verk. Faderen sendte sinS¿nn til verden for Œ frelse syndere. Kristi f¿dsel, d¿d og oppstandelse er bŒdegrunnlaget og forutsetningen for rettferdiggj¿relsen. Derfor betyr rettferdiggj¿relsenat Kristus selv er vŒr rettferdighet, som vi fŒr del i gjennom Den Hellige nd,etter Faderens vilje. Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nŒde og ved troen pŒKristi frelsesverk og ikke pŒ grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vigodtatt av Gud og mottar Den Hellige nd som fornyer hjertene, kaller og setteross i stand til Œ gj¿re gode gjerninger.11

(16) Allemennesker er kalt av Gud til frelse i Kristus. Alene gjennom Kristus blir virettferdiggjort, nŒr vi mottar denne frelsen i tro. Denne tro er selv en Gudsgave ved Den Hellige nd, som virker gjennom ord og sakrament i de helligessamfunn, og som samtidig leder de troende til den fornyelse av deres liv somGud fullf¿rer i det evige liv.

(17) Vi harogsŒ den overbevisning felles at det bibelske budskap om rettferdiggj¿relsen pŒen s¾rskilt mŒte f¿rer oss til sentrum av det nytestamentlige vitnesbyrd omGuds frelsesgjerning i Kristus. Det forteller oss at vi som syndere har fŒtt vŒrtnye liv ene og alene takket v¾re Guds tilgivende og nyskapende barmhjertighet.Den kan bare mottas i tro som en gave, vi kan aldri pŒ noen som helst mŒte gj¿reoss fortjent til den.

(18) Derforer rettferdigj¿relsesl¾ren, som tar opp og tolker dette budskapet, mer enn bareett element i den kristne l¾re. Den stŒr i et avgj¿rende forhold til alletrossannheter, som mŒ betraktes i sin innbyrdes sammenheng. Den er etuoppgivelig kriterium som uopph¿rlig tjener til Œ rette hele kirkens l¾re ogpraksis mot Kristus. NŒr lutheranere understreker dette kriteriets enestŒendebetydning, benekter de ikke den innbyrdes forbindelse og betydning av alletrossannheter. NŒr katolikker ser seg bundet av flere kriterier, benekter deikke rettferdiggj¿relsesbudskapets s¾rlige funksjon. Lutheranere og katolikkerhar det samme mŒl om Œ bekjenne Kristus i alt, ham som vi setter vŒr lit tilover alle ting som den eneste mellommann (1 Tim 2,5-6). Gjennom Kristus gir Gudseg selv i Den Hellige nd og ¿ser ut sine fornyende gaver. (Jf. kilder tilkapittel 3 i tillegget.)

 

4. Utlegning av den felles forstŒelse av rettferdiggj¿relsen4.1 Menneskets maktesl¿shet og synd i forhold til rettferdiggj¿relsen

(19) Sammenbekjenner vi at alle mennesker er fullstendig avhengige av Guds forl¿sende nŒdefor Œ bli frelst. Friheten de eier i forhold til andre mennesker og tingene idenne verden er ingen frihet i forhold til frelsen. For som syndere stŒr deunder Guds dom og er ikke pŒ egen hŒnd i stand til Œ vende seg til Gud for Œ s¿keforl¿sning, Œ fortjene rettferdighet for Gud eller nŒ frem til frelse av egnekrefter. Rettferdiggj¿relsen skjer bare av Guds nŒde. Fordi katolikker oglutheranere bekjenner dette i fellesskap, er det rett Œ si:

(20) NŒrkatolikker sier at mennesker "medvirker" til Œ forberede og mottarettferdiggj¿relsen ved Œ si ja til Guds rettferdiggj¿rende gjerning, ser de etslikt personlig ja i seg selv som et resultat av nŒden, ikke som en handlingsom skyldes menneskets egne krefter.

(21) Ihenhold til luthersk oppfatning er mennesker ute av stand til Œ medvirke tilsin egen frelse, fordi de som syndere aktivt motsetter seg Gud og hansfrelsesgjerning. Lutheranere benekter ikke at et menneske kan avvise nŒdensvirke. NŒr de betoner at mennesker bare kan motta rettferdiggj¿relsen (merepassive), forkaster de dermed enhver mulighet for Œ bidra til ens egenrettferdiggj¿relse, men de benekter ikke at de troende fullt og helt erengasjert i troen, som er bevirket av Guds ord selv. (Jf. kilder til kap. 4.1.)

