TID FOR OPPBRUDD

Av veileder/prost Asle Dingstad

Foredrag p SKG - stevne sndag 16. august 1998 kl. 1500

 

Mitt oppgitte tema lyder: "Tid for oppbrudd". Om det skulle vre et utropstegn eller et sprsmlstegn bak, spurte jeg ikke om. Og det samme kan det vel ogs vre - fordi det underveis nok blir en blanding av mange tegn - bde utrops og sprsmls og noen til. Men forhpentligvis blir det tydelig etterhvert hvor jeg mener veien gr videre for SKG-fellesskapet.

 

Jeg har behov for begynne med en glad bekjennelse - en bekjennelse til den hellige alminnelige kirke - den som, iflge vr lutherske bekjennelse, CA, "alltid vil forbli" (CA art.7). Den er en del av min tro og mitt liv. S sant jeg lever i troen p Den treenige Gud, som jeg en gang ble dpt inn i fellesskap med, er Kirken en del av den virkelighet jeg lever i. fornekte Kirken, vil for meg vre fornekte troen. bli kirkels, vil for meg si bli hjemls i verden og overgitt til fordervsmaktene som rder i den. Derfor er temaet vrt i ettermiddag ingen intelektuell lek, men hellig alvor. For meg dreier det seg om ikke mindre enn muligheten for "fullfre lpet og bevare troen".

( Her avbrytes jeg i forberedelsen av en telefon - en av mange i lpet av de siste 3 rene - fra en ukjent bror i Trondheim som har hele 52 rs tjeneste i et kirkelig arbeidslag bak seg - som ringer for oppmuntre meg p veien. Han minner meg om at Kirken er dem som har ftt nden som gave og rettleder og viser meg til en av lesetekstene for grsdagens gudstjeneste (9.s.e. pinse), fra Jer.23, 16ff: "Derfor sier Herren, hrskarenes Gud: "Hr ikke p de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbillninger; de brer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn. De sier atter og atter til dem som forakter meg: Herren har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som flger sitt hrde hjerte, sier de: Det skal komme ulykke over eder. For hvem av dem har sttt i Herrens fortrolige rd, s han s og hrte Herrens ord? Hvem har gitt akt p mitt ord og hrt det?" - Han minner meg om hvor viktig det er st i Herrens fortrolige rde - vre lydhr for det Herren har si. Bedre veiledning inn i dagens tema kunne jeg neppe f!)

For det dreier seg jo nettopp om den kirke som har Jesus Kristus til Herre og som veiledes av den nd som Faderen har sendt p hans bnn for veilede oss til hele sannheten. Om vi derfor kjenner oss hjemlse og i villrede hvor veien gr videre, er vi ikke dermed overlatt til oss selv og forlatt som faderlse og uten veileder. Desto viktigere er det at vi er lydhre og str i "Herrens fortrolige rd". For han vet selv hva han vil gjre (slik det str i Johannes kap. 6,6 i forbindelse med at han mettet 5000 i rkenen: "For han visste selv hva han ville gjre".)

For det er i samfunnet med Ham - med Herren - at vi tilhrer Kirken. tilhre har med det vre tilhrer gjre - at vi lever av Hans ord og at vi legger ret og hjertet til hans egen rst. Om vi ikke vet hvor veien gr, vet vi hvem Veien er. Og i trengselstider, i Kirkens frste tid, ble de kristne, som kjent, nettopp kalt "de som hrte til Guds vei".  Det er godt at det er slik nr vi ikke vet hvor veien gr - at vi vet hvem vi hrer til og hrer p. I sine 8 teser fra 1933 om kirkens ungdomsarbeid - alts midt i en oppbruddstid i kirken, i den tyske kirkekampens spede begynnelse - sier Dietrich Bonhoeffer noe om det samme, om det grunnleggende orienteringspunkt i en villfarelsens tid. Han taler om Kirkens fremtid. Han sier ikke: Kirken er ungdommens fremtid. Men han sier heller ikke at Kirken er Guds eller Jesu Kristi fremtid her i verden. Men han sier ganske motsatt: "Herren Jesus Kristus er ene og alene kirkens fremtid". Han begrunner rekkeflgen i ordene slik (i tese 3): "Menigheten er de mennesker p jorden, som er revet ut av ddens og den ondes herredmme ved Guds kraft, og som kjenner ordet om Guds kraft blandt menneskene i Jesus Kristus og lydig samler seg om dette ord i troen. Menigheten er Kristi ndtidige nrvr som sann Herre og bror. vre i menigheten betyr vre i Kristus. vre i Kristus betyr vre i menigheten".

I krisetider er det viktig fastholde de fundamentale ting. I sin artikkel "Dietrich Bonhoeffer om kirken og kirkens fremtid" (i "En ny bok om Kyrkan", Bors 1989, s. 285 ff.) skriver Jrgen Glenthj flgende om dette: "Herren Jesus Kristus og budskapet om og fra ham er for Bonhoeffer det Arkimedes-punkt, hvorp han str og hvorfra han frer kirkekampen imod dem, der havde deres ststed i fornuften, kulturbevidstheden eller Blot-und-Boden-ideologien og folkets raceinstinkter".

" vre i menigheten betyr vre i kristus. vre i Kristus betyr vre i menigheten".

 

Men med dette utgangspunkt m vi videre kunne si at denne kirke - Jesu kristi kirke - alltid vil vre i oppbrudd. Oppbruddet er s og si Kirkens vreform i verden. Dersom vrt apostoliske program er "ta(r) enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristsus" (2.Kor.10,5), vil vi vre i et konstant oppbrudd fra alt og alle som vil gjre krav p vr lydighet. Det str om kristenmenneskets frihet til lytte og lyde.

Det gr p mer enn produksjon av protester, det er bare en side av det hele. At oppbruddet er Kirkens vreform, gir seg selv ut fra det faktum at Kirken er et folk som venter p sin Herre. Kirken er et eskjatologisk fellesskap - et vandringsfolk i verden som p Guds kall har brutt opp fra sin jordiske eksistens, fra synden og dden og dommen, og som har begitt seg p vandring under Guds ords lys og stjerne p veien mot fullendelsen, mot Jesu Kristi gjenkomst i herlighet. Og fordi vi ikke her har - som det str skrevet - "et blivende sted", et sted p jorden hvor Guds folk kan etablere seg og sl seg til ro, er vi kalt til leve i oppbrudd til enhver tid. Fra frste stund av lrte det gamle testamentets Gudsfolk at de mtte ha teltpluggene lse i jorden, slik vi lrte barna synge i Unge Rster p Kyrkjeb: "La oss bryte opp og brenne broene, og la oss reise hjem; la oss srge for at vre teltplugger er lse i jorden! For vi skal hjem, hjem til himmelen, til Gud vr rette Far....."

