Er da Kristus blitt delt

Er da Kristus blitt delt? (1Kor.1,13)

Status og konsekvenser etter Lærenemndas uttalelse omSkriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken.

Av Dag Øivind Østereng

1. Innledning

Helt siden Lærenemnda fikk oppgavenfremmet av biskop Odd Bondevik om å se nærmere på ”Skriftforståelse ogskriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken”[1]har det ligget i nemndas sammensetning en innbakt læremessig pluralisme ogkonflikt som åpenbart ville gi den imøtesette uttalelsen et læremessig sprik. Atdette ville komme til å bli en delt uttalelse har ligget innenfor det som har vært forventet avalle.

Underveis har vi kunnet registrere at flere representativepersoner i kirken, med bl.a. Halvor Nordhaug i spissen, har gitt uttrykk for atderes eget syn på den aktuelle saken nærmest har vært parkert på et sidespor ipåvente av Lærenemnda sin uttalelse,[2]tilsynelatende klare til å gjøre et sporskifte og adoptere Lærenemnda sin åndså snart uttalelsen forelå. I en opphetet debatt har flere ventet på enavklaring og muligheten til å proklamere at vi nå kan gå videre på dettegrunnlaget som Lærenemnda har lagt. Nå er det dette sporet vi må følge videre.Dette er det optimale vår kirke kan ”samles” om i denne saken, og ingen inemnda har gjort veien videre umulig for to likestilte syn. Velbegrunnetteologisk uenighet vil man gjerne kalle dette. Slik var forventningene ogstemningen hos mange før uttalelsenforelå.

Spørsmålet er om ikke disse som tenkte slik nå får etproblem med å adoptere Lærenemnda sin ånd, fordi den i vesentlig mindre gradenn forventet er ens. Det er faktisk noe håpefullt å registrere at splittelseni synet på saken er langt mer tydelig i Lærenemnda sin uttalelse enn i noentidligere uttalelser. Slik jeg leser Lærenemnda sin uttalelse er det ikke taleom én uttalelse, men i de avgjørendespørsmålene er det tale om to separateuttalelser som klart skiller seg fra hverandre.

Samtidig ser vi allerede at de som feirer uttalelsen ogviser spontan glede over den er de liberale miljøene i kirken og det politiskeliv som her finner det bekreftet at kirken nå har to likestilte syn i dette spørsmålet. Det er dette inntrykket somnå avleirer seg. Kirken har to likestilte syn. Det hjelper lite at halveLærenemnda skriver helt til slutt i uttalelsen: ”Så viktig det enn erat en i den offentlige debatt viser respekt for hverandres synspunkter, betyrikke det at alle syn skal betraktes som likestilte.”[3]

Det er de liberale miljøene som ser på uttalelsen somen delseier og de er klare til å gå ett og flere skritt videre mot nyeordninger og ny praksis i Den norske kirke. Det gjelder både ansettelser ogliturgiske ordninger for homofile par.

Derfor er det grunnlag for å si at Lærenemnda har gittoss en mer tydelig splittet kirke, der splittelsen ikke blir feid under teppepå en diplomatisk og kirkepolitisk måte, slik vi ofte har opplevd dettideligere. Nå våger faktisk både biskop Hagesæther og Skjevesland å stillespørsmålet om kirken tåler denne spenningen i læren, og Hagesæther har presisertdet han også har sagt i selve uttalelsen fra Lærenemnda, sitat: ”Jeg kanikke se hvordan to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordningerog liturgi. En lærenemnd som er delt nøyaktig på midten, gir ikke grunnlag forå endre en inntil nå sammenhengende kirkelig praksis.”[4]

Med andre ord; personer som har ventet på en fellesplattform som gir dem kirkelig legitimitet for å gå videre mer eller mindre uanfektetav de to syn, har etter min oppfatning ikke fått det de har ønsket seg. Detteer nemlig ikke Lærenemnda sin ånd, og det er i seg selv svært positivt. Detbetyr nemlig at Lærenemnda ikke tilslører den faktiske uenigheten og alvoret isaken.

Samtidig er det tonen av brobygging mellom de tosynene som blir slått sterkt an av bl.a. kirkerådslederen Tor Bjarne Bore ogkirkerådsdirektøren Erling Pettersen. Nå må vi ha en ny aksept for to syn. Og iselve dokumentet stiller en samlet Lærenemnd seg bak en nedtoning av depraktiske konsekvensene etter at saken er blitt presisert som uforenlige syn,(cf. avsnittet Konsekvenser s. 125f)

Realitetene er derfor ganske sørgelige. For førstegang har vi nå et biskoppelig flertall for å endre kirkens syn og praksis ihomofilispørsmålet. Det i seg selv sier nok langt mer om kursen videre ennordlyden til den konservative delen av Lærenemnda sin uttalelse. Og disse liberalebiskopene vil selvsagt la seg høre i den videre prosessen, uavhengig av hva vårbiskop og nå et stadig krympende mindretall i de øverste rekker i kirken måttesi i motsatt lei. Kursen videre er tydelig for oss alle, den ruller nå fremoverved hjelp av egen tyngde. Det går nå også mot en ny praksis. Spørsmålet er ikkeom, men snarere når og hvordan en slik ny praksis vil bli gjennomført.

