L¾renemnda – et vendepunkt?

 

Av Dag ¯ivind ¯stereng, sokneprest i Ulvik

 

Innledning

L¾renemnda i Dennorske kirke (Dnk) har sagt sitt. 20. januar kom uttalelsen SkriftforstŒelseog skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken,[1]en uttalelse som kirken har ventetpŒ i lengre tid. Sp¿rsmŒlet som har ligget under i hele prosessen har v¾rt omL¾renemnda ville bringe noen form for avklaring med uttalelsen. I f¿rste omgangen teologisk avklaring, som i neste omgang ogsŒ ville f¿re til en kirkerettsligavklaring. L¾renemnda sin oppgave har v¾rt Œ legge premissene for dette. Sp¿rsmŒletnŒ i ettertid er om L¾renemnda har gitt oss den n¿dvendige avklaringen. Har DnkfŒtt et svar som gir grunnlag for videre teologiske og kirkerettsligeavklaringer?

   I et foredrag som undertegnedeholdt uken etter at L¾renemnda sin uttalelse var blitt kjent, fremmet jeg detsynspunkt at Dnk med denne uttalelsen har fŒtt en tydeligere splittelse isp¿rsmŒlet.[2] L¾renemnda har gitt en avklaring somrepresenterer en polarisering der det l¾remessige skillet kommer tydeligere tiluttrykk enn noen gang tidligere. I forhold til den aktuelle problemstillingen pekerderfor L¾renemnda i to diametralt motsatte retninger. En slik polarisering mŒsies Œ v¾re en teologisk avklaring, der den underbyggende hermeneutikken for deto synene kommer klart til uttrykk. L¾renemnda har selv definert bort de viderekirkerettslige konsekvenser som liggende utenfor deres mandat og oppgave, menpeker pŒ hvilken belastning denne saken er for kirken.

   NŒ stŒr Dnk overfor en rekkeulike handlingsalternativer, fordi det if¿lge L¾renemnda er tale om touforenlige syn i sp¿rsmŒlet om homofiltsamliv.[3] Skal vi etter god luthersk skikk tadette opp i aller beste mening, kan dette bli en kime til hŒp om at Dnk harkommet til et vendepunkt ihomofilisaken. Men dersom L¾renemnda skal representere et vendepunkt i saken,er det avgj¿rende at Dnk kommer opp av de dype sporene som har ledet kirken ditvi er i dag. Sporene f¿rer oss bare i Žn bestemt retning. Det er derfor helt n¿dvendigat det nŒ mŒ settes en ny agenda fra de konservative og en ny kurs pekes ut.

   I denne artikkelen vil jeg pekepŒ noen av de spor kirken mŒ ut av. Jeg er av den oppfatning at skal Dnk vinnesi denne kampen er det en snuoperasjonsom mŒ til. I f¿rste omgang en ny agenda som krever de smŒ skritts strategi. Vi mŒ kunne finne oss i de smŒ skritt, dersom vi ser atstegene som tas gŒr i riktig retning. For en kime til hŒp kan dessverre fortvendes til hŒpl¿shet om ikke denne kimen snart Œpner seg til fornyet klarhet omden videre kursen for Dnk. Jeg vil ikke pŒstŒ at vi med L¾renemnda sinuttalelse er ved et vendepunkt i Dnk, men ¿yner samtidig muligheten for at sŒkan v¾re tilfelle. Derfor stiller jeg i det minste sp¿rsmŒlet om L¾renemnda eret vendepunkt. I andre omgang har vi ikke noen andre virkemidler tilbake ennkirkelige bekjennelseshandlinger, dersom snuoperasjonen ikke fŒr oppslutning iDnk.

 

Status nΠog statusquo

Status nŒ er at Dnkhar to syn pŒ homofilt samliv.Tallmessig er L¾renemnda delt pŒ midten, og det i seg selv gir de to syn enform for demokratisk likevekt, som isin tur gir grunnlag for Œ snakke om to likeverdige syn. Vi kan registrere at den konservative delen avL¾renemnda selv vil protestere pŒ en pŒstand om likestilte syn[4] ut fra tanken om at begge syn Óikkekan v¾re retningsgivende for kirkens l¾re, ordninger og liturgi[5] En slik debatt omkring likeverd oglikestilling kan fort fortone seg som ganske patetisk, selv om den de facto representerer en kamp om siste skanse, nemlig hva som skalgjelde som norm for kirkens liv og l¾re.

