Enhet og sannhet etter Lærenemnda

Fjellhaug, 15. februar 2006

Knut Alfsvåg

1. Innledning

I dette foredraget skal jeg si litt om fire ulike problemstillinger. Jeg skal først si litt om kriteriene for kirkelig enhet ifølge kirkens bekjennelse. Så skal jeg si litt om homofilisakens historie i Den norske kirke særlig i forhold til spørsmålet om enhet og splittelse, og kommentere hvordan Lærenemndas uttalelse plasserer seg i dette bildet. Til slutt vil jeg si noe om hva som etter mitt skjønn må gjøres nå for å sikre rom for en autentisk kristen tro innenfor Den norske kirke.

2. Kriterier for kirkelig enhet

Det selvfølgelige utgangspunktet her er CA 7: “enighet om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.” Det er enighet om at dette ikke skal forstås antinomistisk;[1] likevel er CA 7 åpenbart flertydig ved at det som her står, legges til grunn for ulike syn på homofilisakens kirkesplittende potensiale. Det er da nærliggende å prøve å presisere denne artikkelen ved hjelp av det som CA ellers sier om enhet og splittelse i kirken.

CAs målsetting er å fremme kirkens enhet på grunnlag av “den enkle sannhet og den kristne enighet, etter at det i skriftene som på begge sider er blitt behandlet galt, er blitt rettet.”[2] Med det som utgangspunkt tar CA både avstand fra praksis som var blitt innført i kirken uten bibelsk begrunnelse (nattverd sub una specie, sølibatsplikt for prester, messeoffer-praksis, skriftemålstvang, fasteregler og munkeløfter; CA 22-27), men også fra avvisning av veletablert kirkelig praksis hvor denne avvisningen ikke har entydig bibelsk begrunnelse. Det viktigste eksempelet her er gjendøperne (CA 9).

Utgangspunktet for CAs enhetsforståelse er derfor “den kristne enighet”, altså det som den kristne kirke alltid og samstemt har lært. Dette kriteriet for enhet kan vi kalle det økumeniske eller det katolske, og det foreligger i klassisk form i de oldkirkelige bekjennelser og i de sentrale vedtak ved de økumeniske konsiler, men er ikke begrenset til de spørsmål disse uttaler seg om. Dette kriteriet er imidertid i CA ikke absolutt, fordi en vil alltid kunne regne med feil i den kirkelige overlevering. Disse feil må så korrigeres ved hjelp av sakssvarende utleggelse og anvendelse av Guds ord; det er det kriterium vi kan kalle det apostoliske, og som er det CA 7 fokuserer på.

Problemer i forhold til kirkens enhet oppstår der en foretar endringer i forhold til “den kristne enighet”, altså det økumeniske, uten å ha et entydig grunnlag i Bibelen, altså i det apostoliske. Det har de romerske gjort bl. a. ved en meritum-orientert messeofferpraksis, men det har også gjendøperne gjort ved å avskaffe barnedåpen selv om det ikke er et eneste sted i NT som forbyr oss å døpe barn. Bevisbyrden ligger derfor ut fra CA entydig på dem som foreslår endringer i forhold til det økumeniske. Kan den aktuelle endring ikke gis en entydig bibelsk begrunnelse, og er den så vesentlig at den problematiserer “den enkle sannhet og den kristne enighet”, da anfekter den kirkens apostoliske og økumeniske enhet, og kan ikke gis rom i kirken.