Fra Køhn kunne vi lese alt samme dagen som Lærenemndagav sin uttalelse at hun var svært glad, og at hun nå så frem til at det blefortgang i prosessen mot nye ordninger.[5]Hun og hennes likesinnede er allerede godt i gang med å ta nye skritt på denveien. Og jeg tror heller ikke vi kan forvente så mye lojalitet fra en somtideligere har vist svært liten lojalitet i dette spørsmålet den gang kirkenformelt sett hadde ett syn på saken.

Min spenning til uttalelsen fraLærenemnda har i fremste rekke vært knyttet til andre ting enn den etiske ogteologiske argumentasjonen for eller mot det ene eller det andre synet. I sinteologiske drøfting har jeg lyst til å gi de konservative i Lærenemnda storhonnør for godt og omfattende teologisk arbeid. Det gir ny innsikt og teologiskgod ballast å lese det de skriver.

Likevel var min spenning ikke knyttet til dennedrøftingen, men heller på hvor deltuttalelsen ville bli. Ville én eller flere i nemnda vektlegge saken slik iselve uttalelsen at den fikk karakter av å være et bekjennelsesspørsmål? Med andre ord; ville noen vekte saken med en slik konsekvensat den i neste omgang kunne skape en kirkerett med rom og frihet til å eksistere med en ortodokspraksis under ortodokst tilsyn og medlegalt kirkerettslig brudd med dem som fremmer den nye læren i kirken? Kunne vivåge å håpe på at noen løftet saken inn på et slikt nivå at det i etterkant varkirkerettslig mulig å skape et rom der det ikke er tale om communion med eller tilsyn fra noen som setter vranglæren ut i tale og praksis?

Forventningene til at så ville skje har ikke værtstore, mer naiv er jeg ikke, men like fullt har det vært min bønn og mitt håpat så måtte skje. Uten at saken får den rette karakteren og tyngden av å væreet bekjennelsesspørsmål er det for såvidt mindre interessant hvordan de konservative skriftmessig argumenterer forsitt syn. Om ikke dette får bekjennelsesmessige konsekvenser er Skriften likevelgjort irrelevant av dem som skulle fremme Skriftens autoritet i kirken.

Nå ble det slik i Lærenemnda at de helt i begynnelsenav arbeidet definerte vekk spørsmålet om kirkelige og politiske konsekvenser.[6]Slik ville de unngå å ta stilling til et eventuelt kirkebrudd som konsekvens.Men i det vesle avsnittet mot slutten peker de likevel på noen konsekvenser derde bl.a. sier: ”Lærenemnda vil framheve det legitime ved at kirken påpraktiske premisser kan la være å trekke dramatiske konsekvenser ved en slikvegring mot gudstjenestefellesskap. Det bør være romslighet i kirken til å tåleat enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv derkirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring.”[7]Dette rammer oss kraftig. Her sies det at hele konsekvens- problemet flyttesover fra et felleskirkelig ansvar til den enkelte prest sin subjektivesamvittighet. På den måten er det vi som tenker langs slike linjer som brudd pågudstjenestefellesskapet som fremstår som ”problemet”, og vi blir sittendeigjen med svarteper. Her må vi protestere. Det lærenemnda sier her er noe iretning av: ”Det bør nok være rom for dere, selv om vi ikke likerdere.”

Jeg kan ikke se at noen i nemnda trekkerdet avgjørende bekjennelsesmessige skille helt ut, men den konservativehalvparten legger seg likevel tett på en slik konklusjon når de samlet sier: ”Idag er det i hovedsak to uforenlige syn i kirken i denne saken.”[8]De går så langt som å si at synene er uforenlige. Dette er det nærmeste vi kommer en slikgrensedragning. Det er i hvert fall nummeret før de kniper til og setter hardtmot hardt. Men en rekke andre steder understrekes det samtidig at dette ikkenødvendigvis setter fellesskapet i fare. Det gudstjenestelige fellesskapetbehøver ikke å rammes. Jeg synes med dette at selve alvoret i saken er etuavklart spørsmål i Lærenemnda sin uttalelse, og derfor er også detteuttalelsens svakeste punkt. Her bærer de konservative sitt største ansvar. Mennår de sier at synene er uforenlige og at fellesskapet ikke behøver å rammes, ligger det – om vi skal tolke dempositivt – et signal om at gudstjenestefellesskapet kan komme til å bli rammet, dersom de liberale pressergjennom sitt syn i praksis. Med andre ord, da, og først da er dette blitt et bekjennelsesspørsmål. Jeg frykter at de ikke vilkomme til å si det da heller.

