Evangelisk-katolsk kirke

Av Svenn Martinsen og Otto Odland

Som Veileder og formann i Regionalrådet SKG Vest vil vi gjerne kommentere de siste ukers debatt i Dagen. Det gjelder spørsmålet om bruken av begrepene evangelisk og katolsk, intervjuet med SKGs formann, og Dagens leder om messeofferet.

SKG er evangelisk

Det er rett og sant at SKG vil være evangelisk. Vi har brukt benevnelsen evangelisk-katolsk om vår kristendomsforståelse, men dette var ikke noe vi fant på i møtet med våre gammelkatolske amerikanske venner. Evangelisk-katolsk er en benevnelse mange i alle år har brukt om den evangelisk-lutherske kirketradisjonen som går tilbake til reformatorene, og som i Skandinavia har hatt eksponenter som Bo Giertz, Bertil Gärtner, Bjarne Skard og Leiv Aalen. Luther selv var ikke tilhenger av at noe kirkesamfunn skulle kalles med hans navn. Videre besinnet reformasjonen seg helt tydelig på den åndelige sammenhengen med oldkirken. Se for eksempel Augustana, art. I. Derfor er de tre oldkirkelige bekjennelser, Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum også den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Reformasjonen, som vil si at oldkirkens kirkemøter i prinsippet ikke er ufeilbarlige, bekjenner seg likevel til den tro om Kristus og Den hellige Treenighet som kirkemøtene bærer frem. De gav nemlig uttrykk for den alminnelige kristne tro, og den stod ikke til debatt. Ordet alminnelig er den norske oversettelsen av katolsk. Derfor sier benevnelsen katolsk noe om å bekjenne seg til den felles kristne tro, at man er kirke og ikke sekt.

Bekjennelse til den felles kristne tro

Den lutherske reformasjon burde kalles den evangeliske reformasjon. Den handlet om å reformere den katolske middelalderkirken. Den tok et oppgjør med misbruk som var kommet til i Kirken og som reformatorene ikke kunne se var i overensstemmelse med Skriften slik Kirken bekjente den i sine bekjennelser. Den var en re-formasjon, tilbake til den felles(katolske) kristne tro. Det handlet først og sist om at evangeliet måtte komme klart til uttrykk, og at ingen ting derfor måtte erstatte den rettferdighet som vi har i troen på Kristus.

Den evangeliske reformasjon ville altså i ordets egentlige mening være katolsk. Slik vitner også vår lutherske bekjennelse Augustana, artikkel 21. Dette er maktpåliggende for SKG å føre videre, og den beste betegnelsen vi finner på det er å si evangelisk-katolsk, slik erkelutheraneren Leiv Aalen sa, nå forlengst avdød professor ved Menighetsfakultetet, og som er lærefar for mange av oss. Også den berømte biskop Bo Giertz, som flere ganger var taler på høstmøtene i Bergens Indremisjon talte om det evangelisk-katolske i sin berømte bok ”Kristi Kyrka”.

Skriften

Her er vi kommet til noen teser som Dagen løfter frem på bakgrunn av intervjuet med vår venn og formann Ottar S. Myrseth onsdag 14.juni med overskrift: ”Dette er saken.” Myrseth har her en spenstig spissformulering om at ”Skriften alene” er å kaste Skriften til hundene. Anliggendet er selvsagt å ivareta det som står i 2.Pet 1 om at en ikke skal tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. Når vi taler om Skrift og bekjennelse, eller endatil Skrift og tradisjon, så betyr det at vi leser Skriften sammen med de troende som har lest den før oss, og da sier vi også ja til den tradisjon som lar seg prøve på Skriften.

Tradisjonen

I nevnte intervju står det at SKG sidestiller Bibelen og den kirkelige tradisjon. Dette er ikke rett oppfattet av avisen. Det må påpekes at Myrseth i intervjuet sier at hvis Kirken og Skriften ikke taler samstemt, må vi bruke Skriften mot kirken. Det er dette for eksempel SKGs Veiledere gjør i sine siste uttalelser mot Den norske kirke og Lærenemnda.

