P denne klippe vil jeg bygge min kirke

Av Asle Dingstad

Foredrag p SKGs kirkestevne

Oslo Sjmannskirke, Bygdy 13. august 2000

 

Bnn:
Lr meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til frykte ditt navn. Jeg vil vandre i din sannhet. re vre Faderen og Snnen og Hellignden. Lr meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet. Amen.

 

Ingen grunn til bekymring

Mye har skjedd siden jeg for to r siden holdt foredrag p samme sted. Den gangen hadde jeg ftt som tema: Tid for oppbrudd. Det var et foredrag som dels var en analyse av tilstanden i Den norske kirke sett p bakgrunn av de syv klassiske kjennetegn p Kirken og dels var det et forsk p si noe om at vi n sto fremfor et ndvendig oppbrudd fra Den norske kirke og p hvilke kirkelige og pastorale premisser et slikt brudd mtte komme p. Jeg skal ikke p noen mte gjenta dette foredraget i r. Men nr jeg ser tilbake p det som har skjedd siden den gang, m jeg rlig si at jeg undres over Herrens veier. Utviklingen har gtt slik vi s for oss at den ville, bare s mye raskere. Og SKG-arbeidet har ogs endret seg som et svar p utviklingen. Og nr vi er samlet til stevne i r, etter en meget begivenhetsrik helg sammen med biskop Thaddeus, kan vi bare sl fast at vi definitivt er kommet over i en ny fase. For to r siden sto vi overfor en spennende avklaring i Den norske kirkes Lrenemd. I dag kjenner vi svaret. Den gang sto vi samlet innenfor Den norske kirke, n er bruddet for flere av oss allerede et faktum. Spenningen er p en mte utlst, og allikevel er det mer enn spennende f vre med p fortsettelsen. For selv om analysene vre har sltt til, og til tross for at vi hele tiden har arbeidet rasjonelt og adekvat i de situasjonene som har oppsttt, er det p mange mter, i hvert fall for meg, slik at det hele nesten er uvirkelig. Det er som om tingene er tatt ut av vre hender og at en annen har ledet oss dit vi n er. P en mte kjenner jeg meg liten og redd. Mange sprsml gjenstr lse. Hva betyr det at SKG skal arbeide bde innenfor og utenfor Den norske kirke? Hvordan kan det legges til rette, teologisk s vel som praktisk? Embedsbrdre som til n har sttt sammen i tykt og tynt, n p hver sin side av en forpliktende kirkerettslig grense som begrenser fellesskapet. Hvordan legge til rette for en sunn vekst i de nye menighetene som er i ferd med vokse frem?

Situasjonen er nok p mange mter mer avklart i dag enn for to r siden, men den er kanskje om mulig enda mer krevende. Vi fr bruk for all den teologisk og eklesiologiske kompetanse vi kan mnstre, for ikke snakke om all den pastorale erfaring og menneskelig innsikt og visdom som vi mtte ha ervervet oss gjennom rene.

Jeg har en merkelig blanding av flelser her jeg str. Jeg fler meg glad og takknemlig, ja utvalgt og privilegert som fr lov til vre med p noe s stort. Samtidig kjenner jeg meg alts liten og redd. Jeg kjenner meg som Filip i fortellingen fra Johannes-evangeliet kapitel 6 om brdunderet, eller snarere kanskje mest som den lille gutten med fem byggbrd og to fisker. Hva er det til s mange? Alle m jo se at det er galskap! Men evangelisten hvisker oss en hemmelighet i ret – noe som gir grunn til hp. Dette gjorde han for sette ham (Filip) p prve, str det, for han visste selv hva han ville gjre (Joh 6,5).

For han visste selv hva han ville gjre! Om ikke noe annet str igjen etter dette foredraget, enn dette, har jeg ikke sttt frem forgjeves: Herren vet selv hva han vil gjre! Det er dette vi trenger hre akkurat i dag. Vi er, for si det rett ut, luta lei av analysere og kritisere Den norske kirke. En blir ikke from av slikt! Og alle disse konfliktene tapper oss bare for krefter. Teologiske tankerekker og teoretiske utlegninger om kirken og alt dens vesen er heller ikke det vi trenger akkurat n. N trenger vi frst og fremst tillit til at Herrens egen oversikt og til hans ledelse av det som hrer ham selv til, slik at vi lar oss lede av ham, lar oss trste av ham, lar oss inspirere av ham. Det er det vi trenger!

 

Derfor kjre sstre og brdre, vil jeg ut i fra dagens tema hilse dere og si: Det er ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til bekymre seg for Kirkens fremtid!

Jeg tror det er det vi trenger hre akkurat n – fr hre det som en hilsen fra Kirkens Herre til mennesker som i dagens sammensatte og deprimerende kirkevirkelighet prver riste av seg mismotet og orientere seg i landskapet for finne en vei ut av tken og inn i en fremtid som kan gi hp for fremtiden: Det er  ingen grunn til bekymre seg for Kirkens fremtid. Frst og fremst fordi den er hans! Den inngr i Guds evige plan med menneskeslekten. Den var i hans tanke fr noe ble skapt av alt som er til. Den var i hans tanke da han samlet apostlene omkring seg og vandret sammen med dem her nede. Den var i hans tanke da han p korset forsonet verden med Faderen og knyttet sin mor Maria og apostelen Johannes sammen i en ny familie. Den er i hans tanke i dag, i dette yeblikk, der han sitter ved Faderens hyere og der han som evig yppersteprest ber for oss hos Faderen. Og Kirken er en del av hans fremtidige tanker, hans forsonende og forlsende planer for hele menneskeslekten. Kirken str fast som fjell. Den str fast p fjell. Du er Peter; p denne klippe vil jeg bygge min kirke, og ddsrikets porter skal ikke f makt over den.