Biskop Hagesæther har gitt ossfølgende formaning: ”I dagene som kommer, befinner vi oss fortsatt påsamtale- og drøftingsplanet. Nå er det tid for studier og moden samtale, medbønn til Gud om veiledning.”

Det er så avgjort sant at tiden er inne for samtale ogdrøfting, men ikke lenger en samtale og drøfting om teologien og etikken ihomofilispørsmålet. Den samtalen må sies å være foreløpig ferdigdrøftet ogbehandlet nå. Samtalen om homofili får vi sende tilbake til det rom i kirkenhvor den samtalen hører hjemme, i sjelesorgens rom, skriftemålets rom, denkirkelige undervisningens og veiledningens rom. Det vi nå må samtale om ogdrøfte med stor tyngde er hvordan vi kan sikre at kirken kan gå videre med etlæremessig vern, der vranglæren i dette spørsmålet ordningsmessig setteseffektivt ut av spill. Hvordan kan vi få skapt det rommet kirkerettslig og organisatorisk, og gjøre dette rommet – ikke bare til etpermanent tilfluktsrom i kirkens underetasje, men til kirkens egentlige rom ikor og skip? Det rommet kan bare skapes ved en kombinasjon av bekjennelse i ordog i handling.

Det jeg ønsker å vie videreoppmerksomhet nå er derfor en begrunnelse for hvorfor jeg mener dettespørsmålet har bekjennelseskarakter, oghvilke konsekvenser jeg personligmå trekke av dette synet. Jeg vil levere en begrunnelse for hvorfor vi medtyngde og med rette må kalle situasjonen vi nå står oppe i for statuconfessionis.

2. Hva begrunner enbekjennelsessituasjon?

2.1 Ortodoksi, heterodoksi,heresi

Spørsmålet som vi må reise erspørsmålet etter en begrunnelse for hva som kvalifiserer for å dra grenselinjenmellom ortodoksi og heresi, mellom rett lære og kjetteri. Det finnes opplagt engrense for hva kirken kan leve med. Men det er samtidig et mellomrom mellomdisse to begrepene som vi må ta hensyn til. Mellom begrepet ortodoksi og heresimå vi alltid ta høyde for at det i kirken vil være personer som tolker Skriftenforskjellig og har ulik teologisk aksentuering, uten at vi dermed omtaler deressyn som kirkesplittende vranglære. Vi må i stedet bruke ordet heterodokse om disse. De lærer fremmed, i strid med Skriften ogkirkens bekjennelse, men deres avvik er ikke av en slik karakter at det setterdem utenfor fellesskapet. De vil ideelt sett stå under et kirkelig tilsyn somgir det nødvendige bibelske korrektiv, og deres lære vil mangle kirkeliglegitimitet.

La meg ta et konkret eksempel. Et nærliggende eksempelpå et heterodokst synspunkt er for meg med misjonssambandsbakgrunn spørsmåletom fri nattverd, slik dette er begrunneti læren om det alminnelige prestedømmet. Jeg mener det er en direkte misbruk avmeningen i det Peter skriver om kirken som et kongelig presteskap og i stridmed den apostoliske orden som ligger i Bibelen og i kirkens felles forståelseav forvaltingen av sakramentene, og også i direkte strid med våre lutherskebekjennelsesskrifter i Confessio Augustana. Det er ekklesiologisk heterodoksi somer verd å ta alvorlig, men ikke heresi som setter avgjørende grenser foråndelig fellesskap. Like fullt er det etter min vurdering et alvorlig avvik.Det finnes en rekke slike eksempler på heterodoksi i vår kirke, og i allekirkesamfunn.

Men tilbake til det prinsipielle spørsmålet; når truerheterodoksien kirken på en slik måte at heterodoksi blir heresi? Heterodoksivil nemlig alltid aspirere til å bli til heresi om ikke kirken fører et nøye tilsynmed den. Hva tåler kirken av ulike læremessige synspunkter, ortodokse ogheterodokse, før dette setter kirkens enhet og fellesskap på spill?

Heresi er en så alvorlig anklage at den ikke børfremsettes uten solid grunnlag. For kirken har helt fra første stund og tilalle tider tålt en teologisk diskusjon, sancta conversationis, den hellige samtalen med Kristus og apostlene isentrum, (cf. apostelmøtet i Jerusalem, Apg.15).

2.2 Statu confessionis

I et hav av teologisk litteratur erdet overraskende å se at spørsmålet om hva som begrunner statu confessionis er svært lite behandlet. På luthersk mark og iLærenemnda ser vi at det er skriftprinsippet som hele tiden stresses som det avgjørende.Uttallige ganger understrekes det i Lærenemnda sin uttalelse at Skriften erøverste norm i kirken. Dette synspunktet slutter jeg meg selvsagt til, men vilanfekte synspunktet som en fullt ut dekkende beskrivelse for et korrekt bildeav hvordan og når en bekjennelsessituasjon oppstår i kirken.