Kirken er Guds vandringsfolk p jorden, slik vi ogs synger det i en av vre nye salmer (nr. 106 i Salmer 97):

"Vi er et folk p vandring.

Nr veien blir slitsom og lang,

vi sker en eng og en kilde,

et fristed for bnnog sang.

 

Vi er et folk p vandring.

I uro, bekymring og nd,

da sker vi styrke og stillhet,

og samles om vin og brd.

 

Vi er et folk p vandring.

I tro kan vi skimte iblant

et hjem for hver skende pilgrim,

det salige livets land."

 

"Utgang" - "gjennomgang" - "inngang" er Kirkens eksistensform, gitt som mnster i den hellige dp. Personlig er jeg overbevist om - har blitt det mer og mer - at Kirkens store skade nettopp er at den i realiteten har gitt opp troen p Kristi gjenkomst. Det vil si, "gitt opp " er kanskje noe overdrevet, men den har ihvertfall gitt opp vente p Kristi gjenkomst. Det gjennomsyrer ikke kirken av i dag, slik det har gjort det til andre tider av kirkens historie. Og nr Kirken slutter vente p sin Herre, da forfaller den bde i tro, moral, og forvaltning og de bibelske ordninger forvitres. Det er historien om Herrens vingrd p nytt. "Min venn hadde en vingrd p en fruktbar haug. Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrr i den og bygget et trn i dens midte... Hva var det mer gjre med min vingrd: jeg vil ta bort dens gjerde, s den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, s den blir nedtrdt. Og jeg vil la den ligge de; den skal ikke skjres og ikke hakkes, s den skyter opp i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle p den" (Jes. 5,1 ff.).

Hva skjer nr vingrdsforvalteren slutter vente p sin Herres komme - nr han glemmer at han forvalter betrodd gods? Hva skjer da? Jesus sier: "Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min Herre dryger med komme, og s gir seg til sl drengene og pikene og ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham snder og gi ham lodd og del med de utro".

En levende eskjatologisk forventning - slik vi bl.a. finner den beskrevet i Pauli brever til menigheten i Tessalonika - tvinger Kirken inn i lydhr rvkenhet. Forventningen er en stadig kraft til fornyelse av alle Kirkens livsformer. Ikke minst gjelder det den etiske standard og den ndelige disiplin. "La oss ikke sove,som de andre, men la os vke og vre edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker seg drukne, er drukne om natten; men vi som hrer dagen til, la oss vre edrue, ikldd troens og kjrlighetens brynje og med hpet om frelse som hjelm... Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjr...."

 

Konklusjon, s langt:

Fordi Kirken er et vandringsfolk, er det alts alltid tid for oppbrudd. Og fordi Kirken er dem som lar seg lede av Den hellige nd, er det avgjrende legge ret til og vre fortrolig i Herrens rd. bryte opp til kamp dersom Herren ikke gir signal til oppbrudd, har vist seg vre fatalt for Gudsfolket tidligere. Under vandringen i rkenen ble Israelsfolket fristet til nettopp det, men de mtte snu og vende tilbake igjen (Devt.1,40 ff.). Oppbruddet ble et tilbakeslag. Men der Gud selv gav signalet til bryte opp, der frte han dem til seier (Devt.2,24 ff.). Oppbruddet frte til fremgang. Det er lrdom vi m ta med oss, slik at vi lrer vente p Guds time. Men nr Herren frst kaller til oppbrudd, da skal prestene blse i trompetene....

 

Hvorfor starter jeg slik? Jeg vet jo at oppgaven min er vre konkret - si noe om en kirkelig strategi inn i en bestemt kirkelig situasjon i dag. Nrmere bestemt dreier det seg om Samrd p Kirkens Grunn - hvorvidt tiden n for oss er kommet for ta et nytt skritt - et skritt som, dersom vi tar det, vil fre oss ut av Den norske kirke p sikt - et kirkelig oppbrudd med uanede konsekvenser. Til n har vi hatt et program for en indrekirkelig fornyelse - et slags indre exodus hvor vi har skt finne friheten innenfor statskirkens og folkekirkens ramme og ikke utenfor den. Mlsettingen har vrt forme et indrekirkelig fellesskap "som vil befri. bevare og tydliggjre Den norske kirke som bekjennende trossamfunn". P dette grunnlag har vi nsket "hjelpe medlemmene slik at de kan leve og tjene i kirken p grunnlag av kirkens apostoliske tro, og slik bevare sitt medlemskap i Den norske kirke".

Vi har med andre ord ikke nsket vre noen kirkelig opprrsbevegelse (selv om noen har villet gjre oss til det) - vi har ikke kalt til oppbrudd ut av Den norske kirke. Tvert imot har vi nsket bidra til at s mange som mulig kunne bli vrende i Den norske kirke og bli bevart i troen i denne. Vr bevegelse var ment vre et supplement til vre kirkelige ordninger i en kirkelig ndsituasjon - mer enn et eget kirkelig alternativ. Oppbruddet som vi nsket bidra til, var alts et oppbrudd som vi s for oss, sammen med hele vr kirke ut av det statskirkelige fangenskap og inn i en ny og byggende tid for den "frie norske kirke".

Sprsmlet er om denne tiden ikke for lengst er forbi. Mange av oss spr oss selv og andre om det lenger er mulig "leve og tjene i kirken p grunnlag av kirkens apostoliske tro innenfor Den norske kirke".  Sprsmlet stilles i stort alvor. Som vi vet, s har noen allerede for sin egen del trukket konsekvensen av at veien inn i prestetjenesten i Den norske kirke er stengt for dem - om ikke formelt, s ihvertfall reellt. De ser ingen fremtid i denne kirken. Sammen med flere andre har de funnet sin egen vei - en vei - ikke ut av Kirken - de vil heller si en vei inn i Kirken - Den katolske kirke. Jeg vil vre den siste til bebreide dem for det. For dem var ikke tiden ikke lenger inne for den type oppbrudd som vi snakker om her, tiden var for lengst ute. Derfor valgte de sin egen lsning . Ogs for noen av oss andre - bde i og utenfor embede - er tiden i ferd med renne ut. Om vi ikke selv bryter opp, kan det fort utvikle seg slik at andre srger for et brudd med oss. Og sprsmlet er om vi ikke i denne nye situasjonen er ndt til skifte strategi - ta et nytt skritt - som gir oss handlingsfrihet i fortsettelsen. Er tiden kommet for et oppbrudd? Og hvilket oppbrudd snakker vi da om?

