"...du hev kalla oss til å hava ein heim i di kyrkja på jordi,..."

Det var en søndags formiddag vinteren 1965. Foranlediget av Guds kall på flere barneleirer i Santalmisjonen hadde det blitt alvor med å være en kristen. Så hadde jeg kommet meg til Høymesse hjemme i Fana kirke. Jeg hadde ikke så vanskelig for å finne frem på salmeseddelen. Salmene sto jo oppslått på tavler rundt i kirkerommet Men liturgien? Her var ikke mange jeg torde å spørre om hjelp. De var jo eldre nesten alle som var kommet til gudstjenesten. Til slutt fant jeg "Høgmesse på sundagar" bakerst i "Nynorsk Salmebok". Så nå satt jeg og fulgte med mens prost Theodor Hovda sto for alteret og ba "Den ålmenne kyrkjebøni":

"Ævelege, miskunnsame Gud! Me takkar deg for alle velgjerningane dine mot oss! Du gjev dagleg brød, du gjev gleda og gode dagar, du uppsedar oss for ditt rike med kross og trengsel. Du hev gjeve oss ditt heilage ord, du hev kalla oss til å hava ein heim i di kyrkja på jordi, og du hev sett oss eit æveleg mål hjå deg."

Et ordinasjonsjubileum

Dette bildet fra tidlige tenår kom til meg under mitt nylige ordinasjonsjubileum. Det er blitt 20 år som menighetsprest i Den norske kirke. Ordene som ble uttalt i den 800 år gamle steinkirken i sentrum av Fanabygden brant seg inn i sinnet, og gav en varig visjon av Guds Kirke som bærer av et mysterium, "Kristus blant dere, håpet om herlighet,"(Kol.1,24 flg.) både der vi bor, og utover hele jorden.

Året etter sto jeg konfirmant i den samme kirken. Det var den samme presten. Hans siste konfirmantkull. "Og jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag."(Fil.1,6) Det var ordet han skrev i lommetestamentet jeg fikk.

12 år senere satt jeg foran alteret i Fana kirke og hørte Bjørgvin Biskop tale til meg som ordinand. Jeg var blitt 27 år. I mellomtiden hadde jeg fått oppleve mange sider av kirkebildet. Det var det sterke kall til personlig omvendelse i Skolelaget, den karakteristiske blandingen av et friskt ungdomsmiljø og evangelisk appell i det som var Ungdomsforbundet. Det var den nokså amerikansk-pregede karismatiske vekkelse og parallelle Jesus-vekkelse, begge med et sterkt bilde av en Kristus som lever og gjør inngrep hos enkelttroende og handler med Guds menighet. Og det var det konservative og høykirkelige miljøet i FBB og Pro Ecclesia, senere Kirkelig Fornyelse, begge med trygt fotfeste for tro og kristenliv på Skriftens og Bekjennelsens grunn.

På mange måter var det FBBs tidligere formann, professor dr.theol. Leiv Aalen, som fikk "dra sammen" bilder og impulser hos meg til en integrert helhet. Som hos mange andre hadde rett nok biskop Giertz' roman "Steingrunnen" allerede et par år på forhånd blitt avgjørende for meg for forståelsen av hva reformatorisk kristendom er.

Men den lille, store mann på MF fikk i mange samtaler, både ved egen teologisk tyngde og fromhet, vise den unge student noe om hva Kirken egentlig er: Den er jo det sted der Den Hellige Ånd blir gitt ved Ordet og sakramentene som midler. Slik virkes troen, "hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld..."(CA V)

Prestetjeneste i kontinuitet med fedrene!