Det betyr at kirken ligger i hans hnd, han som er den frste og siste og levende_ han som var dd, men som lever i all evighet og som har nklene til dden og ddsriket. Frykt ikke, sier han (p 1,18).

I en tid med mange falske profeter og med et kolosalt trykk fra et ndelig klima omkring oss som er langt farligere enn vi kanskje er klar over, vil han oppmuntre sine venner. Han vil minne oss om at vi tilhrer han som er sterkere enn dden og ddskreftene. Han som har overvunnet alle makter og myndigheter. Og som i sin Kirke er hos dem som tror. Hver nd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjd, er av Gud. Dere er av Gud, mine barn, og har seiret over dem; for han som er i dere, er strre enn han som er i verden (1 Joh 4,2-4).

S er det ingen grunn til frykte! Det vil si, det er ingen grunn til frykte annet enn frykte Herren. Frykte for komme bort fra ham. Frykte for svikte ham. Frykte for beg den skjebnesvangre feilen vre kirke p egenhnd og bygge kirke p egen hnd, som om den var vr kirke.

Budskapet om bekymringslshet p kirkens vegne bygger p en bestemt forutsetning. Det bygger ikke p menneskelig visdom, intellektuell kapasitet eller fromhetens potensiale. Uten frykt for Kirkens fremtid kan vi vre bare dersom vi er kirke i dag – dersom vi er kirke n – dersom vi lever og handler som en Jesu Kristi kirke skal gjre. Det nytter ikke vre noe annet i dag – og s hpe p fremtiden. Det nytter ikke g vre egne veier og s hpe p at det gr godt til slutt. Det er dette som er utfordringen – ikke bygge kirke for fremtiden – det er Herrens eget ansvar. Vrt ansvar er vre kirke i dag – vise troskap i det sm – vre der han er – overgi vre liv til ham – la oss bearbeide og hugges til av ham s vi blir levende steiner i hans tempel – vre et hellig presteskap som brer frem ndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. Det er denne kirken som str under Guds lfter.

 

Vre bekymringer

Menneskelig talt er det grunn til bekymre seg – ogs for Kirkens fremtid. S rlig jeg kan vil jeg derfor dele noen av de bekymringene som jeg selv har hatt, i form av tanker og sprsml jeg har slitt med og fortsatt sliter med. Dere m unnskylde at det blir noe preget av at jeg selv ble ordinert til prest i Den nordisk katolske kirke i gr og at det derfor er preget av tanker og bekymringer knyttet til mitt eget liv og min egen fremtid. Nr jeg allikevel vger det, er det jo fordi sprsmlene angr oss alle i den forstand at det er vr felles vei det dreier seg om, fordi vi har gtt veien sammen til n og ogs har forpliktet oss til finne en vei videre sammen. Det er ogs sprsml som mange sympatisrer i Den norske kirke baler med, men som kanskje trenger ekstra tid og hjelp til bearbeide for komme til en avklaring og en beslutning for egen del.

 

De frste tankene er knyttet opp til det mer eksistensielle sprsmlet – sprsmlet om tilhrighet og troskap.

For meg har det krystallisert seg i sprsmlet om lydigheten mot prestekallet. Etter hvert som det har gtt opp for meg at det gikk mot et oppbrudd fra den kirken som har gitt meg bde dpen og ordinasjonen, har sprsmlet ligget der som en vedvarende uro: Svikter jeg kallet? Svikter jeg bde Gud og mennesker ved forlate Den norske kirke? Det var jo der jeg fikk kallet til leve som en kristen og til tjene som prest. Ville ikke det riktige vre bli p min post, holde ut i striden og stridighetene, trofast bre korset, fastholde ansvaret for de menneskene som Gud har gitt meg? Dere forstr sikkert at avgjrelsen ikke har vrt lett, selv om det jo m sies at avgjrelsen i lresaken ikke gav meg noe srlig valg. Konklusjonen mtte jeg n allikevel trekke selv. Men selv om jeg i dag er glad for ha kommet til en avklaring for min egen del og n ser frem til kunne viderefre kallet i en ny sammenheng, m jeg innrmme at bruddet har voldt og volder mye sorg og smerte og etter hvert ogs savn.

De reaksjonene som er kommet i form av muntlige og skriftlige hilsener etter at jeg gjorde kjent at jeg meldte meg ut av Den norske kirke, har ikke gjort det lettere. Jeg har mtt mye sympati. Tonene har vrt gjennomgende hflig, og motivene har sikkert vrt de aller beste. Men jeg har hrt undertonen, jeg har kjent brodden, jeg har merket skuffelsen. Jeg hper at du ikke forlater kirken! Kirken trenger slike som deg! Kirken trenger deg mer  enn noen gang! Det m vre plass til deg i kirken! Vi str i kirken til vi kastes ut! En hyrde flykter ikke nr fienden kommer! Kirken er ikke en forening som vi melder oss inn i eller ut av!  Dette er noen av kommentarene.