Nå er det ikke alltid uten videre enkelt å definere “den kristne enighet” fordi kirkene på mange punkter er uenige om vesentlige lærespørsmål; den ene, katolske kirke vi hadde i 1530, i hvert fall i Vest-Europa, er siden blitt splittet på en slik måte at situasjonen nå i noen grad er mer komplisert nå enn den var da. Men i forhold til homofili-spørsmålet er den ikke det. NT fastslår klart at det monogame, livslange ekteskapet mellom mann og kvinne skal være rammen om det seksuelle samliv; det bibelske alternativ til ekteskap er avholdenhet. På dette punktet er både Bibelen og “den kristne enighet” forstått som de ulike konfesjoners ekteskapsetikk helt entydig. En alternativ kirkelig praksis begrunnet i en alternativ lære på dette punkt kan da ut fra CA kun aksepteres dersom det kan påvises at den overleverte enighet på dette punkt er i strid med den bibelske åpenbaring.[3] Noe seriøst forsøk på å levere en slik begrunnelse har, så vidt jeg vet, ingen gjort. Argumentasjon for og innføring av en alternativ kirkelig praksis på dette punkt er derfor prinsipielt problematisk i forhold til CAs, og dermed Den norske kirkes, kriterier for kirkelig enhet.

3. Homofili-spørsmålet og enheten i Den norske kirke

Bispemøtet i Den norske kirke ble, så vidt jeg vet, første gang delt i et vesentlig lærespørsmål i og med behandlingen av homofilispørsmålet i 1995.[4] Mindretallet påstod da at det ut fra “det lutherske skriftprinsipp” (!) ikke var grunnlag for å si at homofilt samliv er synd, og at kirken derfor burde åpne for tilsetting av homofilt samboende i vigslede stillinger og for forbønn for homofile partnerskap. Flertallet var enig i “at det ikke [er] mulig å opprettholde en ensidig fordømmelse av homofilt samliv som søkes realisert i trofaste og varige forhold”, men ville ikke åpne for tilsetting og forbønn “fordi advarselen [i Bibelen] mot homoseksuell adferd” ikke kan settes ut av kraft. Flertall og mindretall stod imidlertid sammen om to ting: Praksis skal ikke endres, og under den forutsetning er uenigheten ikke kirkesplittende.[5]

I en luthersk kirke må vi selvsagt kunne diskutere viktige teologiske spørsmål uten at uenighet umiddelbart skal oppfattes som en trussel mot kirkens enhet. Flertallsuttalelsen fra Bispemøtet i 1995 er likevel uklar og problematisk på flere punkter. Det skille en her foretar mellom homofilt samliv (som på visse premisser aksepteres) og tilsetting av homofilt samlevende er ikke godt begrunnet og antagelig selvmotsigende; det samme er flertallets nokså ubeskyttede forsikring til mindretallet om at det ikke opptrer kirkesplittende til tross for en ganske klar påvisning av at det som sies er ubibelsk. Med noen presiseringer er det likevel dette standpunktet, som vi kan sammenfatte som “ingen enighet, ingen endring,” som har bestemt Den norske kirkes holdning til homofilispørsmålet fra 1995 til i dag.

Den første presisering kom gjennom Kirkemøtets vedtak høsten 1995 som slår fast at en ikke finner “at det er gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv” og når det gjelder forbønnshandling.[6] Praksis kan ikke endres uten at det er gitt overbevisende grunner for å gjøre det, et syn som skulle være godt i samsvar med CAs enhetsforståelse. I en utredning til Bispemøtet i 1997 ble det så presisert at når flertallet i 1995 ikke ville anvende begrepet vranglære om mindretallets standpunkt, forutsetter det at en står sammen om å oppfatte ekteskapet som overordnet norm, og at mindretallets åpenhet for homofili kan tolkes som “en nødløsning uten normativ verdi”.[7] Med den presiseringen fastslår så Bispemøtet at uenighet i denne saken ikke kan aksepteres som grunnlag for tilsynsfraskrivelse.[8]

