Arbeidsdagene i Bergen - et forum fordialog

Uttrykket "å ri kjepphester"brukes gjerne for å karakterisere mennesker hvis stahet overgår evnen

til å lytte til andre. På den annen sidelærer et annet ordtak oss at "kun døde fisk flyter med

strømmen". Den siste innsikt er ikkeproblemet for motkulturelle bevegelser. De trekker til seg

nettopp mennesker som har tilstrekkeligindre styrke til å gå egne veier. På den annen side har

protestbevegelsen en tendens til å flisesopp i indre spittelse eftersom mennesker med sterke

meninger ikke har lett for å samarbeide medandre.

Et slikt perspektiv gir oss efter mitt synmulighet til å forstå noen av de viderverdighetene som

rammet SKG i 1996. Vi skal på mange måterprise oss lykkelig over "prinsipp-rytterne" i vår

midte. For skal man våge og makte å stå oppimot trendene i såvel samfunnet som kirken, kreves

det nettopp selvstendighet og uavhengighet.Problemet er den form for uavhengighet som ikke har

noen innrømmelse å gi andre. Behovet for etrimemlig kompromiss melder seg nemlig også innad

i det øyeblikket protesten skal vendes tilfelles samling blant de protesterende. For enhver

protestbevegelse er det lettere å samles iavvisning av det man er imot, enn å forenes om hva man

skal sette i stedet. Slik var detutfordringen for SKG i det forgangne år å få vendt den felles kritikk

av Den norske kirkes feilutvikling tilfrigjørende samhandling av krisen.

I utgangspunktet var aktørene i debatten omvein videre enige om at basis for arbeidet ikke kunne

være et billig kompromiss i form av etminste felles multiplum mellom de gitte synspunkt.

Visjonen måtte være tydelig i målangivelsen,og om nødvendig måtte man velge mellom ulike

strategier. Ved at Landsrådet med stortflertall valgte en kirkerettslig konfliktlinje for arbeidet i

stedet for isolasjonslinjen som mindretalletforfektet, blusset gamle motsetninger blant såkalte

"konservative" opp på nytt.Tilhengerene av Calmeyergatelinjen meldte seg da ut. I eftertid er det

kanskje lett å konstatere at det måtte kommetil et slik brudd. Når det kom til stykket, gjaldt

samholdet i SKG mer samholdet i protestenenn enheten i den byggende handling.

Men selvom bruddet var smertefullt, kan viglede oss over at konflikten i det store og hele forløp

som uenighet blant venner. En slikbroderlige atmosfære er langt fra selvsagt, når mennesker med

sterke meninger strides. Videre kan beggeparter glede seg over at den faktiske uenighet ikke ble

tilslørt med flotte, men tommeformuleringer. En slik tilsløring hadde ført oss inn i en endeløs

fraksjonskamp fra sak til sak. I uenighetengav det realisme til den saklige debatten. Begge sider

tilstrebet langsiktige, bærekraftigeløsninger på krisen i vår kirke.

At da vi "prinsipp-ryttere" trossalt maktet å skilles i broderlighet, skyldtes ikke minst

Arbeidsdagene i Bergen i juni 1996. Her bleveivalgene for SKG presentert og debattert i rolige

former, slik at forsamlingen kunne gjøre segadekvat mening om hva som stod på spill. Samtalen

var så saklig at den, hvis situasjonenskulle tilsi det, kan gjenopptas der den slapp.

Ved årets arbeidsdager i Bergen skal vifokusere et annet kontroversielt punkt i arbeidet med å

utmynte SKG´s positive visjon, nemlig gudstjenestelivet. Også om dette spørsmål befinner vi oss

i den situasjon hvor vi ikke kan nøye ossmed billige "politiske kompromiss". Derfor plikter vi å

lytte til hverandre med sikte på å oppnåenighet i det vesentlig slik at vi kan samles om langsiktige

visjoner. Foredragstemaene ogforedragsholderne er valgt for å fremme en konstruktiv

meningsbrytning. For den videre behandlingav SKG-liturgien har Landsrådet ellers lagt opp til en

prosedyre slik at samtalen kan fortsetteefter møtet i Bergen. Alle vi "prinsipp-ryttere" - uansett

syn - får altså rikelig anledning til debattog dialog.

La oss derfor sette hverandre i stevne iBergen slik at vi kan lære av hverandre. Vår alles oppgave

er å vende protesten til en felles visjonfor vår tjeneste i lydiget mot Guds kall.

Lederartikkel av Roald Flemestad.(Synodebladet,mars 1997)