  Det er opplagt at den liberale halvdelenav L¾renemnda vil hevde – med all respekt for eget stŒsted – atderes syn nŒ mŒ v¾re likestilt med detortodokse synet. En slik vurdering av status er allerede kunngjort av flere pŒden liberale fl¿y, med bl.a. K¿hn i spissen der hun sier: ÓJeger sv¾rt glad for den uttalelsen L¾renemnda nŒ har lagt frem og som viser atdet er to likeverdige syn pŒ homofili i Den norske kirke.Ó[6] Her bruker K¿hn ordet likeverd om synene for deretter Œ si: ÓL¾renemndasuttalelse vil ogsŒ gj¿re det enklere for bisped¿mmerŒdene Œ foreta egne, frievurderinger ved for eksempel ansettelser.Ó Det siste viser at K¿hn alt ser de to synene som –ikke bare likeverdige – men i praksis likestilte.

   Totaliteten av L¾renemnda sinuttalelse – nŒr vi lar begge parter komme til ordet – gir enbekreftelse av to likeverdige syn. Det er status nŒ, og det i seg selvrepresenterer formelt sett noe nytt, nemlig at Dnk ikke lenger har ett offisielt syn pŒ saken, men to syn.

   En ubetinget aksept for status nŒvil derfor i realiteten f¿re til endring av kirkens l¾re, ordninger og liturgi,fordi veien fra likeverd til likestilling er det eneste naturlige sett medprogressive liberale brilleglass.  passivt innfinne seg med nŒv¾rendesituasjon vil derfor v¾re en slags aksept for Œ la saken gŒ sin gang i de sporog langs de linjer alle ser at saken nŒ f¿res fram. Skal L¾renemnda utgj¿re enforskjell og fŒ betydning for Dnk som l¾revern kan vi ikke akseptere dette. Situasjonenkaller pŒ aktivt lederskap fra konservativt hold.

   Hva da med status quo? De konservative i L¾renemnda ser ut til Œ mene at vi kanleve med status quo, dvs. en uforandretstilling fra det som gjelder i dag. PŒ den ene side vil det bety en betinget akseptfor status nŒ (likeverd i syn), men pŒ den andre side b¾rer dette synet med segen grensedragning mot ytterligere endringer (ikke likestilling i praksis).

   Hvordan skal vi tenke rundt enslik distinksjon mellom status nŒ og status quo? – For det f¿rste tenker jeg at dette er etprisverdig fors¿k pŒ Œ samle et sŒrbart kirkefelleskap om Žn norm i praksis.Man viser en forbilledlig vilje til Œ holde Dnk samlet, og man strekker seg sŒlangt som overhodet mulig i den aktuelle situasjonen. Her setter man hensynettil Dnk som Žn kirke i f¿rersetet.

   Problemet med denne distinksjonener at det pŒ den ene siden i grunnen ikke er noen virkelig konsensus om hva somer den reelle situasjonen nŒ med hensyn til likeverd og likestilling. Og pŒ denandre siden er det lite sannsynlig at de liberale kreftene plutselig nŒ, nŒr defor f¿rste gang ¿yner en reell mulighet til Œ innkassere den store gevinsten,vil stanse opp Œ sette status quo foranhensynet til det de har kjempet for over sŒ lang tid. I realiteten er detderfor en ganske utopisk tanke at det er de konservative som nŒ skulle fŒ eiedefinisjonsmakten av status nŒ, og dra det avgj¿rende grenseskillet i statusquo. Det selvransakende sp¿rsmŒlet dekonservative mŒ stille seg selv er; hvordan kan man operere med Žn norm ipraksis nŒr man har akseptert Œ gi to ulike normer samme verdi og livsrom ikirken? Det er i virkeligheten en stor urimelighet og ganske selvmotsigende. tŒle heterodokse synspunkter innenfor kirkefellesskapet, slik man har gjortfrem til nŒ, er noe annet enn Œ gi heterodoksien likeverd med det ortodoksesynet.

