6.s.e.pinse/Aposteldagen  I

Luk.5,1-11

Friluftsgudsteneste

 

Lillefingerensevangelium.

 

F¿rst i dag en merkelig liten historie, som  heter Çde fem fingreneÈ. Jeg tror dener kommet fra India. Den lyder omtrent slik:

 

Det var en gang de fem fingrene begynte Œ trette omhvem som var den st¿rste og viktigste av dem. Det er sŒ menneskelig, det gjordejo ogsŒ Herrens apostler en gang.

 

ÇJeg er den st¿rste,È begynte tommelfingeren, Çfor nŒrhŒnden griper om en ting, stŒr jeg alene pŒ den ene siden, mens alle de andrefire fingrene mŒ til pŒ den andre.È (Vi kan pr¿ve Œ gripe om en stolrygg og sehvordan tommelfingeren kommer pŒ den ene siden, de ¿vrige pŒ den andre.)

 

ÇNei, det er nok meg som er st¿rst,È mentepekefingeren, Çhar dere ikke lagt merke til at nŒr l¾rere eller foresattebel¾rer noen, sŒ bruker de ofte pekefingeren som tegn pŒ makt og autoritet.È

 

ÇSom dere prater,È br¿t langfingeren av, Çdere er jobare drabanter for meg. Jeg er som en fyrste, jeg. Jeg har to fingrer tillivvakt pŒ hver side, sŒ det er lett Œ se hvem som er den st¿rste.È

 

ÇMen dere glemmer meg,È falt ringfingeren inn,Çhvordan skulle det gŒ her i verden om ikke jeg var til? PŒ meg setter dekj¾rlighetens pant. Jeg holder familien og dermed samfunnet sammen, sŒ jeg ernok den viktigste.È

 

Men lillefingeren sto for seg selv og f¿lte seg sŒynkelig liten. Den visste ikke hva den skulle finne pŒ, stakkar. Endelig sa denmed forsakt stemme: ÇNŒr folk folder hendene og ber til Gud, sŒ stŒr jeg forani b¿nn.È (Den excentriske club, Sv.D.Husebye, Windju Simonsensforlag, Oslo, 1929, s.65-66)

 

II

 

Vi er samlet til Friluftsgudsteneste pΠAposteldagen.

 

Om pilgrimsmerket.

 

Apostelen Peter opplevde mange store dager i sitt liv.Siden han ble i f¿lge med Jesus, var hver dag rik pŒ spennende opplevelser.ÒNever a dull moment.Ó Dagen vi h¿rer om i bibelordet, var en av disse storedagene.

 

Jesus ba Peter om Œ fŒ lŒne bŒten hans-det var en stor¾re. FiskebŒten var jo Peters arbeidsplass. NŒ satt Jesus pŒ den plassen Peterpleide Œ sitte pŒ og fortalte folket om Guds Rike. Det gjorde noe med Peter dahan sŒ hvordan Jesus kom til ham i hverdagen, brukte bŒten hans, og gjordearbeidsplassen hans til en talerstol, for Œ nŒ folkemengden med evangeliet

 

Jesus vil bruke hjemmet, arbeidsplassen ogklasserommet vŒrt som en talerstol for evangeliet. Han vil bruke det som ervŒrt til ¾re for sitt navn og til gavn for mennesker. .

 

(To siste avsnitt etter ÒGŒ pŒ Guds ord,Ó av pastorEgil Svartdahl)

 

-Siden ba Jesus Peter om Œ kaste ut garnene og pr¿vefiskelykken pŒ ny. Peter hadde ikke s¾rlig lyst. De hadde bare svarte garnetter nattens fisketur, og ingen pleier Œ fŒ fisk midt pŒ dagen. Men -hangjorde som Jesus sa til ham.

 

De fikk sŒ mye fisk at garnene revnet, ogarbeidskameratene mŒtte hjelpe til med Œ berge fisken i sin bŒt.

 

Da skjedde det noe underlig: fiskerne ble redde!Sterke, uredde sj¿folk, som daglig var ute i storm-de ble redde da de sŒ allfisken! De forsto at Jesus var en veldig sterk mann, siden han hadde makt overfiskene i havet. Og de var vant til at sterke menn var farlige. Dessuten-hvisJesus kjente fiskens vei i havet, kjente han nok ogsŒ fiskernes hjerter. Og vedtanken pŒ det ble de redde, for det bor mye ondt i et menneskehjerte.

 

Peter var aller mest redd. Jesus hadde v¾rt sŒ god motham, vist ham ¾re ved Œ lŒne hans bŒt, gjort ham rik ved all fisken.

 

Han kastet seg ned for Jesu f¿tter og sa: Herre gŒ frameg,for jeg er en syndig mann. (Luk. 5, 8)

(Tora Helland, S¿ndagsord for barn, I, Misj.selskapetsforlag, Stv. 1959, s.78-79)

 

III

 

Dette var Peters opplevelse da han stod ansikt tilansikt med Kristus og begynte Œ ane hvem han hadde foran seg. Han kjente seguverdig. Eller rettere sagt: Han forstod at han var uverdig. Og det fine er atde f¿rste kristne kunne fortelle det uten Œ rystes i sin tro. BŒde Peter ogPaulus, de store apostelfyrstene, hadde v¾rt uverdige. Paulus var en forf¿lgerog en Kristus-fiende da han ble kalt. Peter var et vanlig menneske, en syndersom andre. Tross sin Herres store fortrolighet og kj¾rlighet skulle han komme tilŒ fornekte Ham da han ble stilt pŒ pr¿ve. I urkirken trakk man den riktigekonklusjonen: for Œ bli en kristen trenger man ikke v¾re noe spesielt godtmenneske. Kirken hviler ikke pŒ vŒr moral eller pŒ vŒr intelligens: Kirken eren kirke for syndere, en tilgivelsens kilde der det finnes redning og hjelp.Man pleier sammenligne den med et sykehus der Kristus samler opp dem som erhŒpl¿st syke og redder dem fra d¿den.

