L¾r meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet

Om enhet og sannhet etter L¾renemnda

 

Asle Dingstad

 

Det er allerede bŒde sagt og skrevet meget i denne saken – noen vil nok mene allerede altfor meget – i hvert fall er det sagt nok. Jeg har derfor ikke mye Œ legge til. Det jeg har ¿nsket Œ si, har jeg allerede gjort. Og akkurat det er kanskje et viktig poeng i saken – og en erfaring i det som ble min vei ut av Den norske kirke og som jeg synes gjentas ogsŒ i denne runden. SŒ lenge det er snakk om personlige meninger og verbale ytringer, kan man v¾re bŒde tydelig og klar og modig – uten at det endrer sŒ mye. Og jo tydeligere og klarere man er (og la det v¾re sagt: jeg synes de sŒkalte konservative biskopene i L¾renemnda har v¾rt forbilledlig tydelige og klare i selve sakssp¿rsmŒlet vel Œ merke), og jo oftere man uttrykker det muntlig eller skriftlig uten Œ trekke de n¿dvendige konsekvenser av det, jo mindre betydning fŒr ordene, inntil de blir tomme og uten kraft til Œ overbevise noen. Og ganske s¾rlig nŒr disse klare ytringene stŒr steilt imot andre biskopers like klare ord – og spenningen mellom dem blir hengende pŒ meningsplanet og ufarliggjort ved sprŒklige finesser som er skreddersydd for Œ holde sammen det som er uforenlig i utgangspunktet. NŒ sies det riktignok at de to syn ikke er likeverdige, og at bare det konservative synet (sier halvparten, mens den andre halvparten sier det motsatte) kan danne grunnlag for kirkens vigselsordninger og liturgier. Og det understrekes riktig nok at L¾renemnda ikke er et forvaltningsorgan, men bare et l¾reorgan, og utsetter sp¿rsmŒlet om konsekvenser for kirkens fellesskap til Kirkem¿tet i 2007. Da skal altsŒ kampen om kirkens enhet stŒ – selv om det altsŒ sies beroligende (i hvert fall for dem som har en klar agenda), at disse to syn ikke med n¿dvendighet truer kirkefellesskapet. Og da er det vel ikke sŒ farlig, fŒr vi tro.

 

La oss huske pŒ hva saken stŒr om. Det dreier seg om et viktig l¾resp¿rsmŒl i kirken. Det er altsŒ ikke en hvilken som helst sannhet vi snakker om, men om den sannhet som Kirken er satt til Œ vitne om i l¾re og liv og som har menneskers frelse som mŒl. Denne sannheten er forpliktende for Kirken. Den har ikke noe valg – skal den v¾re kirke mŒ den ikke bare ytre seg om sannheten, men f¿lge sannheten. Derfor har jeg satt som overskrift over mitt vitnesbyrd her i dag responsoriet for dagens middagsb¿nn: L¾r meg, Herre, din veg, jeg vil vandre i din sannhet. I bibelen er sannheten et gjerningsord, det tales om Œ gj¿re sannheten, lyde sannheten, f¿lge sannheten. Og da blir det for meg dessverre slik, at jo klarere noen ser sannheten og ytrer seg klart om sannheten, jo verre blir det nŒr den ikke fŒr konsekvenser i forhold til vrangl¾ren. Da bidrar man, ikke bare til forvirring, men til Œ legitimere l¾repluralismen som igjen f¿rer til forfall og frafall og oppl¿sning av Kirkens enhet. Den eneste mŒten Œ samle Kirken pŒ – f¿re den mot den enhet som Herren selv har forpliktet oss pŒ – er Œ be og handle ut fra hans egen b¿nn: Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet!

 

La meg sŒ bruke resten av den tiden jeg har til disposisjon til Œ slŒ et slag for den f¿rste L¾renemndsaken som ble reist, den sŒkalte Dingstad-saken, ikke fordi jeg er ekstremt selvopptatt, men fordi jeg faktisk mener at den vil vise seg Œ v¾re prinsipielt viktigere enn avklaringen i den andre runden fordi det var der premissene ble lagt for utviklingen fram mot to likverdige syn pŒ homofili i Den norske kirke. I tillegg impliserer problemstillingen som der var til dr¿fting grunnleggende sp¿rsmŒl om ekklesiologi , om hva det vil si Œ v¾re kirke og hva l¾reautoriteten i kirken inneb¾rer og om kirkens enhet knyttet opp mot biskopens tilsyn og embetsansvar.