Og jeg kjenner at det svir. Ikke minst fordi jeg gjennom mange r har sagt det samme selv. Men det svir ogs fordi det kjennes s dypt urettferdig etter alt det vi har gtt igjennom sammen, etter tir med kamp og innsats og slit i tjenesten, uten ha hatt noen kirke i ryggen. Skal jeg beskyldes for svikte? Og en fristes naturlig nok til forsvare seg, argumentere mot urettferdige anklager, svare med en undertone av bitterhet, sl igjen. Jeg har bedt mye om at det ikke m skje. For det er avgjrende for vr sjels sunnhet at vi fr hjelp til avst fra alle forsk p ville rettferdiggjre oss selv. (Det har n i hvert fall den lutherske barnelrdommen lrt oss at vi verken kan eller skal!)  I stedet for vise anklagene fra oss, m vi i stedet ta med oss anklagene inn for Guds ansikt og prve oss selv. Det er mye grums blandet inn i de edle motivene. Mye m bekjennes og gjres opp. Men det avgjrende er bevisstheten om at vi str for Guds ansikt og under hans dom. Det hrer med til det vre omvendt. Det lrer vi av Paulus, nr han fristes til forsvare sin aposteltjeneste for angrep. N kreves det av forvaltere at de viser troskap, skriver han til menigheten i Korint. Men for meg betyr det ingen ting om jeg blir dmt av dere aller i det hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren er den som dmmer meg. Dm derfor ikke fr tiden, fr Herren kommer. Han skal bringe frem i lyset det som er skjult i mrket, og avslre alt det menneskene har i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent (1 Kor 4,33-5).

Vi har ingen ting og rose oss av – og derfor heller ingen ting forsvare nr alt kommer til alt. Nr vi lrer at kristenlivet vrt og tjenesten vr skal leves og utfres for Guds ansikt. At alt sammen er gudstjeneste, ett offer som bres frem p hans alter, settes vi fri fra egne og andres dom. Troskapen som kreves av oss er en troskap mot Kirkens Herre. Tjenesten er en del av hans husholdning. Menneskene som er gitt oss er hans eiendom. Kirken som vi er satt til gjre tjeneste i er hans. Og denne troskapen kan fre oss til et punkt hvor det ikke lenger er vi som velger – s si p verste hylle – men at valget er lagt ferdig for oss, og at vi ikke kommer utenom uten svikte. Slik har jeg kjent det.

Da blir perspektivet et annet. Da m vi i alle fall vre pne for at den muligheten at troskapen mot Herrens ord kan kreve et oppbrudd fra det kirkesamfunnet vi tilhrer og for at tjenesten bare kan fullfres i en ny sammenheng som gir oss frihet til tjene ham uten svik.

Derfor tror jeg ikke lenger p slagordet om at vi ikke kan melde oss ut av kirken. Jeg tror at det kan virke farlig passiviserende. For mange fungerer det som en unnskyldning for sl seg til ro i en kirke som ikke lenger er sannhetens sttte og grunnvoll. Det er jo sant dersom vi mener kirke i betydning Jesu Kristi Kirke. Den kan vi ikke melde oss ut av, like lite som vi kunne melde oss inn i den. Men Den norske kirke kan vi selvsagt melde oss ut av uten at vi forlater Kirken i kvalifisert betydning. Ja, det kan komme til et punkt der hvor vi ikke har noe valg, dersom vi vil bevare troskapen mot den sanne kirken. Det avgjrende sprsml for hver enkelt av oss m vre dette: Hvilken kirke er det jeg har lovet vre tro mot?

Som prest har jeg ofte skrevet folk ut av kirkens medlemsregister (av en eller annen grunn har det paradoksalt nok ofte vrt jeg selv og det jeg har sttt for som har vrt grunnen til at folk ville melde seg ut!) Etter at alle formalitetene har blitt ivaretatt, har jeg som regel nsket dem lykke til med valget med uttrykke respekt for det valget de har tatt. Men s har jeg pleid legge til, og jeg tror de fleste har skjnt hva jeg har ment: Men dpspakten din, den kan du ikke melde deg ut av! Dpen kan vi bare falle ut av. Hva Gud har gjort, det str fast, det vil flge deg livet ut, som et livslangt kall til finne veien hjem igjen til Far.

Dpen har med andre ord et perspektiv ut over det aktuelle medlemskap. Derfor er dpen et kumenisk sakrament fremfor noe annet. Dpen – i tillegg til vre et gjenfdelsens bad – str der som et vedvarende kall til lydighet mot Jesus. Og denne lydigheten kan fre deg til et punkt hvor du m la lydigheten mot Herren g foran lydigheten mot et bestemt kirkesamfunn. I dpen fr vi Gud som Far og kirken som mor, sier vi gjerne. Og vi har ogs selv advart mot forlate mor nr hun er syk. Men problemstillingen kan bli om kirken vil vre mor for deg eller om hun vil spise deg!

Ogs ordinasjonen er i prinsippet en kumenisk handling som viser ut over det aktuelle kirkesamfunnet. Den vil alltid vre knyttet til et bestemt kirkesamfunn, ja endog til en bestemt menighet. For presteembede forutsetter en menighet p samme mte som bispeembedet forutsetter et folk. Og de hrer sammen. Hyrden er der for hjordens skyld og m ikke forlate hjorden nr faren truer. Det er et viktig perspektiv. Men det er ikke det eneste perspektivet p en apostolisk tjeneste. Presten skal ogs vitne, advare og veilede. Nr menigheten ikke vil hre og ikke vil flge, kan det vre situasjoner som gjr at en prest ikke har rett til presse seg p og legge opp til en livsdende konflikt. Bibelen taler ogs om ӌ riste stvet av sine ftter. I Larvik hadde jeg muligheten til klore meg fast, tviholde p mitt statsembede til the bitter end i pvente av at rettsapparatet skulle lse konflikten, det vil si i pvente av bli kastet ut.  Jeg kan vel si s mye her, at om menigheten hadde bedt meg om det, skulle ikke fem ville hester ftt meg derifra! Men nr konflikten ble definert som min egen og ikke deres, med hvilken bibelsk rett skulle jeg da presse konflikten p dem. Jeg sier ikke at det trenger vre slik, men det kan lett bli slik i tilsvarende konflikter at det blir en kamp om egne rettigheter fremfor en tjeneste for menighetens skyld. Srlig problematisk blir dette i en statskirkekontekst, der presten er embedsmann og har sin rett fra konge og statsmakt, mer eller mindre uavhengig av menighet, prost og biskop.