 

Det er inn i denne situasjonen at jeg fannt ville begynne med en glad bekjennelse til Kirken, den som alltid vil vre til Herren kommer igjen og som har oppbruddet som sin eksistensform og som alltid sker Herrens time i sin tid. Ikke som en fluktmanver bort fra utfordringen i dagens tema, men som mer setter dagens tema inn i en strre sammenheng. For det er min overbevisning at hvis vi ikke selv - enkeltvis og i fellesskap - lever i denne generelle forventning om Herrens gjenkomst og ikke er forberedt p et oppbrudd til enhver tid, vil vi heller ikke vre rede til ta det skrittet som kreves av oss i dag. For dypest sett handler det om tro og tillit.

 

For meg gir dette flgende mer generelle fringer:

For det frste at et oppbrudd - hvordan det enn mtte komme - ikke er et oppbrudd fra Kirken som vi tror p og som vi ble innlemmet i ved dpens hellige sakrament. Vi tror p en kirke som lever i historien og som konkretiserer seg p stedet. Det er gjennom Den norske kirke - den historisk gitte - vi har ftt overdratt troen bde som lre og bekjennelse og som personlig troserfaring. I s mte er den vr ndelige mor. Den realiteten vil jeg ikke fornekte. Det betyr at jeg s langt som mulig vil motvirke at det oppbrudd som er ndvendig gjre, skal bety et brudd med menighetene i Den norske kirke - med troens folk i kirke og bedehus. Akkurat det er jo vr store nd - ikke minst for de av oss som er prester og som har ftt ansvar for en hjord - at vi ikke m forlate hjorden, men vokte den trofast inntil overhyrden kommer. Dette m ihvertfall vre i synsfeltet vrt, slik at oppbruddet ikke blir et lettvint farvel til de mennesker og det folk som vi er betrodd. Et brudd med systemet trenger ikke ndvendigvis vre et brudd med folket. Vrt kall er ikke etablere eller skape kirke, vrt kall er vre kirke sammen med dem som er vre ndelige ssken og for dem som kirken er til for - i tillegg til vre til for Gud - nemlig alle menneskene omkring oss som ikke er ndd med kjrlighetens evangelium. Et oppbrudd m derfor ikke i utgangspunktet bety en flukt fra folket som vi er sendt til. Og dersom det blir ndvendig forlate hjorden, m det ikke f skje uten smerte - i en triumfalistisk sekterisme.

Og det er den andre fringen jeg nsker gi, jeg vil s sterkt jeg kan advare mot sekterismens farer. Den ligger s lett for hnden for den som gir seg kirkekritikken i vold og som tenker p etablere noen ny kirke. Det blir s lett "oss" mot alle "de andre".  En samler seg omkring bestemte saker og enkelte personligheter. Det vokser s lett fram en innadvendt kultur, der en dyrker seg selv og sine tanker og ideer om den rene kirke. De som ikke er for oss, er imot oss!  S sloss vi for saken - og glemmer menneskene vi er satt til tjene.

Til oss alle vi jeg si:

Den som taler om og kaller til oppbrudd uten kjenne smerten i bruddet og nden for folket, forfaller lett til propagandistens enkle og lettvinte omgang med vanskelige ting. Dette m vi motvirke s sterkt vi kan. Sekterismen er en kirkelig ukultur som aldri brer fremtiden i seg.

Og den tredje fringen er denne: Oppbruddet m skje i en forpliktende kumenisk sammenheng. Den beste motgiften mot all sekterisme er tenke katolsk om kirken. Vi sker sammen i det oppbruddet som m komme. Sammen med vre reformatoriske ssken i vre lutherske ssterkirker. Det skjer noe samtidig i alle de etablerte kirkesamfunn. Det skjer et oppbrudd med den verdsliggjorte og utvannede kirken. Det er i seg selv lfterikt. Og via kirkesamfunn som str i midten i den kumeniske prosess og samtale, som den anglikanske, sker vi fellesskap i tro og ordning (faith and order) med den gammelkatolske kirke som igjen pner dren inn til en ubrutt tradisjon i det som benevnes som den udelte kirke (kirken fr 1054 - fr bruddet mellom st og Vest). Det oppbruddet vi snakker om, som p en eller annen mte m skje, m ikke f fre til ny fragmentering av kirkekroppen, til enda mindre bruddstykker. Vi nsker ikke flere lutherske frikirker, om jeg kan si det slik, de som nsker en slik lsning, kan velge mellom en av disse. For de fleste av oss er dette ikke et alternativ. Med Den augsburgske konfesjon nsker vi fastholde den kumeniske forpliktelse. Derfor er oppbruddstid for oss ogs tid for ske sammen i bnn og forpliktende samtaler med den ortodokse opposisjon innenfor alle etablerte kirker for etablere grunnlaget for et nytt kumene. For vandringsfolket - Guds kirke p jord - er ett bde i tiden og rommet. Og Kristus, brudgommen, har bare en brud som venter p sin brudgom og som kler seg i hellighet og renhet i trofasthet mot ham alene - inntil den dagen da hun skal fres fram for ham uten plett og lyte.

 

Hvem er s denne kirken som kalles til oppbrudd? Jeg mener, hvem er hun mer konkret? Hvilke kjennetegn brer hun - for at vi skal kunne kjenne henne igjen i de mange forskjellige skikkelser og tradisjoner hun lever under? For at vi skal kjenne henne igjen her hos oss - i den norske tradisjonen. Ogs der kirken er i forfall er det viktig lete etter kjennetegnene, delvis for fastholde troen p at den kirken vil tilhrer tross alt er en kristen kirke, delvis for kunne finne fram til de hovedpunkter der fornyelsen m komme om hun fortsatt skal kunne vre en kristen kirke. Slik kan nettopp kjennetegnene vise seg vre motsigelsens tegn, dvs ikke tegn p enhet og fellesskap midt i mangfoldet, men p splittelse og strid som utfordrer nettopp til oppbrudd og fornyelse.