Professor Aalen så som kjent Den norske kirke som selve stedet for frelsestilegnelsen, og som fortsettelsen av Kristi kirke. Dette kunne han si fordi kirken består i kraft av reformatoriske læreavgjørelser med Confessio Augustana i spissen, noe som avgrenser den både fra Rom til høyre og de reformerte og svermerne til venstre. På denne grunnvoll er det rett og slett tale om en gjenoppdagelse av Skriftens Ord. Samtidig var ikke dette noen ny "luthersk" kirke, men den samme som hadde vært like fra begynnelsen av. Da de evangeliske trådte frem for keiseren i 1530 var det derfor en videreføring av oldkirken og dens økumeniske symboler det var tale om. I den forstand er f.eks. rettferdiggjørelsesdogmet, "rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen,..."(CA IV) "katolsk:" Og enda mer: Lutherdommen er i egentlig forstand økumenisk. Klassisk er, sa Leiv Aalen, formuleringen i CA VII: "Like ens lærer de(evangeliske) at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett."

Her var Kirken. Og i "denne kristne kirke"(LK, forkl. 3.art.) skulle jeg få begynne min tjeneste for Herren. På min ordinasjonsdag, 30.august1978 hadde da også biskop Thor With valgt som tekst: "Han skal vokse, jeg skal avta." (Johs. 3,30) Noen minutter senere, rett før jeg skulle preke som første gang som ordinert prest, omfavnet biskopen meg i gangen til sakristiet: "Vær frimodig, bror!" Jeg hadde en sterk følelse av glede over å få lov til å gå ut i tjenesten. Men jeg kjente også på "Åndens fattigdom"(Giertz), overfor de svære ordene i ordinasjonsløftet, under det følgende håndslaget og ikke minst under selve embetsoverdragelsen, "da de eldstes råd la sine hender på meg".(1.Tim.4,14)

"Et non confundebar":Identiteten prøves som prest på 80-tallet

20 år er gått. Begivenhetsrike år for Den norske kirke. Børre Knudsen-sak og andre prestesaker kom til å dominere bildet ikke bare for meg, men for mange andre prester. Også i ikke uvesentlig grad spørsmålet om kvinnelige prester. 80-tallet betydde også sterke brytninger om dåpspraksisen, ikke minst i Romsdal, hvor jeg var prest hele tiåret.

Det gjaldt hele veien spørsmål som på det aller sterkeste berørte prestetjenestens identitet. Ikke minst hos en som hadde sittet ved Leiv Aalens føtter. Men samtidig, for en som hadde lært hva Kirken er, og som trodde at den tross alt fantes i Den norske kirke, var det mulig å stå i tjenesten, med både dens åk og glede, i både anfektelse og takknemlighet.

90-tallet: Hva "reformene" førte til

Men 90-tallet har innvarslet en helt ny situasjon. Kirkemøtet vedtok i 1990 at det ville være "en rikdom" å få en kvinnelig biskop. Regjeringen tok signalet og utnevnte Rosemarie Köhn et par år etter. Hun ble vigslet med mye liturgisk stas av Reformbevegelsens fremste talsmann, med en "indremisjons"-og "misjons"-biskop ved sin side. Vi fikk biskopenes "kirkebot"-uttalelse og ikke minst bispemøte-og kirkemøteuttalelsene om homofilispørsmålet. Og vi fikk ny kirkelov. Kirkeloven ble hyllet som en avgjørende del av Reformbevegelsens byggverk. Men det bør også interessere oss hvilken sammenheng denne lov står i. En ting er lovteksten. En annen de politiske føringer fra Stortinget. Professor Oftestads glimrende nye bok dokumenterer med all ønskelig tydelighet hva den norske kirke nå er blitt, til tross for både kirkelig og kristelig fromhet og snillisme.

Ved ny kirkelov, den positivistiske kirkerettsoppfatning som kirkedepartementet hyller, og gjennom statsforvaltningens "målstyring" innebærer Reformbevegelsens veivalg i 1976 (Fri folkekirke innefor statskirkesystemets rammer, med utvidet kirkelig selvstyre) i realiteten: Kirke på statens premisser!

Professor Aalen skjønte de siste år før sin død i 1983 hvilken vei det bar, jfr. "Hva nesten alle mener seg å vite og hva bare de færreste forstår"(VL 101180). Se også artiklene "Antropologi og teologi II", så sent som i LKT 20-21/82, og hans konklusjon i TTK 4/82, s.295.

