Hellig, Katolsk og Apostolisk

Opprinnelig en serie på tre artikler.

Av Bernt T. Oftestad

1. Kirken er hellig

Kirken er hellig, katolsk og apostolisk. Deter en del av vår tro, slik vi finner den uttrykt i "Den

nikenske trosbekjennelse" fra denførste kirketid. Å bekjenne det for Gud og all verden er naturlig

og nødvendig for den kristne. Og vi avleggerdenne bekjennelse med frimodighet og med glede.

Men ikke bare det. Bekjennelsen er også etprogram for våre liv, ikke fordi vi skal produsere

kirkens egenskaper. Det kirken er, det er denav Guds nåde. Men fordi en hellig, katolsk og

apostolisk kirke er avgjørende for vårttrosliv og vår vekst som kristne. Når kirken trues på disse

punkter, ser vi snart hvor galt det kan gå,for det kristne fellesskap og for den enkelte.

Kirken er hellig, den er utskilt fra verden,utvalgt av Gud som et hellig folk. Hvor ofte innleder

ikke apostlen Paulus sine brev med:"Til de hellige.." Og det brevene gjerne handler om, er

hvordan de kristne i Roma, i Korint og andresteder skal makte kristenlivet i en omverden full av

synd, død, frafall, råttenskap og opprør motGud. Guds folk skal være et hellig folk, innviet til

Gud ved dåpen og troen, salvet av Ånden tilnytt liv i Kristus for Faderens åsyn, på grunn av

Kristi forsoning og forent med ham i troen.Nettopp derfor er Guds folk et annerledes folk, et folk

i kamp med synden, verden og Satans makt.Mange har opplevd dette som et uoppnåelig ideal og

et utgangspunkt for utilbørlig press. Allkritikk av kristelige miljøer i litteratur, film osv. har ikke

vært uvederheftig.

Luther gir oss en tommelfingerregel når detgjelder synden. For det første synder de fleste

mennesker ved å sette sin lit til pengene ogtil de materielle goder. De har sitt liv og sin framtid av

sitt gods og ikke av Gud. Men mammonstrellerier uforenlig med et hellig liv. Og pengekjærhet er

en snikende synd, farlig for oss alle, rikesom fattige. Hvem innrømmer at de kjemper med

gjerrighetens synd? Hvor ofte blir slik syndbekjent i skriftemålet? Våre penger og vårt gods

tilhører Herren, og Herren har bruk for det.Mange unge er på dette punkt mer hellige enn de

eldre.

Den andre synden som Luther peker på, erlysten til makt, ære og prestisje. Verdens ære er særlig

fristende. At verdslige mennesker tenker pådenne måten, er naturlig. Men denne synden er også

sterkt merkbar blant troende. De som lettkan bli fristet, er dyktige og flinke mennesker innen

kirken, de som har lederoppgaver eller somgjerne vil ha det. Noen søker egen ære og får det i

rikelig monn, andre får det ikke og blir forurettetog mismodig av den grunn. De føler at de ikke

har noen verdi. Begge deler er synd. Når detvrimler av karrierister, strebere og folk som slår

kappen etter vinden, blant Guds folk, dastår det dårlig til med helligheten. Særlig ille blir det når

lederskapet ligger under for denne synd.Mammonstrelleri og æresyke er psykostrukturelle

synder. De uttrykker mønstere som vel kanslå ut i konkrete fall, men som fremfor alt kan forme et

helt liv, et helt miljø. Hvorfor blir detslik? Også her gjelder det at synd avler synd. Urett avler

urett. Når mennesker aldri får nok hverkenav penger eller prestisje, skyldes det ofte at de føler at

de aldri fikk noe, eller fikk altfor lite.Kristelige miljøer og kristne hjem som mangler omsorg og

raushet, som ikke gir, men bare krever, såvel ut fra stramme reglementer som urealistiske

"gudsrike"-krav, avler i nestegenerasjon mennesker med "underskudd". De blir umettelige på

denne verdens surrogater. Og slikesurrogater kan man søke og finne både utenfor og innenfor

kirkens murer.

Selve grunnsynden som programmerer så velfor mammonstrelleri som for æresyke, er den

manglede tillit til Gud, manglende tillittil hans omsorg og ledelse, manglende tillit til hans

kjærlighet og nåde. Når det svikter på dettepunkt, som er selve troens grunnpunkt, settes det en

sperre for helliggjørelsen. Mennesket blirda langt mer opptatt av å sikre sin egen trygghet og

framtid, ja, sitt eget liv, i stedet for ågi seg Gud i vold og i Kristi fotefar tjene medmennesket.