Ser vi kirkehistorisk på dette, kan det se ut som omen bekjennelsessituasjon ganske enkelt oppstår der gjensidig utelukkende synspunkter har stått mot hverandre i de kristnegrunnsannhetene. Da har det vært kirkensspontane livsytring, (for å låne et uttrykkfra Løgstrup,) som har samlet fellesskapet til en bekjennelse. Med andre ord,der læresynspunktene har vært gjensidig utelukkende som i de kristologiske stridene i oldkirken, eller ilæren om rettferdiggjørelse på reformasjonstiden osv, har man kommet i enbekjennelsessituasjon. To gjensidig utelukkende syn skaper enbekjennelsessituasjon der kirken forstår at dette truer de kristnegrunnsannhetene.

Ut fra en slik åpen og svært generell definisjon av enbekjennelsessituasjon er vi også i homofilispørsmålet kommet i denneposisjonen, nettopp fordi vi står overfor to gjensidig utelukkende synspunktersom rører ved kristne grunnsannheter omkring spørsmålet om synd og frelse frasynd, om Guds skapervilje, om ekteskapet osv.

Ut fra denne åpne og generelle definisjonen sierfaktisk de konservative i Lærenemnda selv indirekte at vi er i enbekjennelsessituasjon når de sier: ”I dag er det i hovedsak to uforenligesyn i kirken i denne saken.” Indirekte harde dermed sagt at vi står i en situasjon der ikke begge syn kan vinne frem. Deer uforenlige og rører ved grunnsannhetene.

Men vi kan ikke slå oss til ro med en så generell ogåpen definisjon av hva som fører oss inn i statu confessionis.

2.3 Adiaforon

I luthersk sammenheng er detnærliggende å gjøre oppmerksom på skillet mellom bekjennelsesspørsmål og adiaforaspørsmål. Adiaforaspørsmål hører hjemme i kategorien der detmå råde frihet og åpenhet for ulike oppfatninger, holdninger og praksis selv omde står steilt mot hverandre. Den frihet finnes ikke i de saker som har bekjennelseskarakter.Det er opplagt at homofilispørsmålet ikke hører hjemme blant adiaforonspørsmålene, nettopp fordi Skriften binder oss i læren om dette. Konkordieformelengir frihet der Guds ord verken gir påbud eller forbud, da er det tale omadiaforon.[9]Det er derfor ikke frihet i spørsmål der Skriften gir oss påbud eller forbud. Homofilisakener ikke et etisk spørsmål der det blir opp til den kristne samvittighet ogalminnelige fornuft å avgjøre om dette er rett eller galt. Her er vi bundet avSkriftens ord. Slik sett faller homofilispørsmålet inn under kategorienbekjennelsesspørsmål, slik våre lutherske reformatorer definerte dette. Underhele dette resonnementet ligger det lutherske skriftprinsippet – solascriptura. Skriftprinsippet ville vært mer ennnok tilstrekkelig for dem til å avgjøre denne saken en gang for alle.

Det er langs denne linjen de konservative i Lærenemndabeveger seg. De lar Skriftens klarhet og utvetydige ordlyd tvinge dem til åholde fast på kirkens lære. Det er bra, men ikke mer enn rett og rimelig åforvente. At de dermed ikke også klart drar konsekvensen ut og uttrykkelig sierat dette er et bekjennelsesspørsmål blir derfor uforståelig. Jeg opplever dettei realiteten som en svekkelse av skriftprinsippet når de konservaktive sier: ”detkan bli (minuthevelse) et problem hvis en opererer med tilrettelegginger, tilpasningerog anvendelser på tekstene som strider mot skriftens åpenbare mening.”[10]Dette er en sviktende retorikk. Det er ikke slik at det kan bli et problem, det er selve problemet! Her har jegproblemer med å ta innover meg nyanseringen i Lærenemnda.

2.4 Nytestamentliggrensedragning

Et stort og omfattende tema er hvaDet nye testamente (NT) har å si om grensedragningen mellom ortodoksi ogheresi. Det vil føre alt for vidt å gå inn på dette i noen særlig grad. Derforvil jeg kort nevne noen få sentrale holdepunkter for hvordan NT selv drar dennegrensen.

Det første og mest iøynefallende er kanskje Paulussine ord i Galaterbrevet der han bannlyser de som forkynner et annet evangelium,cf. Gal.1,8f. I denne forbindelse henviser Paulus til den hellige forpliktelsepå overleveringen fra Kristus selv, cf. Gal.1,11f. I evangeliebegrepet liggerher hele Kristi person, hans liv og hans verk, samt hele Jesu lære. Denne læreforpliktelsener absolutt og selv apostelen, ja selv englene skal prøves på denne.

