Hellig, Katolsk og Apostolisk

Opprinnelig en serie pΠtre artikler.

 

Av Bernt T. Oftestad

 

1. Kirken er hellig

 

Kirken er hellig, katolsk og apostolisk. Deter en del av vŒr tro, slik vi finner den uttrykt i "Den

nikenske trosbekjennelse" fra denf¿rste kirketid.  bekjenne det for Gud og all verden er naturlig

og n¿dvendig for den kristne. Og vi avleggerdenne bekjennelse med frimodighet og med glede.

Men ikke bare det. Bekjennelsen er ogsŒ etprogram for vŒre liv, ikke fordi vi skal produsere

kirkens egenskaper. Det kirken er, det er denav Guds nŒde. Men fordi en hellig, katolsk og

apostolisk kirke er avgj¿rende for vŒrttrosliv og vŒr vekst som kristne. NŒr kirken trues pŒ disse

punkter, ser vi snart hvor galt det kan gŒ,for det kristne fellesskap og for den enkelte.

 

Kirken er hellig, den er utskilt fra verden,utvalgt av Gud som et hellig folk. Hvor ofte innleder

ikke apostlen Paulus sine brev med:"Til de hellige.." Og det brevene gjerne handler om, er

hvordan de kristne i Roma, i Korint og andresteder skal makte kristenlivet i en omverden full av

synd, d¿d, frafall, rŒttenskap og oppr¿r motGud. Guds folk skal v¾re et hellig folk, innviet til

Gud ved dŒpen og troen, salvet av nden tilnytt liv i Kristus for Faderens Œsyn, pŒ grunn av

Kristi forsoning og forent med ham i troen.Nettopp derfor er Guds folk et annerledes folk, et folk

i kamp med synden, verden og Satans makt.Mange har opplevd dette som et uoppnŒelig ideal og

et utgangspunkt for utilb¿rlig press. Allkritikk av kristelige milj¿er i litteratur, film osv. har ikke

v¾rt uvederheftig.

 

Luther gir oss en tommelfingerregel nŒr detgjelder synden. For det f¿rste synder de fleste

mennesker ved Πsette sin lit til pengene ogtil de materielle goder. De har sitt liv og sin framtid av

sitt gods og ikke av Gud. Men mammonstrellerier uforenlig med et hellig liv. Og pengekj¾rhet er

en snikende synd, farlig for oss alle, rikesom fattige. Hvem innr¿mmer at de kjemper med

gjerrighetens synd? Hvor ofte blir slik syndbekjent i skriftemŒlet? VŒre penger og vŒrt gods

tilh¿rer Herren, og Herren har bruk for det.Mange unge er pŒ dette punkt mer hellige enn de

eldre.

 

Den andre synden som Luther peker pŒ, erlysten til makt, ¾re og prestisje. Verdens ¾re er s¾rlig

fristende. At verdslige mennesker tenker pŒdenne mŒten, er naturlig. Men denne synden er ogsŒ

sterkt merkbar blant troende. De som lettkan bli fristet, er dyktige og flinke mennesker innen

kirken, de som har lederoppgaver eller somgjerne vil ha det. Noen s¿ker egen ¾re og fŒr det i

rikelig monn, andre fŒr det ikke og blir forurettetog mismodig av den grunn. De f¿ler at de ikke

har noen verdi. Begge deler er synd. NŒr detvrimler av karrierister, strebere og folk som slŒr

kappen etter vinden, blant Guds folk, dastŒr det dŒrlig til med helligheten. S¾rlig ille blir det nŒr

lederskapet ligger under for denne synd.Mammonstrelleri og ¾resyke er psykostrukturelle

synder. De uttrykker m¿nstere som vel kanslŒ ut i konkrete fall, men som fremfor alt kan forme et

helt liv, et helt milj¿. Hvorfor blir detslik? OgsŒ her gjelder det at synd avler synd. Urett avler

urett. NŒr mennesker aldri fŒr nok hverkenav penger eller prestisje, skyldes det ofte at de f¿ler at

de aldri fikk noe, eller fikk altfor lite.Kristelige milj¿er og kristne hjem som mangler omsorg og

raushet, som ikke gir, men bare krever, sŒvel ut fra stramme reglementer som urealistiske

"gudsrike"-krav, avler i nestegenerasjon mennesker med "underskudd". De blir umettelige pŒ

denne verdens surrogater. Og slikesurrogater kan man s¿ke og finne bŒde utenfor og innenfor

kirkens murer.