 

Hva var det saken sto om? 

For meg var bruddet med biskopen prim¾rt en pastoral handling i en kirkelig kontekst, knyttet opp mot mitt ordinasjonsl¿fte og ansvaret for Œ l¾re rett og forvalte sakramentene rettelig, for Œ bruke et uttrykk fra den lutherske bekjennelse i forbindelse med Kirkens enhet. Det var altsŒ ikke et debattinnlegg eller prim¾rt et uttrykk for en teologisk uenighet med min biskop (prester og biskoper mŒ kunne v¾re uenige uten at det truer kirkens enhet), men om Œ ut¿ve mitt kirkelige embede med den rett og autoritet Kirken hadde gitt meg i ordinasjonen. For Œ sette saken pŒ spissen, formulerte jeg det slik overfor min biskop: En og samme l¿rdag kan jeg sitte Œ h¿re et skriftemŒl i Larvik kirke fra et menneske som nok en gang i sin Œrelange kamp for Œ leve et rent og rett kristenliv – og jeg gir vedkommende det beste kirken kan gi i et slikt tilfelle, syndenes forlatelse for Jesu lidelses og d¿ds skyld ved hŒndspŒleggelse og sier ÓI Faderens og S¿nnens og Den Hellige nds navnÓ. Samtidig kan det skje at du i Tunsberg Domkirke legger hendene pŒ to mannfolk som ber om Herrens velsignelse over sitt samkj¿nnede samliv og stadfester din handling med de samme ordene ÓI Faderen og S¿nnens og Den Hellige nds navnÓ. Da mŒ det v¾re tydelig for alle og enhver at en av oss misbruker Guds navn til vŒrt eget.

Min pŒstand var altsŒ at man ikke kunne bruke Guds navn bŒde til Œ tilsi syndenes forlatelse, gi absolusjon, til en angrende synder som ber om oppreisning og en ny begynnelse, og pŒ samme tid til Œ velsigne noe som Guds ord fastholder som synd og oppr¿r mot Gud. Eller sagt pŒ en annen mŒte: Biskopens l¾re (for det er det det er nŒr en biskop gŒr ut offentlig og erkl¾rer at han holder dette for sant og pŒ det grunnlag ¿nsker Œ endre Kirkens samlivsetikk) utfordret og problematiserte den autoritet jeg hadde til Œ ut¿ve min tjeneste som prest. Og for Œ fŒ dette pr¿vet – ikke i en arbeidsrettssak om l¿nn og ytre embedsforhold – men som en l¾resak som kunne avklare hvem av oss som ut¿vde vŒr embedsgjerning med kirkelig autoritet, br¿t jeg kommunionen med min biskop og bad om, nŒr tiden var moden for det, om at saken mŒtte behandles i L¾renemnda, vel vitende om at jeg ikke kunne fortsette min tjeneste som prest i Den norske kirke dersom saken ble avgjort til biskopens fordel.

NŒ kjenner vi L¾renemdas konklusjon fra Œr 2000. Enkelt sagt ble det der fastslŒtt at det sp¿rsmŒlet som lŒ til grunn for mitt brudd med biskopen, til tross for at det var Œ betrakte som et viktig l¾resp¿rsmŒl, ikke hadde den kvalitet at det truet Kirkens enhet og derfor ikke var en gyldig grunn til Œ bryte kommunionen med biskopen. L¾renemnda slo fast at ingen kan fortsette som prest i Den norske kirke uten Œ stŒ under tilsyn av biskopen i stiftet, inklusive v¾re i full kommunion med ham. (Det b¿r derfor ikke forundre noen at biskopen i Borg pŒ bakgrunn av dette svarer prester som pŒ bakgrunn av L¾renemnd-runde nummer 2 ber om alternativt tilsyn: ÓDen norske kirkes ordning er slik at alle personer som er ordinert til prester i kirken stŒr under tilsyn av biskopen i bisped¿mmet der de gj¿r sin tjeneste eller har sitt bostedÉ. Det er derfor ikke mulig Œ im¿tekomme ditt ¿nske om en alternativ tilsynsmann.Ó)

