5. s. e. Påske II

Mt. 6,6-13

Høgmesse

Cyprian-en ”god biskop” utlegger Fader Vår.

I

Søndagen i dag har fra gammelt av navnet Rogate, «La oss be,» betyr det, og dét passer godt med Jesu Ord før dagens Evangelietekst: «Slik skal dere... be,» sier Han,(Mt.6.9) og så gir Han oss Fader Vår.

Utenfor hovedstaden i dagens Tunis lå Kartago. En viktig handelsby, men også flere av kirkefedrene har tilknytning hit: F.eks. Tertullian, den store kateket og lekmann med sin berømte dåpsskole. Det gjelder også velkjente Augustin, og Cyprian. Thascius Cyprianus var født i 200 av hedenske foreldre, og vokste opp i luksus. Men etter grundig overveielse bestemte han seg til å bli kristen, og ca. år 245 ble han døpt. Sakramentets virkning opplevde han svært sterkt: ”Forurensningen i mitt gamle liv ble tørket av i gjenfødelsens vann, mitt hjerte ble befridd fra synd, og et klart og rent lys begynte å skinne ovenfra. Ånden fra himmelen ble utøst over mig, og jeg ble ved gjenfødelsen omskapt til et nytt menneske…det liv som var født av kjød som jeg hittil hadde tilbrakt i syndens tjeneste, hadde vært jordisk, og det liv som var født av Ånden, hadde begynt å tilhøre Gud.»

Da Cyprian ble døpt, solgte han all sin eiendom, og gav nesten alt til de fattige, selv beholdt han bare nok til å leve et svært enkelt liv. Få måneder etter dåpen ble han presteviet. En stund etter døde biskopen i Kartago, og menigheten valgte Cyprian til hans etterfølger. Men han nektet å motta valget og holdt seg skjult. Likevel fant menigheten ut hvor han holdt til, og presset ham så hardt at han til slutt måtte gi etter og bli biskop.

Cyprian er en av kirkens mest ansette lærere. Han har et nokså høykirkelig syn på kirken: Der hvor det er en rett biskop, der er kirken, og uten ham finnes ingen kirke. Men dette står likevel ikke i motsetning til kirken som de helliges samfunn. Og for alle kristne er han et ideal. Ikke bare var han en god biskop, men også en god menighetshyrde og en sjelesørger.

Det som gjør at vi starter dagens preken med Cyprians historie, er hans berømte forklaring av Fader Vår. Den er blitt flittig brukt til fornyelse og til rettesnor for kristen forkynnelse gjennom hele kirkehistorien. Mye av Luthers forklaring til Fadervår i Katekismen er hentet fra Cyprian. La oss gjøre det samme siden Herrens Bønn er vår tekst i dag. (Etter Ivar Welle: Hovedverker av den kristne litteratur, s.83 f, Lutherstiftelsen, Oslo 1930)

II

Cyprian sier først en del om bønn i tilknytning til fortalen i Herrens Bønn: Fader Vår, du som er i himmelen.

Gud har sagt oss mye ved profetene sier han, men størst er det han har sagt oss ved Sønnen. Han er Guds Ord, og han har vitnet for oss med sin egen munn. Og mange formaninger og bud har han gitt oss til vår frelse, ikke minst hvordan vi skal be, og han har lært oss hva vi skal be om. Han vil også vise oss veien til å bli bønnhørt.

Stor er Herrens miskunnhet, rik er hans nåde og godhet, han som har tillatt oss å be slik og kalle Ham Far! Ingen av oss kunne jo våge å nevne fars-navnet i bønnen, hvis han ikke selv hadde gitt oss lov til å be slik! Rett bønn er det derfor når vi ber til Gud med den bønn som Sønnen har lært oss. For når Kristi bønn stiger opp til Faderens ører, kjenner Han sin Sønns ord. Han er jo hos Faderen som vår talsmann. La oss derfor bruke hans egen bønn, når vi søker tilgivelse for våre synder: ”Det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal verta herleggjord gjennom Sonen. Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.”(Joh.14,13-14)

Videre: Når vi skal be, Ia det skje i stillhet og renhet! Vi skal huske på at vi står for Guds ansikt. Skriften forteller om Hanna, som et forbilde for kirken. (1.Sam. 1&2) Hun bønnfalt Herren ikke med rop og skrik, men stille og ydmykt i sitt hjertes innerste. Hun visste at Gud hørte henne, og hun fikk det hun bad om, fordi hun bad med tro.