Innfor det nye årtusen står staten ikke bare for drap av forsvarsløse barn i mors liv. Det er også en avgrunn mellom den kristne Kirkes syn på ekteskapet på én side, og statens likestilling av ekteskapet, med "seriemonogami", samboerskap og partnerskap, på den andre.

En annen kirke

Men hva gjør kirken i denne situasjon? Staten ønsker at den skal gjenspeile folkeflertallets "liv og lære". Og kirken, med de geistlige i spissen, tilpasser seg. Men bryter dermed med Skriftens bilde av både Kirke og embetsbærer. Og man fjerner seg fra det som har vært regnet som kristen etikk. Aller mest bryter det nå på dypt vann om hva det er å være kristen i det hele. Hva skal til for å bli frelst? Om jeg vil være en kristen og vil til himmelen, kan jeg da velge en livsførsel som bryter ikke bare med Skrift og Bekjennelse, men også med kirkelig tradisjon? Selvsagt kan jeg ikke det.

Det er dette bl.a. læresaken i Tunsberg dreier seg om, "Strandebarmerne", SKG og vi i FBB har forsøkt å vitne om. Godt er det derfor at vår søsterbevegelse SKG nå har valgt prost Dingstad til leder av sitt Veilederkollegium.

Med både "mindretallets" vranglære i homofilisaken, og flertallets behandling av dette spørsmålet som adiafora, vitner Den norske kirkes bispe-og kirkemøte galt. Her er det i virkeligheten tale om å seile skuta videre med åpen bunnventil.

Jeg kan derfor ikke se det annerledes enn at Den norske kirke i dag er en annen enn den jeg ble ordinert til tjeneste i. Jeg kan ikke se det annerledes enn at prestene har fått en ny arbeidsgiver, og menighetene en ny overbygning å virke under.

Her er nye realiteter.

Bekjennelsesbevegelsens vei videre

Hva er nytt med dagens situasjon i forhold til kirkens historie, spør også konservative teologer. Vi har hatt vranglærende biskoper før. Guds Folk har vært ille ute mange ganger. Så sant, så sant. Og Gud har kommet til redning. På sin måte og i sin tid.

Andre spør hva vil skal med biskoper i det hele. I våre kretser har vi tradisjonelt hatt et romslig syn når det gjelder begrunnelsen for, ja endog berettigelsen av bispeembetet. Men vi mener at nå må den som vil tenke radikalt om dette spørsmålet ikke glemme at selv i adiaforaspørsmål er det stundom nødvendig å avlegge den gode bekjennelse.(FC X)

Leiv Aalens lærefar, Hermann Sasse, kritiserte en gang(1961) skandinavisk lutherdom for å leve etter prinsippet: "Etter vinter kommer vår." Det kan vel hende Sasse her var ganske treffsikker. Må vi ikke overveie om det nettopp blant oss som vil være Skrift-og bekjennelsestro gis en blåøyethet, misforstått fromhet og snillisme som vi bør både påtale og tale ut med hverandre om?

Fra vårt ståsted ser det nemlig ut som vi har tapt skanse etter skanse de siste tiår ved å ha vært alt for "milde i røsten" ved de aktuelle korsveier. Er vi for redde for å "ta vårt kors opp"(Luk.16,23 flg.+par.), og så stanser det lett med erklæringer og "ord"?

I vår tradisjon har vi ellers ofte vært gode på å drive et skikkelig teologisk arbeid, og trenger ikke skamme oss over det. Sensommerens overmåte pinlige utspill fra bispedømmet i øst bl.a. rundt det 6.bud må f.eks. avsløres som privatmeninger og ikke representative for Kirken nettopp av en Bibel-og bekjennelsesbasert teologi som vår.

Men det er ille om vi oppfattes som kjærlighetsløse prinsippryttere. En av de største våpendragere mot heresien i Kirkens historie er også kjent som "kjærlighetens apostel"! Vi trenger også et miljø blant oss som er båret og gjennomstrålet av Frelserens kjærlighet. Det begynner å bli noen i våre rekker som virkelig har kjent trykket fra "makten" i kirken. Slikt går jo ikke upåvirket hen. Så gjelder det at vi virkelig ser den som er såret og sorgfull.