Det jeg forsker si, er dette: Ogs troskapen mot ordinasjonen – forsttt som en innvielse til livslang tjeneste for Herren – kan fre oss ut av det kirkesamfunnet som gav oss den. Ordinasjonen er en gudstjenestelig handling – en offerhandling – der en mann innvies til apostolisk tjeneste i Jesu Kristi kirke p jord. Biskopens handling er prinsipielt forst som en kumenisk handling med gyldighet ut over det aktuelle kirkesamfunnet. Derfor er det ogs s viktig at embedene i en kirke anerkjennes kumenisk. Jeg vet det hres for stort ut, men jeg er rlig nr jeg sier at det rsaken til bruddet med Tunsberg biskop var en slik forstelse av embedet og den myndighet og den forpliktelsen som var gitt meg i min ordinasjon. Jag har hele tiden handlet p vegne av mitt kirkelige embede. Nr jeg senere, i samtaler med ledelsen i Indremisjonen, som har gitt meg sterk saklig sttte hele veien, har blitt utfordret p embedsforstelsen som de mener er katolsk, har jeg derfor mttet minne dem om at det faktisk ikke er noen av indremisjonsprestene som har brutt kommunionen med biskopen. Det mtte det alts en hykirkelig prest til for gjre! Det kunne vre godt om noen s at det kanskje kunne vre en sammenheng her! Faith and order, tro og ordninger, hrer nemlig sammen. skille dem fra hverandre kan bli katastrofalt. Og faktisk er det slik at troskapen mot den gudgitte ordning som kalles kirkens embede kan fre en prest i konflikt med kirkens ordninger og endog kreve et brudd med kirkeordningen der kirkens enhet er brutt.

Det er alts slik jeg forstr det jeg var med p i gr da jeg ble skalt re-ordinert av biskop Thaddeus. I forlengelsen av Lrenemdas avgjrelse, mtte jeg sprre meg selv: Nr jeg ikke lenger gis mulighet til fortsette som prest i Den norske kirke, hvordan skal jeg s allikevel kunne fullfre lpet? Hvem vil fastholde meg i mitt livslange kall og bruke meg i sin tjeneste? Da biskopen i gr la sine hender p meg og frte meg inn i rekken av prester i den skalte historiske suksesjon, opplevde jeg det ikke som et brudd med det som skjedde for snart 30 r siden da jeg ble ordinert av biskop Per Lnning. Tvert imot var det en stadfestelse, en tydeliggjring og en viderefring av en tjeneste som jeg allerede har hatt, men som n har ftt en utvidelse og en fordypning og et nytt kirkelig fundament. Slik skal jeg ved Guds nde f se det: Jeg har ikke sviktet mine lfter til Herren, men fornyet dem i nrvr av mange vitner og p en tydeligere mte ftt presteembedet forenet i tradisjonen fra ham som fikk navnet Petros, klippen som Herren selv ville bygge sin kirke p. For mange r siden – i forbindelse med kampen mot fosterdrapsloven – sa jeg fra meg den obligatoriske embedseden til Kongen. Ved handlingen i gr ble det gjort tydelig at det ikke er Norges konge som forvalter kirkens embede, men Biskopen i kollegialitet med andre biskoper i den apostoliske suksesjon. Jeg m bare si det rett ut: Det kjennes som en enorm befrielse! Samtidig  kjennes det som et fornyet ansvar bli fastholdt i tjenesten p denne mten, fordi jeg ikke lenger vet hva dette vil fre meg hen. Kanskje det endog frer meg dit jeg ikke vil!

 

Om dette grunnleggende eksistensielle sprsmlet er blitt lst for min egen del, er fortsatt usikkerheten og bekymringene der knyttet opp til det vi kan kalle det strategiske sprsml.

Det kan formuleres slik: Nr er tiden moden til et mer allment oppbrudd? Flere ganger i de senere rene har Veilederkollegiet sagt at et oppbrudd fra Den norske kirke er uunngelig. Tydeligst sa vi det vren 1999 da vi uttalte flgende: Slik situasjonen n er blitt, vil vi rde vre medlemmer til et oppbrudd fra Den norske kirke. Nr og hvordan dette oppbruddet skal finne sted, vil mtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle omstendigheter ndvendig at vi n tar ansvar for vr egen fremtid. Slaget om Den norske kirke, slik vi har kjent henne, er tapt. Ingen kan med god samvitighet i handling forholde seg til Den norske kirke som om det ikke forel en kirkesplittelse. Verken flertalls- eller mindretallsbiskopene vil i handling forplikte hele kirken p Bibel og Bekjennelse. I stedet for en lrende kirke som med Skriftens ord skal fremst som sannhetens sttte og grunnvoll(1 Tim 3,15), overlates det n til den enkelte finne sannheten p egen hnd. Det var ikke en slik privatreligisitet Herren la til grunn da han lovet Peter at ddsrikets porter ikke skulle f makt over den klippe han bygger sin menighet p.