 

NŒ kan det se ut til at L¾renemnda i 2006 ¿nsker at det skal Œpnes for en mulighet til fleksible ordninger som fortsatt skal ta vare pŒ samvittighetene hos dem som vegrer seg mot gudstjenestefellesskapet og viser i denne sammenheng til kj¿rereglene i kvinneprest-sp¿rsmŒlet. Her er det, etter min mening, god grunn til Œ tenke grundig igjennom hva man her blir tilbudt. Som en av dem som var med Œ utforme kj¿rereglene i sin tid, og som ogsŒ var med da de ble revidert, vil jeg advare mot Œ gŒ inn pŒ slike premisser. For det f¿rste fordi slike ordninger bare er overgangsordninger som skal fŒ den nye praksis innf¿rt sŒ elastisk og problemfritt som mulig inntil det gamle synet blir forbudt eller umulig Œ praktiseres. Og for det andre – og det er langt alvorligere – det er Œ rette baker for smed. Er det en ting jeg angrer for som mangeŒrig formann i FBB, er det at vi mer eller mindre frivillig fulgte opp det valget generasjonen f¿r oss hadde gjort, nemlig Œ bryte kommunionen bare med de kvinnene som ble ordinert, og ikke de biskopene som ordinerte dem. Her mener jeg vi har grunn til Œ be kvinnene om unnskyldning. VŒre tross¿sken i Den engelske kirken valgte i 1991 en annen strategi som skulle vise seg Œ v¾re langt mer fruktbar fordi den forholdt seg ekklesiologisk til nyordningen og br¿t kommunionen med de biskoper som innf¿rte bruddet med apostolisk embetspraksis. NŒ mŒ man ikke gj¿re samme feilen om igjen.

 

I den ¿kumeniske uttalelsen som ble skrevet og sendt til L¾renemnda f¿r siste m¿te i desember 2005 fikk nettopp denne mŒten Œ tenke kommunion pŒ gjennomslag. Selv om de forskjellige kirkene som skrev under, har en ganske sŒ forskjellig nattverdpraksis og nattverddisiplin, var man enige om at innf¿ring av ubibelsk l¾re med n¿dvendighet fŒr konsekvenser for kommunionen. Og her holder man ikke bare de biskopene ansvarlig som aktivt har gŒtt inn for vrangl¾ren, men ogsŒ de biskoper som uten Œ trekke indrekirkelig konsekvenser lar denne vrangl¾ren i praksis fŒ status som et kirkelig likeverdig syn. Dette er det grunn til Œ merke seg, slik at man ikke igjen ser etter pragmatiske l¿sninger som i sitt vesen er individualistiske, men altsŒ tenker og handler ekkelsiologisk og legger en kirkelig strategi for veien videre og ikke lar seg manipulere til Œ gj¿re de homofile til hovedmotstandere. Og sŒ lenge hver eneste biskop i Den norske kirke har alterfellesskap med alle de andre biskopene i denne kirken, b¿r en heller ikke behandle de konservative biskopene kirkelig sett annerledes. Her mŒ de holdes ansvarlige alle sammen.

 

