Evangelisk-katolsk kirke

 

Av Svenn Martinsen og Otto Odland

 

Som Veileder og formann i RegionalrŒdet SKG Vest vil vi gjerne kommentere de siste ukers debatt i Dagen. Det gjelder sp¿rsmŒlet om bruken av begrepene evangelisk og katolsk, intervjuet med SKGs formann, og Dagens leder om messeofferet.

 

SKG er evangelisk

 

Det er rett og sant at SKG vil v¾re evangelisk. Vi har brukt benevnelsen evangelisk-katolsk om vŒr kristendomsforstŒelse, men dette var ikke noe vi fant pŒ i m¿tet med vŒre gammelkatolske amerikanske venner. Evangelisk-katolsk er en benevnelse mange i alle Œr har brukt om den evangelisk-lutherske kirketradisjonen som gŒr tilbake til reformatorene, og som i Skandinavia har hatt eksponenter som Bo Giertz, Bertil GŠrtner, Bjarne Skard og Leiv Aalen. Luther selv var ikke tilhenger av at noe kirkesamfunn skulle kalles med hans navn. Videre besinnet reformasjonen seg helt tydelig pŒ den Œndelige sammenhengen med oldkirken. Se for eksempel Augustana, art. I. Derfor er de tre oldkirkelige bekjennelser, Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum ogsŒ den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Reformasjonen, som vil si at oldkirkens kirkem¿ter i prinsippet ikke er ufeilbarlige, bekjenner seg likevel til den tro om Kristus og Den hellige Treenighet som kirkem¿tene b¾rer frem. De gav nemlig uttrykk for den alminnelige kristne tro, og den stod ikke til debatt. Ordet alminnelig er den norske oversettelsen av katolsk. Derfor sier benevnelsen katolsk noe om Œ bekjenne seg til den felles kristne tro, at man er kirke og ikke sekt.

 

Bekjennelse til den felles kristne tro

 

Den lutherske reformasjon burde kalles den evangeliske reformasjon. Den handlet om Œ reformere den katolske middelalderkirken. Den tok et oppgj¿r med misbruk som var kommet til i Kirken og som reformatorene ikke kunne se var i overensstemmelse med Skriften slik Kirken bekjente den i sine bekjennelser. Den var en re-formasjon, tilbake til den felles(katolske) kristne tro. Det handlet f¿rst og sist om at evangeliet mŒtte komme klart til uttrykk, og at ingen ting derfor mŒtte erstatte den rettferdighet som vi har i troen pŒ Kristus.

 

Den evangeliske reformasjon ville altsŒ i ordets egentlige mening v¾re katolsk. Slik vitner ogsŒ vŒr lutherske bekjennelse Augustana, artikkel 21. Dette er maktpŒliggende for SKG Œ f¿re videre, og den beste betegnelsen vi finner pŒ det er Œ si evangelisk-katolsk, slik erkelutheraneren Leiv Aalen sa, nŒ forlengst avd¿d professor ved Menighetsfakultetet, og som er l¾refar for mange av oss. OgsŒ den ber¿mte biskop Bo Giertz, som flere ganger var taler pŒ h¿stm¿tene i Bergens Indremisjon talte om det evangelisk-katolske i sin ber¿mte bok ÓKristi KyrkaÓ.

 

Skriften

 

Her er vi kommet til noen teser som Dagen l¿fter frem pŒ bakgrunn av intervjuet med vŒr venn og formann Ottar S. Myrseth onsdag 14.juni med overskrift: ÓDette er saken.Ó Myrseth har her en spenstig spissformulering om at ÓSkriften aleneÓ er Œ kaste Skriften til hundene. Anliggendet er selvsagt Œ ivareta det som stŒr i 2.Pet 1 om at en ikke skal tyde noe profetord i Skriften pŒ egen hŒnd. NŒr vi taler om Skrift og bekjennelse, eller endatil Skrift og tradisjon, sŒ betyr det at vi leser Skriften sammen med de troende som har lest den f¿r oss, og da sier vi ogsŒ ja til den tradisjon som lar seg pr¿ve pŒ Skriften.

 

Tradisjonen

 

I nevnte intervju stŒr det at SKG sidestiller Bibelen og den kirkelige tradisjon. Dette er ikke rett oppfattet av avisen. Det mŒ pŒpekes at Myrseth i intervjuet sier at hvis Kirken og Skriften ikke taler samstemt, mŒ vi bruke Skriften mot kirken. Det er dette for eksempel SKGs Veiledere gj¿r i sine siste uttalelser mot Den norske kirke og L¾renemnda.