Signalet til oppbrudd er alts for lengst gitt. Men nr er tiden moden for oppbrudd?

Nr dette sprsmlet uroer oss og gir grunn til bekymringer, er det fordi vi vet at det n ikke er noen vei tilbake, men at det allikevel er mange ting som holder oss igjen. Jeg mtte sprsmlet fra flere, og formulert p mange mter, under pilegrimsvandringen til Nidaros n i sommer. Helt konkret var det knyttet opp til fr Ottars fremtid i Spjelkavik. En formulerte det slik: Dersom Ottar forlater oss, blir vi sittende igjen i et vakuum.

Det l bde sorg og omsorg i sprsmlet. En menighet som er glad i sin prest og som ikke vil miste ham. Nr det meste fungerer godt, er det riktig forlate den? Og hva skal s legfolket gjre?

Jeg vil ta frem to momenter som jeg mener m tillegges vekt. Det ene er at legfolket n m utfordres til velge side. Det fremstilles ofte som om krisen i kirken bare angr prestene. Det er n en gang slik at det er hyrdene som i praksis merker det tyngste trykket. En god og profilert pastoral praksis frer ofte prestene i konflikt bde med folkekirkemenigheten og med de kirkelige myndigheter. Men den troende menighet har et selvstendig ansvar for hre den gode hyrdes rst og velge side. Etter ha utfordret folket til elske Herren Gud og g p hans veier og vre lydige mot hans bud, utfordrer Moses folket til velge: I dag tar jeg himmel og jord til vitne p at jeg har lagt frem for dere liv og dd, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, s du og din tt kan f leve! Ordene er store, men i prinsipp gjelder de ogs i vr situasjon.

Det er ikke nok sette pris p at man har en god prest. Det er ikke nok binde seg til ham med flelsesmessige bnd som er vanskelige kutte over. N er det ikke lenger tid for sentimentalitet! Nr alt kommer til alt er det ikke snakk om forholdet til presten som person i det hele tatt, til hans personlige egenskaper og eventuelt store fortrinn, men om det han forkynner er sant og dermed verdt flge. Det dreier seg om lydighet mot Herren selv, ikke mot presten. Jeg vger pst at her er menighetene vre drlig oppdratt.

Mange er bekymret for at det nye kirkesamfunnet skal bli en prestekirke, siden det relativt sett er s stor andel av prester som gr over. Det er et poeng, dersom n ikke legfolket tar et selvstendig ansvar for egen fremtid sammen med sin prest, og ikke i praksis skyver de gode prestene fra seg.

Mitt andre poeng nr vi leter etter den beleilige tid for oppbrudd, kan formes som et sprsml: Hvordan bygger vi best for fremtiden? En ting er at vi har det godt i menigheten vr i dag. Vi har gode prester og en god forkynnelse. Men hvor lenge vil det vare? Er det noe i systemet som gir grunn til hp for fremtiden?

Vi kan formulere det slik, for vre konkrete og fortsatt knytte an til den menigheten som har Ottar til prest: Hvem vi flge etter i embedet nr Ottar en gang slutter som sokneprest i Spjelkavik (med eller mot sin vilje)? Hva gjr menigheten da nr det kommer en liberal folkekirkeprest som lrer det motsatte av Ottar i viktige dogmatiske og etiske sprsml? Da hjelper det lite grte over tapet av en god prest! I praksis viser det seg ogs at det er utrolig hvor fort en menighet tilpasser seg nye forhold – bare presten er sympatisk nok. For det viktigste er jo, ikke sant, at det ikke blir brk i menigheten?

I l, der jeg var prost i 10 r, er situasjonen n den at embedet er delt mellom et ektepar, der kona er sokneprest og mannen, som for vrig offentlig har tatt avstand fra alt det kontroversielle jeg str for, har prostedelen. De fleste synes ordningen er stas. Men det gr forlydender om at de gammeltroende savner sin gamle prost.

I Larvik tok det noen uker fr min vikar p prekestolen frimodig beklaget alt det brket som  hadde vrt i menighetene under de forrige prestene. Jeg satt selv i kirken og hrte p, uten at det syntes sjenere ham! Og flere i menigheten kom bort og hilste p etter gudstjenesten og spurte meg om jeg ikke syntes det var en god preken! Ordningen med fredagsmesser og ukentlige sndagsmesser overlevde heller ikke lenge. Ogs derfra hrer jeg at noe savnes. Jeg sier ikke dette i bitterhet – i hvert fall nsker jeg bekjempe den nr den dukker opp – men jeg sier det for advare mot en for blyet vurdering av situasjonen.

Vi m gi de gammeltroende i menighetene vre et alternativ! P en eller annen mte m vi, mens vi sitter i embedet, forberede og legge til rette for en samling p vilkr som gjr at vi bygger for fremtiden.

Situasjonen er ulik fra menighet til menighet. SKG-prester arbeider under ulike forhold. Og la det vre sagt ogs i denne anledning: Jeg tror det fortsatt er mulig arbeide som menighetsprest i Den norske kirke uten svikte. Det er mye godt som skjer og mange menigheter som fungerer som de skal. Men vi kan bare fortsette i den grad vi mentalt og ogs i en viss grad i praksis kanaliserer arbeid og krefter i retning det nye. Samtidig m en ta hensyn til familiens sosiale og konomiske trygghet. Det er ikke fromt vre blyet idealist!