Det andre er Johannes som advarer sterkt mot den åndsom nekter at Jesus er Kristus, Gud inkarnert, cf. 1Joh.4. Det er antikrist,sier han. Og Johannes, kjærlighetens apostel, er blant de som advarer motfellesskap med vranglærere. Et slikt fellesskap gjør oss medskyldige i deresvillfarelse, cf. 2Joh, 9-11. Også Paulus bekrefter dette i sitt brev til Titusder han skriver i Titus 3,10f: ”En vranglærer (heretiker) skal du avvise etter første og annen gangstilrettevisning. For du vet at et slikt menneske er på avveier. Han synder ogfører dom over seg selv.”

En generell formaning fra Paulus i Romerbrevet 16,17er også relevant å nevne der han skriver: ”Jeg formaner dere, brødre, til åholde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imotden lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjenerikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåterfører de godtroende mennesker på avveier.”

Også apostelen Peter skriver i sine brev advarende ordmot vranglære, der han for så vidt ikke gjør forskjell på vranglære ogvranglærere, cf. 2Pet.2,1ff.

Jesus har også en rekke utsagn som setter skille. IJoh.8, 31 sier Jesus: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhetmine disipler.” Johannes 14,21: ”Densom har mine bud og tar vare på dem, han er den som elsker meg.” Det finnes en lang rekke slike steder somunderstreker disippelskapet som lydighet og avhengighet av Jesu ord. Og det erdet siste Jesus presiserer i det han overgir oppdraget til apostlene og kirkennår han sier: ”… og lærer dem å holde / ta vare på alt det som jeghar befalt dere.” (Matt.28,20)

Hva kan vi trekke av konklusjoner ut av dette? Jo,dette at Skriften selv gir oss skriftprinsippet som grenseskille for sann ogfalsk lære. Skriftprinsippet er ikke en konstruksjon fra 1500-tallet ellermiddelalderen, det er bibelsk. Forpliktelsen er total på evangeliet, Jesu læreog den apostoliske overleveringen slik dette er gitt oss i Skriften. Slikfinner vi kirken trofast samlet i den første tid omkring apostlenes lære (cf.Apg.2,42). Det er Skriften selv som stiller opp skriftprinsippet.

2.5 Apostolisitet, katolisitetog regula-teologien

Kampen mot heresi i ur- ogoldkirken fikk sitt fremste uttrykk i kampen omkring kanonspørsmålet,trinitetslæren og kristologien. Det er interessant å se hva som var det bærendei oldkirkens teologiske kamp. To kriterier var særlig fremtredende, og fikksiden sitt nedslagsfelt i pneumatologienog ekklesiologien i Nikenum, nemligkirkens og lærens apostolisitetog katolisitet. Det som haddeapostolisk opphav og autoritet som apostolisk overlevering, skriftlig ogmuntlig, samt den tro som hadde stor utbredelse i kirken og var allmenn(katolsk) bar læremessig gyldighet. Men katolisiteten var ikke bare knyttet tilalminnelig geografisk utbredelse, det var også et uttrykk for den teologiskehelhetstenkningen som preger oldkirken. Avdette ble kirkens katolisitet nedfelt i de latinske ordene, ubique, semperab omnibus (over alt, alltid ogav alle).[11] Den lærevar katolsk som var over alt (geografisk), var bestandig (dvs. tidløs) og blebekjent av alle (økumenisk). Den kristne lære er universell i tid og rom.[12]Dette understreker kontinuitet og helheten i kirkens lære. Kom noe i konfliktmed apostolisiteten og katolisiteten stod kirken i en bekjennelsessituasjon.

På et tidligere tidspunkt kom dettepå en særlig måte til uttrykk i regula-teologien hos Irenaeus og Tertullian. Regula-teologien var en teologiskhelhetstenkning som tenkte katolsk, det vil si i samsvar med helheten iSkriften og den apostoliske overleveringen.

Bengt Hägglund understreker at det for Irenaeus stodom sannhetsspørsmålet i teologien, nårIrenaeus sammenfattet teologien som regula veritatis, sannhetens regel. Heretikerne er heretikere nettoppfordi de bryter med sannheten. De har selv oppdiktet sitt system og forsøker ålese sine egne oppfatninger i Skriften, sitat Hägglund.[13]Det latinske regula er det sammesom det greske kanon, og poengethos Irenaeus er at Skriften må gjelde som kanon, regel, rettesnor forteologien. Det er en egen Skrift-hermeneutikk som skal være det teologisketolkningsprinsipp. Og det er faktisk en falsk hermeneutikk Irenaeus anklager kjetterne for.

Det er det samme vi kan anklage de liberale iLærenemnda for også. De bruker en falsk hermeneutikk som gjør det mulig for demå tolke Skriften dit de selv vil. Det erheresi ifølge regula veritatis. Irenaeusblir derfor svært aktuell i møte med Lærenemnda, fordi det nettopp er fraværetav en Skrift-hermeneutikk som får kirken på avveie.