 

Selve grunnsynden som programmerer sŒ velfor mammonstrelleri som for ¾resyke, er den

manglede tillit til Gud, manglende tillittil hans omsorg og ledelse, manglende tillit til hans

kj¾rlighet og nŒde. NŒr det svikter pŒ dettepunkt, som er selve troens grunnpunkt, settes det en

sperre for helliggj¿relsen. Mennesket blirda langt mer opptatt av Œ sikre sin egen trygghet og

framtid, ja, sitt eget liv, i stedet for Œgi seg Gud i vold og i Kristi fotefar tjene medmennesket.

 

Hvordan kan Guds folket fullbyrde sinhellighet, vokse i hellighet? For det f¿rste mŒ synden og

sviket erkjennes. Evangeliet skal ikkekastes for hundene. Dets salve skal ikke sm¿res over synd

som ikke erkjennes. I SKG-liturgien lyderdet f¿r nattverdgangen: "Herre jeg er ikke verdig til at

du gŒr inn under mitt tak, men si du bare etord sŒ blir min sjel helbredet." De som tror de er

friske, trenger ikke Πkomme til legen.Nattverden er for de som vil bli helbredet. Synd og svik

skal b¾res fram for Gud i skriftemŒlet, derdet avl¿sende og helbredende ord lyder fra prestens

munn. For at vi skal komme til denne tro,heter det i Confessio Augustana art. V, er det innsatt et

hellig embete. Og en av embetets viktigsteoppgaver er Œ bruke "n¿klene".

 

Men fremfor alt er det i messen hellighetenkan bli gitt oss. Kristi sonende offer pΠGolgata for

vŒre synder blir vŒrt, slik at vi, skjult iKristus, kan tre fram for Faderens trone, som frigjorte og

forl¿ste ved det legeme han henga og detblod han ut¿ste.

 

Messen har hele nŒdens fylde. Fra den utgŒrden forl¿sende kraft til nytt liv. NŒr vi deltar i

messens felleskap og fŒr del i hans legemeog blod, blir vi forent med Kristus og hans offer til

Faderen, da blir messen ogsŒ en fremb¾ringav vŒre liv som et offer for Faderen. "Herre, meg

selv jeg deg bringer", synger vi. Ogunder nattverden bringer vi oss selv, ett med Kristi offer inn

for Faderen, slik at vi kan motta det somskjer i vŒre liv, fra Faderens hŒnd. Den som blir sendt ut

i verden etter at messen er til ende, vitnerom at livet - dets pr¿velser og sorger, gleder og

velsignelser - mottas av Faderens hŒnd tilvŒr helliggj¿relse.

 

2. Jeg tror pΠen katolsk kirke

 

Ordet katolsk har ikke hatt noen god klang inorske ¿rer. I trosbekjennelsene er det derfor oversatt

med allmenn og alminnelig. Vi tror pΠenallmenn eller alminnelig kirke. Men en slik oversettelse

f¿rer lett til misforstŒelser. At kirken erallmenn, betyr for mange at den skal romme alle - uansett

tro, l¾re og liv.  tro pŒ en allmenn kirke blirfor eks. Œ tro pŒ Den norske kirke som folkekirke,

dvs. en kirke uten terskler og uten vegger,der alle har rett til Œ bli betjent med religi¿se

velferdsgoder pŒ klientens egne premisser.Det er denne ukristelige forstŒelse av folkekirken som

kommer til uttrykk i den nye kirkeloven somble vedtatt av Stortinget i fjor.