S kan det hende at noen i overskuelig fremtid skal bli vrende i sine menigheter og vre trofast der. Andre vil forberede et oppbrudd om ikke s lenge, enten ved bygge opp et alternativ p stedet der de bor eller ved flytte for ta opp et misjonsarbeid et annet sted. Her vil det vre ulike lsninger og veier, men mlet m vre bygge kirke for fremtiden innenfor et nytt kirkelig fellesskap. For signalet til oppbrudd er gitt!

 

Det er ogs andre tanker som stadig dukker opp og kan gi grunn til bekymring. Noen av dem er knyttet opp til det kumeniske sprsmlet. Det gr i flere retninger.

En ting er forholdet til Den norske kirke. Ved bryte ut av nasjonalkirken, er vi ikke da med p splitte opp kirken enda mer? Bidrar vi ikke selv til den protestantiske opplsning av kirken som et gitt historisk fellesskap? I stedet for strre enhet, flere menigheter og kirkesamfunn? Hva med Jesu bnn om at vi alle m vre ett?

Problemet blir enda mer utfordrende og smertefullt nr endog brdre blir stende p hver sin side. Veiledere i SKG og prester i pro Ecclesia kan ikke lenger koncelebrere, fordi vi tilhrer kirkesamfunn som ikke gjensidig anerkjenner hverandres embeder.

Hvordan kan vi forsvare et slikt skritt?

For det frste m jeg si til meg selv: En splittelse kan jeg forholde meg til p to ulike mter. Jeg kan fastholde den i selvrettferdig tilfredshet eller jeg kan bre den med kjrlighetens smerte og sorg. Vi kan fastfryse fronter eller vi kan arbeide for overvinne det som skiller. Jeg opplever veldig sterkt at situasjonen som vi n er i, med ssken p begge sider av en kirkegrense krever av oss at vi gjr hva vi kan for bre over med hverandre i kjrlighet og strekke oss mot hverandre s vi kan bevare ndens enhet i synlige fellesskap. SKG skal fortsatt vre et fellesskap av troende bde innenfor og utenfor Den norske kirke. Samtidig er det avgjrende viktig  at oppbruddet noen av oss har gjort, er et oppbrudd inn i et strre kumenisk fellesskap. Vi har ikke etablert en ny protestantisk kirke, men vi har sluttet oss til en kirke som sprenger nasjonalgrenser og som anerkjennes som apostolisk og katolsk kirke bde i st og vest. Mange har advart oss mot bli en sekt, og den advarselen skal vi ta alvorlig. Hangen til det sekteriske har alltid truet kirkens enhet og dermed sperret for det kumeniske utblikk og forpliktelsen til arbeide for kirkens synlige enhet. Men kirkens katolisitet – dens almene karakter er ikke frst og fremst et sprsml om kvantitet, men om kvalitet. Vi m lete etter kirkens sanne kjennetegn. En kirke kan gjerne vre folkekirke og omfavne et helt folk og allikevel vre sekterisk. Mens en liten og tallmessig uanselig kirke kan vre katolsk i ordets beste mening og bidra til et sant kumene. Det avgjrende er om kirken vil vre apostolisk i tro som i ordning.

Hva s med vrt forhold til Den norske kirke? La meg dele med dere en personlig erfaring fra vr pilegrimsvandring mot Nidaros. For fire r siden var det komme til Kristkirken utelukkende en vond opplevelse. Vi ble stende som tilskuere til et opptog av prester som var et speilbilde av den lremessige forvirring som rder. Vi kjente det som om kirken var tatt fra oss. Vi var hjemlse midt i nasjonalhelligdommen.

Situasjonen har ikke endret seg, den er tvert imot blitt verre. Men av en eller annen grunn ble opplevelsen annerledes i r. Det m ha noe gjre med at jeg hadde meldt meg ut av Den norske kirke. S kunne jeg forholde meg til virkeligheten p en ny mte. Jeg slapp hefte for alt. Jeg kunne tillate meg glede meg over pilegrimstradisjonen og vre felles kirkelige rtter. Sinnet var skiftet ut mer med sorgen og medynken – og fremfor alt med bnnen om at Herren mtte se ndig til sin kirke i nord, kirken med s stolte tradisjoner men med et s tragisk forfall. Jeg kjente faktisk at jeg kunne heve hodet og g forbi bde biskoper og domproster og g inn i en kirke som ingen kan ta fra meg. Uten angst og livsdende bitterhet.

 

Jeg hper jeg kan f ta med meg denne erfaringen i tiden som kommer. Vi har ingen grunn til hovere. Vrt brudd med kirken har ikke skjedd i triumfalistisk selvgodhet. Vi m motst fristelsen til si: Hva sa vi? Vi m unng dra med oss alle konfliktende og forspille tid og krefter p de gamle debattene. Vi m be om bli befridd fra bitterheten og at Herren i stedet m fylle hjertet vrt med kjrlighet. Og nr det gjelder det nye vi er med p, skal vi slippe den lammende prestasjonsangsten for lykkes. For vi har ikke noe eget prosjekt forsvare. Jeg vger si: Om dette ikke er av Gud og etter hans vilje som har kalt oss, m vi be om at han viser oss det og gir oss mot og ydmykhet til innrmme at vi tok feil. P den andre siden skal vi ogs vre pne for at Herren har en strre plan med det vi har pbegynt, strre enn vi vger tro, en fornyelse av hele Guds kirke i Norden. Kanskje er det den strste utfordringen i dagens kirkesituasjon, at vi lrer ydmykhet, at vi vger slippe tak i vrt eget, at styringen rett og slett er tatt ut av vre hender og at vi er villige til la oss lede endog dit vi ikke vil.

