Er da Kristus blitt delt? (1Kor.1,13)

 

Status og konsekvenser etter L¾renemndas uttalelse omSkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken.

 

Av Dag ¯ivind ¯stereng

 

1. Innledning

Helt siden L¾renemnda fikk oppgavenfremmet av biskop Odd Bondevik om Œ se n¾rmere pŒ ÓSkriftforstŒelse ogskriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisakenÓ[1]har det ligget i nemndas sammensetning en innbakt l¾remessig pluralisme ogkonflikt som Œpenbart ville gi den im¿tesette uttalelsen et l¾remessig sprik. Atdette ville komme til Œ bli en delt uttalelse har ligget innenfor det som har v¾rt forventet avalle.

   Underveis har vi kunnet registrere at flere representativepersoner i kirken, med bl.a. Halvor Nordhaug i spissen, har gitt uttrykk for atderes eget syn pŒ den aktuelle saken n¾rmest har v¾rt parkert pŒ et sidespor ipŒvente av L¾renemnda sin uttalelse,[2]tilsynelatende klare til Œ gj¿re et sporskifte og adoptere L¾renemnda sin ŒndsŒ snart uttalelsen forelŒ. I en opphetet debatt har flere ventet pŒ enavklaring og muligheten til Œ proklamere at vi nŒ kan gŒ videre pŒ dettegrunnlaget som L¾renemnda har lagt. NŒ er det dette sporet vi mŒ f¿lge videre.Dette er det optimale vŒr kirke kan ÓsamlesÓ om i denne saken, og ingen inemnda har gjort veien videre umulig for to likestilte syn. Velbegrunnetteologisk uenighet vil man gjerne kalle dette. Slik var forventningene ogstemningen hos mange f¿r uttalelsenforelŒ.

   Sp¿rsmŒlet er om ikke disse som tenkte slik nŒ fŒr etproblem med Œ adoptere L¾renemnda sin Œnd, fordi den i vesentlig mindre gradenn forventet er ens. Det er faktisk noe hŒpefullt Œ registrere at splittelseni synet pŒ saken er langt mer tydelig i L¾renemnda sin uttalelse enn i noentidligere uttalelser. Slik jeg leser L¾renemnda sin uttalelse er det ikke taleom Žn uttalelse, men i de avgj¿rendesp¿rsmŒlene er det tale om to separateuttalelser som klart skiller seg fra hverandre.

   Samtidig ser vi allerede at de som feirer uttalelsen ogviser spontan glede over den er de liberale milj¿ene i kirken og det politiskeliv som her finner det bekreftet at kirken nŒ har to likestilte syn i dette sp¿rsmŒlet. Det er dette inntrykket somnŒ avleirer seg. Kirken har to likestilte syn. Det hjelper lite at halveL¾renemnda skriver helt til slutt i uttalelsen: ÓSŒ viktig det enn erat en i den offentlige debatt viser respekt for hverandres synspunkter, betyrikke det at alle syn skal betraktes som likestilte[3]

   Det er de liberale milj¿ene som ser pŒ uttalelsen somen delseier og de er klare til Œ gŒ ett og flere skritt videre mot nyeordninger og ny praksis i Den norske kirke. Det gjelder bŒde ansettelser ogliturgiske ordninger for homofile par.

   Derfor er det grunnlag for Œ si at L¾renemnda har gittoss en mer tydelig splittet kirke, der splittelsen ikke blir feid under teppepŒ en diplomatisk og kirkepolitisk mŒte, slik vi ofte har opplevd dettideligere. NŒ vŒger faktisk bŒde biskop Hages¾ther og Skjevesland Œ stillesp¿rsmŒlet om kirken tŒler denne spenningen i l¾ren, og Hages¾ther har presisertdet han ogsŒ har sagt i selve uttalelsen fra L¾renemnda, sitat: ÓJeg kanikke se hvordan to uforenlige syn kan v¾re retningsgivende for l¾re, ordningerog liturgi. En l¾renemnd som er delt n¿yaktig pŒ midten, gir ikke grunnlag forŒ endre en inntil nŒ sammenhengende kirkelig praksis[4]

   Med andre ord; personer som har ventet pŒ en fellesplattform som gir dem kirkelig legitimitet for Œ gŒ videre mer eller mindre uanfektetav de to syn, har etter min oppfatning ikke fŒtt det de har ¿nsket seg. Detteer nemlig ikke L¾renemnda sin Œnd, og det er i seg selv sv¾rt positivt. Detbetyr nemlig at L¾renemnda ikke tilsl¿rer den faktiske uenigheten og alvoret isaken.

   Samtidig er det tonen av brobygging mellom de tosynene som blir slŒtt sterkt an av bl.a. kirkerŒdslederen Tor Bjarne Bore ogkirkerŒdsdirekt¿ren Erling Pettersen. NŒ mŒ vi ha en ny aksept for to syn. Og iselve dokumentet stiller en samlet L¾renemnd seg bak en nedtoning av depraktiske konsekvensene etter at saken er blitt presisert som uforenlige syn,(cf. avsnittet Konsekvenser s. 125f)

   Realitetene er derfor ganske s¿rgelige. For f¿rstegang har vi nŒ et biskoppelig flertall for Œ endre kirkens syn og praksis ihomofilisp¿rsmŒlet. Det i seg selv sier nok langt mer om kursen videre ennordlyden til den konservative delen av L¾renemnda sin uttalelse. Og disse liberalebiskopene vil selvsagt la seg h¿re i den videre prosessen, uavhengig av hva vŒrbiskop og nŒ et stadig krympende mindretall i de ¿verste rekker i kirken mŒttesi i motsatt lei. Kursen videre er tydelig for oss alle, den ruller nŒ fremoverved hjelp av egen tyngde. Det gŒr nŒ ogsŒ mot en ny praksis. Sp¿rsmŒlet er ikkeom, men snarere nŒr og hvordan en slik ny praksis vil bli gjennomf¿rt.