Så har bønnen det kristne fellesskapet for øye. Vi sier ikke: Fader min, du som er i himmelen, heller ikke: Gi mig idag mitt brød. Bønnen er en samfunnsbønn, den gjelder alle troende. Når vi ber, da ber vi for hele Guds folk. Gud er fredens og enhetens lærer, han har selv gjort oss til ett, derfor vil han at den ene skal be for alle. OG når Kirken ber, ber hun også for den enkelte.

Det er det nye menneske, som er gjenfødt og gitt tilbake til Gud ved hans nåde. som sier «Far», fordi det allerede er begynt å være Guds barn: ”Men alle som tok imot han, dei gav han rett til å verta Guds born, dei som trur på namnet hans.”(Joh.1,12)

Men da må vi også huske, at når vi som Guds barn kaller Gud Far, må vi også oppføre oss som Guds barn. Når vi gleder oss over at Gud er vår Far, da må han kunne glede seg ved sine barn.

La oss vise oss som Guds tempel, så alle kan se at Gud bor i oss! La oss ikke komme bort fra Ånden! Den salige apostel har skrevet: ”Veit de ikkje at lekamen dykkar er eit tempel for Den Heilage Ande, som bur i dykk, han som de har frå Gud? De er ikkje lenger dykkar eigne: De er kjøpte, og prisen er betalt. Bruk då lekamen til ære for Gud!” (1. Kor. 6.19-20).

III

Første og andre bøna.

Lat Namnet ditt helgast! Dette sier vi ikke fordi vi ønsker eller tenker at Gud skal bli helliget ved våre bønner, men fordi vi ber om at hans navn må helliges i oss. Han har selv sagt: Vær hellige likesom jeg er hellig! Derfor ber vi om at vi som er helliggjort i dåpen, må bli i det som vi er begynt å være. Vi trenger en daglig helliggjørelse; for siden vi daglig synder, må vi stadig bli renset fra synden: ”…Men de har late dykk vaska, de er helga, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi namn og ved vår Guds Ande.”(1.Kor.6,9-11)

Vår Herre formaner den som er rettferdiggjort, at han ikke må synde mere, for ikke å falle fra. Derfor fremfører vi denne bønn til stadighet, ja, dag og natt ber vi at Gud må oppholde oss i den helliggjørelse som han har gitt oss av sin nåde.

Lat riket ditt koma! Her ber vi at Guds rike må bli åpenbart for oss.

Guds rike består alltid, hans herrevelde ophører aldri. Han har vært, er og blir. I Himmelriket skal vi som før var slaver under verden, regjere under Kristi herredømme, slik som han selv sier:

«Kom hit, de velsigna borna åt Far min, og ta i eige det riket som er etla åt dykk frå verda vart grunnlagd.”(Matt.25,34)

Men dette Guds rike som vi lengter etter hver dag, og som vi ønsker skal komme snart, det er jo Kristus selv. Her trengs stadig bønn og påkallelse, forat vi ikke skal komme bort fra Ham.

IV

Tredje og fjerde bøna.

Lat viljen din råda, på jorda så som i himmelen!

Her ber vi ikke bare om at Guds vilje må skje, men at vi kan gjøre hva Gud vil. Ingen kan stå imot Gud og Hans verk, men Djevelen står imot oss, slik at vår tanke og gjerning ikke retter seg etter Gud. Derfor ber og bønnfaller vi om at Guds vilje må skje i oss. Til dette trengs Guds nådige hjelp og varetekt, for ingen er sterk i seg selv, men ved Guds nåde og barmhjertighet kan vi være trygge.

Gud selv visste at han hadde tatt på seg menneskelige skrøpelighet i sin kjære Sønn da Herren bad: «Far, er det råd, så lat denne skåla gå meg forbi! Men ikkje som eg vil, berre som du vil.»(Matt.26,39) Og et annet sted sier han: ”38 For eg er ikkje komen ned frå himmelen for å gjera det eg sjølv vil, men det han vil, som sende meg.”(Joh.6,38) Sønnen adlød, og han gjorde Faderens vilje. Desto mer bør en tjener adlyde, slik at han gjør sin herres vilje.