   Jeg vil mene det er dekonservatives plikt Œ appellere til Kirkem¿tet (KM) i 2007 om en samling om statusquo,[7] men nŒr nederlaget (vi dessverre mŒ tafor gitt) er et faktum mŒ de ha tenkt ut andre handlingsalternativer til densituasjonen som da har oppstŒtt. Vi kan ikke – for sannhetens skyld– skyve ansvaret for situasjonen over pŒ KM og leve videre med et sliktnederlag. Dvs. KM mŒ stilles overfor ulike reaksjonsformer dersom de vedtarendring. KM i 2007 mŒ presenteres for hvilke konsekvenser de da pŒtar segansvaret for i forhold til reell kirkesplittelse.

 

En ÓsannhetÓmŒ falle

Sombekjennelseskamp er denne kampen et felleskirkelig anliggende. Den videredebatten mŒ for alt i verden ikke f¿res inn i gamle kirkepolitiske spor der kirkeligeorganer, organisasjoner og interessefellesskap innen Dnk i kjent stilposisjonerer seg etter alle forutsigbarhetens spilleregler. Dette er i sŒ fallden st¿rste hindring for at kirkekampen skal lykkes! Nye allianser og nyekonstellasjoner mŒ etableres i kirken om denne kampen skal lykkes. I bunn oggrunn mŒ en helt ny ekklesiologisk ryggrad gjeninnf¿res i alle dereformatoriske kirkesamfunn som har v¾rt pŒ apostolisk kirkerettslig l¿sdrift i500 Œr. Alle mŒ opp av sine vante spor om ikke disse sporene skal bli vŒr bane.Vi mŒ finne kirkens kurs tilbake.

   La meg kort fŒ peke pŒ detviktigste sporet jeg mener vi i Dnk mŒ opp av i forhold til homofilisp¿rsmŒlet.I sin behandling av homofilisaken har Dnk i tidligere innstillinger,bispem¿ter, kirkem¿ter, forrige og siste l¾renemnd stadig understreket pŒforskjellig vis at Óselv om uenigheten i homofilisp¿rsmŒlet utfordrerkirkens enhet, er det ikke grunnlag for Œ si at den aktuelle uenighet inneb¾rerat den n¿dvendige enhet om evangeliets l¾re er opph¿rt[8] I L¾renemnda 2006 understrekes det sammemed ordene: ÓNemnda konkluderer med at den uenighet om skriftbruk ogskriftforstŒelse som her kommer til uttrykk, er en belasting for samholdet iDen norske kirke, men uten at det n¿dvendigvis beh¿ver Œ f¿re tilkirkesplittelse.Ó[9]

   I samtlige uttalelserunderstrekes det at enheten er utfordret ogen belastning for samholdet, men som ikken¿dvendigvis beh¿ver Œ f¿re til kirkesplittelse. Slike uttalelser har f¿rt til den ÓsannhetÓ i kirken athomofilisaken til syvende og sist ikke skal fŒ kirkesplittende konsekvenseruansett utfall. Vi har ennŒ til gode Œ se hva biskopene, kirkem¿tet ogkirkelige organer mener er det som skal til for at kirkesplittelse blir enn¿dvendig og legitim reaksjonsmŒte.

   NŒ kan vi velge Œ tolke dette somer sagt i prosessen som en velment holdning fra biskopenes side om ikke Œopptre truende mot kirkefellesskapet, men se sin oppgave som samlende/favnende.I frykt for at tydelig tale om reelle konsekvenser kunne virke truende, har mani stedet understreket viktigheten av samhold og Œpen kirke(favn). Men dennekirkelige ÓsnillismenÓ har gravd et stadig dypere spor i prosessen somoverstyrer videre handlingsalternativer. NŒ mŒ vi opp av dette sporet ogfaktisk vŒge Œ utfordre de konservative biskopene til Œ bruke nye ord ikommende innstillinger til bispem¿ter og kirkem¿ter, nemlig at det vil fŒradikale og dramatiske konsekvenser om de liberale nŒ presser igjennom enendring i praksis. Om ikke kirkens ledelse med biskopene i spissen kommer oppav det sporet og lar denne ÓsannhetenÓ falle tror jeg enhver forutsetning for Œlykkes i bekjennelseskampen innenfor Dnker borte. En slik form for ÓfredsommelighetÓ er i virkeligheten et utrykk forkirkelig anarki.