   Fra K¿hn kunne vi lese alt samme dagen som L¾renemndagav sin uttalelse at hun var sv¾rt glad, og at hun nŒ sŒ frem til at det blefortgang i prosessen mot nye ordninger.[5]Hun og hennes likesinnede er allerede godt i gang med Œ ta nye skritt pŒ denveien. Og jeg tror heller ikke vi kan forvente sŒ mye lojalitet fra en somtideligere har vist sv¾rt liten lojalitet i dette sp¿rsmŒlet den gang kirkenformelt sett hadde ett syn pŒ saken.

 

Min spenning til uttalelsen fraL¾renemnda har i fremste rekke v¾rt knyttet til andre ting enn den etiske ogteologiske argumentasjonen for eller mot det ene eller det andre synet. I sinteologiske dr¿fting har jeg lyst til Œ gi de konservative i L¾renemnda storhonn¿r for godt og omfattende teologisk arbeid. Det gir ny innsikt og teologiskgod ballast Œ lese det de skriver.

   Likevel var min spenning ikke knyttet til dennedr¿ftingen, men heller pŒ hvor deltuttalelsen ville bli. Ville Žn eller flere i nemnda vektlegge saken slik iselve uttalelsen at den fikk karakter av Œ v¾re et bekjennelsessp¿rsmŒl? Med andre ord; ville noen vekte saken med en slik konsekvensat den i neste omgang kunne skape en kirkerett med rom og frihet til Œ eksistere med en ortodokspraksis under ortodokst tilsyn og medlegalt kirkerettslig brudd med dem som fremmer den nye l¾ren i kirken? Kunne vivŒge Œ hŒpe pŒ at noen l¿ftet saken inn pŒ et slikt nivŒ at det i etterkant varkirkerettslig mulig Œ skape et rom der det ikke er tale om communion med eller tilsyn fra noen som setter vrangl¾ren ut i tale og praksis?

   Forventningene til at sŒ ville skje har ikke v¾rtstore, mer naiv er jeg ikke, men like fullt har det v¾rt min b¿nn og mitt hŒpat sŒ mŒtte skje. Uten at saken fŒr den rette karakteren og tyngden av Œ v¾reet bekjennelsessp¿rsmŒl er det for sŒvidt mindre interessant hvordan de konservative skriftmessig argumenterer forsitt syn. Om ikke dette fŒr bekjennelsesmessige konsekvenser er Skriften likevelgjort irrelevant av dem som skulle fremme Skriftens autoritet i kirken.

   NŒ ble det slik i L¾renemnda at de helt i begynnelsenav arbeidet definerte vekk sp¿rsmŒlet om kirkelige og politiske konsekvenser.[6]Slik ville de unngŒ Œ ta stilling til et eventuelt kirkebrudd som konsekvens.Men i det vesle avsnittet mot slutten peker de likevel pŒ noen konsekvenser derde bl.a. sier: ÓL¾renemnda vil framheve det legitime ved at kirken pŒpraktiske premisser kan la v¾re Œ trekke dramatiske konsekvenser ved en slikvegring mot gudstjenestefellesskap. Det b¿r v¾re romslighet i kirken til Œ tŒleat enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv derkirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring[7]Dette rammer oss kraftig. Her sies det at hele konsekvens- problemet flyttesover fra et felleskirkelig ansvar til den enkelte prest sin subjektivesamvittighet. PŒ den mŒten er det vi som tenker langs slike linjer som brudd pŒgudstjenestefellesskapet som fremstŒr som ÓproblemetÓ, og vi blir sittendeigjen med svarteper. Her mŒ vi protestere. Det l¾renemnda sier her er noe iretning av: ÓDet b¿r nok v¾re rom for dere, selv om vi ikke likerdere

 

Jeg kan ikke se at noen i nemnda trekkerdet avgj¿rende bekjennelsesmessige skille helt ut, men den konservativehalvparten legger seg likevel tett pŒ en slik konklusjon nŒr de samlet sier: ÓIdag er det i hovedsak to uforenlige syn i kirken i denne saken[8]De gŒr sŒ langt som Œ si at synene er uforenlige. Dette er det n¾rmeste vi kommer en slikgrensedragning. Det er i hvert fall nummeret f¿r de kniper til og setter hardtmot hardt. Men en rekke andre steder understrekes det samtidig at dette ikken¿dvendigvis setter fellesskapet i fare. Det gudstjenestelige fellesskapetbeh¿ver ikke Œ rammes. Jeg synes med dette at selve alvoret i saken er etuavklart sp¿rsmŒl i L¾renemnda sin uttalelse, og derfor er ogsŒ detteuttalelsens svakeste punkt. Her b¾rer de konservative sitt st¿rste ansvar. MennŒr de sier at synene er uforenlige og at fellesskapet ikke beh¿ver Œ rammes, ligger det – om vi skal tolke dempositivt – et signal om at gudstjenestefellesskapet kan komme til Œ bli rammet, dersom de liberale pressergjennom sitt syn i praksis. Med andre ord, da, og f¿rst da er dette blitt et bekjennelsessp¿rsmŒl. Jeg frykter at de ikke vilkomme til Œ si det da heller.