Etter beste evne forsøkte Bispemøtets flertall å fastholde dette syn gjennom de noe turbulente år som fulgte: Åpenhet for diskusjon, ingen endring av praksis og ingen åpenhet for tilsynsbrudd så lenge praksis ikke endres. På Bispemøtet i 1999 ble Hamar biskops brudd med dette vedtaket (Siri Sunde-saken) skarpt påtalt av flertallet, som har forståelse for at biskopens brudd med “ingen enighet, ingen endring”-prinsippet fører til tilsynsfrasigelse. Samtidig skjerpet mindretallet motsetningene ytterligere ved nå også å argumentere ut fra hensynet til homofiles menneskeverd.[9] Det er likevel fremdeles “ingen enighet, ingen endring”-prinsippet som ligger til grunn for flertallets konklusjon ved LNs behandling av Dingstad saken, offentliggjort i mars 2000, hvor det heter: “Uenigheten her er ikke av en slik art at den nødvendigvis må føre til brudd i fellesskapet om Ord og sakrament.” Samtidig ønsker en å gi rom også for Dingstads handlemåte ved å fastholde at han ved sitt kommunionsbrudd ikke “er i konflikt med kirkens lære på en slik måte at han står utenfor kirkens fellesskap.”[10] Det er slik en interessant parallell mellom vurderingen av homofilt samliv i i BM 2/95 og flertallets vurdering av Dingstads handlemåte i LN 2000: Begge deler oppfattes som hverken anbefalelsesverdig eller nødvendigvis galt. Jeg har i annen sammenheng søkt å påvise at dette henger sammen med et prinsipielt syn på nytestamentlige formaninger som gode råd, hvor det alvor apostlene selv legger i sine formaninger, ikke kommer til sin rett.[11]

Mindretallet i LN (Ola Tjørhom, med støtte fra Bondevik når det gjelder konklusjoner og argumentasjonens hovedpoeng) tar imidlertid utgangspunkt i en forståelse av kirkens enhet som ligger adskillig nærmere den jeg her har gjort redegjort for ut fra CA. Dingstad argumenterer ut fra et syn på homofili som er i overensstemmelse med Skriften og den økumeniske tradisjon, hevdes det her; det er derfor vesentlig “å finne fram til ordninger som muliggjør full deltakelse for Dingstad (og hans meningsfeller) i det kirkelige liv,” om nødvendig ved å etablere “etablere alternativt biskoppelig tilsyn . . . i påvente av en grunnleggende teologisk avklaring og mer varige løsninger.”[12] Selv om vi kan måtte leve både med spenninger og uavklarte spørsmål, kan vi ikke stelle oss slik at argumentasjon ut fra de klassiske kriterier for kirkelig enhet gjøres hjemløs i kirken; omtrent slik tror jeg vi kan gjengi mindretallets argumentasjon.

For å oppsummere så langt: Prinsippene fra BM 2/95 (ingen enighet, ingen endring, ingen tilsynsbrudd) har slått en del sprekker i årene som er gått. Noen biskoper har åpnet for endret praksis i strid med enstemmige vedtak i kirkens øverste organer, samtidig som vi vel må kunne si at mindretallet i LN 2000 (og kanskje også flertallet i komitéinnstillingen fra 1997) dokumenterer at “ingen enighet, ingen endring”-prinsippet ikke uten videre gjør rett overfor uenighetens mulige kirkesplittende konsekvenser. Det var altså situasjonen da LN tok fatt på sitt arbeid med homofilispørsmålet i 2002.

4. LN 2006 og enhetsspørsmålet

LN 2006 er etter min vurdering reelt klargjørende i forhold til mange sider av debatten. Alle er enige om at de aktuelle bibeltekstene er klart avvisende til homoseksuelle handlinger.[13] En er også langt på vei enig om at det er mulig å hevde kirkens tradisjonelle restriktive holdning til samkjønnet sex uten dermed å krenke homofiles integritet og menneskeverd;[14] det kan derfor se ut som en så godt som enstemmig her markerer en viss avstand til argumentasjonen fra Bispemøtets mindretall i 1999. Og de ti som fastholder kirkens syn, gir etter mitt skjønn en god og grundig argumentasjon for sin konklusjon; slik sett er dette et dokument som er blitt et godt orienteringspunkt for den videre debatt.