 

Konsensus

KirkenesVerdensrŒd (KV) har gjord vedtak i sin sentralkomitŽ om en ny strategi forbeslutninger ved deres generalforsamlinger. Av s¾rlig hensyn til de ortodokse medlemmenei KV har man ¿nsket Œ gŒ bort fra en demokratimodell der uttalelser og vedtakfattes ved flertalls og mindretalls uttalelser. PŒ denne mŒten vil man bl.a.unngŒ at mindretall Óoverkj¿resÓ av flertallsbeslutninger, og det gir et bedreuttrykk for arbeidet med enhet mellom medlemskirkene. Det er en mindreendringseffektiv, men langt mer kirkelig legitim mŒte Œ tenke pŒ nŒr man istedet vektlegger konsensus som grunnlag for uttalelser og vedtak som gŒr pŒkirkelig l¾re og liv.

   Det som har skjedd i KV b¿r sŒavgjort stŒ som modell for KM i Dnk. Dette ville ogsŒ v¾re i den lutherske bekjennelsensŒnd som sterkt vektlegger konsensus, nŒr det i Confessio Augustana art. I stresses:ÓEcclesiae magno consensu apud nos docent[10]

   Om de konservative biskopene hadde maktet Œ fŒ gjennomslagfor konsensus tankegangen ville vi ha tatt et viktig skritt i riktig retning. Detville v¾rt en annen begrunnelse enn bare Œ henvise til status quo. Konsensus-prinsippet er riktignok ikke et teologisknormativt prinsipp, men utgj¿r likevel en minimumsgaranti for at kirken ikkeforetar endringer som setter kirkefellesskapet i fare. Et slikt konsensus-prinsippkan i dagens aktuelle situasjon bli den n¿dvendige hindringen som trengs for Œgi kirken tid til Œ arbeide frem en ny apostolisk ekklesiologi. En nykirkeforstŒelse mŒ uansett komme i forbindelse med l¿srivelse fra staten. NŒrikke kongen lenger gir kirken legitimitet i samfunnet, hvilket har v¾rt enekklesiologisk problematisk legitimitet, mŒ kirken s¿ke den tilbake i siner¿tter. En kirkeforstŒelse som bl.a. kirkeminister Trond Giske gj¿r seg tiltalsmann for er en kirke som mangler bŒde kristelig, kirkelig, bibelsk ogteologisk legitimitet og integritet. En l¿srivelse fra staten mŒ inneb¾re en ny forankring av Dnk sin identitet i etst¿rre ¿kumene.

 

Et st¿rre ¿kumene

Uansett hvordan vi lykkes medkampen for Œ bevare status quo oginnf¿re konsensus-prinsippet i KM, mŒ videre arbeid for fortsatt vigslettjeneste i Dnk gŒ gjennom et ¿kumenisk prosjekt der apostolisk kristendom s¿kersammen i fellesskap og b¿nn. Gjennom offisiell ¿kumenisk kontakt kan tjenestefrigj¿res i Dnk der tilsynslinjer og communion f¿lger ekklesiologiske prinsipper om apostolisitet ogkatolisitet.

   Norsk tradisjonell etter-reformatorisk kirkekontekstkan ikke alene danne utgangspunktet for en ny ekklesiologisk plattform for Dnk.Et lavkirkelig kirkesyn og frikirkelig l¿sdrift kan ikke v¾re byggesteiner i nykirkeordning og kirkerett. Det er s¾rlig to forutsetninger vi mŒ fri oss fra.Den ene er den vulg¾re utgaven folkekirketanken der kirken blir sett pŒ som enfunksjon av samfunnet, religio civilis.Pave Benedikt XVI betegner dette protestantiske kirkesynet som finnes i s¾rliggrad pŒ satskirkelig reformatorisk mark med ordene: ÓSo ist derProtestantismus weithin zu einem Kulturbegriff geworden: Man wei§ sich immernoch irgendwie als protestantisch, auch wenn man damit keine GlaubensŸberzeugungmehr verbindet[11]Denne protestantiske kirken er blitt en sekularisert kirke. Kirkebegrepet erderfor mer og mer omdannet til et kulturbegrep enn et uttrykk for en genuinkristen tro.