 

4.2 Rettferdiggj¿relsen som syndstilgivelse og Œ bli etrettferdig menneske

(22) Sammenbekjenner vi at Gud tilgir synd ved sin nŒde og samtidig setter mennesker frifra syndens trellekŒr og gir dem et nytt liv i Kristus. NŒr mennesker fŒr del iKristus ved tro, tilregner ikke Gud dem deres synd, og Gud skaper en virksom kj¾rligheti dem ved Den Hellige nd. Disse to aspektene ved Guds nŒdige handling mŒ ikkeskilles hverandre. De h¿rer sammen pŒ den mŒten at ved troen er menneskerforent med Kristus, som i sin person er vŒr rettferdighet (1 Kor 1,30), bŒdesyndenes tilgivelse og Guds frelsende n¾rv¾r. Fordi katolikker og lutheranerebekjenner dette i fellesskap, gjelder f¿lgende:

(23) NŒrlutheranere understreker at Kristi rettferdighet er vŒr rettferdighet, ¿nskerde f¿rst og fremst Œ fastholde at synderen blir rettferdig for Gud i Kristusgjennom tilsagnet om tilgivelse, og at livet bare fornyes i enhet med Kristus.NŒr de understreker at Guds nŒde er tilgivende kj¾rlighet ("Gudsmiskunn"12) fornekter de ikke med det nŒdens livsfornyende kraft. Snarereer hensikten Œ gi uttrykk for at rettferdiggj¿relsen forblir uavhengig avmenneskelig medvirkning og heller ikke avhenger av nŒdens livsfornyendevirkning hos mennesker.

(24) NŒrkatolikker understreker at den troende ved Œ motta nŒden ogsŒ mottar enfornyelse av sitt indre liv13, ¿nsker de Œ fastholde at Guds tilgivende nŒdealltid bringer med seg et nytt liv, som i Den Hellige nd blir virksomt i aktivkj¾rlighet. Men de fornekter ikke dermed at nŒdens gave i rettferdiggj¿relsenforblir uavhengig av menneskelig medvirkning.

 

4.3 Rettferdiggj¿relse ved tro og av nŒde

(25) Vibekjenner i fellesskap at syndere blir rettferdiggjort ved tro pŒ Gudsfrelsesgjerning i Kristus. Denne frelsen blir gitt som gave ved Den Hellige ndi dŒpen og danner fundamentet for hele det kristne liv. I den rettferdiggj¿rendetro, som innbefatter hŒp og kj¾rlighet til Gud, setter mennesket sin tillit tilGuds nŒdige l¿fte. Denne troen er virksom i kj¾rlighet, og derfor kan og mŒikke den kristne v¾re uten gjerninger. Men hva som enn gŒr forut for eller f¿lgeretter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggj¿relsen eller gj¿rnoen fortjent til den.

(26) Etterluthersk forstŒelse blir syndere rettferdiggjort ved tro alene (sola fide). Itroen setter de fullt og helt sin lit til sin Skaper og Gjenl¿ser og lever ifellesskap med ham. Gud selv bevirker troen idet han frembringer denne tillitved sitt skapende ord. Fordi Guds gjerning er en ny skapelse, angŒr den alledimensjoner av mennesket og f¿rer til et liv i hŒp og kj¾rlighet. I l¾ren om"rettferdiggj¿relse ved tro alene" skiller man mellom, men holderikke adskilt, rettferdiggj¿relsen i seg selv og den fornyelsen av livsf¿rselensom n¿dvendigvis f¿lger av rettferdiggj¿relsen og som troen ikke kan v¾re tiluten. Dermed angis grunnlaget for en slik fornyelse, for den vokser frem av denkj¾rlighet som Gud gir mennesket i rettferdiggj¿relsen. Rettferdiggj¿relse ogfornyelse er forent i Kristus, som er n¾rv¾rende i troen.