I forhold til enhetsproblemet er LN 2006 imidlertid noe mer tvetydig. På den ene side fastholdes det at “den uenighet som er avdekket i nemnda, ikke behøver å føre til at en ikke kan ha gudstjenestefellesskap,”[15] og kommunionsbrudd vurderes i samsvar med LN 2000 som en form for kirkelig uorden som til nød kan tolereres.[16] På den annen side dokumenterer Jostein Ådna at argumentasjonen fra deres side som ønsker å endre kirkens praksis i realiteten gjør deres holdning til Bibelens autoritet svært problematisk,[17] og alle ti som vil fastholde kirkens syn hevder at vi står overfor “to uforenlige syn”; begge kan derfor ikke være “retningsgivende for lære, ordninger og liturgi”.[18]

Dette kan forstås slik at det i hovedsak er “ingen enighet, ingen endring”-konklusjonen fra BM 1995 og LN 2000 som videreføres. Men antagelig er det berettiget å forstå det som her sies slik at en nå prøver å være mer presis. Mens en tidligere har hevdet det ikke uproblematiske syn at uenigheten ikke truer enheten så lenge praksis ikke endres, går den restriktive del av LN nå svært langt i retning av å si at praksis ikke kan endres uten at det får følger for kirkens enhet. Det er i så fall den første klare markering fra et viktig kirkelig organ av at homofili-spørsmål er en reell trussel i forhold til den læremessige enhet i Den norske kirke, om ikke før så i hvert fall når det eventuelt tas konkrete skritt for å endre den kirkelig praksis. Det er en markering som nødvendigvis må få følger for sakens videre utvikling.

5. Den kirkelige enhet og veien videre

Dersom en legger til grunn den forståelse av kriteriene for kirkens enhet som jeg her har redegjort for, og som også ligger til grunn for mindretallets konklusjon i LN 2000, vil konklusjonen på arbeidet med LN 2006 fram til Kirkemøtet i 2007 bli helt entydig: Det kirkelige syn på og den kirkelige praksis i forhold til samkjønnet sex kan ikke endres. Det følger med absolutt entydighet ut fra premissene. Det er ikke godtgjort at det syn den økumeniske kirke har gjort gjeldende på dette punkt siden aposteltiden er i strid med Bibelens tekster. Tvert imot har en enstemmig LN konkludert med at det er dette syn som er best i samsvar med de aktuelle tekstene, og det er på en grundig og faglig meget kompetent måte redegjort for at det ikke lar seg gjøre å se bort fra disse tekstenes konklusjoner i lys av eventuelle overordnede prinsipper.

Det viktigste vi som kirke kan gjøre nå, er derfor etter mitt skjønn å appellere til tilhengerne av en endring i kirkens praksis i forhold til homofilt samliv om at de av hensyn til kirkens enhet lar vært å arbeide for en endring av kirkens praksis og kirkens lære. Vi er simpelthen ikke i nærheten av en omforent forståelse av et holdbart teologisk grunnlag for en slik endring, og da kan kirkens syn ikke endres. Det vi kan gjøre med autoritet og troverdighet som kirke, det må vi gjøre sammen. Men ut fra de konklusjoner som i dag foreligger i homofili-debatten både i LN 2006 og internasjonalt, står vi fremdeles nøyaktig der Kirkemøtet stod da det i 1995 fattet sitt vedtak om at “det [ikke] er gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis” i denne sak. Kirkens enhet lar seg umulig fremme ved å gjennomføre en praksis som halvparten av kirkens LN fastslår det ikke er rom for i kirken. Om denne konklusjonen burde det nå være mulig å samle Den norske kirke, og biskopene bør her gå foran, rett og slett fordi det ifølge vår kirkeordning påligger biskopene et særlig ansvar for å “legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”.[19]