Hvordan kan Guds folket fullbyrde sinhellighet, vokse i hellighet? For det første må synden og

sviket erkjennes. Evangeliet skal ikkekastes for hundene. Dets salve skal ikke smøres over synd

som ikke erkjennes. I SKG-liturgien lyderdet før nattverdgangen: "Herre jeg er ikke verdig til at

du går inn under mitt tak, men si du bare etord så blir min sjel helbredet." De som tror de er

friske, trenger ikke å komme til legen.Nattverden er for de som vil bli helbredet. Synd og svik

skal bæres fram for Gud i skriftemålet, derdet avløsende og helbredende ord lyder fra prestens

munn. For at vi skal komme til denne tro,heter det i Confessio Augustana art. V, er det innsatt et

hellig embete. Og en av embetets viktigsteoppgaver er å bruke "nøklene".

Men fremfor alt er det i messen hellighetenkan bli gitt oss. Kristi sonende offer på Golgata for

våre synder blir vårt, slik at vi, skjult iKristus, kan tre fram for Faderens trone, som frigjorte og

forløste ved det legeme han henga og detblod han utøste.

Messen har hele nådens fylde. Fra den utgården forløsende kraft til nytt liv. Når vi deltar i

messens felleskap og får del i hans legemeog blod, blir vi forent med Kristus og hans offer til

Faderen, da blir messen også en frembæringav våre liv som et offer for Faderen. "Herre, meg

selv jeg deg bringer", synger vi. Ogunder nattverden bringer vi oss selv, ett med Kristi offer inn

for Faderen, slik at vi kan motta det somskjer i våre liv, fra Faderens hånd. Den som blir sendt ut

i verden etter at messen er til ende, vitnerom at livet - dets prøvelser og sorger, gleder og

velsignelser - mottas av Faderens hånd tilvår helliggjørelse.

2. Jeg tror på en katolsk kirke

Ordet katolsk har ikke hatt noen god klang inorske ører. I trosbekjennelsene er det derfor oversatt

med allmenn og alminnelig. Vi tror på enallmenn eller alminnelig kirke. Men en slik oversettelse

fører lett til misforståelser. At kirken erallmenn, betyr for mange at den skal romme alle - uansett

tro, lære og liv. Å tro på en allmenn kirke blirfor eks. å tro på Den norske kirke som folkekirke,

dvs. en kirke uten terskler og uten vegger,der alle har rett til å bli betjent med religiøse

velferdsgoder på klientens egne premisser.Det er denne ukristelige forståelse av folkekirken som

kommer til uttrykk i den nye kirkeloven somble vedtatt av Stortinget i fjor.

Etter at den romerske statsmakt gjordekristendommen til statsreligion, og folkekirken for alvor så

dagens lys, har knapt noen kirke unngåttvanskene med å bevare kirkens integritet og identitet mot

oppløsning i det allment folkelige. Ifølgede oldkirkelige bekjennelser er en del av kirkens identitet

det å være katolsk. Kirkens katolisitet ertruet så vel fra sekularisert statsmakt som innehar

kirkestyret, som fra et folk som er oppdratti det liberale demokratiets beslutningsformer og vil at

kirken skal følge samme metode, slik atflertallets tro og moral også blir kirkens.

Katolsk betyr opprinnelig det som utgjør ethele. Av det følger oversettelsen: det allmenne og det

universale. Først hos kirkefaderen Ireneus,som levde i det 2. århundre, senere i de kirkelige

bekjennelser ble katolsk anført som et avkirkens kjennetegn. I Skriften finner vi ikke uttrykket,

men når oldkirken tar det i bruk, er det fordiselve saken finnes i Skriftens lære om kirken.

Kirken er katolsk fordi dens misjon ikke harnoen grenser, hverken i tiden eller i rommet. Denne

ytre katolisitet finner vi tydelig uttrykt iSkriften. Allerede i den gamle pakt var det løfter om dette.