 

Biskop Hages¾ther har gitt ossf¿lgende formaning: ÓI dagene som kommer, befinner vi oss fortsatt pŒsamtale- og dr¿ftingsplanet. NŒ er det tid for studier og moden samtale, medb¿nn til Gud om veiledning

   Det er sŒ avgjort sant at tiden er inne for samtale ogdr¿fting, men ikke lenger en samtale og dr¿fting om teologien og etikken ihomofilisp¿rsmŒlet. Den samtalen mŒ sies Œ v¾re forel¿pig ferdigdr¿ftet ogbehandlet nŒ. Samtalen om homofili fŒr vi sende tilbake til det rom i kirkenhvor den samtalen h¿rer hjemme, i sjelesorgens rom, skriftemŒlets rom, denkirkelige undervisningens og veiledningens rom. Det vi nŒ mŒ samtale om ogdr¿fte med stor tyngde er hvordan vi kan sikre at kirken kan gŒ videre med etl¾remessig vern, der vrangl¾ren i dette sp¿rsmŒlet ordningsmessig setteseffektivt ut av spill. Hvordan kan vi fŒ skapt det rommet kirkerettslig og organisatorisk, og gj¿re dette rommet – ikke bare til etpermanent tilfluktsrom i kirkens underetasje, men til kirkens egentlige rom ikor og skip? Det rommet kan bare skapes ved en kombinasjon av bekjennelse i ordog i handling.

 

Det jeg ¿nsker Œ vie videreoppmerksomhet nŒ er derfor en begrunnelse for hvorfor jeg mener dettesp¿rsmŒlet har bekjennelseskarakter, oghvilke konsekvenser jeg personligmŒ trekke av dette synet. Jeg vil levere en begrunnelse for hvorfor vi medtyngde og med rette mŒ kalle situasjonen vi nŒ stŒr oppe i for statuconfessionis.

 

2. Hva begrunner enbekjennelsessituasjon?

2.1 Ortodoksi, heterodoksi,heresi

Sp¿rsmŒlet som vi mŒ reise ersp¿rsmŒlet etter en begrunnelse for hva som kvalifiserer for Œ dra grenselinjenmellom ortodoksi og heresi, mellom rett l¾re og kjetteri. Det finnes opplagt engrense for hva kirken kan leve med. Men det er samtidig et mellomrom mellomdisse to begrepene som vi mŒ ta hensyn til. Mellom begrepet ortodoksi og heresimŒ vi alltid ta h¿yde for at det i kirken vil v¾re personer som tolker Skriftenforskjellig og har ulik teologisk aksentuering, uten at vi dermed omtaler deressyn som kirkesplittende vrangl¾re. Vi mŒ i stedet bruke ordet heterodokse om disse. De l¾rer fremmed, i strid med Skriften ogkirkens bekjennelse, men deres avvik er ikke av en slik karakter at det setterdem utenfor fellesskapet. De vil ideelt sett stŒ under et kirkelig tilsyn somgir det n¿dvendige bibelske korrektiv, og deres l¾re vil mangle kirkeliglegitimitet.

   La meg ta et konkret eksempel. Et n¾rliggende eksempelpŒ et heterodokst synspunkt er for meg med misjonssambandsbakgrunn sp¿rsmŒletom fri nattverd, slik dette er begrunneti l¾ren om det alminnelige prested¿mmet. Jeg mener det er en direkte misbruk avmeningen i det Peter skriver om kirken som et kongelig presteskap og i stridmed den apostoliske orden som ligger i Bibelen og i kirkens felles forstŒelseav forvaltingen av sakramentene, og ogsŒ i direkte strid med vŒre lutherskebekjennelsesskrifter i Confessio Augustana. Det er ekklesiologisk heterodoksi somer verd Œ ta alvorlig, men ikke heresi som setter avgj¿rende grenser forŒndelig fellesskap. Like fullt er det etter min vurdering et alvorlig avvik.Det finnes en rekke slike eksempler pŒ heterodoksi i vŒr kirke, og i allekirkesamfunn.

   Men tilbake til det prinsipielle sp¿rsmŒlet; nŒr truerheterodoksien kirken pŒ en slik mŒte at heterodoksi blir heresi? Heterodoksivil nemlig alltid aspirere til Œ bli til heresi om ikke kirken f¿rer et n¿ye tilsynmed den. Hva tŒler kirken av ulike l¾remessige synspunkter, ortodokse ogheterodokse, f¿r dette setter kirkens enhet og fellesskap pŒ spill?

   Heresi er en sŒ alvorlig anklage at den ikke b¿rfremsettes uten solid grunnlag. For kirken har helt fra f¿rste stund og tilalle tider tŒlt en teologisk diskusjon, sancta conversationis, den hellige samtalen med Kristus og apostlene isentrum, (cf. apostelm¿tet i Jerusalem, Apg.15).

 

2.2 Statu confessionis

I et hav av teologisk litteratur erdet overraskende Œ se at sp¿rsmŒlet om hva som begrunner statu confessionis er sv¾rt lite behandlet. PŒ luthersk mark og iL¾renemnda ser vi at det er skriftprinsippet som hele tiden stresses som det avgj¿rende.Uttallige ganger understrekes det i L¾renemnda sin uttalelse at Skriften er¿verste norm i kirken. Dette synspunktet slutter jeg meg selvsagt til, men vilanfekte synspunktet som en fullt ut dekkende beskrivelse for et korrekt bildeav hvordan og nŒr en bekjennelsessituasjon oppstŒr i kirken.

   Ser vi kirkehistorisk pŒ dette, kan det se ut som omen bekjennelsessituasjon ganske enkelt oppstŒr der gjensidig utelukkende synspunkter har stŒtt mot hverandre i de kristnegrunnsannhetene. Da har det v¾rt kirkensspontane livsytring, (for Œ lŒne et uttrykkfra L¿gstrup,) som har samlet fellesskapet til en bekjennelse. Med andre ord,der l¾resynspunktene har v¾rt gjensidig utelukkende som i de kristologiske stridene i oldkirken, eller il¾ren om rettferdiggj¿relse pŒ reformasjonstiden osv, har man kommet i enbekjennelsessituasjon. To gjensidig utelukkende syn skaper enbekjennelsessituasjon der kirken forstŒr at dette truer de kristnegrunnsannhetene.