 

I all enkelhet velger jeg her flge Luthers pedagogiske 7-punktsliste fra skriftet "Om koncilene og kirken" (1539). Hans problem var ogs dette med det uklare kirkebegrepet. Ordet "kirke" er et diffust begrep, sier han. i utgangspunktet betyr det bare en hvilken som helst forsamling. Derfor m ordet kvalifiseres. Det finnes mange ulike forsamlinger av mennesker, men kirken er en ganske spesiell forsamling, ulik alle de andre. Kirken er Guds folk. Legg merke til at han ikke sier, slik vi er vant til hre det i en spesiell norsk pietistisk sammenheng: Kyrkja og Guds folk. Luther kom aldri p skulle skille det kirkelige og det kristelige. Han sier at Kirken er Guds folk i verden - et hellig, utvalgt og kristent folk - et "sancta,catholica christiana".

Og dette folket brer 7 gjenkjennelige kjennetegn, hvert av dem verd sitt eget foredrag, men her m vi bare stikkordsmessig antyde noen viktige momenter under hvert av dem.

 

For det frste selve helliggjrelsesmidlet som er Guds ord.

"Der du n ser og hrer dette ord bli forkynt, trodd, bekjent og etterlevd, skal du ikke tvile p at der med sikkerhet finnes en sann Ecclesia sancta catholica, et kristent, hellig folk - selv om svrt f hrer til i det".

Kirken blir til nr Gud taler sitt ord. Og Gud har talt - som vi vet - p mange mter gjennom profetene, og ogs talt endelig og fullkomment i tidens fylde, tydelig og klart gjennom Snnen, han som selv er Ordet fra Gud (Hebr.1,1ff).

Det er frst og fremst ved Ordets ndemiddel at Gud skaper den rettferdiggjrende og helliggjrende tro, nr og hvor han vil (CA 5).

Ordet som kjennetegn er ikke bare Bibelen i skriftlig form. Det er fremfor alt Ordet lest og forkynt i forsamlingen - det levende ordet. Og her i menighetens gudstjeneste blir sammenhengen mellom Ordet og Kirken tydliggjort. "Slik lyder Herrens ord!" - sier skriftleseren - og menigheten svarer (ihvertfall i vre sammenhenger): "Gud vre lovet".

Mao: Ordet og Kirken er gjensidig avhengig av hverandre. Som Luther slr fast: "Guds ord kan ikke vre uten Guds folk. og omvendt kan Guds folk ikke vre uten Guds ord. For hvem skulle ellers preke og hre hvis det ikke fantes et Guds folk. Og hva skulle eller kunne Guds folk tro og bekjenne, om det ikke fantes Guds ord".

I Kirken inkarneres ordet alltid p nytt gjennom mennesker som tar imot ordet, tror det og bekjenner det.

Allerede her blir Ordet som kirketegn utydelig for oss. For Kirken er ikke dem som Guds ord retter seg til slik det ofte hevdes ut i fra en religist begrunnet folkekirkeideologi. Heller ikke er Kirken alle de som sporadisk hrer ordet forkynt. Kirken er dem som tar imot ordet i tro og skikker seg etter det i lydighet.

Videre m ordet forkynnes klart og rent. Guds lov og Guds evangelium m lyde til omvendelse og tro. Det har vrt hevdet innenfor et skalt gjennomsnitlig luthersk kirkesyn, at det eneste avgjrende kriterium for en kirkeordning er at den trygger "evangeliets frie lp". S lenge ingen hindrer oss i forkynne, sies det, s blir vi i statskirken. Men problemet er jo at statskirken ogs gir fritt lp for vranglren. Det er frihet for bde Loke og Tor. Dvs friheten synes innskrenkes mer og mer for dem som nsker forkynne og bekjenne et helbibelsk budskap. Det bibelglade og bibeltro folket blir skjvet mer og mer ut i periferien og blir behandlet som dessidenter. Ortodokse prester er i akutt fare for avsettes. Og den bibelopplsende teologien fester sitt grep i kirkens maktsentra.

Behandlingen av homofilisprsmlet viser dette til fulle og gjr situasjonen prekr for alle dem som forutsetter at Guds ord er klart og tydelig. For det frste har det festnet seg et inntrykk av at Guds ord er utydelig i denne sak. Det kan forsts p flere mter. For det andre s trues ikke enheten i kirken av at biskoper og prester lrer ulikt om denne sak. Dermed er det enighet om at saken egentlig er et adiaforon. For det tredje skal alle vre forpliktet til ens praksis samtidig som det gis full frihet til undergrave denne praksis ved kjempe for det motsatte syn. Saken er dypt alvorlig, for til syvende og sist handler om hvordan et menneske blir frelst. Er noe synd, slik bibelen sier, diskvalifiserer det for Guds rike, dersom ikke synden blir erkjent og bekjent. En og samme ting kan ikke vre synd og ikke synd samtidig. Vi kan ikke bruke Den treenige Guds navn til avlse noe i skriftemlet og samtidig si at det er OK bruke det samme navn til velsigne samme sak. I det yeblikk er det to kirker p ferde - en lgnkirke og en sann kirke. Og her m vi velge. Det nytter ikke sitte p gjerdet slik de fleste gjr.

Hva gjr Guds folk i denne situasjonen? Det nytter ikke lenger bare protestere. Det frer ikke til noe bare gjenta honrordene og flge gamle paroler, som f.eks. avst fra frivillig samarbeid med vranglrerne. Her m SKGs strategi skille seg fra den tradisjonelle FBB-linjen. Ellers  ville det i s fall bety at vi synes det er OK at  f.eks. prestene fortsatt skulle dele gudstjenestefellesskap og kommunion med slike. Men en slik gudstjenste skjer ikke i nd og sannhet, Derfor m vi bryte med slike biskoper. Fortstter vi kommunionsfellesskapet med dem, bekrefter vi at sprsmlet om homofil praksis er et adiaforn. Men ordene i bibelen tvinger oss til handle, for de er handlingsord. Derfor m vi sette handling bak ordene, gjre som vi sier. Ellers str vi selv i fare for falle fra.

Gjr vi dette, er vi allerede midt i oppbruddet, tro meg. Vi trenger ikke lure p om eller p hvilken mte oppbruddet m komme. sette foten ned i forhold til vranglrende biskoper og prester frer uvegerlig til at oppbruddet er et faktum. Lydighetens skritt har frt deg inn i en situasjon som krever nye lsninger, et nytt livsrom, nye livsytringer. Selv om vi ikke ser hvor neste skrittet frer oss hen, har vi lagt noe bak oss. Det er troens vei.