 

I SKG har vi tenkt om tradisjonen slik vi gj¿r det nŒr vi taler om ÒBibel og bekjennelseÓ. Det gj¿r ogsŒ Troserkl¾ringen i den nye nordisk katolske kirken. Den hellige Skrift er selvsagt den norm som her nevnes f¿rst. DerpŒ f¿lger ÓKirkens hellige overleveringÓ; som f¿rst er forstŒtt som de tre oldkirkelige symboler. Dernest kommer den gamle kirkes konsiler og kirkefedrene i ¯st og Vest. Man mŒ forstŒ disse to normer om lag som de faste veimerker som fedrene pŒ norsk jord har satt ned, og som vi gjerne legger kurs etter i dag, som for eksempel ÓKirkens GrunnÓ fra 1942.  Messen og de syv sakramenter er ogsŒ nevnt som normer. Vi kommer tilbake til disse to nedenunder. Det gjelder ogsŒ forholdet til den polsk-nasjonale katolske kirkepraksis og bispeembetets plass i kirken.

 

Dette betyr da ikke at bekjennelse og tradisjon skal settes ved siden av Skriften som selvstendig norm for kristen tro og liv, men det betyr at vi er oss bevisst den forutsetning vi m¿ter Skriften med. Den lutherske bekjennelse for sin del knytter oss bŒde til den felles kristne tro fra oldkirken og til den evangeliske reformasjon.

 

Bekjennelse og tradisjon blir da vŒr veiledning i Œ lese Skriften, og de gir til kjenne for enhver hvordan kirken forstŒr Skriften.

 

Hvor galt det kan gŒ om en har et annet grunnlag sŒ vi i 1993 ved utnevnelsen av Rosemarie K¿hn, da den dav¾rende kirkeminister lot fastslŒ: "Det var Kongen som f¿rte an – det var kirken som fulgte etter." Med samme Œpenhjertighet kunne statsrŒden konstatere at kirken hadde f¿yet seg i teologien og endret sin l¾re ved lydig Œ f¿lge de politiske anvisningene: ÒKirken bygger pŒ det syn at hver generasjon kan vinne ny innsikt om trossp¿rsmŒlÓ. Kirkens l¾regrunnlag kan derfor ikke bindes til den kirkelige overlevering gitt i Skrift og bekjennelse: ÒVŒr lutherske kirkeÓ, konkluderte statsrŒd Hernes, Òbygger... pŒ et viktig premiss... at troen ikke er lagt en gang for alle, men at det ligger i menneskets lodd Œ vinne ny innsikt om tro og etikkÓ.

 

En n¾rmere tilknytning til den gammelkatolske kirke, inneb¾rer et fortsatt ja til den oldkirkelige og reformatoriske arv. De som ¿nsker Œ gŒ over til den nye kirken tar med seg Ódet besteÓ i den lutherske arv, og dette betyr rett og slett lutherdommen uten statskirke, folkekirke, liberal teologi osv. Det finnes intet krav om at den lutherske arv skal fornektes; alt i den som svarer til den almenkirkelige tro kan videref¿res. Og lutherdommen er almenkirkelig!

 

Vi viser ogsŒ til den gammelkatolske erkl¾ring fra Utrecht 1889, som er en del av den nye kirkens basis. Denne erkl¾ring bekjenner seg til den felles kristne tro, art 1. Derfor tar den avstand fra dogmet om biskopen av Roms(pavens) ufeilbarlighet og det universelle episkopat, art 2. Videre tar den avstand fra l¾ren om Marias ubesmittede unnfangelse, art 3, og videre fra flere navngitte encyklikaer fra Rom, i den grad de ikke samstemmer med den udelte kirke, art 4, Det samme gjelder vedtakene i Tridentinerkonsilet, motreformasjonens bekjennelser, art 5.

 

Nattverden

 

I Utrechterkl¾ringen 6 kommer det noen ord om nattverden som kalles den hellige eukaristi.(Ordet er ikke spesielt romersk-katolsk. Det betyr ÒtakksigelseÓ, og henspiller pŒ den takksigelsesb¿nnen som Jesus ber ved nattverdinnstiftelsen, Luk.22,17 par.; 1. Kor.11,24)

 

I denne sammenheng skal vi kommentere Dagens leder fredag den 16.juni. Lederen sier at Den nordisk katolske kirke, (som er utgŒtt fra SKG og gjerne ville kalle seg evangelisk-katolsk), l¾rer om offeret(at det) ikke er en gjentagelse av eller fornyelse av Kristi offer, men en ÓgjenfremstillingÓ av det. Derfor l¾rer denne kirke messeoffer, i f¿lge lederen.

 

Dette mener vi ikke stemmer.