Alle hedningefolk skulle i de siste tidersøke opp til Jerusalem. (Es. 2,2f.) I og med Kristi

frelsesverk, hans utsendelse av apostlene ogÅndens utgytelse over det nye paktsfolk, kirken, er

de gamle løfter brakt til oppfyllelse.Kristus er kommet for å frelse alle folk, han er sendt til alle

folk. (Joh.3,16; 12,46f.; Rom 8,19-23;Fil.2,9f.) Kristus forutsa i sine lignelser at frelsen skulle

gis til alle. (Matt.13, 31ff. 38; 24,14;26,13) Men fremfor alt er det misjonsbefalingen og

pinsedagens under, da alle folk hørerevangeliet på sine tungemål, som viser at kirken er og skal

være katolsk. Som vi kan se av Det nyeTestamente, foregår det en frelseshistorisk vekst fram mot

katolisiteten. I begynnelsen begrenser Jesussin gjerning til Israels folk (Matt.15,24ff.). Men etter

hvert sprenges det gamle paktsfolketsgrenser, også fordi de fleste av jødene avviser evangeliet.

Peter og Paulus bringer det glade budskap uttil hedningene, til alle folkeslag og til jordens ender,

slik vi kan lese om det i Apostelgjerningeneog i brevene. Ved misjonen folder kirken seg ut som

universal. Misjonsoppdraget er enforpliktelse på kirkens katolisitet.

Men nettopp katolisiteten viser at misjon ogøkumenikk henger sammen. Over alt i verden hvor

kirken gjennom misjonen har slått rot medsitt evangelium, slik at mennesker døpes og kan samles

til bønn og messe, der er den katolskekirke. Der er kirken i hele sin fylde, med alle sine

frelsesgaver, med adgang til Faderen gjennomSønnen på grunn av hans soningsverk og med

Åndens utrustende og fornyende kraft gjennomOrd, sakrament og menighetens fellesskap.

Kirken kan tre fram på så mange måter utover verden, i pakt med nasjonal og lokal kontekst,

sosialt og kulturelt miljø, men den er isitt liv over alt den samme. På den måten er den katolsk,

dvs. ens og universal på samme tid. Men omvi tror det, og kan i noen grad se det, så er det

likevel mye som hindrer at denne verdensvidekirke kan være allmenn og èn - i tro, dåp,

bekjennelse og ordning. Kirkens splittelseer vår nød og vår anfektelse. Dermed er vi ved

spørsmålet om den indre katolisitet.

Samtidig som den kristne kirken vedbegynnelsen av vår tidsregning vant fram i den hedenske

verden, ble den rammet av indrelærestridigheter - først og fremst om Treenigheten og om Kristi

person. Men om det kom avvikere som dro bådetil høgre og venstre, så ble den rette apostoliske

lære gitt i Skriften bevart og utviklet. Desom forble tro mot Jesus og apostlene, var den katolske

kirken. Fornektere av Kristi sanne guddomeller hans sanne menneskelighet måtte skille lag med

kirken. Ved konsil etter konsil tok kirkensbiskoper stilling til stridsspørsmålene og utmeislet den

rette katolske lære, slik vi fremfor altkjenner den i Den nikenske trosbekjennelse

(gudstjenestebekjennelsen i SKG), og brøtdet åndelige fellesskap med vranglærerne. Hva er rett

katolsk lære? Har den noen kjennetegn? Atden må være forankret i apostlenes ord, forstår vi.

Apostolatet er grunnvollen som må bærehuset. Men det finnes også et annet kriterium, det vi kan

kalle det katolske. I oldkirken ble detteindre kjennetegn uttrykt med denne formelen: Det som er

blitt trodd over alt, alltid og av alle, erkatolsk.

Ut fra denne formelen blir det for detførste umulig å innføre nye ting i kirken, ny lære, ny

ordning, ny moral, nyheter av denne typeoppløser katolisiteten. For det annet vil kirker,

menigheter eller biskoper som turer fram iegenmektighet med sine nye ting, komme til å bryte

med katolisiteten. Når det norske bispekollegiumhar introdusert kristelig aksept av homofili, så

bryter de både med Skriften og stiller segutenfor den katolske kirken. Bak tanken om en indre

katolisitet ligger tilliten til Jesu Kristiløfte om at kirken aldri har gått eller vil komme til å gå til

grunne, og at den i sine lokale og nasjonaleuttrykk, er og bør være den samme, noe vi som

kristne ifølge apostelens ord skal leggevinn på. (Matt. 16,15-18; Ef.4,4ff.)

Vi som tilhører Den norske kirke, og som derhar forsøkt å å være tro mot overlevert apostolisk

lære og ordning, vi vet litt om hva det vilsi å falle i hendene på dem som forakter kirkens

katolisitet. Uten å ta hensyn tilskrifttradisjon og kirkelig fellesskap er ny lære og ny ordning blitt

innført hos oss. Folk som har satt seg i mot,er blitt sett på og blitt behandlet som en pariakaste.