Vi ber også om at Guds vilje må skje både i legemet og i ånden. De er innbyrdes uenige, der er daglig krig. Ånden søker det himmelske og guddommelige, men kjødet søker det jordiske og verdslige. Apostelen Paulus formaner tydelig med disse ord: ”Eg seier dykk: Lev eit liv i Anden! Då gjer de ikkje det som den syndige naturen trår etter. For det vår vonde natur trår etter, er Anden imot, og det Anden trår etter, er vår vonde natur imot. Dei to ligg i strid, så de ikkje er i stand til å gjera det de vil. Men vert de drivne av Anden, då er de ikkje under lova. Det er klårt kva som kjem frå vår vonde natur: hor, umoral, sedløyse, avgudsdyrking, trolldom, fiendskap, strid, avund, sinne, sjølvhevding, usemje, partistrid, misunning, drikk, svir og meir av det slaget. Som eg før har sagt: Dei som fer med slikt, skal ikkje arva Guds rike. Men Andens frukt er kjærleik, glede, fred, langmod, mildskap, godleik, truskap, spaklynde og sjølvtøyming. Mot slike ting er ikkje lova. Dei som høyrer Kristus til, har krossfest den vonde naturen med lidenskapane og lystene. Har vi fått livet ved Anden, så lat oss òg ferdast i Anden.”

Gjev oss idag vårt daglege brød!

Dette kan forstås både åndelig og bokstavelig. Begge oppfatninger er nyttige og tjener til vår frelse.

For det første sier vi vårt brød, fordi Kristus er livets brød for oss som har del i hans legeme. Han sier jo, at den som eter av hans brød skal leve i evighet. Av dette forstår vi at de som får del i hans legeme og mottar nattverden, de lever. Derfor ber vi at Kristus, vårt brød må gis oss daglig, forat vi må bli og leve i Kristus og ikke miste kontakten med hans hellige legeme.

Men den fjerde bønn kan også forstås slik at vi ber om nødvendig næring til livets opphold for oss. Vi har jo frasagt oss verden og trodd på Åndens nåde og kastet verdens rikdom og herlighet fra oss. Og Herren har sagt: ”Så syt ikkje for morgondagen; lat morgondagen syta for seg. Kvar dag har nok med si møde.”(Mt.6,34)

Det er forbudt for Kristi disipler å tenke på morgendagen, og med rette ber vi om livets opphold bare for dagen. Det ville jo være umulig og selvmotsigende, at vi skulle bære omsorg for et langt liv i verden, på samme tid som vi ber om at Guds rike snart må komme! Apostelen styrker oss i håp og tro med disse ord:For vi har ikkje hatt noko med oss til verda, og vi kan heller ikkje ta noko med oss herifrå.  Har vi mat og klede, skal vi vera nøgde med det. Dei som vil verta rike, fell i freistingar og snarer og vert gripne av mange slag tåpelege og skadelege lyster som støyter menneske ned i undergang og fortaping. For kjærleik til pengar er ei rot til alt vondt.”(1.Tim.6,7-10)

Herren selv gir sine disse løfter: ” Så må de ikkje syta og seia: Kva skal vi eta? eller: Kva skal vi drikka? eller: Kva skal vi kle oss med? For alt det spør heidningane etter; men Far dykkar i himmelen veit at de treng alt dette. Søk fyrst Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre attåt.”(Mt.6,31-33)

V

Femte bøna.

Forlat oss vår skuld som og vi forlét våre skuldmenn!

Like etter bønnen om den nødvendige næring ber vi om syndenes forlatelse. Til det evige liv kan vi bare nå når våre synder blir forlatt. Herren kaller våre synder skyld eller gjeld, slik som han sier i evangeliet: ”Heile skulda ettergav eg deg, fordi du bad meg om det”.(Matt.18,32). Derfor undervises vi om at vi synder daglig, og daglig lærer å be om syndenes forlatelse. ”Seier vi at vi ikkje har synd, dårar vi oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss. Men dersom vi sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig, så han tilgjev oss syndene og reinsar oss for all urettferd. (1. Joh. 1, 8-9). I dette ordet sammenfatter apostelen de to deler av syndenes forlatelse, både at vi ber om forlatelse og at vi får tilgivelse. Herren er trofast til å forlate syndene, og han har lovet oss at barmhjertighet og forlatelse skal gis oss på vår bønn.