 

Det kan gŒ for segs pŒ forskjellig mŒte nŒr etmenneske blir kalt til disippel. Peter var et vanlig hverdagsmenneske; ogkallet kom til ham der han drev med sitt arbeid som alle andre. Jesus spurteikke etter hans tro. Han bad ham bare f¿lge med. Senere fikk han selv lytte,l¾re, h¿re og se. Paulus pŒ sin side hadde allerede h¿rt og sett det meste somkunne l¾res av Det Gamle Testamentet og loven. Men han hadde ikke forstŒtt Gudshemmelige visdom, hva Gud hadde tenkt ut og nŒ satte i verk. Den avgj¿rendeinnsikt kom til Paulus da han forstod at Jesus virkelig var Messias, Guds S¿nn.Men da hadde han allerede v¾rt en disippel, ikke av Jesus, men av Guds ord.

 

Samme hvordan Gud kaller oss, er det alltid dette hankaller oss til: Œ v¾re med Jesus for Œ l¾re av Jesus, leve med Jesus og ta imotdet som bare Jesus kan gi. Det er ikke sikkert at vi kan ta imot alt alleredefra begynnelsen av. Derfor pleier man si at den er en disippel som lytter tilGuds ord og ber for Œ komme til tro eller for Œ bli bevart i troen. Detavgj¿rende er om man holder seg til Jesus og f¿lger ham. SŒ tar han hŒnd omresten.

 

For Jesus sa til ham: Frykt ikke! Det er ikke sikkertat vi vil forstŒ alt fra begynnelsen av, kanskje fatter man ikke engang detviktigste. Peter kan neppe ha forstŒtt hva Jesus mente med at han skulle blimenneskefisker. Men han stolte pŒ Jesus og fulgte ham. Slik handler endisippel.

(Bp. Bo Giertz: leve med Kristus, s.55-56 Lutherforl., Oslo 1977)

 

IV

 

Men nŒ er sp¿rsmŒlet om Jesus kan regne med deg ogmeg?

 

En mann spilte piccolofl¿yte i et stort orkester, medmange fioliner og horn av

mange slag og noen riktig sv¾re brumlendekontrabasser; og trommer og slagverk med ordentlig klem i. Og sŒ var det en somspilte en bitte liten fl¿yte som heter Çpiccolo-fl¿yteÈ. Liten var den Œ setil; og mannen ble rent mismodig; for han syntes at den vesle lŒten han kunneprestere; helt druknet i alle andre lŒter; for ikke Œ snakke om braket fratrommen og slagverket.

 

ÇNei;È sa han til seg selv. ÇJeg kan like godt gi opp.Det er ingen som h¿rer meg likevel. Det betyr ingenting fra eller til.È SŒ lahan fl¿yten ned.

 

Da skar plutselig dirigentens taktstokk gjennom luftentil tegn pŒ at orkesteret skulle stanse. Det ble d¿rgende stille. Alle sŒforskrekket opp. Men dirigenten pekte mot den mismodige mannen, og sa: ÇHvorblir det av piccolofl¿yten?È

 

Dirigenten savnet piccolofl¿yten. Hans fine ¿re merketat det var en lŒt som manglet i orkesteret. Han visste at musikkstykket ikkekunne bli fullkomment uten den vesle fl¿yten. Den var like n¿dvendig somethvert av de andre instrumentene for Œ kunne fremtrylle musikken.

 

NŒ kan vi si at Jesus er dirigenten for det storeorkesteret hvor alle Guds barn er med og spiller. Vi har fŒtt hver vŒrtinstrument alt ettersom han synes vi passer til det. Og nŒ regner han med degog meg. (Hans H¿ivik, Sol i H¿yden,s .92-93,  Lutherstiftelsens forl., Oslo 1952.)

 

V

 

Til sist: Husker du lillefingeren? Historien er frasokneprest Sverre D.Husebyes guttebok: ÒDen excentriske klubb,Ó som stadig ervel verd Œ lese.

 

Kanskje har ikke alle en lillefinger lenger. Men vikan alle v¾re en lillefinger i Guds Rike. ÒEn som stŒr foran i b¿nn.Ó Husk sŒpŒ lillefingeren, ikke bare nŒr du er i n¿d.Ó (Den excentriske club, Sv.D.Husebye, Windju Simonsens forlag, Oslo, 1929,s.65-66)

 

Herre Jesus, jeg takker deg for at det er syndere dukaller og ikke rettferdige. Dermed kan jeg vite at du mener det alvorlig  nŒr du kaller meg. Jeg hadde all grunntil Œ gj¿re som Peter: be deg gŒ fra meg fordi jeg er den jeg er. Men jeg vetat jeg ville bli fortvilet om du gjorde det. Solen ville ha mistet sitt lys oglivet sin mening. Derfor jubler mitt hjerte over at du er synderes venn som tarimot syndere og lar dem fŒ bli hos deg, og at du kan bruke dem og gj¿re dem tilmenneskefiskere og la dem bli til velsignelse for andre. Kj¾re Herre, la ogsŒmeg fŒ bli til velsignelse gjennom deg! (Bp.Bo Giertz: leve med Kristus, s.55-56 Luther forl., Oslo 1977)

 

Til ®re for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var er,og vere skal, EIN Sann Gud, h¿glova frŒ ®ve til ®ve!

 

svennam@hotmail.com