I min argumentasjon for kommunionsbruddet lŒ det en grunnleggende og sammenhengende refleksjon om Kirkens enhet. Kanskje er det n¿dvendig i denne sammenhengen Œ presisere at biskopen i min forstŒelse har en sentral plass i sŒ mŒte. Og ikke bare den enkelte biskop, men biskopene samlet som kollegium. (Det var for ¿vrig f¿rst da Sigurd Osberg kunne regne med st¿tte fra sine kolleger at han valgte Œ konfrontere meg. Som han presiserte flere ganger i denne fasen: ÓNŒ er det blitt klart at du ikke bare har brutt med meg, men med alle biskopene i Den norske kirke!Ó)  Den eneste virkelig kvalifiserte teologisk begrunnelse for biskopembedet er jo nettopp at biskopen er satt til Œ fastholde og vitne om den apostoliske l¾retradisjon i kirken for Œ holde menighetene pŒ de forskjellige stedene samlet i sin lydighet mot den tro som en gang for alle er overgitt de hellige, som apostelen skriver. Biskopens oppdrag er altsŒ ikke Œ v¾re teologisk kreativ og nytenkende. Han er ikke vigslet til Œ endre Kirkens overleverte tro, men til Œ begrunne, bevare og gi videre denne troen uforfalsket til nye generasjoner. Det motsatte er det samme som diskvalifikasjon. Jeg mener at en slik forstŒelse ogsŒ er i overensstemmelse med den lutherske kirkes s¾rbekjennelse Confessio Augustana nŒr denne knytter kirkens embete sŒ sterkt opp mot forkynnelsen av Guds ord og forvaltningen av de hellige sakramenter, selv om denne bekjennelsen ikke sier alt (og heller ikke pretenderer Œ si det som i og for seg var selvsagt).  l¾re i strid med apostolisk tro, eller Œ programfeste Œ endre kirkens overgitte tro, er og blir en skismatisk handling som bryter kirkens enhet.

 

Tyngdepunktet i min begrunnelse var f¿rst og fremst at biskopen l¾rte i strid med ÓevangelietÓ. Og den eneste adekvate reaksjonsform teologisk og kirkelig var Œ bryte nattverdfellesskapet med ham. Som en konsekvens av dette bruddet fulgte med n¿dvendighet at de Œndelige tilsyns- og tjenesterelasjoner opph¿rte.

 

Jeg kan ikke se at noe av det som skjedde senere eller som har skjedd under behandlingen i andre runde har forandret noe i denne saken. Den kirkelige problemstillingen stŒr fortsatt like knivskarp som den gang, kanskje enda skarpere ut i fra de tydelige ordene som er talt og skrevet om hva Guds ord sier om selve sakssp¿rsmŒlet av biskoper som den gang nesten samstemmig gav min dav¾rende biskop full kirkelig legitimitet og dermed fratok meg den kirkelige myndighet til Œ tale og handle klart med kirkens fullmakt.

 

Noen mente at jeg reagerte for raskt – og de ville f¿lge med straks biskopen gjorde som han sa han ville gj¿re. Med andre ord, sŒ snart det ble etablert kirkelige ordninger som Œpnet for kjettersk praksis, da ville de gj¿re det samme som jeg hadde gjort. Det kan ligge en tilsvarende tanke bak nŒr man nŒ ber om Œ ta det med ro fram til at Kirkem¿tet har sagt sitt. Mitt svar pŒ dette den gang – og jeg kan gjenta det nŒ – er preget av at jeg er oppdratt som luthersk teolog der vekten ligger pŒ forkynnelsen – pŒ ordene som tales – pŒ lov og evangelium i kirkens forkynnelse og undervisning. Sier vi ikke kontant nei til den l¾ren som fremsettes og som virker som surdeig som brer seg i kirkekroppen, er det for sent Œ sette foten ned den dagen ordningene mŒtte v¾re pŒ plass. I det hele tatt er dette skille mellom l¾resp¿rsmŒl og kirkelig forvaltning som vi ¿ves opp til Œ operere med, et farlig spill. VŒre motstandere vet naturligvis at det ikke er slik det virker. Holdes noe for sant, og slippes det l¿s pŒ kirkens prekestoler, skaper det ganske fort bŒde holdninger og handlinger som igjen skaper kirkerettslige ordninger. Og slik mŒ det v¾re. I denne saken har ikke minst tidligere biskop i Oslo Gunnar StŒlsett vist at man ikke kjenner seg forpliktet pŒ Kirkem¿ters vedtak nŒr f¿rst noe er rett etter guddommelig lov. Da handler man som man sier pŒ vegne av sitt embete – og venter ikke pŒ lov fra demokratiske kirkelige m¿ter. Av en eller annen grunn har jeg st¿rre forstŒelse for dette enn jeg sikkert burde ha!