 

Det stemmer for det f¿rste ikke med SKGs ordning for ÓDen Hellige MesseÓ av 1999. Det stemmer for det andre ikke med l¾ren til preses i SKGs Veilederkollegium, Asle Dingstad, som i FBB-sammenheng holdt et glimrende foredrag for 4 Œr siden med titelen: ÓNattverden-offer eller gave.Ó

 

Den vedvarende ihukommelsen

 

Troserkl¾ringen, som SKG har ratifisert, sier: Vi tror at vi mottar vŒr frelser Jesu Kristi legeme og blod under br¿det og vinens skikkelse. Nattverdfeiringen i kirken er hverken en kontinuerlig gjentagelse eller en fornyelse av det soningsoffer som Kristus Žn gang for alle gjorde pŒ korset, men den eukaristiske feiringens offerkarakter bestŒr i den vedvarende ihukommelsen av det (offer som ble gitt Žn gang for alle). Videre at nattverdhandlingen gj¿r det ene offer som skildres i Hebr 9, 11-12 og 24 virkelig n¾rv¾rende. Slik kan vi ogsŒ si at handlingen har en offerkarakter i det vi bekjenner oss til det ene offer pŒ Golgata som vŒr frelse, men det er fremdeles ikke en gjenfremstilling. En ihukommelse er det derimot, og det er Jesu egne ord!(Luk.22,19 par.)

 

Den vedvarende ihukommelse handler da om Œ gj¿re som Jesus sier: sŒ ofte dere eter og drikker dette, sŒ gj¿r det til min ihukommelse. Vi tror altsŒ ikke det er rett Œ forstŒ den vedvarende ihukommelsen som en ÓgjenfremstillingÓ av Kristi offer. Og vi tenker det ikke selv.

 

Men vi har Œ gj¿re med et offermŒltid (et uttrykk om nattverden som er velkjent blant bibeltro lutherske teologer, bl.a. hos vŒr egen professor Sverre Aalen: Nattverden som offermŒltid i NT, 1964/1973) hvor vi som er troende mottar vŒr Herre Jesu Kristi legeme og blod og har fellesskap med hverandre. (1 Kor 10,17)

 

VŒr nattverdfeiring skal n¿ye knyttes til det ene offer som skildres i Hebr 9, og vi vil gjerne se vŒr nattverdfeiring i sammenheng med Hebr 7, 24-25. NŒr Jesus gir oss sitt hellige legeme og sitt dyre blod i nattverden, sŒ er han samtidig og virkelig hos Faderen i sitt evige prested¿mme sŒ han fullt og helt kan frelse dem som kommer til Gud ved ham. Men det inneb¾rer heller ikke noen ÓgjenfremstillingÓ av Golgataofferet. Under SKGs forhandlinger med PNCC i Lancaster, NY ble ogsŒ uttrykket messen som eukaristisk offer n¿ye dr¿ftet for Œ unngŒ den romersk-katolske (tridentinske) forstŒelse av messeofferet som et gjentatt, ublodig offer pŒ alteret. PNCCs Prime Bishop John Swantek utla da begrepet offer nettopp i lys av ihukommelses(gr.anamnesis)-begrepet.

 

Hvem kan egentlig beskrive hva som skjer i m¿tet mellom Herren og oss-i

nattverden?

 

Her stŒr tiden stille! Det er et mysterium! For oss er det blitt utrolig dyrebart det som stŒr i Hebr.7,25: "...fordi han alltid lever og gŒr i forb¿nn for dem." "Jeg HAR en broder ved Guds side, som vet om MIN SAK og ber for meg!"(L.Sandell)

 

Det mŒ jo v¾re slik-enkelt og greit nŒr vi skal ta Skriften bokstavelig-

at nŒr presten l¿fter opp br¿det og vinen og leser innstiftelsesordene over dem/nŒr vi mottar de innviede elementene-da er frukten av forsoningen nettopp DER!

 

Derfor kneler vi ved innstiftelsesordene / for de innviede elementene. Dette gj¿r vi med sterk tilskyndelse fra Martin Luther. Tidlig i 1520-Œrene og i 1544 taler han tydelig om dette. Han sier blant annet at den som nŒ vet hvordan det har seg med Herrens virkelige n¾rv¾r i br¿det og vinen, han unnlater ikke Œ synde om han ikke hilser sakramentet.

 

Teologihistorien omkring den romerske messeofferl¾ren er ellers

interessant nok. Men det er vel ingen av oss som har studert teologen Gabriel

Biel noe s¾rlig, og som f¿ler at hans eller andre romerske teologers l¾re pŒ dette punkt er noe vi ¿nsker Œ adoptere.

Det er Skriftens fylde vi gjerne ville l¿fte frem! Og vi vil gjerne selv pr¿ves pŒ Skriften.