   Ut fra en slik Œpen og sv¾rt generell definisjon av enbekjennelsessituasjon er vi ogsŒ i homofilisp¿rsmŒlet kommet i denneposisjonen, nettopp fordi vi stŒr overfor to gjensidig utelukkende synspunktersom r¿rer ved kristne grunnsannheter omkring sp¿rsmŒlet om synd og frelse frasynd, om Guds skapervilje, om ekteskapet osv.

   Ut fra denne Œpne og generelle definisjonen sierfaktisk de konservative i L¾renemnda selv indirekte at vi er i enbekjennelsessituasjon nŒr de sier: ÓI dag er det i hovedsak to uforenligesyn i kirken i denne saken.Ó Indirekte harde dermed sagt at vi stŒr i en situasjon der ikke begge syn kan vinne frem. Deer uforenlige og r¿rer ved grunnsannhetene.

   Men vi kan ikke slŒ oss til ro med en sŒ generell ogŒpen definisjon av hva som f¿rer oss inn i statu confessionis.

 

2.3 Adiaforon

I luthersk sammenheng er detn¾rliggende Œ gj¿re oppmerksom pŒ skillet mellom bekjennelsessp¿rsmŒl og adiaforasp¿rsmŒl. Adiaforasp¿rsmŒl h¿rer hjemme i kategorien der detmŒ rŒde frihet og Œpenhet for ulike oppfatninger, holdninger og praksis selv omde stŒr steilt mot hverandre. Den frihet finnes ikke i de saker som har bekjennelseskarakter.Det er opplagt at homofilisp¿rsmŒlet ikke h¿rer hjemme blant adiaforonsp¿rsmŒlene, nettopp fordi Skriften binder oss i l¾ren om dette. Konkordieformelengir frihet der Guds ord verken gir pŒbud eller forbud, da er det tale omadiaforon.[9]Det er derfor ikke frihet i sp¿rsmŒl der Skriften gir oss pŒbud eller forbud. Homofilisakener ikke et etisk sp¿rsmŒl der det blir opp til den kristne samvittighet ogalminnelige fornuft Œ avgj¿re om dette er rett eller galt. Her er vi bundet avSkriftens ord. Slik sett faller homofilisp¿rsmŒlet inn under kategorienbekjennelsessp¿rsmŒl, slik vŒre lutherske reformatorer definerte dette. Underhele dette resonnementet ligger det lutherske skriftprinsippet – solascriptura. Skriftprinsippet ville v¾rt mer ennnok tilstrekkelig for dem til Œ avgj¿re denne saken en gang for alle.

  Det er langs denne linjen de konservative i L¾renemndabeveger seg. De lar Skriftens klarhet og utvetydige ordlyd tvinge dem til Œholde fast pŒ kirkens l¾re. Det er bra, men ikke mer enn rett og rimelig Œforvente. At de dermed ikke ogsŒ klart drar konsekvensen ut og uttrykkelig sierat dette er et bekjennelsessp¿rsmŒl blir derfor uforstŒelig. Jeg opplever dettei realiteten som en svekkelse av skriftprinsippet nŒr de konservaktive sier: Ódetkan bli (minuthevelse) et problem hvis en opererer med tilrettelegginger, tilpasningerog anvendelser pŒ tekstene som strider mot skriftens Œpenbare mening[10]Dette er en sviktende retorikk. Det er ikke slik at det kan bli et problem, det er selve problemet! Her har jegproblemer med Œ ta innover meg nyanseringen i L¾renemnda.

 

2.4 Nytestamentliggrensedragning

Et stort og omfattende tema er hvaDet nye testamente (NT) har Œ si om grensedragningen mellom ortodoksi ogheresi. Det vil f¿re alt for vidt Œ gŒ inn pŒ dette i noen s¾rlig grad. Derforvil jeg kort nevne noen fŒ sentrale holdepunkter for hvordan NT selv drar dennegrensen.

   Det f¿rste og mest i¿ynefallende er kanskje Paulussine ord i Galaterbrevet der han bannlyser de som forkynner et annet evangelium,cf. Gal.1,8f. I denne forbindelse henviser Paulus til den hellige forpliktelsepŒ overleveringen fra Kristus selv, cf. Gal.1,11f. I evangeliebegrepet liggerher hele Kristi person, hans liv og hans verk, samt hele Jesu l¾re. Denne l¾reforpliktelsener absolutt og selv apostelen, ja selv englene skal pr¿ves pŒ denne.

   Det andre er Johannes som advarer sterkt mot den Œndsom nekter at Jesus er Kristus, Gud inkarnert, cf. 1Joh.4. Det er antikrist,sier han. Og Johannes, kj¾rlighetens apostel, er blant de som advarer motfellesskap med vrangl¾rere. Et slikt fellesskap gj¿r oss medskyldige i deresvillfarelse, cf. 2Joh, 9-11. OgsŒ Paulus bekrefter dette i sitt brev til Titusder han skriver i Titus 3,10f: ÓEn vrangl¾rer (heretiker) skal du avvise etter f¿rste og annen gangstilrettevisning. For du vet at et slikt menneske er pŒ avveier. Han synder ogf¿rer dom over seg selv

   En generell formaning fra Paulus i Romerbrevet 16,17er ogsŒ relevant Œ nevne der han skriver: ÓJeg formaner dere, br¿dre, til Œholde ¿ye med dem som skaper splittelse og f¿rer andre til fall ved Œ gŒ imotden l¾re dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjenerikke vŒr Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemŒterf¿rer de godtroende mennesker pŒ avveier

   OgsŒ apostelen Peter skriver i sine brev advarende ordmot vrangl¾re, der han for sŒ vidt ikke gj¿r forskjell pŒ vrangl¾re ogvrangl¾rere, cf. 2Pet.2,1ff.