 

La meg avslutningsvis gi ordet til kirkehistorieprofessor Bernt Oftestad som var min talsmann i L¾renemnda. Det kan v¾re godt Œ ty til en utenforstŒende vurdering nŒr en selv er for mye blandet inn med seg og sitt til Œ se klart. I en kommentar til avgj¿relsen den gang skriver han f¿lgende:

ÓNŒr Dingstad pŒ denne mŒten kobler l¾re og sakramentalitet sammen, gj¿r han det kirkelig sett element¾re. Men ved det skyter han ogsŒ en torpedo under den konsensus som Bispem¿tet under biskop Andreas Aarflot etablerte i homofilisaken. Dens hovedelementer var at man vel var uenige om homofilisp¿rsmŒlet, men at denne sak ikke var Œ anse som sŒ avgj¿rende, at den splittet kirken. Kirken hadde et "hovedsyn", som var det tradisjonelle, men avvik fra det kunne godtas. Splittelsen i homofilisaken ber¿rte derfor ikke nattverdfellesskapet - verken mellom biskopene eller ellers i Den norske kirke. Innsettelsen av Siri Sunde, som lever i partnerskap, viste at kirken vel hadde et "offisielt" syn, men at man kunne godta praktiske unntak i enkelttilfeller. Denne kirkepolitiske l¿sning avf¿dte dessuten en del interessante episoder. For det f¿rste hadde enkelte av de konservative biskoper vansker, ja, fant det umulig Œ betegne homofilt samliv som synd. Og en av dem karakteriserte sp¿rsmŒlet om slik praksis som noe "midt i mellom" etisk l¾resp¿rsmŒl og et adiaforon. Man trengte altsŒ en ny og hittil ukjent teologisk kategori for Œ komme i land.

Denne konsensus var pŒ Aarflots vis ikke diktert prinsipielle teologiske motiver, men av pragmatiske kirkepolitiske hensyn. For Aarflot var det sikkert en utŒlelig tanke at den kirkelige enhet som skulle b¾re reformbevegelsen videre frem mot en "fri folkekirke", nŒ skulle bryte sammen. Hele hans livsprosjekt syntes Œ lide et fatalt skipbrudd. I dag mŒ de konservative biskoper feie opp skŒrene etter Aarflots maktpolitiske l¿sningsfors¿k. Og hans prosjekt strander etter alt Œ d¿mme ved neste brottsj¿. For Dingstad har trŒdt inn i det som mŒ betegnes som "d¿dvinkelen" i den kirkepolitisk motiverte enhet, idet han i pakt med vanlig kirkelig tenkning slŒr fast at sakramentalt fellesskap har l¾rekonsensus som sin forutsetning. Mangler l¾rekonsensus er den n¿dvendige betingelse for sakramentalt felleskap ikke til stede. I dag har bispekollegiet i Den norske kirke sakramentalt fellesskap med hverandre. Men foreligger det l¾rekonsensus? Den sakramentale praksis tilsier at det gj¿r det, til tross for offentlig uenighet i homofilisaken. Det betyr at man i sin praksis bestemmer denne konflikt som et adiaforon. Det Dingstad har gjort, er Œ bringe homofilisp¿rsmŒlet ut av den kirkepolitiske maktsf¾ren og inn i bekjennelsens situasjon. Det kirkepolitiske maktspill kan opprettholdes sŒ lenge man b¿yer seg for maktsprŒk, trusler om utfrysing, marginalisering osv. Det kan bare opprettholdes blant redde mennesker. SŒ snart det vises litt mot, faller makten sammen. Dingstad br¿t ut av denne sf¾ren ved Œ legge sitt embete i vektskŒlen. Han kan gj¿re det bare en gang. Men en gang er nok for Œ identifisere Den norske kirkes l¾re i homofilisp¿rsmŒlet og samtidig avsl¿re at den reformbevegelse som sŒ lenge har dominert norsk kirkepolitikk, er i ferd med Œ havne pŒ historiens skraphaug.Ó