 

Etter at den romerske statsmakt gjordekristendommen til statsreligion, og folkekirken for alvor sŒ

dagens lys, har knapt noen kirke unngŒttvanskene med Œ bevare kirkens integritet og identitet mot

oppl¿sning i det allment folkelige. If¿lgede oldkirkelige bekjennelser er en del av kirkens identitet

det Œ v¾re katolsk. Kirkens katolisitet ertruet sŒ vel fra sekularisert statsmakt som innehar

kirkestyret, som fra et folk som er oppdratti det liberale demokratiets beslutningsformer og vil at

kirken skal f¿lge samme metode, slik atflertallets tro og moral ogsŒ blir kirkens.

 

Katolsk betyr opprinnelig det som utgj¿r ethele. Av det f¿lger oversettelsen: det allmenne og det

universale. F¿rst hos kirkefaderen Ireneus,som levde i det 2. Œrhundre, senere i de kirkelige

bekjennelser ble katolsk anf¿rt som et avkirkens kjennetegn. I Skriften finner vi ikke uttrykket,

men nŒr oldkirken tar det i bruk, er det fordiselve saken finnes i Skriftens l¾re om kirken.

 

Kirken er katolsk fordi dens misjon ikke harnoen grenser, hverken i tiden eller i rommet. Denne

ytre katolisitet finner vi tydelig uttrykt iSkriften. Allerede i den gamle pakt var det l¿fter om dette.

Alle hedningefolk skulle i de siste tiders¿ke opp til Jerusalem. (Es. 2,2f.) I og med Kristi

frelsesverk, hans utsendelse av apostlene ogndens utgytelse over det nye paktsfolk, kirken, er

de gamle l¿fter brakt til oppfyllelse.Kristus er kommet for Œ frelse alle folk, han er sendt til alle

folk. (Joh.3,16; 12,46f.; Rom 8,19-23;Fil.2,9f.) Kristus forutsa i sine lignelser at frelsen skulle

gis til alle. (Matt.13, 31ff. 38; 24,14;26,13) Men fremfor alt er det misjonsbefalingen og

pinsedagens under, da alle folk h¿rerevangeliet pŒ sine tungemŒl, som viser at kirken er og skal

v¾re katolsk. Som vi kan se av Det nyeTestamente, foregŒr det en frelseshistorisk vekst fram mot

katolisiteten. I begynnelsen begrenser Jesussin gjerning til Israels folk (Matt.15,24ff.). Men etter

hvert sprenges det gamle paktsfolketsgrenser, ogsŒ fordi de fleste av j¿dene avviser evangeliet.

Peter og Paulus bringer det glade budskap uttil hedningene, til alle folkeslag og til jordens ender,

slik vi kan lese om det i Apostelgjerningeneog i brevene. Ved misjonen folder kirken seg ut som

universal. Misjonsoppdraget er enforpliktelse pΠkirkens katolisitet.

 

Men nettopp katolisiteten viser at misjon og¿kumenikk henger sammen. Over alt i verden hvor

kirken gjennom misjonen har slŒtt rot medsitt evangelium, slik at mennesker d¿pes og kan samles

til b¿nn og messe, der er den katolskekirke. Der er kirken i hele sin fylde, med alle sine

frelsesgaver, med adgang til Faderen gjennomS¿nnen pŒ grunn av hans soningsverk og med

ndens utrustende og fornyende kraft gjennomOrd, sakrament og menighetens fellesskap.

Kirken kan tre fram pŒ sŒ mange mŒter utover verden, i pakt med nasjonal og lokal kontekst,

sosialt og kulturelt milj¿, men den er isitt liv over alt den samme. PŒ den mŒten er den katolsk,

dvs. ens og universal pΠsamme tid. Men omvi tror det, og kan i noen grad se det, sΠer det

likevel mye som hindrer at denne verdensvidekirke kan v¾re allmenn og n - i tro, dŒp,

bekjennelse og ordning. Kirkens splittelseer vŒr n¿d og vŒr anfektelse. Dermed er vi ved

sp¿rsmŒlet om den indre katolisitet.