 

La meg ogs bare kort berre uroen omkring sprsml knyttet til det katolske. Ytre sett er vel den debatten det som har tatt mest tid og krefter. Og mange har gitt uttrykk for stor bekymring for at vi har valgt kalle den nye kirken katolsk. Jeg velger her og n se bort fra de unyanserte anklagene om messeofferlre og debatten om lutherdommens tre aleneprinsipper: Troen alene, nden alene og Skriften alene. Dette er sprsml som fortjener bli tatt p alvor, og jeg mener at vi har gitt gode bidrag til debatten s langt. Men her og n ville det kreve et helt annet foredrag g nrmere inn p dette. Her vil jeg bare gi uttrykk for at jeg tror vi er p rett vei nr vi knytter an til det katolske i vr egen tradisjon. Jeg er meg ikke bevisst ha forandret syn p noe hovedpunkt i vr tro. Jeg har alltid forsttt meg som katolsk kristen.

Utfordringen som ligger foran oss ligger ikke s mye p det dogmatiske planet, her tror jeg vi er p trygg bibelsk/apostolisk grunn, men utfordringen vil ligge mer p det pastorale. Det katolske – det almene – m ogs prege den mten vi fremtrer som menigheter og som enkeltpersoner og den mten vi mter mennesker p. Noe av det som har bekymret meg aller mest, er muligheten for bli en type en-saks-kirke p grunn av den sterke fokuseringen p homofilisprsmlet. Eller en anti-abort-kirke for den saks skyld eller en kirke som er for liturgiske feinschmeckere. Eller en kirke knyttet opp til bestemte personligheter. Ordet katolsk er utledet av de to greske ordene som betyr etter helheten. Det blir alts avgjrende viktig for oss utvikle en helhetlig trinitarisk spiritualitet som er sunn og balansert og som gir mennesker mulighet til vokse i troen og bli trygge og harmoniske. Katolsk er en kirke bare i den grad den ogs er for alminnelige mennesker, mennesker av alle slag, mennesker som sliter, mennesker som trenger et fellesskap hvor en fr ta med seg hele seg selv. Med andre ord en kirke som er seg bevisst sin apostoliske sendelse – sin misjon - at den ikke bare er til for seg selv – men at den er til for andre, fordi den frst og fremst er til for Herren selv. Mtte Gud forby at den nye kirken blir et oppsamlingsheat av frustrerte statskirkemedlemmer! Jeg tror vi er oppmerksom p faren og at vi ogs her er p rett vei. Men det gjr ingen ting minne hverandre akkurat om dette underveis.

 

Vrt kall er ikke bygge kirken, men vre kirke

Vel, dette er ting som jeg har tenkt mye p og som nok ogs har bekymret meg noe n i denne brytningstiden som vi alle er i – der vi str p valg om vi skal gjre det ene eller andre, og hva som er rett – og der noen alts har tatt et valg som igjen utfordrer de av oss som fortsatt er i tenkeboksen.

Og det er alts til alle oss – vi som bekymrer oss for dette og hint – og som vel ogs bekymrer oss med rette – at Jesus mter oss i dag og sier: Det er ingen grunn til bekymring! Det er ingen grunn til bekymre seg over kirkens fremtid. Den er i min hnd. Jeg vet selv hva jeg vil gjre.

Vrt kall, kjre sstre og brdre, er ikke bygge kirken. Det er Herrens eget verk. Vrt kall er vre kirke. Ikke bli kirke en gang i fremtiden nr alt er p plass, men vre kirke i dag.

 

Og la oss til sist i dette foredraget enkelt minne hverandre om hva det betyr ved trekke frem noen sider ved den teksten som temaet vrt i dag er hentet fra og sammenhengen den str i:

 

vre kirke er ha samfunn med apostlene. Det er si det samme som apostelfyrsten Peter: Du er Messias, den levende Guds Snn! Og det er si dette sammen med Peter, i fellesskap, i kommunion med ham og de andre apostlene og deres etterflgere og alle troende til alle tider. bekjenne det samme som, og bekjenne det sammen med. Ikke si det som folk sier og tror og mener. Ikke flge folkemeningen eller gallupen. Ikke vre prisgitt tidens religise  strmninger og stemninger. vre kirke er skille seg ut – vre annerledes – det er vre kalt ut av verden for vre Messias-kongens eskjatologiske folk.

 

For det andre – eller en annen side av det samme – vre kirke er vre en frukt av penbaringen – av Guds penbaring. Tempelet ble bygget p stedet der Gud lot seg se, der han penbarte seg for Abraham. Der han penbarer seg for oss, i Kristus, der bygges kirken. Til Peter sa han: Salig er du, Simon, snn av Jona. For dette har ikke kjtt og blod penbart deg, men min Far i himmelen. Kirken festes her i verden p klippen som er Peter og hans bekjennelse, men den bygges ovenfra. Den blir til ved Guds vilje. Ved Guds penbaringsvilje. Derfor heter det om kirken: Og alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til blir Guds barn, de som tror p hans navn. De er ikke fdt av kjtt og blod, ikke ved menneskers vilje eller ved manns vilje, men av Gud.