 

Det andre kjennetegnet er dpens hellige sakrament,

"der dette lres, tros og brukes rett etter Kristi innstiftelse".

For det er gjennom dpen et menneske blir podet inn i det nye gudsfolket. Dpen er veien fra dd til liv, fra mrket til lys, fra verdens grunnkrefter til Guds rike. Dpen er ogs et skifte av tilhrighet. Som kristen har jeg ikke lenger min fremste lojalitet og lydighet mot folk og land. Jeg har skiftet identitet og tilhrer n Kirken som er Guds folk i verden. Det begrenser min lydighet i forhold til alt annet og frer meg inn i det vi kunne kalle en kritisk solidaritet med det folket jeg tilhrer fra naturen av.

Dpen innebrer derfor i seg selv et brudd. Et oppbrudd. Fra en livsfre til en annen. Nytt liv og nye holdninger. En ny etisk standard - veiledet av Guds eget ord.

I stortingsdebatten om premissene for den nye kirkeordningen  (1997) heter det at ordningen skal sikre en bred og tolerant folkekirke, der folket skal f gjre bruk av kirkens tilbud, som f.eks. dpen, p sine egne premisser. De som forvalter kirkens lre "m forholde seg til nye rammebetingelser og strukturendringer i familie- og samfunnsliv" (ett av mindretallene). Et annet mindretall hevder med styrke at "toleranse, vidsyn og respekt for andre mennesker m knyttes opp til krav til kirken om likestilling mellom kjnnene og ut fra legning".

Med andre ord - dpen til Kristus forplikter ikke p Kirkens normgrunnlag. Dpen skal  ikke innebre et brudd med det gamle livet og de gamle normene , men mer uttrykke  kontiunuitet med slekten og det alminnelige liv som leves p egne forutsetninger og premisser. Standarden setter vi mao selv.

For Luther er det viktig understreke at dpen ikke bare skal lres rett, men den skal forvaltes rett, slik at troen kommer til og slik at den frer inn Kirkens liv. Den skal ogs brukes rett. I Apostlenes Gjerninger str det at p pinsedagen ble 5000 mennesker dpt og "lagt til menigheten". I vr kirke i dag dpes det rlig titusener p titusener - uten at menighetene vokser!

Begynn s smtt og praktiser bibelske kritererier for dp, og du skal oppleve at du er midt i et oppbrudd der du befinner deg ganske alene - uten sttte fra biskop og andre foresatte. Den belastningen m du bre alene. Slik har det vrt lenge, men vi har nok trodd at vi skulle kunne snu utviklingen og bidra til en mer bibelsk dpspraksis, der dpen Kristus, dpen og troen og dpen og kirken blir holdt sammen. Men det ser ut til at en falsk folkekirketanke og en betingelsesls barnedpspraksis betinger hverandre gjensidig bare mer og mer, jfr. signalene fra den nye Oslo-biskopen.

 

Det tredje kirketegnet er nattverden,

"der det utdeles, tros og mottas rett etter Kristi innstiftelse".

Vi kan vel kanskje si at utviklingen i vr kirke p dette punktet fra en side sett har vrt noe av det mest positive. Frst og fremst fordi det, til tross for enkelte biskopers signal om at nattverden for all del ikke m feires for ofte (dvs hver sndag!), s har det skjedd noe av en nattverdvekkelse rundt omkring i menighetene. Flere steder feires den nye pakts mltid p hver Herrens dag. Ogs nr det gjelder nattverdvinen ser det ut til at vinden er i ferd med snu. Det har jo ogs vrt en av vre "kampsaker". Videre s har ogs de kumeniske avtaler frt vr kirke inn i en mer kumenisk og oldirkelig tradisjon med en rikere og trinitarisk nattverdliturgi . Dvs , jeg er ikke sikker p hvor bevisst dette er og heller ikke om om eller eventuelt nr vr kirke har tenkt ta p alvor de avtalene som er inngtt ved bl.a. innfre nye nattverdliturgier. Men her ligger vi i forkant. Vi har utarbeidet vr egen SKG-liturgi som vi bruker uten ha spurt om lov. Det innebrer ogs et aldri s lite oppbrudd og sivil ulydighet i og med at ordningen bryter med "Den norske kirkes ordninger" slik det uttrykkes i ordinasjonsforpliktelsen.

Men for oss er det viktig g videre p denne veien - fastholde en evkjaristisk fromhet der feiringen av nattverden befris fra en subjektivistisk orientering og knyttes til en helbibelsk offertanke der det ene offer gitt en gang for alle p Golgata blir virksomt og tilgjengelig for de troende og hvor vre liv forenes med ham og blir til et evig takkeoffer i menighetens lovsang og hverdagens gode gjerninger.

Jeg har kjent det slik i dager med mismot og usikkerhet omkring veien videre, at jeg ikke har kunnet gjre noe annet enn tviholde p kalken og lfte frelsens beger og proklamere med Kirkens liturgi Kristi dd inntil han kommer. Det har vrt mitt Arkimedespunkt i denne tiden - og jeg tror at vi i den tiden som ligger foran oss, vil mtte prioritere den regelmessige samlingen om nattverden. For Jesu lfte er dette at "der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vi jeg vre midt iblandt dere". Dette ordet viser oss nettopp til alterbordet - p bakgrunn av Det gamle testamentets ord om Guds nrvr p ethvert altersted der hans navn ble ihukommet.

Men til en rett nattverdfeiring hrer ogs en nattverdpminnelse - om prve seg selv fr en spiser av brdet og drikker av vinen. Det gr an ete og drikke seg selv til dom. Det skjer nr vi vil ha del med Kristi legeme og blod som er gitt som et fullkomment soningsoffer for vre synder, med et ubotferdig hjerte. Det norske bispemtet har samlet uttalt at det ikke skal ves kirketukt ved nattverdbordet. Rett nok erkjenner noen at det er en nystamentlig og oldkirkelig praksis, men den lar seg ikke kombinere med folkekirken. Derfor skal en prest visstnok kunne advare et menneske mot g til nattverdbordet uten gjre opp med en bestemt synd, men om personen insisterer og ikke vil la seg tale til rette, skal presten gi vedkommende nattverden. Det arme menneske m bre konskevensen av dette selv.!