Og man har begrunnet det hele med"Skriften". Ut fra "Skriften" er man kommet til nye

erkjennelser i troen, som ikvinneprestspørsmålet og i homofilispørsmålet. Med Skriften i hånd

kan man bryte ned kirkens tradisjon og lahensynet til fellesskapet i menighetene vike. Dermed er

"Skriften alene" blitt et slagordfor skiftstridig ideologi som bryter opp enheten og fellesskapet.

Men det er nettopp Skriften som formaner osstil enhet og helhet, samhold og fellesskap i ånden

og kjærligheten, som formaner oss tilkatolisitet.

Dette er en ny form for kristendom som erkommet med rasjonalisme og liberalisme. Den løser

opp og river ned, og dens frukt blir frafall.De fleste har glemt at Confessio Augustana, den

lutherske hovedbekjennelsen, tok sikte på åvære en katolsk bekjennelse, avlagt innen rammen av

den vestlige kristenhet. Man tok ikke siktepå å bringe noe nytt inn i kirken. Hensynet til det

alminnelige kirkelige fellesskap lå deevangeliske sterkt på hjertet i 1530.

Når vi som tilhører SKG, i dag møtermotstand, så skal vi med frimodighet vise til vår tro. Vi tror

med den nikenske trosbekjennelse på enkatolsk kirke. Det betyr at vi søker helhet og fellesskap,

ikke med kirke- og læreoppløsere, og ikkegjennom smarte kirkepolitiske allianser, men med dem

som i likhet med oss vil ha sin åndeligeforankring i Skriften og den gamle kirkes felles tro, i

Skrift og bekjennelse. Ordet katolsk harderfor for alle sanne kristne en god og dyp klang.

3. "Jeg tror på en apostoliskKirke"

Kirken er apostolisk

Mange føler seg hjemløse i Den norske kirke.Kirken i dag er slett ikke hva den var i går. For

noen er kirken blitt revet vekk under benapå dem. Andre lider under oppløsningen i

lokalmenigheten og merker at kjærlighetenblir kald blant de fleste. Situasjonen er den samme i

mange kirkesamfunn. Vi står tydeligvisoverfor en økumenisk krise. Men særlig hardt rammet er

kirkene i den vestlige verden.

Kirkens grunnlag forvitrer. Det er kjernen idenne krisen. For kirken har et grunnlag, den har et

fundament. Og vi bekjenner oss til det, nårvi sier vi tror på en apostolisk kirke. For kirken er

bygget på apostlenes grunnvoll med JesusKristus som hjørnestenen (Ef.2,20 og Åp. 21,14). I

krisetider er det viktig å være seg bevissthvilket grunnlag kirken har. Herren etterlot seg ikke bare

et budskap, prekener med moralsk visdomeller løsrevne "Jesus-ord", som de første kristne så

skal ha samlet sammen i evangelieskrifter.Herren Jesus stiftet en kirke, som ved pinsedagen ble et

redskap for Guds frelsesgjerning i verden.Med sitt valg av 12 apostler la han grunnlaget for et

nytt gudsfolk, et nytt Israel, i kontinuitetmed det gamle paktsfolk. De 12 apostler vitner om de 12

stammer, men samtidig er de fundamentet foren helt ny bygning. Sønnens inkarnasjon i Jesus fra

Nasaret er et faktum som ikke bare oppfyllerden gamle pakts løfter, men sprenger dem og utvider

dem. Han valgte sine apostler, bekreftetvalget etter sin oppstandelse og ga dem et oppdrag, en

sendelse: Gå ut i all verden og forkynnevangeliet for alle folkeslag, og døp dem i Faderens,

Sønnens og Den hellige Ånds navn og lær demå holde det jeg har befalt dere (Mt.28,16-20).

Å være apostel betyr å ha et oppdrag, å væresendt, dvs. å opptre på vegne av en annen. Man står

altså ikke fram etter egetforgodtbefinnende, men kommer og handler på vegne av en annen, i dette

tilfelle på vegne av Gud i Kristus som hargitt oppdraget og overdratt myndigheten. Apostlene var

Guds tjenere, tjenere for en ny pakt.(2.Kor.3,6 og 6,4). De var sendebud i Kristi sted, slik at de

som hørte dem, hørte Kristus selv, de somtok i mot dem, tok i mot ham, og de som forkastet

dem, forkastet ham (Mt.10,40; Luk.10,16).Kirken er etter sitt vesen altså ingen

livssynsorganisasjon eller etpropaganda-apparat, men levende liv, konkrete mennesker med

gudgitt oppdrag. Oppdrag, oppdragsgiver ogden som utfører oppdraget, er knyttet på det

nærmeste sammen.