 

Samtidig som den kristne kirken vedbegynnelsen av vŒr tidsregning vant fram i den hedenske

verden, ble den rammet av indrel¾restridigheter - f¿rst og fremst om Treenigheten og om Kristi

person. Men om det kom avvikere som dro bŒdetil h¿gre og venstre, sŒ ble den rette apostoliske

l¾re gitt i Skriften bevart og utviklet. Desom forble tro mot Jesus og apostlene, var den katolske

kirken. Fornektere av Kristi sanne guddomeller hans sanne menneskelighet mŒtte skille lag med

kirken. Ved konsil etter konsil tok kirkensbiskoper stilling til stridssp¿rsmŒlene og utmeislet den

rette katolske l¾re, slik vi fremfor altkjenner den i Den nikenske trosbekjennelse

(gudstjenestebekjennelsen i SKG), og br¿tdet Œndelige fellesskap med vrangl¾rerne. Hva er rett

katolsk l¾re? Har den noen kjennetegn? Atden mŒ v¾re forankret i apostlenes ord, forstŒr vi.

Apostolatet er grunnvollen som mŒ b¾rehuset. Men det finnes ogsŒ et annet kriterium, det vi kan

kalle det katolske. I oldkirken ble detteindre kjennetegn uttrykt med denne formelen: Det som er

blitt trodd over alt, alltid og av alle, erkatolsk.

 

Ut fra denne formelen blir det for detf¿rste umulig Œ innf¿re nye ting i kirken, ny l¾re, ny

ordning, ny moral, nyheter av denne typeoppl¿ser katolisiteten. For det annet vil kirker,

menigheter eller biskoper som turer fram iegenmektighet med sine nye ting, komme til Πbryte

med katolisiteten. NŒr det norske bispekollegiumhar introdusert kristelig aksept av homofili, sŒ

bryter de bŒde med Skriften og stiller segutenfor den katolske kirken. Bak tanken om en indre

katolisitet ligger tilliten til Jesu Kristil¿fte om at kirken aldri har gŒtt eller vil komme til Œ gŒ til

grunne, og at den i sine lokale og nasjonaleuttrykk, er og b¿r v¾re den samme, noe vi som

kristne if¿lge apostelens ord skal leggevinn pŒ. (Matt. 16,15-18; Ef.4,4ff.)

 

Vi som tilh¿rer Den norske kirke, og som derhar fors¿kt Œ Œ v¾re tro mot overlevert apostolisk

l¾re og ordning, vi vet litt om hva det vilsi Œ falle i hendene pŒ dem som forakter kirkens

katolisitet. Uten Œ ta hensyn tilskrifttradisjon og kirkelig fellesskap er ny l¾re og ny ordning blitt

innf¿rt hos oss. Folk som har satt seg i mot,er blitt sett pŒ og blitt behandlet som en pariakaste.

Og man har begrunnet det hele med"Skriften". Ut fra "Skriften" er man kommet til nye

erkjennelser i troen, som ikvinneprestsp¿rsmŒlet og i homofilisp¿rsmŒlet. Med Skriften i hŒnd

kan man bryte ned kirkens tradisjon og lahensynet til fellesskapet i menighetene vike. Dermed er

"Skriften alene" blitt et slagordfor skiftstridig ideologi som bryter opp enheten og fellesskapet.

Men det er nettopp Skriften som formaner osstil enhet og helhet, samhold og fellesskap i Œnden

og kj¾rligheten, som formaner oss tilkatolisitet.

 

Dette er en ny form for kristendom som erkommet med rasjonalisme og liberalisme. Den l¿ser

opp og river ned, og dens frukt blir frafall.De fleste har glemt at Confessio Augustana, den

lutherske hovedbekjennelsen, tok sikte pŒ Œv¾re en katolsk bekjennelse, avlagt innen rammen av

den vestlige kristenhet. Man tok ikke siktepΠΠbringe noe nytt inn i kirken. Hensynet til det

alminnelige kirkelige fellesskap lΠdeevangeliske sterkt pΠhjertet i 1530.

 

NŒr vi som tilh¿rer SKG, i dag m¿termotstand, sŒ skal vi med frimodighet vise til vŒr tro. Vi tror

med den nikenske trosbekjennelse pŒ enkatolsk kirke. Det betyr at vi s¿ker helhet og fellesskap,

ikke med kirke- og l¾reoppl¿sere, og ikkegjennom smarte kirkepolitiske allianser, men med dem

som i likhet med oss vil ha sin Œndeligeforankring i Skriften og den gamle kirkes felles tro, i

Skrift og bekjennelse. Ordet katolsk harderfor for alle sanne kristne en god og dyp klang.

