Tunsbergsaken

Momenter til uttalelse etter pressekonferansen tirsdag 14. mars

Bakgrunn

Mitt utgangspunkt har vært et pastoralt behov for avklaring om homofilispørsmålets status i DNK. Det har dreid seg om med hvilken autoritet jeg som prest og prost har i dette spørsmålet når jeg skal forkynne Guds ord til frelse for mennesker, veilede til et liv i overenstemmelse med Guds gode vilje og forvalte nøklene i skriftemålet.

Problemstilling

For å få til en slik avklaring har jeg gått til yttergrensene av hva en kirke kan akseptere, nemlig å bryte kommunionen med min biskop og avvise hans rett til å føre tilsyn med meg.

Jeg har vært meg bevisst at en slik handling bare kan forsvares dersom biskopen har innført en lære som bryter med Guds ord og den apostoliske læretradisjon i kirken. Her har jeg vist til vår kirkes bekjennelse (CA 7 og 28) som igjen viser til Bibelens ord og autoritet. Dersom jeg har brutt med biskopen og med det kirkelige fellesskap på andre kriterier, er min handling selv å betrakte som en kirkesplittende. I tilknytning til CA 7 har jeg derfor bedt Lærenemda om å avklare hvorvidt Sigurd Osbergs lærestandpunkt og offentlige veiledning er ”i overensstemmelse med evangeliet” og dermed ligger innenfor de grenser som definerer kirkens enhet.

Kjennelsen

Den norske kirkes Lærenemd har nå avsluttet saken og gitt sin kjennelse. Den har så langt jeg kan se tatt min problemstilling på alvor og søkt å gi den en behandling som svarer til det alvor saken har. Jeg synes også nemda i hovedsak fremstiller og tolker mine fremlagte synspunkter på en saksvarende måte.

Konklusjonene i flertallsuttalelsen er tydelige og gir svar på det hovedspørsmål jeg har stilt. På forskjellige måte og på flere punkter gir nemda et sterkt uttrykk for at det finnes absolutte grenser for hvilken lære som kan aksepteres innenfor en kristen kirke. Evangeliet om syndenes forlatelse skal og må forkynnes på bakgrunn av loven (Guds bud og krav) og formaningene til et hellig liv skal følge på. Det finnes med andre ord holdninger og handlinger som bryter med Guds ord og som derfor ikke hører hjemme i kirken. Nemda begrunner også på en overbevisende måte at homofilispørsmålet ikke bare er et isolert etisk spørsmål, men tvert om må behandles som et lærespørsmål i kirken.

På denne bakgrunn blir nemdas konklusjoner desto tydeligere og mer avklarende. Homofil praksis hører med til de ting som kan sies å høre hjemme i kirken uten at den grunnleggende enhet omkring Ord og sakrament brytes. Det betyr at homofil praksis ikke er å betrakte som synd som en må bekjenne og gjøre opp for å ha visshet om syndenes forlatelse.

Flere av de konservative biskopene vil ha problemer med å definere homofilspørsmålet som et adiaforon. Ikke desto mindre må homofil praksis fra nå, innenfor rammen av DNK, anses å være i overenstemmelse med evangeliet slik vår kirkes bekjennelse forstår uttrykket i CA 7 og dermed å være i pakt med vår kirkes læregrunnlag. Noen av biskopene har tidligere skrevet og sagt at slik praksis er synd. Allikevel står de nå enstemmig sammen med de liberale biskopene som har brutt med Guds ord og kirkens tradisjon i alle konklusjoner. På denne måten gir de Tunsberg biskop rett når han tidligere har slått fast at mitt brudd med ham er et brudd med alle biskopene. Med flertallet i nemda er de nå beredt til å legge ansvaret for å ha brutt kirkens enhet på meg og aksepterer at mindretallsbiskopene opererer innenfor kirkelig legitime grenser.

Alle biskoper, med unntak av en, aksepterer med dette en kirkelig praksis der en kan forkynne rettferdiggjørelseslæren ved troen alene på en slik måte at mennesker som i sin livsførsel bryter med Guds ord og vilje kan ha frelsesvisshet uten å gjøre bot. En slik avgjørelse er et hogg like inn i hjertet i en luthersk kirke som sies å ”stå og falle” med rettferdiggjørelsen, DNK fremtrer etter dette i strid både med reformasjonen og med den luthersk-pietistiske vekkelsestradisjon. Den bryter også med en enstemmig økumenisk læretradisjon. Dersom noen etter dette fortsatt tror at dette dreier seg om en ”Dingstad-sak”, tar de farlig feil.