Etter dette mnster som ble lagt i Bispemtets uttalelse om den skalte Kirkeboten (BM 22/94), nsker alle biskopene (p forskjellige premisser, riktignok!) ogs praktiserende homofile velkommen til nattverdbordet. Og der presten skulle komme i konflikt med biskopens rd i denne sak, er det biskopens ord som har kirkerettslig autoritet og makt.  Det frer oss naturlig over til

 

Det fjerde kjennetegnet p kirken som er nklene.

Man kjenner igjen, sier Luther, "Guds folk eller de hellige kristne p nklene, som de bruker offentlig. (Her vises til Matt. 18,15).  "Nr en kristen synder, skal han straffes, og om han ikke forbedrer seg, skal han bindes og utelukkes. Bedrer han seg, skal han avlses. Dette er nklene."

Her reises hele sprsmlet om kirkens grenser - en fremmed problemstilling i det hele tatt for den vidpne folkekirken. Vi hrte det igjen i forbindelse med forslaget om innfring av kirkeskatt, at APs Grete Knudsen ikke kunne tenke seg bidra til en bedret kirkelig konomi uten at en frst sikret en tolerant og pen folkekirke, dvs en kirke uten grenser og uten krav.

Nklene som kjennetegn reiser ikke bare sprsmlet om kirkens grenser, men ogs om den billige eller den dyre nden, slik Dietrich Bonhoeffer uttrykker det. Hvis ikke kirketukten praktiseres, blir nden billig. Nr antinomismen tar over, blir kirkens tjenester brukes p folkets egne premisser.

I relasjon til en slik tolerant og pen folkekirke blir Luthers ord om kirketukten nesten kurise og museale: "Den som ikke tror p Kristus, er ikke kristelig eller kristen. Den som ikke har Den hellige nd mot synden (alts som et helliggjrelsesmiddel),er heller ikke hellig." Slike mennesker "skal ikke regnes som kristne. Man skal ikke trste dem som om de var kristne, med all tale om syndenes forlatelse og Kristi nde, som antinomistene gjr". Luther raser mot en kirke som vil tillate folk kalle seg kristne og som allikevel tillater folket leve i penbare synder uten ville endre livsstil.

Sprsmlet om nklene - om lse- og bindemakten - aktualiserer ogs sprsmlet om Kirkens synlighet. For om Kirken er synlig, m det ogs finnes grenser for hvor denne kirken er og hvem som hrer til der.

Problemet er bare det at prestene i Den norske kirke er fratatt nklene av et samlet bispekollegium. Det vil si, de skal fortsatt kunne praktisere skriftemlet og forkynne evangliet fritt, men den offentlige bruken av nklene i form av det lille bannet (utelukkelsen av nattverdfellesskapet) har de tatt fra oss. De har tatt nklene, og selv har de lst dem inne i skapet.

Men en kirke som ikke kan si nei, kan heller ikke si ja. En kirke som bde sier ja og nei str i fare for rettferdiggjre synden istedet for synderen.

Den avgjrende kampen i dag str derfor dypest sett om kampen om den dyre nde. For ingen kan komme inn i kirkens felleskap - inn i Gudsfolket - uten ved omvendelse og avlsning. Ingen tilgivelse kan gis uten at synden erkjennes og bekjennes.

Ogs under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig som en kristen kirke. Tegnet blir et motsigelsens tegn isteden for et tegn som er tydelig og klart.

 

Det femte tegn som vi skal prve vr kirke p er embedet

"at den innvier eller kaller kirkens tjenere,eller har embeder som tilsettes. For man m ha biskoper, hyrder eller prester, som offntlig og privat gir, utdeler og forvalter de overfor nevnte fire hellige ting p kirkens vegne og i dens navn, men enda mer pga Kristi innstiftelse".

Her forkastes for det frste kvinnelig prestetjeneste under henvisning til apostoliske utsagn. Samtidig fastholdes ndvendigheten av at kirken har en egen kallsrett og ordinasjonsrett slik at den stadig kan skaffe seg tjenere som utver Kristi tjeneste p hans og kirkens vegne. Embedet og ordinasjonen er mao ikke et adiaforon, men et kirkegrunnleggende element.

Ogs under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig, bde historisk og aktuelt bedmt. Bispeembedet - som alts Luther her faktisk sier er ndvendig for en sann kirke (!) - er tvetydig og hviler i en kirkerett der den egentlige bispeautoritet hviler hos Kongen. Etter bruddet med den katolske kirke og med den apostoliske suksesjon (og dermed med den kanoniske retten) ble de nye biskopene kongens menn helt og fullt. De ble superintendenter - og det sprs om de i realiteten er noe annet i dagens kirke. De er bundet opp til en politisk virkelighet som tvinger dem inn i en falsk enhet. De som skulle vre et tegn p den apostoliske lretradisjonen og p enheten i Kirken, er blitt tvetydige og tvisynte og vranglrende.

Samtidig har de festet grepet gjennom kirkerettslig binnnende instrukser, bde for seg selv og for prestene. Vi er p vei til bli en bispekirke p feile premisser. Da hjelper det lite om kirken nsker komme inn i en formell suksesjon av biskoper gjennom Porvoo-samarbeidet, nr ikke tegnet - biskopens embede - svarer til og forsvarer den apostoliske lretradisjon. For tro og ordning - faith and order - hrer ulselig sammen og betinger hverandre gjensidig.

En prest i den norske kirke er gjennom instruks knyttet opp til en biskop bde som rett og som plikt. Ingen skal kunne tjenestegjre som prest uten st under biskopelig tilsyn. Slike som meg og andre som har brutt med biskopen, str derfor i en prinsipielt umulig situasjon. Selv er jeg innrapportert til Kirkens Lrenemd som skal vurdere om en prest overhode kan tilkjennes retten til bryte tilsynet fra en biskop. Tilkjennes jeg ikke denne retten - selv ikke nr biskopen er en vranglrer - er det ikke lenger kirkelig hjemmel for min prestetjeneste. Det vil i tilfelle mtte f betydning for langt flere enn meg. Derfor blir dette en uhyre viktig sak i tiden som kommer. Her fr kirken anledning til avslre sin egen lre og sin egen kirkerett og sammenhengen mellom disse.

Samtidig str Den norske kirke i fare for stoppe etterveksten av ortodokse prester. Dette er, etter min mening et av de sterkeste oppbruddstegn i kirken for tiden. At unge teologer som str for kirkens gamle tro og praksis ikke blir "kallt og innsatt" i den apostoliske tjeneste - at Den norske kirke ikke kan eller vil bekrefte deres prestekall - hvordan kan vi leve med det? Og hva krever det av oss?