Troen, det kristne livet, den hellige tjeneste og Kirken, som nettopp Kristi Kirke, trenger søyler å støtte seg til, fundament å stå på. Fordi Ordet er blitt kjød er Kirken synlig og konkret i verden gjennom nådens midler. Jesu Kristi Kirke trenger derfor ordninger som bærer Herrens eget kjennemerke. Derfor tror jeg det er avgjørende at vi nå sikter mot å skape et nytt kirkerettslig rom, som står utenfor statskirken.

Vi skulle lære av Luthers preken på 13.s. e. trinitatis: Der taler han om et "herberge", et "hjem" med "olje og vin"(Luk.10,34). Hit vil Den barmhjertige samaritan Jesus vil redde sine, og gi håp og trøst for livet og evigheten. (Sal.23,5-6; 84,4-8) Herberget, sier Luther, er kristenheten her i verden!

Det handler om at prester, kirkelig ansatte og menigheter, kristne ekteskap, familier, og ikke minst våre barn og unge

*kan få en sann kristen identitet næret av rett kristen forkynnelse og undervisning grunnet på et fulltonende bibelsk budskap,

*får hjelp til et kristent bønneliv, regelmessig nattverd, skriftemål og sjelesorg,

*kan få holde ekteskapet hellig,

*kan få møte Kirkens Herres kall til tjeneste, og gå ut i tjenesten i lydighet og etterfølgelse. Ikke minst er det viktig å kalle til å utøve sann kristen kjærlighet, diakoni og misjon, og å kalle og utdanne unge menn til det hellige presteembetet.

"...du hev kalla oss til å hava ein heim i di kyrkja på jordi,..."

Hvor skal vi finne vårt kirkelige hjem igjen?

Vi finner det jo lokalt, der det er rett bibelsk forkynnelse og forvaltning av sakramentene. Men om du har det slik der du bor: Vent ikke at dette skal vare. For den klassisk kristne og kirkelige ramme om det "rette" er langt på vei borte. Hvor finnes f.eks. kirkelige ledere i dag som våger skinnet for underordnede som "kommer i heisen"?

Nylig ble NMS' omstillingsrapport lagt fram. Der sies det(VL 150998) at krisen i denne misjonsorganisasjonen er av dyp og alvorlig åndelig art. Noe av løsenet sies å være å hente inspirasjon fra søsterkirker rundt i verden som opplever fornyelse og vekkelse.

Kanskje vil det vise seg at flere kristne enn fra vår tradisjon har liknende erfaringer som oss, og vil søke sammen med oss i et nytt kirkelig hjem. Et hjem for den "rest" av Guds folk som vender seg til Herren på nytt(Jes.6,13, 7,3, 11,1).

Følg Guds kall og søk Herren på nytt

Vi begynte i Fana kirke en vinterdag i 1965. Og midt i en kirkelig vinter er det nødvendig å følge Guds kall og søke Herren på nytt. Innvie seg til Ham. Anerkjenne at Han er vår Gud og Far. At Jesus er død og oppstanden for vår skyld. At Han alene kan frelse. At Han er vår brudgom, vi Hans brud. At Helligånden er kommet. At det er gjort i stand "et sted" for Jesu venner. At Han alene kan trøste.

Og nettopp at Gud gjennom Den Hellige Ånd har lovet å utruste og fornye sitt folk må være en stor trøst i vår tid. At Han vil samle sine over hele jorden i påvente av den store høst. Så: Selv om vi alle vet om utvekster ved vekkelser før i historien. Ved vår tids karismatiske vekkelse også.

Det spørs om vi ikke i den grad nå er ført til nullpunktet at vårt eneste håp er at Gud Helligånden griper inn nettopp til "karismatisk" vekkelse, og at Gud fører sitt folk ut, og "hjem".

Heldigvis står det avgjørende fast:

"Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere".

"Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske Ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham".(Pinseevangeliet, Johs. 14, 18+23)

Svenn Martinsen.