(27) OgsŒetter katolsk forstŒelse er troen grunnleggende for rettferdiggj¿relsen, foruten tro finnes det ingen rettferdiggj¿relse. Mennesket som h¿rer og tror ordetblir rettferdiggjort gjennom dŒpen. Rettferdiggj¿relsen av syndere betyr at manfŒr tilgivelse for sine synder og gj¿res rettferdig ved Guds frelsende nŒde, ogdermed blir et Guds barn. I rettferdiggj¿relsen mottar de rettferdiggjorte tro,hŒp og kj¾rlighet, og blir dermed tatt inn i samfunnet med Kristus.14 Dettenye, personlige forholdet til Gud er helt og fullt grunnlagt pŒ Guds nŒde, oger uopph¿rlig avhengig av den frelsende og skapende handling til denne nŒdigeGud, som alltid forblir trofast mot seg selv slik at mennesker kan stole pŒham. Derfor blir den rettferdiggj¿rende nŒde aldri en besittelse som menneskerkan pŒberope seg overfor Gud. Samtidig som den katolske l¾re fremhever nŒdensfornyende virkning pŒ livsf¿rselen, er denne fornyelsen i tro, hŒp og kj¾rlighetalltid avhengig av Guds bunnl¿se nŒde og bidrar ikke med noe til rettferdiggj¿relsensom vi kan rose oss av overfor Gud (Rom 3,27). (Jf. tillegget til 4.3).

 

4.4 Den rettferdiggjorte som synder

(28) Ifellesskap bekjenner vi at Den Hellige nd i dŒpen forener mennesket medKristus, rettferdiggj¿r og virkelig fornyer det. Men de rettferdiggjorteforblir resten av livet avhengig av Guds betingelsesl¿se rettferdiggj¿rende nŒde.Selv ikke de rettferdiggjorte er fri fra syndens angrepsmakt (sml. Rom 6,12-14)og ikke unntatt fra den livslange konflikt mot Guds vilje gjennom den gamleAdams selviske begj¾r (sml. Gal 5,16; Rom 7,7-10). OgsŒ de rettferdiggjorte mŒdaglig be om tilgivelse, slik de gj¿r i Herrens b¿nn (Mat 6,12; 1 Joh 1,9). Dekalles stadig til omvendelse og bot, og gis tilgivelse igjen og igjen.

(29) DetteforstŒr lutheranerne pŒ den mŒten at den kristne er "samtidig rettferdigog synder". Hun eller han er helt rettferdiggjort, fordi Gud tilgir henneeller ham deres synder gjennom ord og sakrament og tilkjenner henne eller hamKristi rettferdighet, som tilegnes seg i tro. I Kristus blir de gjortrettferdige for Gud. NŒr hun eller han ser pŒ seg selv i lys av loven, mŒ deimidlertid erkjenne at en er og blir en synder. Synden lever fortsatt i hameller henne (1 Joh 1,8; Rom 7,17-20), for en setter stadig sin lit til falskeguder og elsker ikke Gud med den udelte kj¾rlighet som Gud krever som Skaper (5Mos 6,5; Matt 22,36-40). Denne motstanden mot Guds vilje er i seg selv virkeligsynd. Men syndens trellbindende makt er brutt pŒ grunn av Kristi gjerning. Deter ikke lenger en synd som "hersker" over den kristne, for Kristus,som den rettferdiggjorte er bundet til gjennom troen, "hersker" selvover den. Her pŒ jorden kan den kristne altsŒ i hvert fall delvis leve et livsom et rettferdig menneske. Og til tross for synden er den kristne ikke lengeradskilt fra Gud, fordi han eller hun - som gjennom dŒpen og Den Hellige nd erf¿dt pŒ ny - ved sin daglige tilbakevenden til dŒpen blir tilgitt denne synd,slik at den ikke lenger f¿rer til ford¿mmelse og evig d¿d15. NŒr altsŒ lutheranernesier at den rettferdiggjorte ogsŒ er synder og at motstanden mot Guds viljevirkelig er synd, fornekter de ikke at han eller hun til tross for synden h¿rerGud til og at denne synd er underlagt Guds makt. I disse forhold er de enigemed katolikkene, til tross for ulikhetene nŒr det gjelder forstŒelsen av denrettferdiggjortes synder.

