Nattverdens offergave

Av Asle Dingstad

Jeg har nettopp kommet hjem fra messe i Den nordisk katolske kirke. I 2 turbulente år av mitt liv, mens min fortsatte tjeneste som prest i Den norske kirke ble vurdert i Lærenemda, har jeg fått gå der regelmessig til gudstjeneste. Ved Ordet og nattverdens sakramente er jeg blitt bevart i troen og fastholdt i håpet om det evige liv. Som vanlig, kommer jeg hjem med glede i hjertet. Det er godt å ha et åndelig hjem. Sammen med menigheten har jeg feiret Jesu død og oppstandelse og hørt det ord som gjør et menneske salig.

Vi løftet våre hjerter til Herren og tok del i den store lovsangen sammen med Guds menighet i himmelen og på jorden. På Jesu ord og løfte gjorde vi i stand brødet og vinen og ba bordbønnen som er en del av vår jødiske arv: ”Velsignet være du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt dette brød (denne vin) som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød (frelsens kalk)”. Og i glede og takk for Guds gaver svarte vi tilbake: ”Velsignet være Gud i evighet!”. Vel vitende om at vi ikke har noe å gi Gud som vi ikke først har mottatt, bad vi også følgende bønn: ”Herre Gud, himmelske Far, din er jorden og alt det som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver for Jesu Kristi skyld!”

Vi gjorde som Jesus bød oss, vi tok brødet, takket og brøt det og leste innstiftelsesordene. Vi knelte ned for frelsesens mysterium i troen på at Jesus var tilstede i brødet og vinen på alteret, det legeme og blod ”hvormed han har gjort fyldest for alle våre synder”. ”I Ham og ved Ham og til Ham” bar vi frem våre gaver – vårt eget liv og vår lovsang – og våre forbønner. Og sangen som tonet inni meg var Brorsons: ”Jeg for Gud kan intet bringe, uten deg og dine sår; under din forsonings vinge, jeg for Gud frimodig står”. Det offer Jesus gav en gang for alle, er et evig offer, et offer som gjelder i dag, slik vi synger i påskesalmen: ”At hans død og blod skal gjelde”. Det var virksomt også i dag, på Adamstuen! Takk og lov! Og da jeg kom frem og fikk ta imot Jesu legeme og blod til syndenes forlatelse og ble forenet med Ham, da fikk jeg også lov til å gi mitt liv tilbake til ham for at jeg skal leve for ham i hverdagen og holde ut i kampen mot synden og vokse i et hellig liv. Ja, så bokstavelig fikk vi tro Jesu frelsende nærvær, at vi løftet det innviede brødet og vinen opp og sang vår bekjennelse til Jesus i presens: ”Se, Guds lam, som bærer verdens synder”! Ja, tenk, han gjør det i dag! Og så avgjørende for oss var det at vi så å si fikk skyve Jesus foran oss for Faderen, at vi minnet Gud Fader om hans velgjerninger for oss i Kristus. Ordene vi brukte var disse: ”Hellige Far, med dette brød og denne kalk påminner vi deg om din Sønns lidelse og død til vår frelse. Og i troen på hans oppstandelse forkynner vi hans gjenkomst i herlighet”! Og jeg gledet meg over å gjenkjenne salmistens ord i Salme 25, 7: ”Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom meg i hu etter din miskunnhet for din godhets skyld, Herre!” Er det ikke godt at ”ihukommelsen” ikke er avhengig av vår egen ”husk”, men av at Jesus virkelig i dag lever og står for Gud som en evig påminnelse om hva han har gjort for oss?

Og jeg spør avisen Dagen, etter den temmelig grove beskyldningen i lederartikkelen forleden, hva er blasfemisk (gudsbespottende) i dette?

PS

Om det er ”luthersk” eller ikke, blir kanskje en litt for snever innfallsvinkel. Lutherdommen er slett ikke så ukjent med en slik forståelse av nattverden som lederartikkelen kan gi inntrykk av. Selveste Herman Sasse, som var lærer til min lærer i dogmatikk, Leiv Aalen, kunne skrive at Det nye testamentets klare lære er at nattverden innebærer "å gjøre nærværende ("Vergegenwärtigung") Jesu Kristi offer og det virkelige tilbudet om alt som dette offeret har brakt til veie". Det er også min tro!