   Jesus har ogsŒ en rekke utsagn som setter skille. IJoh.8, 31 sier Jesus: ÓDersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhetmine disipler.Ó Johannes 14,21: ÓDensom har mine bud og tar vare pŒ dem, han er den som elsker meg.Ó Det finnes en lang rekke slike steder somunderstreker disippelskapet som lydighet og avhengighet av Jesu ord. Og det erdet siste Jesus presiserer i det han overgir oppdraget til apostlene og kirkennŒr han sier: ÓÉ og l¾rer dem Œ holde / ta vare pŒ alt det som jeghar befalt dere.Ó (Matt.28,20)

   Hva kan vi trekke av konklusjoner ut av dette? Jo,dette at Skriften selv gir oss skriftprinsippet som grenseskille for sann ogfalsk l¾re. Skriftprinsippet er ikke en konstruksjon fra 1500-tallet ellermiddelalderen, det er bibelsk. Forpliktelsen er total pŒ evangeliet, Jesu l¾reog den apostoliske overleveringen slik dette er gitt oss i Skriften. Slikfinner vi kirken trofast samlet i den f¿rste tid omkring apostlenes l¾re (cf.Apg.2,42). Det er Skriften selv som stiller opp skriftprinsippet.

 

2.5 Apostolisitet, katolisitetog regula-teologien

Kampen mot heresi i ur- ogoldkirken fikk sitt fremste uttrykk i kampen omkring kanonsp¿rsmŒlet,trinitetsl¾ren og kristologien. Det er interessant Œ se hva som var det b¾rendei oldkirkens teologiske kamp. To kriterier var s¾rlig fremtredende, og fikksiden sitt nedslagsfelt i pneumatologienog ekklesiologien i Nikenum, nemligkirkens og l¾rens apostolisitetog katolisitet. Det som haddeapostolisk opphav og autoritet som apostolisk overlevering, skriftlig ogmuntlig, samt den tro som hadde stor utbredelse i kirken og var allmenn(katolsk) bar l¾remessig gyldighet. Men katolisiteten var ikke bare knyttet tilalminnelig geografisk utbredelse, det var ogsŒ et uttrykk for den teologiskehelhetstenkningen som preger oldkirken. Avdette ble kirkens katolisitet nedfelt i de latinske ordene, ubique, semperab omnibus (over alt, alltid ogav alle).[11] Den l¾revar katolsk som var over alt (geografisk), var bestandig (dvs. tidl¿s) og blebekjent av alle (¿kumenisk). Den kristne l¾re er universell i tid og rom.[12]Dette understreker kontinuitet og helheten i kirkens l¾re. Kom noe i konfliktmed apostolisiteten og katolisiteten stod kirken i en bekjennelsessituasjon.

 

PŒ et tidligere tidspunkt kom dettepŒ en s¾rlig mŒte til uttrykk i regula-teologien hos Irenaeus og Tertullian. Regula-teologien var en teologiskhelhetstenkning som tenkte katolsk, det vil si i samsvar med helheten iSkriften og den apostoliske overleveringen.

   Bengt HŠgglund understreker at det for Irenaeus stodom sannhetssp¿rsmŒlet i teologien, nŒrIrenaeus sammenfattet teologien som regula veritatis, sannhetens regel. Heretikerne er heretikere nettoppfordi de bryter med sannheten. De har selv oppdiktet sitt system og fors¿ker Œlese sine egne oppfatninger i Skriften, sitat HŠgglund.[13]Det latinske regula er det sammesom det greske kanon, og poengethos Irenaeus er at Skriften mŒ gjelde som kanon, regel, rettesnor forteologien. Det er en egen Skrift-hermeneutikk som skal v¾re det teologisketolkningsprinsipp. Og det er faktisk en falsk hermeneutikk Irenaeus anklager kjetterne for.

   Det er det samme vi kan anklage de liberale iL¾renemnda for ogsŒ. De bruker en falsk hermeneutikk som gj¿r det mulig for demŒ tolke Skriften dit de selv vil. Det erheresi if¿lge regula veritatis. Irenaeusblir derfor sv¾rt aktuell i m¿te med L¾renemnda, fordi det nettopp er frav¾retav en Skrift-hermeneutikk som fŒr kirken pŒ avveie.

   Tertullian kom dernest med regula fidei, trosregelen. Og sammen med regula-teologien hosIrenaeus uttrykker de den helhetstenkningen som sammenfatter hele teologien.Teologien er en konsistent l¾re som ikke lar seg dele opp, men utgj¿r et corpus. I en slik helhetstenkning vil det nok fremdelesv¾re tale om sentrum og periferi i teologien, slik L¾renemnda gj¿r et poeng utav, men enten noe h¿rer til sentrum eller til periferien sŒ er det like fullten del av corpus, og hele dette corpus mŒ forsvares mot heresi. Det er derfor innenforregula-teologien ikke mulig Œ l¿srive apostolisk etikk fra apostoliskdogmatikk. Teologien henger sammen i l¾re og liv.

 

2.6 Homofilisp¿rsmŒlet testet pŒkirkens trinitariske dogma

Anvender vi en regula-teologi pŒhomofilisp¿rsmŒlet, hvilket ogsŒ indirekte gj¿res i en viss grad av dekonservative i L¾renemnda i det de vektlegger et teologisk helhetssyn, kommervi til at homofilt samliv kommer i konflikt med alle de tre trosartiklene i dettrinitariske dogma.