   Den andre forutsetningen vi mŒ fri oss fra er detkirkesynet der kirken blir sett pŒ som et stillas, et vennesamfunn, ensammenkomst av troende, frukten av nden og lignende. Det er riktig at kirkener et verk av Den Hellige nd, men Kirken er ikke bare frukten, Hun er samtidigtegn og instrument for den treenige Guds verk. Det er gjennom Kirken Gudskaper sitt folk, derfor kan man ikke l¿srive nden fra Kirken. Etspiritualistisk kirkesyn kan ikke tŒle pŒkjenningene av apostolisk oppgj¿r medheresi, ganske enkelt fordi det mangler en struktur som forplikter fellesskapet.Da blir det bare celledeling pŒ celledeling ettersom uenighet oppstŒr. Imedisinen omtales ukontrollert celledeling med betegnelsen cancer. NŒr den fŒrbre seg ut heter det, cancer med metastase.

   I et st¿rre ¿kumene mŒ vi tenke kontinuitet. I dennekontinuiteten utgj¿r den apostoliske suksesjonen et viktig tegn. PŒ lutherskhold er det ulike holdninger til tanken omkring apostolisk embetssuksesjon ogbetydningen av den, men personlig tror jeg det er avgj¿rende at vi i Dnk fŒrtilbake den kontinuiteten som apostolisk suksesjon representerer. Det vil giekklesiologisk legitimitet som kirke og en fornyet forpliktelse pŒ apostoliskl¾resuksesjon. Jeg tror nemlig at apostolisk embetssuksesjon og apostoliskl¾resuksesjon i det lange l¿p gjensidig forutsetter hverandre, selv om de aldrialene gir noen endelig garanti for kirkelig ortodoksi.

 

Bisp ogmotbisp i status confessionis

Om ikke statusquo og konsensus linjen klarer Œ sette en forel¿pig stopper for KM, er det ingenvei utenom en umiddelbar konfrontasjon. Hvor radikalt biskopene mŒ tenke i enslik skismatisk situasjon er ikke noen lystig forestilling. Vi rygger alletilbake for slike handlinger og deres konsekvenser. Men det krever sant Œndeligmot Œ ta de konsekvensene som jeg da vil skissere slik; Dersom KM velger Œlikestille de to synene stŒr vi i den situasjonen der de konservative biskopenemŒ gj¿re det klart at dette vedtaket deler Dnk – ikke bare Œndelig, menfysisk/organisatorisk – i to. Bispem¿tet deles i to og kan ikke lengersamles som ett bispem¿te. KirkerŒdet deles i to og kan ikke lenger opptre pŒvegne av den delte kirken, kirkedepartementet mŒ fŒ klar beskjed om hvilkenkirkerett som gjelder for utnevnelser av biskoper til vŒr (nye) kirke, og atandre utnevnelser enn det som kirken legger grunnlaget for ikke vil bliakseptert. VŒre konservative biskoper b¿r gi rom for prester og menigheter iandre bisped¿mmer om Œ komme inn under deres tilsyn, og det blir overhode ikketale om gudstjeneste- og nattverdfellesskap med de som har f¿rt vrangl¾ren inni kirken. PŒ denne mŒten mŒ de konservative biskopene etablere en ny kirkerett,ikke gjennom ryddige prosesser med kirkelov og tjenesteordninger, men gjennomhandlinger som har st¿tte i bibelsk og apostolisk kirkerett (cf. 2Joh. 9-11;Tit.3,10f m.fl.)