Samtidig med at vre kandidater stenges ute, strmmer kirken snart over med prester som bde ved sitt kjnn og med sin lre og sitt liv gjr embedstegnet som kirketegn ikke bare usynlig, men ogs ugyldig fordi det vitner om det motsatte av det det er satt til vitne om. Den kvinnelige superintendenten p Hamar er i denne sammenheng bare et symptom p det kirkelige embedets sammenbrudd i Den norske kirke.

Det femte kirketegnet reiser med tyngde sprsmlet om kirkens rettspraksis og kallsrett. Hvem forvalter ordinasjonen nr det ikke er Kongen som gjr det? Vi vil svare at det gjr biskopen i samspill med menighetene. Men hvor er de biskopene som vil forvalte denne retten etter kirkens egen apostoliske og katolske tradisjon?

Noen vil si at vi ikke trenger biskoper i det hele tatt. Andre vil si at de ikke trenger dem, men skaffer seg egne allikevel innenfor systemet p egne premisser. Men hvor blir det av tegnet som forteller oss at her er den ene sanne katolske kirke til stede - ogs her hos oss slik den er tilstede til alle tider og p alle steder der Gudsfolket er samlet?

 

Det sjette tegnet er lovsangen og bnnen,

for "i det ytre kjenner man igjen det hellige kristne folk p bnnen og at man ser at man offentlig lover og takker Gud".

Kirken er  mao ikke usynlig, men den er bde lydelig og synlig tydelig tilstede nr den samles til gudstjeneste. Vel finnes det ogs hyklere blandt dem som samles slik. Men det forhindrer ikke at Kirken er kirke nr den samles til gudstjeneste. Vr kirke lrer falskt om hykleriet. For vi har lrt tenke slik at hyklerne er usynlige, for det er mennesker som aldri samles nr kirken kommer sammen til offentlig gudsdyrkelse og som ikke er med i den offentlige bekjennelsen og lovsangen. Det er de som holder seg borte fra gudstjenesten. Men slik tenker ikke bekjennelsen (CA 8).  Hyklerne er like synlige som alle de troende som samles til gudstjeneste, for hyklere er slike som tilhrer kirken og som samles til gudstjeneste sammen med de andre, men som bare bekjenner med leppene og ikke med hjertet. De som ikke samles, tilhrer ikke gruppen "hyklere" i bekjennelsens mening. De er frafalne og skal ikke kunne kalles for kristne, iflge luther. Men hyklerne er bde synlige og usynlige samtidig, slik ogs de troende er det, for skillet mellom troen og vantroen kjenner bare Gud.

En slik erkjennelse er en utfordring til en folkekirke som sier at alle hrer til, selv om de aldri er tilhrere. Nr de aldri blir opplrt i troen og Fadervr og i resten av katekismen og aldri, eller meget sjelden, sker gudstjenestens fellesskap.

Ogs her m vi i rlig erkjennelse kunne si at kirketegnet er uklart. For hvordan kan vi vre folkekirke nr folket ikke fyller kirkene? En folkekirke uten folk er ikke noe annet enn et bedrag! En annen sak - og den br oppta oss meget - er at kirken skal vre folkekirke i den forstand at kirken skal vre folkelig - et sted for alminnelige mennnesker p godt og ondt - og at kirken m vre utadvendt og pen for alle som vil g gjennom dren.

 

Til syvende og sist prver vi vr kirke p det syvende kjennetegnet som er kors og lidelse,

for "i det yttre kjenner man igjen det hellige kristne folk gjennom korsets helliggjrelsesmiddel, at man m lide all ulykke og forflgelse, allehnde anfektelser og ondt av djevelen, verden og kjdet... For med dette helliggjrelsesmiddel gjr Den Hellige nd dette folket ikke bare hellig, men salig".

Det dreier seg alts om det kjenne og tle motgang for Kristi skyld, ikke p grunn av egne dumme ting, men p grunn av lydighet mot Kristus og hans ord.

Ikke all motgang og all forflgelse skyldes drlig informasjon og svikt i komunikasjonsevne. Det er ikke slik at all motang og forsmedelse ville forsvinne om folk virkelig forsto hva vi ville og hva vi egentlig mente. For vi er jo hyggelige mennesker, ikke sannt. Som en sa til meg forleden: "Hadde du enda vrt en drittsekk!" Det er kanskje heller slik at om de forsto det, og om vi maktet tydliggjre alvoret i evangeliet, s ville motstanden kanskje ke. Men ogs da er svaret kjrlighetens vilje til la seg spotte og samtidig be om kraft til elske de som spotter.

En kirke som i praksis har strket korset som kjennetegn p kirken, vil aldri kunne vokse i ndelig forstand. Den har ingen fremtid. Den vil nok kunne kapre tilhengere og gjre seg selv populr i sin tidsmessige tilpasing til tidens populre sannheter.. Men den gjr ikke disipler og skaper ikke et folk som flger etter i tro og lydighet. Dette er kanskje det mest dramatiske av alt.

 

Hva gjr vi s? Er det tid for oppbrudd? Og i tilfelle, p hvilken mte?

La meg si noen ord om dette til slutt og kanskje peke p en mulig vei videre, som ikke bare frer oss i ring, men som kan fre oss videre p veien, mens vi venter p at Jesus kommer igjen.

Utgangspunktet for SKG var samle bekjennelsestro prester og lekfolk innenfor Den norske kirke i eklesiologiske fellesskap. Den kirkelige horisont var alts Den norske kirke, som vi nsket tydeliggjre som bekjennelseskirke. Sagt p en annen mte, har vr strategi til n vrt synliggjre og virkeliggjre de syv kjennetegn som vi fastholder som ndvendige for kirken. Dette har vi gjort delvis innenfor menighetene som vi tilhrer der det har vrt mulig, og delvis innenfor de evkjaristiske fellesskap som vi selv har etablert. Vrt oppbrudd har til n vrt av mer teologisk, lremessig art. Vi har nsket st for en alternativ teologi om kirken og vi har skt gjennom forkynnelse og undervisning og praksis virkeliggjre det vi kunne kalle vre kirkelige idealer. Vi m vel kunne si det slik at den teologien og de kirkelige visjoner vi har sttt for og str for i seg selv er noe av et oppbrudd i forhold til den etablerte og verdsliggjorte folkekirken. Samtidig m vi innrmme at dette har blitt tyngere og tyngere, fordi sttten fra systemet, fra kirkens lederskap, er blitt mindre og mindre, for  ikke si at motstanden er blitt sterkere og sterkere. Vi kjenner det slik, mange av oss som har vrt og er menighetsprester at vi har mttet bre s og si kirkens identitet alene. Det har ikke sttt en kirke bak oss som har stttet oss i vre pastorale prioriteringer. Tvert imot har de kirkelige signalene hele tiden gtt i motsatt retning.