   I forhold til artikkel 1 der vi bekjenner Gud Fader som skaper, kommer alle skapelsesteksteneinn i betraktning. OgsŒ Romerbrevet 1 h¿rer hjemme her i forhold til entolkning av homofilisp¿rsmŒlet. Det h¿rer hjemme i forhold til den naturligeteologi, den skapelsesorden som vi kan leseav naturen, og som disse tekstene understreker.[14]

   Biskop Odd Bondevik sa for om lag 10 Œr tilbake (underet bes¿k pŒ MF i min studietid) at han ikke trengte en eneste av Bibelenstekster som kritiserer homofilt samliv for Œ avgj¿re sp¿rsmŒlet. Det vartilstrekkelig med skapelsestekstene og de bibelske ordene om ekteskapet. Detter¿per en helhetstenkning som samsvarer med en Skrift-hermeneutikk pŒ linje medoldkirken og reformasjonen.[15]Artikkel 1 i vŒr bekjennelse har derfor relevans for homofilisp¿rsmŒlet i enregula-teologi.

 

Artikkel 2 i bekjennelsen rammer ogsŒ homofilisp¿rsmŒlet pŒ enindirekte mŒte. NŒr sp¿rsmŒlet reises om hvorfor Gud ble menneske i Jesus fraNasaret, sŒ er svaret; Gud ble sarks (gr.), kj¿tt, menneske for Œ ta pŒ seg vŒr synd og straff. Han tokstraffen for synden i kj¿det og hans korsd¿d er en manifestasjon av syndensalvor (menneskets falne natur) og Guds hellighet. Slik sett rammer ikkeartikkel 2 homofili pŒ en spesiell mŒte, men taler om Guds oppgj¿r med allsynd og Guds vei til frelse for allemennesker, alt kj¿d. Det skjer i oppgj¿r med synden i kj¿det. Inkarnasjonen ogKristi korsd¿d har derfor en dyp sammenheng med hamartologien (l¾ren om synden og det bibelske menneskesyn).

 

Artikkel 3 handler om det kristne livet, helliggj¿relsen og delaktighetenmed Kristus i nden. Det livet leves ikke i fred med den synd som Guds ndtaler mot. Guds barn drives av Guds nd (cf. Rom.8,14). En kristen homofil vilkjenne denne kampen som sv¾rt hard og kampfull, om han eller henne ikke blirfrigjort fra sin legning. Her har vi som kristne et kall til Œ stŒ sammen medvŒre homofile br¿dre og s¿stere i denne kampen. Men en kristen homofil ogkirken kan aldri slutte fred med det som Guds nd vitner imot, like lite somnoen av oss kan leve i synd og samtidig vandre et liv i nden.

   I 1Kor.6,9-11 og 1Tim.1,9-10 behandler Paulus homofilii sammenheng med lastekataloger der ulike synder nevnes. Det gj¿r athomofilisp¿rsmŒlet h¿rer hjemme i sp¿rsmŒlet om synd generelt (hamartologi) ogom de kristnes frelse og helliggj¿relse spesielt (soteriologi).

   NŒr de konservative i L¾renemnda understreker dennye lydighet og det ÓkorsÓ en homofil legning kan inneb¾re i Kristietterf¿lgelse, da viser de at de stŒr i denne felleskristne tradisjonen der detŒ vandre et hellig liv i Guds menighet forplikter pŒ en annen livsf¿rsel.[16]

 

Det jeg ville understreke med detteavsnittet er den helhetstenkningen somligger bak kirkens tradisjonelle syn. Den samsvarer med den helhetstenkningensom ogsŒ finnes i kirkens hoveddogme. Og nŒr det pŒ en slik tydelig mŒte kommeri konflikt med kirkens hoveddogme begrunner dette i neste omganghomofilisp¿rsmŒlet som et bekjennelsessp¿rsmŒl. Det rammes av kirkensbekjennelse.

  

2.7 Politisk press/tvang –martyria

Kallet til Œ lyde Gud mer ennmennesker (Apg.5,29) kunne v¾rt nevnt under nytestamentlig grensedragning, mendet passer bedre inn under det som er mitt neste og siste poeng i dennesammenheng, nemlig bekjennelsen overfor verden. I den f¿rste kristne tid varbekjennelsen en kamp for i det hele tatt Œ finne et fysisk livsrom underkraftige forf¿lgelser. Bekjennelsen var da martyria vis ‡ vis religi¿se og politiske makthavere.

   Bruk av religi¿s og politisk makt overfor kirken kanakutt sette kirken i en bekjennelsessituasjon. Slik var det mange ganger underbl.a. keiserkulten i ur- og oldkirken, slik var ogsŒ situasjonen som utgj¿rbakgrunnen for den Scmalkaldiske krig der keiserd¿mmet ville knuse lutherdommenved sverdet og f¿re de tilbake til katolisismen. Og slik var situasjonen iNorge under okkupasjonen under den 2. verdenskrig. Det var tale om en kristenbekjennelse vis ‡ vis ytre politisk maktmisbruk mot kirken.

   I dag er det vel ogsŒ mer enn legitimt Œ reisesp¿rsmŒlet om ikke l¾reutviklingen i kirken – og i s¾rdeleshet ihomofilisp¿rsmŒlet – er et uttrykk for et bevisst politisk maktovergrepder vi som kirke kommer i en bekjennelsessituasjon vis ‡ vis staten. NŒrpolitikere og selv statsrŒder[17]taler Œpent om Œ ville tvinge kirken og kristne organisasjoner ihomofilisp¿rsmŒlet, er dette Œpenbart en bekjennelsessituasjon. I en sliksituasjon er det biskopenes plikt Œ tale styresmaktene til rette, slik bl.a. AndreasAarflot forsiktig ansporet Œ gj¿re ved enkelte anledninger pŒ slutten av80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

   Biskopene b¾rer martyrskjorten for Œ vitne og bekjenneoverfor makten hvor kirken stŒr og hvilket livsrom vi krever i samfunnet. Detgj¿r ingen ting om bispeskjorten blir en r¿d klut for politiske myndigheter nŒrdet er n¿dvendig.