 

vre kirke er for det tredje forvalte et evangelium som ingen andre i hele verden har, budskapet om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Kirke er frelsens sted. Der er himmelens port. Herren har gitt nklene til Kirken. Ikke for at de skal brukes etter eget forgodtbefinnende, ikke for at vi skal ta oss til rette. Nklene er gitt til kirken gjennom embedet som har ftt som ansvar forvalte dem med Herrens egen fullmakt: Jeg vil gi deg himmelrikets nkler; det du binder p jorden, skal vre bundet i himmelen, og det du lser p jorden, skal vre lst i himmelen.

 

For det fjerde er det vre kirke ha sin ros i Jesu dd.  Som vi synger i salmen: Den grunn hvorp jeg bygger er Kristus og hans dd. I Kristi korsets skygge forsvinner all min nd! Jeg vil ikke vite av noe annet enn Kristus og ham korsfestet, skriver apostelen Paulus. Selve nerven i kirkens liv er derfor evcharistien, nattverdfeiringen. For s ofte som dere spiser dette brdet, skriver Paulus, og drikker denne vinen, forkynner dere Herrens dd inntil han kommer (1 Kor 11,26).

Veien til himmelen gr alts gjennom Jesu dd. Det mtte Peter lre. Selv en apostelfyrste kan ta feil. Han som nettopp hadde ftt navnet klippen, ble en klippe til fall. Han tok endog Guds navn i bruk mot Guds egen gjerning: Gud fri deg, Herre, dette m ikke hende deg! Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Bort fra meg, Satan! Du vil fre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare det som mennesker vil. Opiso mou! Vi bak meg! Det kan ogs oversettes: P plass bak meg. Kom p plass, Peter, la meg g foran og vise veien! Den gode hyrden m selv g gjennom dren til sauene. Apostelen har ingen autoritet som er hans egen. S mtte Peter lre en bitter lekse fr han var rede til overta ansvaret for sine brdre og for kirken. P bakgrunn av sitt eget svik og Jesu dd p korset, fikk han kallet p nytt: Simon, snn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?  N vet han at han ikke skal stole p eget vett og egen styrke. Han fr overgi seg selv til ham som kjenner alt: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjr! Det var et vendepunkt for Peter. N er det ikke lenger han som frer an. Det er ikke han som bestemmer. Han blir selv bundet opp om – han blir en fange for evangeliets skyld – og blir innviet til martyriet: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men nr du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og fre deg dit du ikke vil.

 

S er ogs det vr vei – om vi vil vre kirke bygget p Peter. vre kirke er flge etter Jesus. Kirken blir til i etterflgelsen av Jesus. I kjrlighetens lydighet mot hans ord, ogs nr det koster, ja i lydighet mot hans ord ogs nr vi selv svikter. Det dreier seg om lre det vanskeligste av alt – gi avkall p det som ligger meg aller nrmest, nemlig mitt eget. Gi slipp p sitt eget for f del i himmelrikets gaver. For den som vil berge sitt liv, skal miste det, sier Jesus. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.  Det er ingen annen mte vre kirke p heller i dag. Og det er dette som er vrt kall – ikke bygge kirken – men vre kirke i Jesu etterflgelse. Det er bare i hans flge vi kan la bekymringene vre for kirkens fremtid fare. For det er bare denne kirken som hrer Herren til!

 

S m vi ta med oss ogs det sjette og siste som m sies om vre den kirken som Herren bygger: vre kirke er vente p hans gjenkomst. Det er, for sitere en kjent bedehussang, ӌ lytte etter lyden av hans trinn. Det er et eskjatologisk folk Herren samler seg. Et folk som roper Maranatha! nr det samles til gudstjeneste. Dypest sett er det dette som ligger i lftet om at ddsrikets krefter ikke skal f makt over den. Den tilhrer fremtiden. For Menneskesnnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, str det, og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Og s fyer han til det uutgrunnelige: Noen av dem som str her, skal ikke smake dden fr de ser Menneskesnnen komme i sitt rike.

Uten dette utsynet, uten denne forventningen om Herrens nre forventning, taper kirken sin sjel, sitt ndelige liv, og forfaller p alle plan. Dere husker Jesu lignelse om den tro og kloke tjeneren. Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, s han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette nr han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men drlig er denne tjeneren om han sier til seg selv: Det varer lenge fr min Herre kommer, og s gir seg til sl de andre tjenerne og ete og drikke sammen med drukkenbolter_  (Matt 24, 45 flg.)

Den kirken som slutter vente og som etablerer seg i sin egen verden, blir til slutt verden selv. Forvaltningen forfaller p alle plan, lremessig som moralsk. Det eneste som kan holde den vken og sunn og ndelig intakt er bevisstheten om Jesu nre gjenkomst!

 

Det er denne kirken vi er kalt til vre. Ikke bygge, det er hans verk. Vrt kall er vre det  materialet han bruker nr han bygger sin kirke! Da trenger vi ikke ha oversikt over alt. Da trenger vi ikke alltid lykkes med det vi strever med. Da trenger vi ikke alltid vre fromme og gudelige! Vi trenger ikke alltid ha rett. Det vi trenger, er overgi vrt liv, vr fremtid, vr kropp og sjel til ham som er byggmesteren.

 

Det er jo det han utfordrer oss til i dag, apostelfyrsten selv. Han som selv ble kalt klippen som Jesus skulle bygge sin kirke p. Han vet hvem Herren er, derfor kjenner han ogs bde sin egen autoritet som apostel og sin egen begrensning. Han sier til oss:

 

Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vr selv levende steiner som bygges opp til et ndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og br frem ndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se jeg legger p Sion en hjrnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror p ham, skal ikke bli til skamme!

 

Slik lyder Herrens ord! Gud vre lovet!