Tertullian kom dernest med regula fidei, trosregelen. Og sammen med regula-teologien hosIrenaeus uttrykker de den helhetstenkningen som sammenfatter hele teologien.Teologien er en konsistent lære som ikke lar seg dele opp, men utgjør et corpus. I en slik helhetstenkning vil det nok fremdelesvære tale om sentrum og periferi i teologien, slik Lærenemnda gjør et poeng utav, men enten noe hører til sentrum eller til periferien så er det like fullten del av corpus, og hele dette corpus må forsvares mot heresi. Det er derfor innenforregula-teologien ikke mulig å løsrive apostolisk etikk fra apostoliskdogmatikk. Teologien henger sammen i lære og liv.

2.6 Homofilispørsmålet testet påkirkens trinitariske dogma

Anvender vi en regula-teologi påhomofilispørsmålet, hvilket også indirekte gjøres i en viss grad av dekonservative i Lærenemnda i det de vektlegger et teologisk helhetssyn, kommervi til at homofilt samliv kommer i konflikt med alle de tre trosartiklene i dettrinitariske dogma.

I forhold til artikkel 1 der vi bekjenner Gud Fader som skaper, kommer alle skapelsesteksteneinn i betraktning. Også Romerbrevet 1 hører hjemme her i forhold til entolkning av homofilispørsmålet. Det hører hjemme i forhold til den naturligeteologi, den skapelsesorden som vi kan leseav naturen, og som disse tekstene understreker.[14]

Biskop Odd Bondevik sa for om lag 10 år tilbake (underet besøk på MF i min studietid) at han ikke trengte en eneste av Bibelenstekster som kritiserer homofilt samliv for å avgjøre spørsmålet. Det vartilstrekkelig med skapelsestekstene og de bibelske ordene om ekteskapet. Detterøper en helhetstenkning som samsvarer med en Skrift-hermeneutikk på linje medoldkirken og reformasjonen.[15]Artikkel 1 i vår bekjennelse har derfor relevans for homofilispørsmålet i enregula-teologi.

Artikkel 2 i bekjennelsen rammer også homofilispørsmålet på enindirekte måte. Når spørsmålet reises om hvorfor Gud ble menneske i Jesus fraNasaret, så er svaret; Gud ble sarks (gr.), kjøtt, menneske for å ta på seg vår synd og straff. Han tokstraffen for synden i kjødet og hans korsdød er en manifestasjon av syndensalvor (menneskets falne natur) og Guds hellighet. Slik sett rammer ikkeartikkel 2 homofili på en spesiell måte, men taler om Guds oppgjør med allsynd og Guds vei til frelse for allemennesker, alt kjød. Det skjer i oppgjør med synden i kjødet. Inkarnasjonen ogKristi korsdød har derfor en dyp sammenheng med hamartologien (læren om synden og det bibelske menneskesyn).

Artikkel 3 handler om det kristne livet, helliggjørelsen og delaktighetenmed Kristus i Ånden. Det livet leves ikke i fred med den synd som Guds Åndtaler mot. Guds barn drives av Guds Ånd (cf. Rom.8,14). En kristen homofil vilkjenne denne kampen som svært hard og kampfull, om han eller henne ikke blirfrigjort fra sin legning. Her har vi som kristne et kall til å stå sammen medvåre homofile brødre og søstere i denne kampen. Men en kristen homofil ogkirken kan aldri slutte fred med det som Guds Ånd vitner imot, like lite somnoen av oss kan leve i synd og samtidig vandre et liv i Ånden.

I 1Kor.6,9-11 og 1Tim.1,9-10 behandler Paulus homofilii sammenheng med lastekataloger der ulike synder nevnes. Det gjør athomofilispørsmålet hører hjemme i spørsmålet om synd generelt (hamartologi) ogom de kristnes frelse og helliggjørelse spesielt (soteriologi).

Når de konservative i Lærenemnda understreker dennye lydighet og det ”kors” en homofil legning kan innebære i Kristietterfølgelse, da viser de at de står i denne felleskristne tradisjonen der detå vandre et hellig liv i Guds menighet forplikter på en annen livsførsel.[16]

Det jeg ville understreke med detteavsnittet er den helhetstenkningen somligger bak kirkens tradisjonelle syn. Den samsvarer med den helhetstenkningensom også finnes i kirkens hoveddogme. Og når det på en slik tydelig måte kommeri konflikt med kirkens hoveddogme begrunner dette i neste omganghomofilispørsmålet som et bekjennelsesspørsmål. Det rammes av kirkensbekjennelse.

