3.s. i advent  I,

Mt.11,2-10.

Høgmesse

Løfte og oppfyllelse.

HVASKAL JEG GJØRE-OM GUDS LØFTER IKKE SER UT TIL Å HOLDE STIKK? Et spennende spørsmål fornoen hver. Og det er nettopp spenningen mellom løfte og oppfyllelse som er nerven i teksten vår i dag.

I

Påde siste to adventssøndagene er Døperen Johannes en sentral skikkelse.Matteusevangeliet forteller oss at han hadde stått fram i Judeaørkenen med etsterkt kall til omvendelse. For nå er himmelriket nær! Og evangelisten sierogså at den kamelhårskledte Døperen, med gresshopper og villhonning til mat, var den røsten som Jesaja hadde profetert om: “Rydd vei forHerren, gjør hans stier rette!” Folk i skarer haddetatt ut fra både Jerusalem og landet omkring for å høre, og ta denomvendelsesdåpen som Johannesdåpen var.

Såvar det kraftig kost Johannes hadde budt på, særlig for den religiøse eliten.“Ormeyngel!” hadde de fått som karakteristikk. Men her var også et kall tilomvendelse og til å bære frukt, og så da en ydmyk henvisning til Han som skullekomme: “Jeg er ikke en gang verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpedere med Hellig Ånd og ild.”

Også en dag hadde Han kommet. Ned til Jordan, ned til dåpen. Og så hadde Johannesfått døpe en som aller minst trengte det, en som steg ned, for at vi skullekunne stige opp, en som fornedret seg like til døden, ja, døden på korset, forat vi skulle stå opp med Ham.

Nåsatt Johannes i fengsel i Macherus-festningen ved Dødehavet. Hans gjerning varendt. Matt. 14 forteller oss hvorfor han var kastet i fangehullet.

Herodes,en av de tre kongene som hersket på den tiden, hadde nemlig tatt sin brors kone til hustru. Johannes hadde gått til kongen ogsagt fra: “Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru.” Makten bleutfordret, reaksjonen lot ikke vente på seg. Senere ble da også Døperenhenrettet. Både profet og martyr på en gang. Og likevel: Også han kom inn ianfektelsens dype mørke: fra det dype mørket i fangehullet kommer anfektelsensrop: “Er du den som skal komme, eller-skal vi vente en annen?

Døperdisiplenefikk i oppdrag å spørre Jesus om dette.

Jesusvar er merkelig, men veldig. “Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, ogevangeliet forkynnes for fattige.” Men Jesus har mer å si: Salig, det vil si: Glad kan den være somikke snubler i meg, ville det hete på moderne norsk. Glad kan du være somikke forkaster Jesus!

Jesussiterer fra Jes. 35,lektie-teksten for dagen. Da det ordet lød inn i sin situasjon var forholdeneytre sett annerledes enn for Johannes.

Likevel,i sak var de sannsynligvis nokså like. Så kunne trøsten i ordene også nå denneGuds tjener i ytre og indre nød: Israels folk hadde blitt reddet frafangenskapet i Babylon. Så hadde de opplevet det som står i profetien om enkongsvei, en pilgrimsvei gjennom ørkenen. Og om Herrens nærhet undervandringen. Om en vidunderlig glede over å se Jerusalem igjen. Så hadde deventet Guds veldige verk i det lovede landet. Tempelet lå i ruiner. Og såopplevet de mye det motsatte, mente de. Gud kommer jo ikke til sitt folk. Vistår så alene. Også Johannes kjente nok sterkt på alenefølelsen. Og hva hold erdet i mitt oppdrag, når det går meg så ille? Kan Gud ville noe så vondt? Såkommer profetens formaning: Styrkde slappe hender, gi kraft til de vaklende knær. Si til de urolige hjerter: Værfrimodige, vær ikke redde!

Såer det betydningsfullt at Jesus siterer dette profetordet. Hos Jesaja står det jo: “Se, der erderes Gud!”Og Jesus sa som sagt: “Salig erden som ikke tar anstøt av meg!” Det er Ham det handler om. Egentlig sier Han: Se, jeg er deresGud! Jeg er din Gud, Johannes!

Jesusfremtrer her som både sann Gud og sant menneske. Han tar i sin munnegenskaper som bare Gud kan ha, og har. Samtidig står Han midt i tiden, Han erinkarnert, blitt kjød, og sier dette.

Se,der er deres Gud! DET er til 7.og sist Jesu svar til Døperen Johannes. Jeg er detlyset som skinner i mørket, som du, Johannes, ryddet veien for! Jeg mente alvor med oppdraget mitt til deg. Og,jeg har ikke glemt deg i nøden. Derfor sender jeg deg mitt levende Ord!

II

Etterdette første må da saken i dag være å male nettopp Guds gjerninger i JesusKristus for våre øyne:

Vihar ikke et fangenskap i Babylon bak oss. Ikke sitter vi i en festningsfangehull. Vi lever i Øygarden, i adventen 2002. Og likevel. Spør vi ikke somJohannes vi også, noen hver? Er du den som skulle komme, Jesus? Kan Han komme til meg? Har Han hjelptil meg? Og, kan Han komme, som erslik som jeg er?

Vardet noen som snakket om anfektelsens mørke?

Slapphetog kraftløshet, vakling, uro og redsel. Kjenner du deg igjen? Jesus er også detlys som skinner inn i ditt og mitt mørke, vår indre og ytre nød.