De som på denne måten opptrer på Kristivegne, er satt inn i den store frelseshistoriske sendelse

eller misjon, som har sin grunn i Faderensvilje, han som har sendt Sønnen til verden for å

fullbyrde frelsen. Det er denne frelsendesendelse som Ånden fortsetter i kirken, og som apostlene

er satt inn i, idet de sendes av Kristus,slik Faderen har sendt ham. Og av Kristus utrustes de med

Den hellige Ånd, slik at de på Kristi vegnekan løse den troende fra synd og binde den vantro

(Joh.20, 21-23).

Apostlene er vitner. Også mange andre varvitner til det Jesus sa og gjorde. Men bare en liten

gruppe mennesker ble valgt ut som"autoriserte" vitner (Apg.1,8; 1.Kor.9,1; 15,7-8; Gal,1,1).

Det er dette som skiller apostlene fra andrei samtiden som også så og hørte Jesus, og også det

som skiller dem fra alle andre som senere ikirkens historie forkynner Ordet og gjør tjeneste i

kirken. Apostlene ble utvalgt direkte avGud, ikke ved et hovmodig indre kall, men ved et ytre kall

som Jesus selv ga dem. Det de skulle vitneom, var hva Jesus hadde sagt og gjort, og overlevere

det videre, men fremfor alt skulle de væresannhetsvitner om hans oppstandelse (Apg.1,21). Å

være et slikt oppstandelsesvitne er denfundamentale oppgave for en apostel. Derfor kunne også

Paulus bli kalt til denne tjeneste, selv omhan ikke hadde opplevd Jesus under hans liv før døden

og oppstandelsen. Den oppstandene viste segfor ham, da han ble kalt.

Apostlene er kirkens grunnvoll, for de erinnsatt Gud til å vitne om Jesu Kristi oppstandelse fra de

døde. Er ikke Kristus oppstanden, så er vårtro intet (1. Kor.15,16-19). Hadde ikke apostlene

vitnet om den tomme grav og sett hamlevende, hadde vi ikke hatt noen tro, ingen kirke og ingen

frelse.

Men apostlene hadde også et annet oppdrag.De skulle formidle videre Jesu ord, utlegge det og

lære det med den myndighet som bare Jesukall og Åndens bistand kunne gi (Apg.2,42; 2. Tim.

1,13f.). Apostlene er kirkens første oggrunnleggende lærere både fordi Jesus satte dem til det, og

fordi Ånden på en særlig måte ga demveiledning og inspirasjon til denne gjerning (Joh.14,26;

15,26f., 16,13). Kirken holder trolig fastved apostlenes lære om den i det hele tatt vil være en

Jesus Kristi kirke. I dagens norske kirkehar de styrende myndigheter både i lære, ordning og

åndelig veiledning forlatt apostlenes læreog foraktet deres autoritet, følgelig opptrer de heller ikke

på vegne av Jesu Kristi kirke, men somrepresentanter for det statlige religionsvesen.

At kirken er apostolisk, betyr ikke bare atOrdet er i funksjon. Som vi ser ut fra Skriften, har

kirken også en gudgitt"organisasjon", den apostoliske "organisasjon", som Kristusselv fastsatte

da han utvalgte sine apostler. Kirken harført videre sin apostoliske ordning ved vigselen til de

apostoliske embeter: biskop, prest ogdiakon. Den bærer sitt apostoliske grunnlag videre i

historien ved å videreføre og overleveredisse embeter og den lære apostlenes etterlot, gitt i Den

hellige skrift. For det apostoliske omfatteralle tre embeter. Ledelse og styre av hele kirken slik at

den forblir tro mot sitt grunnlag og bevarersin enhet, forvaltning av nådens midler i den lokale

menighet gjennom preken, veiledning ogsakramentalt liv og dessuten hjelp og omsorg for alle

som trenger Kristi hånd og hjertelag for åkunne leve som troende i verden.

Når vi i dag føler at kirkens grunnlagsvikter, er det ikke bare fordi man har sviktet den

apostoliske tradisjonen, slik at selvapostlenes klare formaning blir omtolket og tildekket. Men

man har også mistet de tre apostoliskedimensjoner ved kirkens liv: tilsyn og ledelse i enhetens

tjeneste, forvaltning av Ord og sakramenterslik at mennesker kan leve i troen og kjærligheten,

omsorgstjeneste overfor de som trenger det.

(Synodebladet, mai, august og oktober 1997)