Hele tiden har vi vrt oss bevisst at vi ikke kan begynne vre virkelig kirke frst en gang i fremtiden nr tingene mtte falle mer p plass. Vi er kallt til vre kirke i dag. Her og n. Og vi er villige til bre omkostningene med det. Lydigheten kjenner ingen ventetid.

Men er vi villige til vre lydige videre, tror jeg at det ikke lenger er nok gjennomfre et teologisk oppbrudd, en protest s og si mot den alment gyldige og gjennomsnittlige folkekirketeologien. Vi m ogs vge foreta et brudd med selve kirkesystemet, slik at vi kan skaffe oss et rettslig rom og en frihet som vi tydligvis ikke fr, men som vi m etablere selv.

Jeg tror det blir for sent vente p Lrenemda og p bispemtets parallellbehandling av sprsmlet om alternativt tilsyn.  La n dette g sin gang og la oss ikke gjre oss selv avhengige av resultatet. Om Gud vil, vil han gi oss rettslige ordninger som vi kan leve med enda en tid fremover.

Men situasjonen er blitt s trengt at vi trenger skaffe oss et kirkelig frihetsrom n,dersom vi ikke skal bli kvalt mens vi venter.  Men mitt sprsml er: kan det gjres uten foreta et endelig oppbrudd fra Den norske kirke og dens menigheter? Jeg tror nemlig at svrt f av oss i dag er ferdige til nettopp det. Og om vi nok kunne tenke oss gjre det for vr egen skyld, holdes vi tilbake av hensyn til folket og menighetene.

Noen vil mene at sporene skremmer. Et oppbrudd blir lett et opprr som skaper undig brk p uklare juridiske og politiske premisser. Nostalgiske drmmer om vende tilbake til en statskirke p enevoldets premisser eller apeller til Kongen om ta Grunnloven p alvor, nr ikke frem. Det er bygge kirke p grsdagens premisser. Det har lett for fre til en defensiv strategi. Et offentlig religionsvesen kunne nok gi rom for retten til kalle og innsette egne biskoper og etablere sin egen uavhengige kirkerett. Men det kan ikke en kirke, enten den n er en fri folkekirke eller en reminisens av eneveldets statskirke.

En br derfor ikke bli overrasket nr en etablering av en alternativ rettslig ordning frer til suspensjon og avskjedssaker. Det blir som forventet og da kan vi like godt si det og regne med det i utgangspunktet. Det er lite verd appelere til systemets makthavere nr en i prinsippet har avsatt de samme.

Om noen like vel har tro for g denne veien, ber vi om velsignelse over dem. I en tid da ingen av oss ser helt klart eller vet hvor veien gr videre, br vi vise stor romslighet og forstelse.

Den veien jeg nsker g, er allikevel en annen. Jeg spr om det er mulig arbeide videre med en kumenisk modell som kan etablere et kirkefellesskap med personer og menigheter bde innenfor og utenfor Den norske kirke. Da tenker vi ikke SKG som et kirkelig fellesskap innenfor statskirkens ramme, men som et fellesskap mellom personer og menigheter som er etablert utenfor vr kirkes rettsordning med egen kallsrett og eget tilsyn og med personer og menigheter som fortsatt formelt er tilsluttet Den norske kirke, men som er i kommunion med hverandre. Det er viktig nettopp etablere en ny rettslig ordning bde for kallsretten og tilsynsretten. Vi trenger alternative biskoper. Vi trenger menigheter som kan kalle og ta imot prester som enten avsettes eller som sker inn i prestetjenesten etter endt utdannelse og som ikke ser noen fremtid i Den norske kirke. Men da er mitt poeng at disse menighetene m bryte med statskirken og etablere seg utenfor dens rettslige omrde. Bare slik kan en unng en livsdende rettsforflgelse. De som velger denne veien, m mao melde seg ut av Den norske kirke som rettsordning. Det trenger i frste omgang ikke vre s mange, men det m vre en eller noen prester og noen troende som er villige til ta dette skrittet og p en mte bli et brohode og en pning til friheten for dem som flger etter. I en overskuelig fremtid vil nok hovedtyngden av SKG-arbeidet skje innenfor rammen av norske menigheter og i supplerende evkjaristiske fellesskap innenfor en strre region. Men det prinsipielt viktige og betydningsfulle er at det er etablert en eller flere menigheter i en statskirkefri sone og at det samtidig er fullt kirkefellesskap mellom dem som alt er gtt ut og dem som forelpig blir.

Dersom dette skal lykkes, trenger vi kirkelig ndhjelp utenfra. Vi trenger en eller flere biskoper som er villig til fre tilsyn med disse menighetene og som vil bekrefte allerede utfrte ordinasjoner og ordinere nye prester ut ifra kanonisk rett. P den mten vil SKG bli pningen mot et nytt kumenisk fellesskap som ikke kan rres av statskirkejusen. Det er som kjent mulig vre medlem av Den norske kirke og f.eks. Misjonsforbundet samtidig. Og ingen prest vil kunne rettsforflges om han pleier fullt kumenisk fellesskap med andre kirker.

Er dette bare luftige utopier uten kontakt med virkeligheten? Eller kan en tenke et oppbrudd langs slike baner - et oppbrudd ikke over natten, men et oppbrudd over tid og et prinsipielt brudd som allikevel ikke trenger vre et kontant brudd med hele Den norske kirke og vr kirkes kirkelige og kulturelle tradisjon? Jeg hper at dette er mulig.

P Landsstyremtet i gr tok flere til orde for endre formlsparagrafen for SKG, slik at den kunne gi pning for en slik fremtid. For vi kan ikke lenger vre bundet til Den norske kirke som horisont, nr den ikke lenger gir oss rom og frihet til forme fremtiden.

Inn i denne situasjonen tar vi med oss apostelens glade og oppmuntrende tilskyndelse:

"La oss bare, s langt vi er kommet, holde fram i samme spor!"