Gleden over mindretallet

Professor Ola Tjørhom har utarbeidet en særuttalelse som står på egne ben. Det er gledelig og oppmuntrende at nettopp en som representerer et økumenisk perspektiv avlegger et slikt vitnesbyrd. Det bekrefter at DNK er i ferd med å fjerne seg fra den store kirkelige tradisjon og konsensus i viktige etiske spørsmål. Han har tydeligvis måttet tåle sterkt press for sine standpunkter i nemda. Ved sin særuttalelse la han også muligheten til rette for at Møre biskop i siste instans hadde et alternativ å hoppe over på. At det er bispemøtets preses som velger å gjøre dette, gir dette votum en ekstra tyngde. Bondevik har vist stort mot og satt de andre biskopenes stemmeavgivning i klar relieff. Hvordan Bondeviks stemmeavgivning skal forstås og hvilke håp som ligger i den for fremtiden, er fortsatt uavklart. Men slik den nå foreligger, er mindretallsuttalelsen en sterk teologisk og moralsk støtte til mitt anliggende. Den bekrefter at jeg har handlet på vegne av mitt kirkelige embede for å bevare kirkens enhet på apostolisk og almenkirkelig grunn.

Personlige konsekvenser?

Jeg har ikke hatt et ønske om å kjempe for min rett som prest og prost. Min hensikt har vært å søke avklaring på embedets og kirkens vegne. Det må kunne slås fast at det har jeg nå fått. Jeg har rett til å vende tilbake til mitt embede som sokneprest i Larvik prestegjeld og prost i Larvik prosti. Dette forutsetter imidlertid vilje til å få min sak prøvet i rettsapparatet. For meg er ikke det veien, ikke fordi jeg ikke mener at jeg har rett eller ikke er villig til de personlige omkostninger som følger med. Men simpelthen fordi jeg ikke tror at sannheten har noe å vinne med en slik avskjedsak. En slik vei ville også skape ytterligere uro og konflikter i lokalmiljøet. Det forutsetter også et syn på prestetjenesten som jeg ikke har, som skulle gi presten som statsembedsmann en selvstendig rett til å kjempe for sitt embede, mer eller mindre løst fra menighet og kirke. Jeg må også spørre: Hvilken moralsk rett har jeg til å trenge meg på en menighet/et prosti som ikke ser denne konflikten som sin egen?

Dette betyr at det ikke går noen vei for meg tilbake til Larvik menighet/Larvik prosti. Om kort tid vil jeg derfor søke avskjed fra embedene som sokneprest i Larvik prestegjeld og som prost i Larvik prosti.

Når det gjelder spørsmålet om en videre fremtid i DNK kirke som prest, vil jeg la dette bero en tid før jeg trekker en endelig konklusjon. Nå blir viktig for meg å lytte til den debatt som lærenemdas uttalelse vil avstedføre i kirken. Et viktig element blir også spørsmålet om hva biskop Bondeviks dissens betyr med tanke på fremtiden, med andre ord hvilken kirkelig status den får og hvilke kirkerettslige ordninger som kan etableres. I påvente av en avklaring stiller jeg mine ordinasjonsfullmakter i DNK i bero inntil videre.

En beklagelse

Til slutt vil jeg ikke unngå å nevne at jeg kjenner sterk at denne saken også må ha vært en belastning for mange homofile. Det må føles vondt at deres vanskelige livssituasjon blir gjort til en ”sak” som skal avgjøres i en kirkelig lærenemd og at det brukes sterke ord som lett kan forstås som en fordømmelse av deres liv. Jeg er imidlertid overbevist om at den uklarhet som kirken har skapt, og dermed den dobbeltmoral som flere av de kirkelige avgjørelser legger opp til, i lengden vil være innebære den største belastning. Det er dypest sett inhumant å overlate spørsmålet om synd til den enkeltes samvittighet. Skal kirken forkynne syndenes forlatelse med troverdighet, må den også ta ansvar for å avsløre og fastholde brudd på Guds gode vilje, ikke på kjølig avstand, men i kjærlighet og solidaritet til mennesker som på en spesiell måte har fått byrder å bære. Her gjelder apostelens formaning fremfor alt: ”Bær hverandres byrder og oppfyll på den måte Kristi lov” (Gal 6,2).