 

2.7 Kort oppsummering:

Sp¿rsmŒlet var; hva begrunner enbekjennelsessituasjon? De svar jeg har fors¿kt Œ skissere kan kort oppsummeresslik:

á         Det som kommer i strid med evangeliet

á         Det som kommer i strid med Skriftens samledevitnesbyrd (skriftprinsippet)

á         Det som kommer i strid med kirkens apostolisitet og katolisitet, slik dette er kommet til uttrykk i kirkens dogmer

á         Det som ikke kan kalles adiaforon ut fra Skriften

á         Det som i karakter gjensidig utelukker hverandre(sannhetssp¿rsmŒlet)

á         Der kirken blir tvunget av makthaverne til ulydighet

 

Har vi situasjoner der dissekriteriene blir ber¿rt er vi som kirke i en bekjennelsessituasjon der vi mŒtrekke grenser og sette vern om l¾ren.

   Som en kort kommentar til det jeg her har sagt, liggerdet i dette at jeg ikke er enig i den ÓSatis estÓ-reduksjonisme som er utbredt i liberalkirkelig lutherdom, og som ogsŒkommer til uttrykk i L¾renemnda sin uttalelse.[18]Det som er tilstrekkelig for sannenhet i kirken mŒ i Augustana artikkel VII leses ut fra sin sammenheng, derreformatorene i ¿vrig vil bygge videre pŒ det felles kristne grunnlag (detkatolske) som de hadde med den romersk-katolske kirke. De kommer ikke med noe nytt,men krever enhet om evangeliets l¾re og om sakramentsforvaltingen.[19]Det betyr ikke at det ikke kan v¾re andre kriterier som ogsŒ er viktige tilenhet og samhold i kirken. I et ¿kumenisk perspektiv mŒ vi ta inn over ossdette. Regula-teologien er ikke en reduksjons-teologi, men en helhets-teologi.

PŒ bakgrunn av det jeg har skissertsŒ langt er jeg villig til Œ si meg enig i Wolfhard Pannenberg nŒr han sier: ÓDesom vil presse kirken til Œ endre l¾renormen i dette sp¿rsmŒlet, mŒ forstŒ atde skyver kirken i retning av et skisma. Foren kirke som lar seg drive til Œ betrakte homoseksualitet som ikke-avvikendefra den bibelske normen, og som anerkjenner homoseksuelle parforhold pŒ liklinje med ekteskap, stŒr ikke lenger pŒ skriftgrunnlaget. Tvert om, den stŒr iopposisjon til Skriftens entydige vitnesbyrd. En kirke som tar et slikt skritthar dermed opph¿rt Œ v¾re en evangelisk kirke i den lutherske reformasjonenstradisjon.Ó[20]

 

3. Status og konsekvenser

NŒr det gjelder sp¿rsmŒlet omhomofilt samliv kan jeg ikke se det annerledes enn at dette sp¿rsmŒlet kommerpŒ kollisjonskurs med alle de ovennevnte kriteriene. Ikke minst kommer det idirekte konflikt med vŒr forstŒelse av evangeliet som syndenes forlatelse for JesuKristi skyld. Det er umulig Œ bruke evangeliet som tilsigelse av syndenesforlatelse, dersom ikke det som i Skriften erkl¾res som synd og strid pŒ Gudsvilje fastholdes som synd. L¾renemndas leder, Torleiv Austad, bekrefter i Dagen24. januar at det stŒr om uenigheten om selve evangeliet, og han presiserer detsom L¾renemnda vitterlig uttaler, nemlig at det er to uforenlige syn.

   Status er derfor en situasjon der vi mŒ bekjenne i ordden uenigheten som finnes. SŒ langt er L¾renemnda sin konservative uttalelse –slik jeg leser den – et tydelig nok uttrykk for en slik bekjennelse.

   NŒ understreker L¾renemnda det formelt sett riktige atde ikke er noe forvaltningsorgan som kan dra praktiske konsekvenser av denne splittelsen.Det er riktig, men det L¾renemnda kunne, burde og skulle gjort enda klarere varŒ presisere det absolutt umulige i Žnfelles vei der vrangl¾ren fikk ordningsmessige konsekvenser. NŒ har L¾renemndasatt d¿ren Œpen for Œ tilpasse seg den videre situasjonen gradvis. Her mŒ vitenke annerledes! Vi har ingen tid Œ miste med tanke pŒ Œ fŒ fulle rettigheterfor et alternativt tilsyn i brudd med heretiske biskoper og de i kirken som il¾re og praksis ut¿ver vrangl¾ren eller direkte og indirekte forsvarer denneutviklingen. Vi kaller vŒre konservative biskoper til Œ gŒ foran i et slikt bruddmed de konsekvenser det mŒtte fŒ for videre kirkeordning. Samtalen viderehandler om de forvaltningsmessige konsekvensene av L¾renemnda sin delteuttalelse, og kirkens ledelse mŒ gŒ ut og tydelig si at dette er en splittelsesom mŒ fŒ ordningsmessige konsekvenser fra topp til bunn i kirken. Vi snakker ikkelenger om Žn kirke, men om to kirker i Den norske kirke. Dersom dette ikkeskjer er Den norske kirke tapt som redskap for Guds rike i Norge.