I SKG har vi tenkt om tradisjonen slik vi gjør det når vi taler om “Bibel og bekjennelse”. Det gjør også Troserklæringen i den nye nordisk katolske kirken. Den hellige Skrift er selvsagt den norm som her nevnes først. Derpå følger ”Kirkens hellige overlevering”; som først er forstått som de tre oldkirkelige symboler. Dernest kommer den gamle kirkes konsiler og kirkefedrene i Øst og Vest. Man må forstå disse to normer om lag som de faste veimerker som fedrene på norsk jord har satt ned, og som vi gjerne legger kurs etter i dag, som for eksempel ”Kirkens Grunn” fra 1942. Messen og de syv sakramenter er også nevnt som normer. Vi kommer tilbake til disse to nedenunder. Det gjelder også forholdet til den polsk-nasjonale katolske kirkepraksis og bispeembetets plass i kirken.

Dette betyr da ikke at bekjennelse og tradisjon skal settes ved siden av Skriften som selvstendig norm for kristen tro og liv, men det betyr at vi er oss bevisst den forutsetning vi møter Skriften med. Den lutherske bekjennelse for sin del knytter oss både til den felles kristne tro fra oldkirken og til den evangeliske reformasjon.

Bekjennelse og tradisjon blir da vår veiledning i å lese Skriften, og de gir til kjenne for enhver hvordan kirken forstår Skriften.

Hvor galt det kan gå om en har et annet grunnlag så vi i 1993 ved utnevnelsen av Rosemarie Køhn, da den daværende kirkeminister lot fastslå: "Det var Kongen som førte an – det var kirken som fulgte etter." Med samme åpenhjertighet kunne statsråden konstatere at kirken hadde føyet seg i teologien og endret sin lære ved lydig å følge de politiske anvisningene: “Kirken bygger på det syn at hver generasjon kan vinne ny innsikt om trosspørsmål”. Kirkens læregrunnlag kan derfor ikke bindes til den kirkelige overlevering gitt i Skrift og bekjennelse: “Vår lutherske kirke”, konkluderte statsråd Hernes, “bygger... på et viktig premiss... at troen ikke er lagt en gang for alle, men at det ligger i menneskets lodd å vinne ny innsikt om tro og etikk”.

En nærmere tilknytning til den gammelkatolske kirke, innebærer et fortsatt ja til den oldkirkelige og reformatoriske arv. De som ønsker å gå over til den nye kirken tar med seg ”det beste” i den lutherske arv, og dette betyr rett og slett lutherdommen uten statskirke, folkekirke, liberal teologi osv. Det finnes intet krav om at den lutherske arv skal fornektes; alt i den som svarer til den almenkirkelige tro kan videreføres. Og lutherdommen er almenkirkelig!

Vi viser også til den gammelkatolske erklæring fra Utrecht 1889, som er en del av den nye kirkens basis. Denne erklæring bekjenner seg til den felles kristne tro, art 1. Derfor tar den avstand fra dogmet om biskopen av Roms(pavens) ufeilbarlighet og det universelle episkopat, art 2. Videre tar den avstand fra læren om Marias ubesmittede unnfangelse, art 3, og videre fra flere navngitte encyklikaer fra Rom, i den grad de ikke samstemmer med den udelte kirke, art 4, Det samme gjelder vedtakene i Tridentinerkonsilet, motreformasjonens bekjennelser, art 5.

Nattverden

I Utrechterklæringen 6 kommer det noen ord om nattverden som kalles den hellige eukaristi.(Ordet er ikke spesielt romersk-katolsk. Det betyr “takksigelse”, og henspiller på den takksigelsesbønnen som Jesus ber ved nattverdinnstiftelsen, Luk.22,17 par.; 1. Kor.11,24)

I denne sammenheng skal vi kommentere Dagens leder fredag den 16.juni. Lederen sier at Den nordisk katolske kirke, (som er utgått fra SKG og gjerne ville kalle seg evangelisk-katolsk), lærer om offeret(at det) ikke er en gjentagelse av eller fornyelse av Kristi offer, men en ”gjenfremstilling” av det. Derfor lærer denne kirke messeoffer, i følge lederen.

Dette mener vi ikke stemmer.