   Et slikt scenario kan vivanskelig forestille oss uten et voldsomt kirkelig og politisk spetakkel, sommed stor sannsynlighet vil medf¿re det reneste kaos i kirken pŒ kort sikt.Ingen mŒ tro at den egentlige oppvasken vil bli enkel, men KM mŒ presenteresfor slike konsekvenser f¿r de vŒger Œ gj¿re vedtak om endringer.

    presentere slike konsekvenserfor KM er ikke uttrykk for trusler eller manipulering, men uttrykk for at mantar de apostoliske formaninger i Skriften pŒ alvor nŒr det gjelder sp¿rsmŒletom fellesskap med de som gjennomf¿rer heresi i kirken.

   I VŒrt Land 16. februar uttalerbiskop Odd Bondevik at det vil v¾re vanskelig Œ v¾re biskop i Dnk, dersom KMgj¿r et skjebnesvangert vedtak. Slike signaler trenger Dnk nŒ flere av fra debiskopene som fastholder kirkens apostoliske syn i den aktuelle saken. NŒr Žnbiskop har vŒget Œ si det, b¿r de andre f¿lge etter.

 

Avslutning

Kirken mŒ kalles til omvendelse. Om L¾renemnda utgj¿r enendring og kall til den snuoperasjonen som mŒ komme vet jeg ikke i dag. I denneartikkelen har jeg pekt pŒ noen spor vi mŒ ut av, og hva som mŒ v¾rebyggesteiner i en videre strategi. Dnk kirkes fremtid er viktig for det norskefolk og for Guds rike i Norge. Derfor er mange av oss fortsatt i vigsledestillinger i Dnk. Vi settes nŒ pŒ pr¿ve der det er lett Œ trŒ feil, og hvorkirkejussen fort kan sette oss ut av spill om ikke denne veien blir en fellesvei for kirken vŒr, eller i hvert fall den delen som vil bekjenne apostoliskkristendom. (For ¿vrig, noen annen kristendom finnes ikke!) NŒ mŒ vi gibiskopene noe tid og gode rŒd til Œ vinne frem til klarhet om den veien de skalpeke ut for oss. Kanskje kan deres bidrag i L¾renemnda v¾re tuen som velter detstore lasset, eller for Œ si det med overskriften – utgj¿re etvendepunkt.

 



[1] Uttalelsefra Den norske kirkes l¾renemnd i sak reist av M¿re biskop

[2]¯stereng, Dag ¯ivind ÓEr da Kristus blitt delt?Ó(1Kor.1,13) Status og konsekvenser etter L¾renemndas uttalelse omSkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken. Foredragved FBB-Bj¿rgvin sitt m¿te 27.01.06 (www.fbb.nu)

[3] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 125– Merknad fra nemndmedlemmene Austad, Bergem, Bondevik, Baasland, G.Hages¾ther, O. D. Hages¾ther, Kvarme, Sandvik, Skjevesland og dna

[4] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 135

[5] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 125

[6] Pressemeldingfra K¿hn. Om uttalelsen fra Den norske kirkes l¾renemnd 20. januar 2006. (Kirken.no/hamar)

[7] Dette syneter ogsŒ representert av f¿rsteamanuensis Knut AlfsvŒg ved Misjonsh¿gskulen iStavanger. Han fremholdt i et foredrag ved Fjellhaug Skoler 15. februarf¿lgende synspunkt: Appell til KM om ingen endring. Dette ser AlfsvŒg som f¿rste skritt i en framtidigstrategi. (cf. Dagen 16. februar 2006)

[8] L¾renemnda -Uttalelse fra Den norske kirkes l¾renemnd i"Tunsberg-saken", s. 54

[9] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 126f

[10] DieBekenntnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirche, s. 50; IKonkordieboken (M¾land red.) oversettes det latinske med f¿lgende ord: ÓVŒremenigheter l¾rer samstemmigÓ s. 28. Denne samstemmigheten (konsensus) gjelderfor hele CA.

[11] Ratzinger,Josef og Pera, Marcello Ohne WurzelnSankt Ulrich Verlag 2004, s. 127f Sitatet fra pave Benedikt XVI kan oversettesslik: ÓSliker protestantismen langt pŒ vei blitt et kulturbegrep: Man vurderer segfremdeles pŒ en eller annen mŒte som protestantisk, selv om man ikke lengerforbinder noen bestemt trosoverbevisning med den[11]