 

Sakramentene

 

NŒr det gjelder sakramentene, sŒ er det klart at med en vanlig luthersk definisjon pŒ hva et sakrament er, nemlig en befaling fra Jesus selv og et ytre tegn som vann, vin og br¿d, da ender vi opp med to sakramenter. Men helt konsekvente mot denne forstŒelse er de lutherske reformatorene ikke nŒr de noen ganger kan kalle skriftemŒlet et sakrament.

 

Skal man tale om syv sakramenter, mŒ man ha en videre definisjon, som handlinger Skriften l¾rer oss og som forutsetter Den Hellige nds gjerning. Da kan sakramentenes antall lett bli flere. I ¯stkirkens tradisjon har man oss bekjent sett sakramentet som et mysterium, som n¾rv¾r av den hellige Gud. Jfr. ogsŒ Paulus l¾re om ekteskapet, Ef.5.22 flg, s¾rlig 5,32: "Dette er et stort mysterium." Jfr. ogsŒ det dansk-norske Kirkerituale av 1685 som taler om "den hellige Kirkis hans (Christi) Bruds Sacramente.Ó

 

Luther selv er inne pŒ en videre sakramentdefinisjon nŒr han i 1539 skriver om Kirkens 7 kjennetegn i ÒOm konsilene og kirken.Ó. Han kan ogsŒ omtale ordinasjonen i sakramentale vendinger. (WA 38.239f, 50.632)  Og i 1983 kom den svenske presten Christian Braws glimrende foredrag: ÓDet n¾rv¾rende ¿yeblikkets sakrament.Ó(Gjengitt i L¾re og Liv)

 

Poenget mŒ v¾re at de middel Skriften underviser om, skal v¾re i bruk, og vi finner de fleste i bruk i vŒr egen kirke og i de fleste kirker.

 

Vi mŒ gjerne bruke den lutherske definisjon pŒ sakramentene. De blir uansett den ÓindreÓ krets. Men uansett navn og definisjon mŒ skriftemŒlet v¾re i bruk i samsvar med Jesu undervisning, vi skal vie mennesker til det livsvarige ekteskap mellom kvinne og mann, vi skal salve syke med olje etter Skriftens undervisning, vi skal nedbe HelligŒnden ved konfirmasjonen og ordinasjonen osv.

 

PNCCs kirkepraksis og bispeembetet

 

Det f¿rste sp¿rsmŒlet er i all hovedsak et sp¿rsmŒl som den nye kirken selv mŒ ha styringen med, og svare for. Vi selv er prester i Den norske kirke, og kan derfor bare ha et ¿kumenisk forhold til den nye kirken.

 

Biskopen av Buffalo-Pittsburgh bisped¿mme av PNCC, Taddeus Peplowski sa ved USA-forhandlingene mellom PNCC og SKG i Lancaster, NY, april 1999 at den nye kirkedannelsen bare fŒr se pŒ PNCCs konstitusjon som en mal. Bp.Peplowski har ogsŒ en visjon om et ÒgammeltroendeÓ ¿kumene med en ÒgammeltroendeÓ bispekonferanse.

 

NŒr det gjelder bispeembetet har vi selv i de senere Œr i m¿te med nettopp ÓBibel og BekjennelseÓ mŒttet tenke nytt om denne saken.

 

I Apostelgjerningene kap. 1, ser vi at nŒr Judas Iskariot skal fŒ sin

etterf¿lger i apostelkollegiet, blir "embedet" kalt bŒde "apostel" og

"tilsynsmann"(biskop)(1,20/1,25). Og gransker vi Augustana for Πfinne

et navn pΠdet "embedet" som er omtalt i artikkel 5, er det i artikkel 28

benevnt som biskop. Det er bare her embedet fŒr et navn, og det er her det begrunnes med Guds Ord.

 

Vi som skriver dette vil til slutt si at bŒde pŒ sistnevnte felt og pŒ de vi har v¾rt innom i disse artiklene, er det mye utfordrende og spennende stoff. Mangt er ogsŒ uklart og ubearbeidet i disse vanskelige tider. OgsŒ for oss i SKG. SŒ ¾rlige mŒ vi v¾re. Og om vi skulle ta feil i noe, fŒr vi v¾re sŒ voksne at vi innr¿mmer det.

 

Vi tror at det er Skriften som er ufeilbarlig, ikke Kirken eller embedet. Og altsŒ: Slett ikke vi selv.

 

Men SKG-prosjektet er spennende. Vi tror vi er pΠrett vei. Til veien fremover og veien tilbake. Til oldkirken. Til apostlene. Og til Herren selv.

 

Hvilken vei en enn velger i disse tider:

 

For Kristi Brud er det over all mŒte viktig Œ bli bevart hos Jesus nŒ i endetiden. La oss som vil holde fast pŒ at Bibelen er Guds Ord v¾re rause mot hverandre!