Men selv om det skulle skje, er ikke de problemer homofilispørsmålet reiser uten videre løst. Som mange har påvist, er “ingen enighet, ingen endring”-tenkningen notorisk problematisk og langt på vei selvmotsigende. Vi kan ikke uten videre og i det lange løp legge kirkens rom åpent for framføring av synspunkter om undergraver apostoliske formaninger og nødvendigvis skaper store splittelser, om ikke før, så i hvert fall den dag de eventuelt omsettes i praksis. Men vi må antagelig realistisk regne med at ikke alle, kanskje til og med stadig færre, lar seg overbevise om dette. Det er derfor nødvendig å få fortgang i arbeidet med å utrede og iverksette alternative tilsynsordninger for menigheter og prester som finner det vanskelig å samarbeide med biskoper og andre som i liv og lære undergraver bibelsk ekteskaps- og seksualetikk. Bispemøtet kan vanskelig kreve en enhetlig og monolittisk tilsynsmodell når vi nå har fått det helt entydig dokumentert at det i Bispemøtet selv fins uforenlige oppfatninger. De tilløp vi her har fått med de utredninger om alternativt tilsyn som Bispemøtet tok initiativ til for noen år siden,[20] er etter LN 2006 åpenbart utilstrekkelige. Og kan Bispemøtet selv ikke gjøre dette bedre, får andre ta initiativet.

Antagelig må vi også regne med og derfor planlegge i forhold til den mulighet at både biskoper og andre, til tross for den argumentasjon jeg her har framført, kommer til å arbeide for å endre kirkens lære og praksis; kanskje de også vil lykkes. Da vil vi stå overfor en situasjon som er radikalt anderledes enn den som foreligger i dag. For den biskop og kirkeleder som går inn for å endre kirkens praksis der det ikke foreligger velbegrunnet enighet om at det er det som må gjøres, opptrer nemlig ikke bare problematisk i forhold til tanken om kirkens enhet, men direkte skismatisk ved å fremme andre kriterier for kirkelig enhet enn dem som ligger til grunn for kirkens bekjennelse. Ved i den nåværende situasjon å argumentere for endring av kirkens praksis, foreslår en nemlig å erstatte den økumeniske resepsjon av det apostoliske fundament som grunnlag for kirkens enhet. I stedet setter en da en privatiserende Bibel-tolkning som tillater seg å dispensere fra konkrete bud og formaninger i lys av generelle, og dermed radikalt flertydige prinsipper. Og da dreier det seg vi ikke lenger om uenighet om teologiske enkeltspørsmål, men uenighet om hva det er som gjør kirken til kirke.

Men også om den situasjonen skulle oppstå, er det viktig at vi vet hva vi gjør og hvorfor, og derfor i størst mulig grad klarer å opptre samlet. Vi har både i prosessen fram mot og i kjølvannet av LNs uttalelse sett en del spontane aksjoner i form av isolerte protestaksjoner og utmeldelser. Det er ikke uten videre tjenlige virkemidler om det vi ønsker er å bevare et rom for apostolisk og autentisk kristentro i Den norske kirke. Noe av det viktigste vi kan gjøre nå, er derfor å etablere fora for dialog mellom biskoper, prester og representanter for organisasjonene, slik at vi i størst mulig grad kan få en gjennomarbeidet og samlet strategi for veien videre.

Jeg ser altså for meg en tredelt strategi: Appell om enhet, en ny gjennomgang av spørsmålet om alternativt kirkelig tilsyn som bedre kommer til rette med realitene i situasjonen, og en realistisk gjennomtenkning av hva vi gjør den dagen den formelt enhetlige praksis Den norske kirke i dag har når det gjelder homofilt samliv, eventuelt er blitt erstattet av en annen. Disse spørsmålene må noen nå tenke gjennom med sikte på å komme fram til retningslinjer som i største mulig grad kan være felles for alle som ser problemene og ønsker å gjøre noe med dem. Forhåpentlig kan vårt møte i dag være et viktig første skritt på veien.

Aktuell dokumentasjon

BM 2/95 Homofiliutredningen: “Homofile i kirken”,

http://www.kirken.no/Besluttende_organer/nyhetDet.cfm?pNyhetId=181&pNyhetKat=2&pVedtakId=63

KM 15/95 Homofile i kirken,

http://www.kirken.no/nyheter/nyhetDet.cfm?pNyhetId=164&pNyhetKat=Tema&pMainNyhetId=145

“Kirkens enhet og troens fundamenter,” i Betenkninger til bispemøtet 1997, Oslo 1997, s. 41-85.