(30)Katolikkene er av den oppfatning at den Jesu Kristi nŒde som tilsies i dŒpentar bort alt som er synd "i egentlig forstand" og som "fortjenerford¿mmelse" (Rom 8,116 ). Men fortsatt vil det bestŒ en tilb¿yelighet(concupiscentia) som kommer av synd og egger til synd. Siden menneskelig synd ihenhold til romersk-katolsk forstŒelse alltid omfatter et personlig element ogdette elementet mangler her, ser ikke katolikkene denne dragningen som synd iegentlig forstand. Men dermed vil de ikke fornekte at denne tilb¿yelighet tilsynd ikke er i samsvar med Guds opprinnelige plan for menneskeheten og enda merat den objektivt sett er i strid med Guds vilje og forblir gjenstand forlivslang kamp. I takknemlighet for gjenl¿sningen i Kristus fremhever de atdenne tilb¿yelighet til Œ handle mot Guds vilje ikke gj¿r fortjent til evig d¿d17og ikke adskiller den rettferdige fra Gud. Men nŒr den rettferdiggjortefrivillig adskiller seg fra Gud, er det ikke tilstrekkelig Œ vende tilbake tilen overholdelse av budene. Han eller hun mŒ, ved forsoningens sakrament, s¿keforlatelse og fred gjennom ordet om tilgivelse, som gis i kraft av Gudsforsoningsverk i Kristus. (Jf. kilder til 4.4)

 

4.5 Lov og evangelium

(31) Vibekjenner i fellesskap at mennesker blir rettferdiggjort ved troen pŒevangeliet "uavhengig av lovgjerninger" (Rom 3,28). Kristus haroppfylt loven og gjennom sin d¿d og oppstandelse avskaffet den som frelsesvei.Vi bekjenner ogsŒ at Guds bud forblir gyldige for den rettferdiggjorte, og atKristus i sin forkynnelse og ved sitt eksempel uttrykte Guds vilje, som ogsŒ eren rettesnor for hvordan den rettferdiggjorte skal handle.

(32)Lutheranerne fremholder at skillet og den riktige rangorden mellom lov ogevangelium er av vesentlig betydning for forstŒelsen av rettferdiggj¿relsen. Idens teologiske bruk er loven krav og anklage. Hele livet igjennom stŒr allemennesker - ogsŒ de kristne, i det de er syndere - under denne anklagen somavdekker deres synd slik at de i tro pŒ evangeliet kan vende seg betingelsesl¿sttil Guds nŒde i Kristus, som er det eneste som rettferdiggj¿r dem.

(33) Fordiloven som frelsesvei er oppfylt og avskaffet i og med evangeliet, kankatolikkene si at Kristus ikke er en lovgiver som Moses. NŒr katolikkerunderstreker at de rettferdiggjorte er bundet til Œ rette seg etter Guds bud,fornekter de ikke dermed at Gud gjennom Jesus Kristus i barmhjertighet harlovet sine barn det evige livs nŒde.18 (Jf. kilder til 4.5)

 

4.6 Frelsesvisshet

(34) Vibekjenner i fellesskap at de troende kan stole pŒ Guds miskunn og l¿fter. OgsŒi m¿te med sin egen svakhet og de mange farene som truer troen, kan de bygge pŒkraften fra Kristi d¿d og oppstandelse og pŒ det levende l¿fte om Guds nŒde iord og sakrament, og slik v¾re visse pŒ Œ ha del i denne nŒden.

(35) Detteble pŒ en spesiell mŒte understreket av reformatorene: Midt i anfektelsene skalden troende ikke se pŒ seg selv, men i troen feste blikket pŒ Kristus og stolepŒ ham alene. I tillit til Guds l¿fte er de forvisset om sin frelse, men de eraldri trygge nŒr de ser pŒ seg selv.

(36)Katolikker kan dele reformatorenes anliggende om Œ grunne troen pŒ denobjektive virkelighet i Kristi l¿fte, Œ se bort fra egen erfaring og sette sinlit til Kristi l¿ftesord alene (sml Mt 16,19; 18,18). Med Det annetVatikankonsil sier katolikkene: Tro er Œ fortr¿ste seg helt pŒ Gud,19 sombefrir oss fra syndens og d¿dens m¿rke og vekker oss til evig liv.20 En kanikke tro pŒ Gud i denne betydning og samtidig betrakte det guddommelige l¿ftesom upŒlitelig. Ingen mŒ betvile Guds nŒde og Kristi fortjeneste. Men enhverkan v¾re bekymret for sin frelse nŒr han eller han ser sine egne svakheter ogmangler. I full erkjennelse av sine egne nederlag kan den troende likevel v¾reforvisset om at Gud vil at en skal bli frelst.