   I Aftenposten 21. januar skriver Ingunn ¯kland en kommentarartikkelder hun sier: ÓDet er en st¿rre gŒte at tradisjonalistene i L¾renemnda nŒslutter seg til en harmonimodell. Utviklingen i kvinneprestsp¿rsmŒlet kan jovanskelig oppfattes som s¾rlig forbilledlig i den leiren, selv om knapt noen avdem er motstandere av kvinnelige prester i dag. Tradisjonalistene har bidratttil Œ berede grunnen for at deres eget syn vil lide en sakte, men sikker d¿d iDen norske kirke. De oppfatter kanskje at dette vil bli oppfattet som en edelform for selvoppofrelse. Mer presist kan man kalle det for resignasjon[21]

 

Jeg kan ikke lenger st¿tte meg tilen ren kongregasjonalistisk forstŒelse av kirken, fordi menighetene vil blivilkŒrlig prisgitt sitt lokale pastorale tilsyn. Her har vi allerede enalvorlig situasjon i kvinneprestsp¿rsmŒlet, men i homofilisp¿rsmŒlet vil kirkenbli fratatt sitt formelle l¾revern omkring synd og nŒde, det som gjelder selvefrelsen, og det kan jeg ikke leve med.

   Dersom bekjennelsesbevegelsen ikke makter Œ vinne fremmed de absolutte kravene om en ortodoks kirkeordning i Den norske kirke, vil vi ikke ha noe annet valgenn Œ trekke oss ut i det vi kaller menighetene til det samme oppbrudd som oss.Men et oppbrudd fra noe mŒ ogsŒ ha et alternativ, ikke f¿rst og fremst etalternativ for den enkelte av oss som ennŒ er prester i Den norske kirke, menet alternativ for menighetene. Det alternativet mŒ etableres. Her slutter jegmeg til biskop Hages¾thers ord om at det er tid for Ób¿nn til Gud omveiledning

4. Avslutning

Er da Kristus blitt delt? Slik sp¿rPaulus i 1Korinterbrev 1,13. StŒr kirken som Kristi legeme overfor et skisma?Det er vŒrt sp¿rsmŒl. Og konklusjonen er smertefull klar. Vi stŒr overfor touforenlige syn, det mŒ fŒ konsekvenser og det er langs denne aksen vi nŒ mŒarbeide. Andre arbeider langs en helt annen akse. Min konklusjon er at de somarbeider langs den andre aksen ikke bare er heterodokse, men er heretikere.

   Hvem er det vibekjenner for? Hvem er det vi kjemper for? Aller minst for oss selv og denumaken og personlige omkostningene dette inneb¾rer. Men vi bekjenner for vŒrehomofile br¿dre og s¿stre. Det er for dem vi bekjenner veien og sannheten. Vivil stŒ sammen med dem, kjempe deres kamp, slik vi alle trenger formaning ogoppmuntring i kampen mot synden som henger sŒ fast ved oss. At vŒre homofiles¿sken har en vanskelig livssituasjon mŒ vi ikke glemme nŒr vi taler om dette.Videre bekjenner vi for menighetenes skyld, for vŒre barn, barnebarns ogkommende generasjoners skyld. Vi bekjenner vŒr tro, fordi vi ikke kan noeannet. Det som hjertet er fullt av taler munnen. Vi skal frimodig heve vŒr r¿stsammen med Kristi kirke over hele jorden.



[1] Etter anmodning fra biskop Odd Bondevik i M¿re bisped¿mme ibrev av 20.08.02 vedtar Den norske kirkes l¾renemnd Œ realitetsbehandlesp¿rsmŒlet om skriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒhomofilisaken. Enstemmig vedtak fram¿tet i Den norske kirkes L¾renemnd 2. oktober. (kilde: Kirken.no.)

[2] cf. H.Nordhaug. Mens vi venter pŒ L¾renemnda, i: Luthersk kirketidende nr. 8/2005

[3] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 135

[4] Biskopens kommentar i samband med at l¾renemnda gjer offentleg sifrŒsegn 20.01.06. (Kirken.no/bjorgvin)

[5] Pressemelding. Om uttalelsen fra Den norske kirkesl¾renemnd 20. januar 2006. (Kirken.no/hamar)

[6] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 5 og 22

[7] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 126

[8] L¾renemnda -SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 125– Merknad fra nemndmedlemmene Austad, Bergem, Bondevik, Baasland, G.Hages¾ther, O. D. Hages¾ther, Kvarme, Sandvik, Skjevesland og dna

[9] M¾land(red.) Konkordieboken. Konkordieformelen Sol.Dec. art. X, s. 519

[10] L¾renemnda- SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 94

[11] cf. Pelikan, Jaroslav The emergenceof the Catholic Tradition (100-600) s. 332ff

[12] Op.cit. s.335f

[13] HŠgglund, B. Sanningens regel, s. 11

[14] Vil minneom C.K. Chesterton som i sin bok Hereticsanklager skeptikerne for heresi nŒr de er blinde for/ fornekter naturens ordenog nekter for den naturlige erkjennelse av Ódet gitteÓ (what is) og av Gud

[15] Se ogsŒL¾renemnda - SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒhomofilisaken, s. 37

[16] L¾renemnda- SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 96f

[17] cf. Dagen23. januar, der Karita Bekkemellem blir sitert for Πville bruke tvang

[18] L¾renemnda- SkriftforstŒelse og skriftbruk med s¾rlig henblikk pŒ homofilisaken, s. 122,126f

[19] cf. Braaten, C.E. Mother Church s. 88f

[20] Sitert fraMerton Stommen, Kirken og homoseksualitet – En vei videre, s. 99

[21] ¯kland,Ingunn. Aftenposten 21.01.06 – Kommentar ÓKunstig harmoniÓ