Det stemmer for det første ikke med SKGs ordning for ”Den Hellige Messe” av 1999. Det stemmer for det andre ikke med læren til preses i SKGs Veilederkollegium, Asle Dingstad, som i FBB-sammenheng holdt et glimrende foredrag for 4 år siden med titelen: ”Nattverden-offer eller gave.”

Den vedvarende ihukommelsen

Troserklæringen, som SKG har ratifisert, sier: Vi tror at vi mottar vår frelser Jesu Kristi legeme og blod under brødet og vinens skikkelse. Nattverdfeiringen i kirken er hverken en kontinuerlig gjentagelse eller en fornyelse av det soningsoffer som Kristus én gang for alle gjorde på korset, men den eukaristiske feiringens offerkarakter består i den vedvarende ihukommelsen av det (offer som ble gitt én gang for alle). Videre at nattverdhandlingen gjør det ene offer som skildres i Hebr 9, 11-12 og 24 virkelig nærværende. Slik kan vi også si at handlingen har en offerkarakter i det vi bekjenner oss til det ene offer på Golgata som vår frelse, men det er fremdeles ikke en gjenfremstilling. En ihukommelse er det derimot, og det er Jesu egne ord!(Luk.22,19 par.)

Den vedvarende ihukommelse handler da om å gjøre som Jesus sier: så ofte dere eter og drikker dette, så gjør det til min ihukommelse. Vi tror altså ikke det er rett å forstå den vedvarende ihukommelsen som en ”gjenfremstilling” av Kristi offer. Og vi tenker det ikke selv.

Men vi har å gjøre med et offermåltid (et uttrykk om nattverden som er velkjent blant bibeltro lutherske teologer, bl.a. hos vår egen professor Sverre Aalen: Nattverden som offermåltid i NT, 1964/1973) hvor vi som er troende mottar vår Herre Jesu Kristi legeme og blod og har fellesskap med hverandre. (1 Kor 10,17)

Vår nattverdfeiring skal nøye knyttes til det ene offer som skildres i Hebr 9, og vi vil gjerne se vår nattverdfeiring i sammenheng med Hebr 7, 24-25. Når Jesus gir oss sitt hellige legeme og sitt dyre blod i nattverden, så er han samtidig og virkelig hos Faderen i sitt evige prestedømme så han fullt og helt kan frelse dem som kommer til Gud ved ham. Men det innebærer heller ikke noen ”gjenfremstilling” av Golgataofferet. Under SKGs forhandlinger med PNCC i Lancaster, NY ble også uttrykket messen som eukaristisk offer nøye drøftet for å unngå den romersk-katolske (tridentinske) forståelse av messeofferet som et gjentatt, ublodig offer på alteret. PNCCs Prime Bishop John Swantek utla da begrepet offer nettopp i lys av ihukommelses(gr.anamnesis)-begrepet.

Hvem kan egentlig beskrive hva som skjer i møtet mellom Herren og oss-i

nattverden?

Her står tiden stille! Det er et mysterium! For oss er det blitt utrolig dyrebart det som står i Hebr.7,25: "...fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." "Jeg HAR en broder ved Guds side, som vet om MIN SAK og ber for meg!"(L.Sandell)

Det må jo være slik-enkelt og greit når vi skal ta Skriften bokstavelig-

at når presten løfter opp brødet og vinen og leser innstiftelsesordene over dem/når vi mottar de innviede elementene-da er frukten av forsoningen nettopp DER!

Derfor kneler vi ved innstiftelsesordene / for de innviede elementene. Dette gjør vi med sterk tilskyndelse fra Martin Luther. Tidlig i 1520-årene og i 1544 taler han tydelig om dette. Han sier blant annet at den som nå vet hvordan det har seg med Herrens virkelige nærvær i brødet og vinen, han unnlater ikke å synde om han ikke hilser sakramentet.

Teologihistorien omkring den romerske messeofferlæren er ellers

interessant nok. Men det er vel ingen av oss som har studert teologen Gabriel

Biel noe særlig, og som føler at hans eller andre romerske teologers lære på dette punkt er noe vi ønsker å adoptere.

Det er Skriftens fylde vi gjerne ville løfte frem! Og vi vil gjerne selv prøves på Skriften.