 

3. "Jeg tror pΠen apostoliskKirke"

 

Kirken er apostolisk

 

Mange f¿ler seg hjeml¿se i Den norske kirke.Kirken i dag er slett ikke hva den var i gŒr. For

noen er kirken blitt revet vekk under benapŒ dem. Andre lider under oppl¿sningen i

lokalmenigheten og merker at kj¾rlighetenblir kald blant de fleste. Situasjonen er den samme i

mange kirkesamfunn. Vi stŒr tydeligvisoverfor en ¿kumenisk krise. Men s¾rlig hardt rammet er

kirkene i den vestlige verden.

 

Kirkens grunnlag forvitrer. Det er kjernen idenne krisen. For kirken har et grunnlag, den har et

fundament. Og vi bekjenner oss til det, nŒrvi sier vi tror pŒ en apostolisk kirke. For kirken er

bygget pŒ apostlenes grunnvoll med JesusKristus som hj¿rnestenen (Ef.2,20 og p. 21,14). I

krisetider er det viktig Œ v¾re seg bevissthvilket grunnlag kirken har. Herren etterlot seg ikke bare

et budskap, prekener med moralsk visdomeller l¿srevne "Jesus-ord", som de f¿rste kristne sŒ

skal ha samlet sammen i evangelieskrifter.Herren Jesus stiftet en kirke, som ved pinsedagen ble et

redskap for Guds frelsesgjerning i verden.Med sitt valg av 12 apostler la han grunnlaget for et

nytt gudsfolk, et nytt Israel, i kontinuitetmed det gamle paktsfolk. De 12 apostler vitner om de 12

stammer, men samtidig er de fundamentet foren helt ny bygning. S¿nnens inkarnasjon i Jesus fra

Nasaret er et faktum som ikke bare oppfyllerden gamle pakts l¿fter, men sprenger dem og utvider

dem. Han valgte sine apostler, bekreftetvalget etter sin oppstandelse og ga dem et oppdrag, en

sendelse: GŒ ut i all verden og forkynnevangeliet for alle folkeslag, og d¿p dem i Faderens,

S¿nnens og Den hellige nds navn og l¾r demŒ holde det jeg har befalt dere (Mt.28,16-20).

 

 v¾re apostel betyr Œ ha et oppdrag, Œ v¾resendt, dvs. Œ opptre pŒ vegne av en annen. Man stŒr

altsΠikke fram etter egetforgodtbefinnende, men kommer og handler pΠvegne av en annen, i dette

tilfelle pΠvegne av Gud i Kristus som hargitt oppdraget og overdratt myndigheten. Apostlene var

Guds tjenere, tjenere for en ny pakt.(2.Kor.3,6 og 6,4). De var sendebud i Kristi sted, slik at de

som h¿rte dem, h¿rte Kristus selv, de somtok i mot dem, tok i mot ham, og de som forkastet

dem, forkastet ham (Mt.10,40; Luk.10,16).Kirken er etter sitt vesen altsΠingen

livssynsorganisasjon eller etpropaganda-apparat, men levende liv, konkrete mennesker med

gudgitt oppdrag. Oppdrag, oppdragsgiver ogden som utf¿rer oppdraget, er knyttet pŒ det

n¾rmeste sammen.

 

De som pŒ denne mŒten opptrer pŒ Kristivegne, er satt inn i den store frelseshistoriske sendelse

eller misjon, som har sin grunn i Faderensvilje, han som har sendt S¿nnen til verden for Œ

fullbyrde frelsen. Det er denne frelsendesendelse som nden fortsetter i kirken, og som apostlene

er satt inn i, idet de sendes av Kristus,slik Faderen har sendt ham. Og av Kristus utrustes de med

Den hellige nd, slik at de pŒ Kristi vegnekan l¿se den troende fra synd og binde den vantro

(Joh.20, 21-23).