Men Herren har uttrykkelig tilføyd en betingelse som binder oss fast: Vi skal be om at vår skyld må forlates, således som vi forlater våre skyldnere. Av dette vet vi at vi ikke kan få det vi ber om med hensyn til våre synder, om vi ikke gjør det samme med hensyn til våre skyldnere. Derfor sier Herren: ”…det skal mælast opp til dykk med det målet de sjølve mæler med.” (Matt. 7,2). Og den ubarmhjertige medtjener som hadde fått all sin gjeld ettergitt(Matt.18), men selv ikke ville ettergi sin medtjener noe, ble kastet i fengsel. Fordi han ikke ville vise mildhet mot sin medtjener, mistet han den nåde Herren hadde vist ham.

Slik som han skapte oss ved gjenfødelsen, slik vil han at vi gjenfødte skal leve. Vi som har begynt å være Guds barn, må forbli i Guds fred. Et rett offer for Gud er fred og broderlig enighet og et folk som er forenet til ett, akkurat som Faderen og Sønnen og den Helligånd er ett. Den som lever i kiv og uenighet og ikke holder fred med brødrene, kan ikke bli frikjent for sin synd.

VI

Sjette og Sjuande bøna.

Og led oss ikkje ut i freisting! Her viser Gud oss at den onde ikke klarer å få til noe ugreie hvis ikke Gud tillater det. Derfor skal vår frykt og tillit og lydighet være vendt til Gud alene, den onde kan ikke utrette noe mot oss, selv i fristelsens stund, hvis ikke makten gis ham ovenfra.

Bønnen om at vi ikke må komme i fristelse, minner oss på vår skrøpelighet og avmakt. Slik skal vi be. For at ikke noen skal ophøye sig, at ingen skal tilta sig noe i overmot, at ikke noen skal gjøre seg til av at han har bekjent Kristus, eller er blitt pint for troens skyld. Nei, Herren selv formaner

oss til ydmykhet og sier: ”Vak og bed at de ikkje må koma i freisting! Ånda er viljug, men menneskenaturen er veik.»(Matt.26,41)

Frels oss fra det onde! Denne bønn sammenfatter alt vi kan begjære. I den samler vi alt som er imot oss, som fienden vil skade oss med i denne verden. Og mot alt dette finner vi trygg varetekt, når Gud frelser oss etter vår bønn. Når vi sier: Frels oss fra det onde! da er det ikke mer å be om. Hvis vi har oppnådd Guds beskyttelse mot det onde, da står vi trygge og sikre, hvad enn Djevelen og verden finner på. Den som her i verden har Gud til sin beskytter, frykter ikke for denne verden.

VII

Cyprian slutter sin utleggelse av Fader Vår på denne måten:

Når vi står opp og ber, kjære brødre, må vi være våkne og legge hele vårt hjerte i bønnen. Enhver kjødelig og verdslig tanke må bort. Derfor er det at presten før nattverdbønnen sier : Lyft dykkar hjarto til Herren! Og folket svarer: Vi lyfter våre hjarto til Herren, og minner dermed seg selv om at de ikke skal ha tanke for annet enn ham.

La hjertet være lukket for den onde og åpent for Gud alene! La ikke Guds fiende få adgang dit i bønnens stund! Ofte kommer han med skjult agenda og trenger seg inn, ved sin list vender han våre bønner bort fra Gud, så vi har ett i hjertet og noe annet i munnen. Men vi bør be til Gud i andakt, med ånd og hjerte.

”Då skal Herren svara

når du kallar på han,

når du ropar om hjelp,

skal han seia: «Her er eg!» (Jes. 58,9).

Og det er mitt personlige vitnesbyrd også: Det er virkelig slik:

Når vi kaller på Herren, svarer Han: ”Her er jeg!”

La ikke treghet eller dovenskap holde oss borte fra bønn! Vi er gjenfødte og nyskapte ved Guds nåde, la oss nå se til å øve oss i det vi skal bli!

Ja,

Til Ære for Faderen, Sonen og Heilaganden, som var, er og vere skal ein sann Gud, riket er ditt, og makta og æra i all æve!

svennam@hotmail.com