Hvaer anfektelse for noe? Kanskje best om jeg forklarer det litt, for vi hører detmindre i forkynnelsen i dag, selv om det er en viktig sak i Bibelen.

Duhar hørt uttrykket falle mellom to stoler. For en kristen er det slik at hanved dåpen og ved troen har fått en ny natur, han er blitt gjenfødt til et nyttliv i Kristus, og et levende håp i Himmelen. Men, han har stadig den gamlenatur, det syndige kjød innabords. Han er samtidig rettferdig og synder. Derforgjelder det å omvende seg fra synden, og til Kristus hver eneste dag, og leve det nye livet som Gud har gitt.Her er det en spenning, som også viser seg i helliggjørelsen. Vi synes vi serså lite Guds vei. I vårt eget liv, i kirken, i verden. Det er dennespenningen som kalles anfektelse. Her er detavgjørende det som Paulus sier i2.Kor.5,17:” Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. det gamle erborte, se, det nye er blitt til.”Her ligger trøsten, ved Guds Ånd og Ord, for hver en kjempendekristen. Og her ligger også tilgivelsen, for hver en kristen som faller ogfeiler. Og så sier Ordet og Ånden til oss i dag: Gud skal holde sine løfter omå føre sitt folk, som Han har fridd ut fra syndens, dødens og den ondesBabylon, hjem til Himmelen, det nye Jerusalem, til lovsangsbruset på Hansfullkomne Sion. I evangeliet i dagfår vi høre at dette er begynt å skje! Her og nå! For Guds Rike er kommet nærved Jesus!(v.5) Så det gjelder å ikke gi opp! Herren har det hele underkontroll: Se, der er deres Gud!

Legg merke til at i en slik situasjon sierJesus ikke noe som kan prutes på, diskuteres med. Han viser til det Han gjør!Det betyr: Ordet gjelder! Løftene holder! Løftene kan ikke svikte, nei, destår evig fast. Jesus hvert ord har beseglet, den gang Hans hjerte brast. (Levi Pethrus) Det betyrogså: Se, jeg, Jesus, er deres Gud! Altså: Se, i Jesus ser du Gud! Og, saliger du om du ikke forkaster Ham!

III

Nåfinnes det en annen anfektelse over det en ser som løftenes manglendeoppfyllelse. Her er så dødt i denne menigheten sier noen, Gud gjør så mye merandre steder. Der er mer kjærlighet og fellesskap, og i særdeleshet, der er merav under og tegn. Hvorfor er det så lite av dette her? Noe av dette er en reellanfektelse, for slik vil vi alltid tenke om vår “setting”, om vår situasjon, ogvårt kall. Som menighet og som enkeltkristne. Andre har det så mye bedre,gressgangene er så meget grønnere der.

Samtidigligger her en stor fare for at vi skal begi oss svermeriet i vold. Jeg sier ikke nå at andre er svermere, menat vi selv kan bli det, ved å rømme fra Guds kall og oppgave til oss. Forigjen: Se, der er deres Gud! Johannes skulle se hvordan Guds Rike, hvordan Jesus gikk fram i hans situasjon! Jesus ville gi hjelpen der Johannes var!

Ja,men likevel, hvor blir det av under og tegn hos oss, spør du. Det må du spørreGud om. Jeg vet at vi i Herrens Bønn ber: Skje din vilje, og jeg vet at ingen ting skjer uten at Hanvil det. Og når og hvor Han vildet. Ellers vet jeg at under og tegn stadig viser seg å følge Evangelieforkynnelsen også i dag. I inn-og utland,og kanskje særlig påmisjonsmarken, der Evangeliet brytes med hedenskapet. Og endelig vet jeg atGuds Ord formaner oss til å strebe etter de åndelige gaver, etter nådens gaver,og noen av dem har jo noe av det“underfulle” ved seg. Så får Herren sende oss det som passer ham, og  det som herliggjør Hans Navn blant oss.Men det viktigste under, og det viktigste tegn er Evangelieforkynnelsen, vilJesus si oss i dag: Evangeliet forkynnes for fattige!

IV

Tilsist : Du og jeg må til Evangeliet. Vi som er anfektet, ja, ofte må ferdes imørket, fordi vi ikke synes vi ser Herrens verk. Vi står i kall og tjeneste dagut og dag inn. Mang en gang spør vi oss selv: Kan dette nytte, hva er vitsen ?

Oppgjørslik og selvransakelse kan være bra dersom det får føre oss slik som Johannes:Han gikk med sin nød til Jesus selv.

Hangjorde det rette i sin anfektelse, nemlig: Han sender bud etter Jesus! Hanvender seg til Jesus i sitt mørke! Jesus er vårt eneste håp i mørket og i nøden som holder,  for deg og meg, ja for alle.

OgJesus viser oss så, gjennom og ved sitt Ord til selve saken: Hvem Han er,Hva Han gjør, og hva du og jeg mågjøre. Han er løftets oppfyllelse. Han setter løftene i kraft. Som ved nattverdbordet, der Han gir osssyndenes forlatelse ved sitt legeme og blod i brødets og vinens skikkelse.Oglover deg og meg som søker Ham: Salig er du som ikke tar anstøt av meg!

Se,der er deres Gud!

TILÆRE FOR FADEREN OG SONEN OG DEN HEILAGE ANDE, SOM VAR, ER OG VERA SKAL, EIN SANN GUD, FRÅ ÆVE OG TILÆVE!

svennam@hotmail.com