2.7 Politisk press/tvang –martyria

Kallet til å lyde Gud mer ennmennesker (Apg.5,29) kunne vært nevnt under nytestamentlig grensedragning, mendet passer bedre inn under det som er mitt neste og siste poeng i dennesammenheng, nemlig bekjennelsen overfor verden. I den første kristne tid varbekjennelsen en kamp for i det hele tatt å finne et fysisk livsrom underkraftige forfølgelser. Bekjennelsen var da martyria vis á vis religiøse og politiske makthavere.

Bruk av religiøs og politisk makt overfor kirken kanakutt sette kirken i en bekjennelsessituasjon. Slik var det mange ganger underbl.a. keiserkulten i ur- og oldkirken, slik var også situasjonen som utgjørbakgrunnen for den Scmalkaldiske krig der keiserdømmet ville knuse lutherdommenved sverdet og føre de tilbake til katolisismen. Og slik var situasjonen iNorge under okkupasjonen under den 2. verdenskrig. Det var tale om en kristenbekjennelse vis á vis ytre politisk maktmisbruk mot kirken.

I dag er det vel også mer enn legitimt å reisespørsmålet om ikke læreutviklingen i kirken – og i særdeleshet ihomofilispørsmålet – er et uttrykk for et bevisst politisk maktovergrepder vi som kirke kommer i en bekjennelsessituasjon vis á vis staten. Nårpolitikere og selv statsråder[17]taler åpent om å ville tvinge kirken og kristne organisasjoner ihomofilispørsmålet, er dette åpenbart en bekjennelsessituasjon. I en sliksituasjon er det biskopenes plikt å tale styresmaktene til rette, slik bl.a. AndreasAarflot forsiktig ansporet å gjøre ved enkelte anledninger på slutten av80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Biskopene bærer martyrskjorten for å vitne og bekjenneoverfor makten hvor kirken står og hvilket livsrom vi krever i samfunnet. Detgjør ingen ting om bispeskjorten blir en rød klut for politiske myndigheter nårdet er nødvendig.

2.7 Kort oppsummering:

Spørsmålet var; hva begrunner enbekjennelsessituasjon? De svar jeg har forsøkt å skissere kan kort oppsummeresslik:

· Det som kommer i strid med evangeliet

· Det som kommer i strid med Skriftens samledevitnesbyrd (skriftprinsippet)

· Det som kommer i strid med kirkens apostolisitet og katolisitet, slik dette er kommet til uttrykk i kirkens dogmer

· Det som ikke kan kalles adiaforon ut fra Skriften

· Det som i karakter gjensidig utelukker hverandre(sannhetsspørsmålet)

· Der kirken blir tvunget av makthaverne til ulydighet

Har vi situasjoner der dissekriteriene blir berørt er vi som kirke i en bekjennelsessituasjon der vi måtrekke grenser og sette vern om læren.

Som en kort kommentar til det jeg her har sagt, liggerdet i dette at jeg ikke er enig i den ”Satis est”-reduksjonisme som er utbredt i liberalkirkelig lutherdom, og som ogsåkommer til uttrykk i Lærenemnda sin uttalelse.[18]Det som er tilstrekkelig for sannenhet i kirken må i Augustana artikkel VII leses ut fra sin sammenheng, derreformatorene i øvrig vil bygge videre på det felles kristne grunnlag (detkatolske) som de hadde med den romersk-katolske kirke. De kommer ikke med noe nytt,men krever enhet om evangeliets lære og om sakramentsforvaltingen.[19]Det betyr ikke at det ikke kan være andre kriterier som også er viktige tilenhet og samhold i kirken. I et økumenisk perspektiv må vi ta inn over ossdette. Regula-teologien er ikke en reduksjons-teologi, men en helhets-teologi.

På bakgrunn av det jeg har skissertså langt er jeg villig til å si meg enig i Wolfhard Pannenberg når han sier: ”Desom vil presse kirken til å endre lærenormen i dette spørsmålet, må forstå atde skyver kirken i retning av et skisma. Foren kirke som lar seg drive til å betrakte homoseksualitet som ikke-avvikendefra den bibelske normen, og som anerkjenner homoseksuelle parforhold på liklinje med ekteskap, står ikke lenger på skriftgrunnlaget. Tvert om, den står iopposisjon til Skriftens entydige vitnesbyrd. En kirke som tar et slikt skritthar dermed opphørt å være en evangelisk kirke i den lutherske reformasjonenstradisjon.”[20]

3. Status og konsekvenser

Når det gjelder spørsmålet omhomofilt samliv kan jeg ikke se det annerledes enn at dette spørsmålet kommerpå kollisjonskurs med alle de ovennevnte kriteriene. Ikke minst kommer det idirekte konflikt med vår forståelse av evangeliet som syndenes forlatelse for JesuKristi skyld. Det er umulig å bruke evangeliet som tilsigelse av syndenesforlatelse, dersom ikke det som i Skriften erklæres som synd og strid på Gudsvilje fastholdes som synd. Lærenemndas leder, Torleiv Austad, bekrefter i Dagen24. januar at det står om uenigheten om selve evangeliet, og han presiserer detsom Lærenemnda vitterlig uttaler, nemlig at det er to uforenlige syn.