 

Apostlene er vitner. OgsΠmange andre varvitner til det Jesus sa og gjorde. Men bare en liten

gruppe mennesker ble valgt ut som"autoriserte" vitner (Apg.1,8; 1.Kor.9,1; 15,7-8; Gal,1,1).

Det er dette som skiller apostlene fra andrei samtiden som ogsŒ sŒ og h¿rte Jesus, og ogsŒ det

som skiller dem fra alle andre som senere ikirkens historie forkynner Ordet og gj¿r tjeneste i

kirken. Apostlene ble utvalgt direkte avGud, ikke ved et hovmodig indre kall, men ved et ytre kall

som Jesus selv ga dem. Det de skulle vitneom, var hva Jesus hadde sagt og gjort, og overlevere

det videre, men fremfor alt skulle de v¾resannhetsvitner om hans oppstandelse (Apg.1,21). 

v¾re et slikt oppstandelsesvitne er denfundamentale oppgave for en apostel. Derfor kunne ogsŒ

Paulus bli kalt til denne tjeneste, selv omhan ikke hadde opplevd Jesus under hans liv f¿r d¿den

og oppstandelsen. Den oppstandene viste segfor ham, da han ble kalt.

 

Apostlene er kirkens grunnvoll, for de erinnsatt Gud til Πvitne om Jesu Kristi oppstandelse fra de

d¿de. Er ikke Kristus oppstanden, sŒ er vŒrtro intet (1. Kor.15,16-19). Hadde ikke apostlene

vitnet om den tomme grav og sett hamlevende, hadde vi ikke hatt noen tro, ingen kirke og ingen

frelse.

 

Men apostlene hadde ogsΠet annet oppdrag.De skulle formidle videre Jesu ord, utlegge det og

l¾re det med den myndighet som bare Jesukall og ndens bistand kunne gi (Apg.2,42; 2. Tim.

1,13f.). Apostlene er kirkens f¿rste oggrunnleggende l¾rere bŒde fordi Jesus satte dem til det, og

fordi nden pŒ en s¾rlig mŒte ga demveiledning og inspirasjon til denne gjerning (Joh.14,26;

15,26f., 16,13). Kirken holder trolig fastved apostlenes l¾re om den i det hele tatt vil v¾re en

Jesus Kristi kirke. I dagens norske kirkehar de styrende myndigheter bŒde i l¾re, ordning og

Œndelig veiledning forlatt apostlenes l¾reog foraktet deres autoritet, f¿lgelig opptrer de heller ikke

pΠvegne av Jesu Kristi kirke, men somrepresentanter for det statlige religionsvesen.

 

At kirken er apostolisk, betyr ikke bare atOrdet er i funksjon. Som vi ser ut fra Skriften, har

kirken ogsΠen gudgitt"organisasjon", den apostoliske "organisasjon", som Kristusselv fastsatte

da han utvalgte sine apostler. Kirken harf¿rt videre sin apostoliske ordning ved vigselen til de

apostoliske embeter: biskop, prest ogdiakon. Den b¾rer sitt apostoliske grunnlag videre i

historien ved Œ videref¿re og overleveredisse embeter og den l¾re apostlenes etterlot, gitt i Den

hellige skrift. For det apostoliske omfatteralle tre embeter. Ledelse og styre av hele kirken slik at

den forblir tro mot sitt grunnlag og bevarersin enhet, forvaltning av nŒdens midler i den lokale

menighet gjennom preken, veiledning ogsakramentalt liv og dessuten hjelp og omsorg for alle

som trenger Kristi hŒnd og hjertelag for Œkunne leve som troende i verden.

 

NŒr vi i dag f¿ler at kirkens grunnlagsvikter, er det ikke bare fordi man har sviktet den

apostoliske tradisjonen, slik at selvapostlenes klare formaning blir omtolket og tildekket. Men

man har ogsΠmistet de tre apostoliskedimensjoner ved kirkens liv: tilsyn og ledelse i enhetens

tjeneste, forvaltning av Ord og sakramenterslik at mennesker kan leve i troen og kj¾rligheten,

omsorgstjeneste overfor de som trenger det.

 

(Synodebladet, mai, august og oktober 1997)