 

4.7 De rettferdiggjortes gode gjerninger

(37) Vibekjenner i fellesskap at gode gjerninger - et kristent liv i tro, hŒp og kj¾rlighet- f¿lger av rettferdiggj¿relsen og er dens frukter. NŒr de rettferdiggjortelever i Kristus og handler i den nŒden de mottar, bringer de med bibelskordbruk "god frukt". Siden de kristne kjemper mot synden hele livet,er denne f¿lgen av rettferdiggj¿relsen ogsŒ en forpliktelse de er pŒlagt.Derfor maner bŒde Jesus og de apostoliske skrifter de kristne til Œ gj¿re kj¾rlighetensgjerninger.

(38) Etterkatolsk forstŒelse bidrar gode gjerninger, som blir til ved nŒdens og DenHellige nds virke, til vekst i nŒden, slik at den rettferdighet som kommer fraGud bevares og samfunnet med Kristus utdypes. NŒr katolikker fastholder"fortjenstfullheten" ved gode gjerninger, ¿nsker de Œ si at det ihenhold til det bibelske vitnesbyrd er knyttet et l¿fte om bel¿nning i himmelenfor disse gjerninger. Hensikten er Œ understreke menneskets ansvar for sinehandlinger, ikke Œ bestride de gode gjerningers karakter av gave, langt mindre Œbenekte at rettferdiggj¿relsen selv alltid forblir en ufortjent nŒdegave.

(39) Tankenom Œ holde fast ved nŒden og om en vekst i nŒden og troen, finnes ogsŒ hoslutheranerne. De fremhever imidlertid at de troendes rettferdighet, som inneb¾rerat man er akseptert av Gud og fŒr del i Kristi rettferdighet, alltid erfullkommen. Samtidig sier de at dens virkning kan gi vekst i kristenlivet. NŒrlutheranerne ser den kristnes gode gjerninger som "frukter" av og"tegn" pŒ rettferdiggj¿relsen, og ikke som egen"fortjeneste", forstŒr de likevel, i samsvar med Det nye testamente,det evige liv som en ufortjent "bel¿nning" i den betydning at detoppfyller Guds l¿fte til den troende. (Jf. kilder til 4.7)

 

5. Betydningen og rekkevidden av den oppnŒdde konsensus


(40) DenforstŒelsen av rettferdiggj¿relsesl¾ren som er fremlagt i denne erkl¾ring,viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker nŒr detgjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggj¿relsesl¾ren. I lys av dennekonsensus er de gjenv¾rende ulikheter akseptable, slik de fremkommer i punkt18-39 med hensyn til sprŒkbruk, teologisk utlegning og aksentuering i forstŒelsenav rettferdiggj¿relsen. Med andre ord er de lutherske og de romersk-katolskeutlegninger av rettferdigj¿relsesl¾ren Œpne i forhold til hverandre og rokkerikke ved den oppnŒdde konsensus nŒr det gjelder de grunnleggende sannheter.

(41) DermedfremstŒr ogsŒ 1500-tallets l¾reford¿mmelser, i den grad de angŒr rettferdiggj¿relsesl¾ren,i et nytt lys. Slik de lutherske kirkers l¾re er fremlagt i denne erkl¾ringen,rammes den ikke av Tridentiner-konsilets ford¿mmelser21. Heller ikke rammerford¿mmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter Den romersk-katolske kirkes l¾reslik den er fremlagt i denne erkl¾ringen.

(42) Dettereduserer imidlertid ikke alvoret i de ford¿mmelsene som er knyttet tilrettferdiggj¿relsesl¾ren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholdersin betydning som "gagnlige advarsler", som vi b¿r gi akt pŒ i vŒr l¾reog praksis 22.

(43) VŒrkonsensus i rettferdiggj¿relsesl¾rens grunnsannheter mŒ virkeliggj¿res ogbekreftes i vŒre kirkers liv og l¾re. I denne sammenheng finnes det fremdeles sp¿rsmŒlav ulik vekt som trenger ytterligere klargj¿ring. Det gjelder blant annetforholdet mellom Guds ord og kirkens l¾re, sŒ vel som l¾ren om kirken, omautoritet i kirken, om kirkens enhet, om embetet, om sakramentene og forholdetmellom rettferdiggj¿relse og sosialetikk. Vi er overbevist om at den konsensusvi har oppnŒdd gir et solid grunnlag for en slik klargj¿ring. De lutherskekirker og Den romersk-katolske kirke vil sammen fortsette arbeidet med Œ utdypeden felles forstŒelse slik at den kan v¾re fruktbar i den kirkelige l¾re og detkirkelige liv.