Status er derfor en situasjon der vi må bekjenne i ordden uenigheten som finnes. Så langt er Lærenemnda sin konservative uttalelse –slik jeg leser den – et tydelig nok uttrykk for en slik bekjennelse.

Nå understreker Lærenemnda det formelt sett riktige atde ikke er noe forvaltningsorgan som kan dra praktiske konsekvenser av denne splittelsen.Det er riktig, men det Lærenemnda kunne, burde og skulle gjort enda klarere varå presisere det absolutt umulige i énfelles vei der vranglæren fikk ordningsmessige konsekvenser. Nå har Lærenemndasatt døren åpen for å tilpasse seg den videre situasjonen gradvis. Her må vitenke annerledes! Vi har ingen tid å miste med tanke på å få fulle rettigheterfor et alternativt tilsyn i brudd med heretiske biskoper og de i kirken som ilære og praksis utøver vranglæren eller direkte og indirekte forsvarer denneutviklingen. Vi kaller våre konservative biskoper til å gå foran i et slikt bruddmed de konsekvenser det måtte få for videre kirkeordning. Samtalen viderehandler om de forvaltningsmessige konsekvensene av Lærenemnda sin delteuttalelse, og kirkens ledelse må gå ut og tydelig si at dette er en splittelsesom må få ordningsmessige konsekvenser fra topp til bunn i kirken. Vi snakker ikkelenger om én kirke, men om to kirker i Den norske kirke. Dersom dette ikkeskjer er Den norske kirke tapt som redskap for Guds rike i Norge.

I Aftenposten 21. januar skriver Ingunn Økland en kommentarartikkelder hun sier: ”Det er en større gåte at tradisjonalistene i Lærenemnda nåslutter seg til en harmonimodell. Utviklingen i kvinneprestspørsmålet kan jovanskelig oppfattes som særlig forbilledlig i den leiren, selv om knapt noen avdem er motstandere av kvinnelige prester i dag. Tradisjonalistene har bidratttil å berede grunnen for at deres eget syn vil lide en sakte, men sikker død iDen norske kirke. De oppfatter kanskje at dette vil bli oppfattet som en edelform for selvoppofrelse. Mer presist kan man kalle det for resignasjon.”[21]

Jeg kan ikke lenger støtte meg tilen ren kongregasjonalistisk forståelse av kirken, fordi menighetene vil blivilkårlig prisgitt sitt lokale pastorale tilsyn. Her har vi allerede enalvorlig situasjon i kvinneprestspørsmålet, men i homofilispørsmålet vil kirkenbli fratatt sitt formelle lærevern omkring synd og nåde, det som gjelder selvefrelsen, og det kan jeg ikke leve med.

Dersom bekjennelsesbevegelsen ikke makter å vinne fremmed de absolutte kravene om en ortodoks kirkeordning i Den norske kirke, vil vi ikke ha noe annet valgenn å trekke oss ut i det vi kaller menighetene til det samme oppbrudd som oss.Men et oppbrudd fra noe må også ha et alternativ, ikke først og fremst etalternativ for den enkelte av oss som ennå er prester i Den norske kirke, menet alternativ for menighetene. Det alternativet må etableres. Her slutter jegmeg til biskop Hagesæthers ord om at det er tid for ”bønn til Gud omveiledning.”

4. Avslutning

Er da Kristus blitt delt? Slik spørPaulus i 1Korinterbrev 1,13. Står kirken som Kristi legeme overfor et skisma?Det er vårt spørsmål. Og konklusjonen er smertefull klar. Vi står overfor touforenlige syn, det må få konsekvenser og det er langs denne aksen vi nå måarbeide. Andre arbeider langs en helt annen akse. Min konklusjon er at de somarbeider langs den andre aksen ikke bare er heterodokse, men er heretikere.

Hvem er det vibekjenner for? Hvem er det vi kjemper for? Aller minst for oss selv og denumaken og personlige omkostningene dette innebærer. Men vi bekjenner for vårehomofile brødre og søstre. Det er for dem vi bekjenner veien og sannheten. Vivil stå sammen med dem, kjempe deres kamp, slik vi alle trenger formaning ogoppmuntring i kampen mot synden som henger så fast ved oss. At våre homofilesøsken har en vanskelig livssituasjon må vi ikke glemme når vi taler om dette.Videre bekjenner vi for menighetenes skyld, for våre barn, barnebarns ogkommende generasjoners skyld. Vi bekjenner vår tro, fordi vi ikke kan noeannet. Det som hjertet er fullt av taler munnen. Vi skal frimodig heve vår røstsammen med Kristi kirke over hele jorden.