Sakramentene

Når det gjelder sakramentene, så er det klart at med en vanlig luthersk definisjon på hva et sakrament er, nemlig en befaling fra Jesus selv og et ytre tegn som vann, vin og brød, da ender vi opp med to sakramenter. Men helt konsekvente mot denne forståelse er de lutherske reformatorene ikke når de noen ganger kan kalle skriftemålet et sakrament.

Skal man tale om syv sakramenter, må man ha en videre definisjon, som handlinger Skriften lærer oss og som forutsetter Den Hellige Ånds gjerning. Da kan sakramentenes antall lett bli flere. I Østkirkens tradisjon har man oss bekjent sett sakramentet som et mysterium, som nærvær av den hellige Gud. Jfr. også Paulus lære om ekteskapet, Ef.5.22 flg, særlig 5,32: "Dette er et stort mysterium." Jfr. også det dansk-norske Kirkerituale av 1685 som taler om "den hellige Kirkis hans (Christi) Bruds Sacramente.”

Luther selv er inne på en videre sakramentdefinisjon når han i 1539 skriver om Kirkens 7 kjennetegn i “Om konsilene og kirken.”. Han kan også omtale ordinasjonen i sakramentale vendinger. (WA 38.239f, 50.632) Og i 1983 kom den svenske presten Christian Braws glimrende foredrag: ”Det nærværende øyeblikkets sakrament.”(Gjengitt i Lære og Liv)

Poenget må være at de middel Skriften underviser om, skal være i bruk, og vi finner de fleste i bruk i vår egen kirke og i de fleste kirker.

Vi må gjerne bruke den lutherske definisjon på sakramentene. De blir uansett den ”indre” krets. Men uansett navn og definisjon må skriftemålet være i bruk i samsvar med Jesu undervisning, vi skal vie mennesker til det livsvarige ekteskap mellom kvinne og mann, vi skal salve syke med olje etter Skriftens undervisning, vi skal nedbe Helligånden ved konfirmasjonen og ordinasjonen osv.

PNCCs kirkepraksis og bispeembetet

Det første spørsmålet er i all hovedsak et spørsmål som den nye kirken selv må ha styringen med, og svare for. Vi selv er prester i Den norske kirke, og kan derfor bare ha et økumenisk forhold til den nye kirken.

Biskopen av Buffalo-Pittsburgh bispedømme av PNCC, Taddeus Peplowski sa ved USA-forhandlingene mellom PNCC og SKG i Lancaster, NY, april 1999 at den nye kirkedannelsen bare får se på PNCCs konstitusjon som en mal. Bp.Peplowski har også en visjon om et “gammeltroende” økumene med en “gammeltroende” bispekonferanse.

Når det gjelder bispeembetet har vi selv i de senere år i møte med nettopp ”Bibel og Bekjennelse” måttet tenke nytt om denne saken.

I Apostelgjerningene kap. 1, ser vi at når Judas Iskariot skal få sin

etterfølger i apostelkollegiet, blir "embedet" kalt både "apostel" og

"tilsynsmann"(biskop)(1,20/1,25). Og gransker vi Augustana for å finne

et navn på det "embedet" som er omtalt i artikkel 5, er det i artikkel 28

benevnt som biskop. Det er bare her embedet får et navn, og det er her det begrunnes med Guds Ord.

Vi som skriver dette vil til slutt si at både på sistnevnte felt og på de vi har vært innom i disse artiklene, er det mye utfordrende og spennende stoff. Mangt er også uklart og ubearbeidet i disse vanskelige tider. Også for oss i SKG. Så ærlige må vi være. Og om vi skulle ta feil i noe, får vi være så voksne at vi innrømmer det.

Vi tror at det er Skriften som er ufeilbarlig, ikke Kirken eller embedet. Og altså: Slett ikke vi selv.

Men SKG-prosjektet er spennende. Vi tror vi er på rett vei. Til veien fremover og veien tilbake. Til oldkirken. Til apostlene. Og til Herren selv.

Hvilken vei en enn velger i disse tider:

For Kristi Brud er det over all måte viktig å bli bevart hos Jesus nå i endetiden. La oss som vil holde fast på at Bibelen er Guds Ord være rause mot hverandre!