BM 15/97 Kirkens enhet og troens fundamenter,

http://www.kirken.no/nyheter/nyhetDet.cfm?pNyhetId=162&pNyhetKat=Tema&pMainNyhetId=145

BM 12/99 Homofilisaken,

http://www.kirken.no/Besluttende_organer/nyhetDet.cfm?pNyhetId=65&pNyhetKat=2&pVedtakId=50

Uttalelse fra Lærenemnda i Tunsberg-saken, Oslo 2000,

http://www.kirken.no/materiell/larenem01.cfm

Modeller for alternativt tilsyn, Oslo 2000,

http://www.kirken.no/Besluttende_organer/Tilsynsmod.doc

Lokalt pastoralt tilsyn, Oslo 2002,

http://www.kirken.no/Besluttende_organer/Lokaltpastoralt.doc

Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofili-saken, Oslo 2006,

http://www.kirken.no/larenemnd/laeren06/index.html

Enhet og splittelse i kirken: Teologiske perspektiver på homofilispørsmålet, MHS1997

Høringsuttalelse fra MFs lærerråd til “Kirkens enhet og troens fundamenter”,

http://www.mf.no/dokumenter/MF%20dokumenter/LR/Kirkens_enhet_og_troens_fundamenter-1997.html

^{^[1]}Uttalelse fra Lærenemnda i Tunsberg-saken, Oslo 2000 (heretter LN 2000), 3.3.3 ; Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofili-saken, Oslo 2006 (heretter LN 2006), 3.9, s. 122.

^{^[2]}Fortalen 3, Konkordieboken, Oslo 2000, s. 26.

^{^[3]}Ut fra Matt 16,18b (dødsrikets porter skal ikke få makt over den [kirken]), kan det diskuteres om en slik påvisning i det hele tatt er mulig om overleveringen på dette punkt er så entydig som jeg her antyder.

^{^[4]}Den nærmeste historiske parallell er antagelig uttalelsen fra seks av biskopene i anledning den første ordinasjon av en kvinnelig prest i Norge. Se

http://www.fbb.nu/bibliotek_vis_dokid.php?dokid=794a412656ef667cbbd434109e9348c3

^{^[5]}BM 2/95 Homofiliutredningen: “Homofile i kirken”.

^{^[7]}“Kirkens enhet og troens fundamenter,” s. 68. Til grunn for denne betenkningen lå en høringsrunde der både MFs og MHS’ lærerråd går langt i å tillegge homofili-saken kirkesplittende konsekvenser, men ikke uten videre vil knytte en slik konklusjon direkte til argumentasjonen hos Bispemøtets mindretall.

^{^[8]}BM 15/97 Kirkens enhet og troens fundamenter.

^{^[9]}BM 12/99 Homofilisaken. Motsetningene ble siden ytterligere skjerpet først og fremst ved klare brudd med Bispemøtets og Kirkemøtets enstemmige vedtak særlig i Oslo: Tilsetting av Jens T. Olsen i juni 2000 og ordinasjon av Nils Jøran Riedl i desember 2001.

^{^[11]}Se min artikkel “Homofili-spørsmålet og formaningsforkynnelsen,” Fast Grunn 1/2004, s. 6-12.

^{^[14]}LN 2006, 3.6, s. 86; Hafstad protesterer i en merknad s. 86-87 mot denne konklusjonen.

^{^[15]}LN 2006, 3.9, s. 124; den eneste som har reservert seg mot denne konklusjonen, er G. Hagesæther.

^{^[17]}S. 123-124; beklageligvis står han alene om denne merknaden.

^{^[18]}S. 125; jfr. her også særuttalelsen s. 137.

^{^[19]}Fra vigslingsliturgien for biskoper, Gudstjenestebok for Den norske kirke II, s. 210.

^{^[20]}Modeller for alternativt tilsyn, Oslo 2000; Lokalt pastoralt tilsyn, Oslo 2002.