(44) Vitakker Herren for dette avgj¿rende skritt fremover pŒ veien mot Œ overvinnekirkens splittelse. Vi ber Den Hellige nd lede oss videre mot den synligeenhet, som er Kristi vilje.

********

Fotnoter
1 Schmalkaldische Artikel II, 1, i: DieBekenntnisschriften der evangelisch-lutherische Kirche, 9.Aufl., Gšttingen1982, s. 415.

2"Rector et judex super omnia genera doctrinarum", WA 39, I, 205.

3 Detbemerkes at en rekke lutherske kirker bare regner Den augsburgske bekjennelseog Luthers lille katekisme til sitt forpliktende l¾regrunnlag. Disse teksteneinneholder ingen l¾remessige ford¿mmelser mot Den katolske kirke i forhold tilrettferdigj¿relsesl¾ren.

4 Rapport fraden felles katolsk-lutherske studiekommisjon (Maltarapporten), trykt i Growthin Agreement, New York/Genve 1984, s. 168-169.

5 Kirche und Rechtfertigung. Das VerstŠndniss der Kircheim Licht der Rechtfertigungslehre, Paderborn-Frankfurt 1994; engelsk utgave:Church and Justification, utgitt av Det lutherske verdensforbund, Genve 1994.

6 Selitteraturlisten i tillegget.

7 Selitteraturlisten i tillegget.

8 Gemeinsame Stellungnahme der Arnoldshainer Konferenz,der Vereinigten Kirche und des Deutschen Nationalkomitees des LutherischenWeltbundes zum Dokument 'Lehrverurteilungen ­ kirchentrennend?'",i …kumenische Rundschau 44 (1995): 99-102; inkludert de skriftlige uttalelsenesom ligger til grunn for dette vedtaket, sml. Lehrverurteilungen im GesprŠch.Die ersten offiziellen Stellungnahmen aus den evangelischen Kirchen inDeutschland, Gšttingen, 1993.

9 I denneerkl¾ringen gjengir ordet "kirke" de deltagende kirkers selvforstŒelse,uten Œ ville ta stilling til alle de ekklesiologiske sp¿rsmŒl som er forbundetmed dette begrepet.

10 Jf. The Gospel and the Church (Malta-rapporten) ¤¤26-30;Justification by Faith, ¤¤ 122-147. PŒ oppdrag av den amerikanske dialogen omrettferdiggj¿relsen ble de ikke-paulinske tekstene fra Det nye testamenteunders¿kt av J. Reumann i Righteousness in the New Testament, med svar av J.Fitzmeyer og J.D. Quinn, Philadelphia, New York 1982, s. 124-180. Resultatet avdenne unders¿kelsen ble oppsummert i dialograpporten Justification in Faith ¤¤139-142.

11 Jf. All Under One Christ, ¤14, i Growth inAgreement, s. 241-247.

12 Jf. WA 8,106 (amerikansk utg. 32, 227)

13 JfDenzinger-Schšnmetzer 1528 (se tillegget).

14 Jf. Denzinger-Schšnmetzer 1530.

15 Jf. Apologien II,38-45; i: Die Bekenntnisschriften derevangelisch-luthersiche Kirche,s. 145-147.

16 Jf. Denzinger-Schšnmetzer 1515

17 Jf. Denzinger-Schšnmetzer 1515

18 Jf. Denzinger-Schšnmetzer 1545

19 Jf. DV, 5

20 Jf. DV,4

21 Den tyskeoriginaltekst bruker i denne paragraf ordet "Verurteilungen" omTridentinerkonsilets beslutninger og "Verwerfungen" om det som finnesi de lutherske bekjennelsesskrifter, i ¤1 brukes "Lehrverurteilungen"om begge deler (oversetters anm.)

22 Lehrverurteilungen - Kirchentrennend?, s. 32(eng.utgave s. 27)