SKG

Veileder, Region Vest

FR.SVENN MARTINSEN PE,

SKGs vei videre

innledning til samtale St.Jørgens kirke, Bergen den 111098

Bearbeidet den 220199

Innledning.

Som nyvalgt Veileder for SKG Region Vest vil jeg først hilse dere med den Apostoliske hilsen: Nåde være med dere, og fred, fra Gud Vår Far, og Herren Jesus Kristus!(+)

Dessuten vil jeg også hilse dere med det som har blitt mitt program-ord i denne etablerings-fasen: 2,Kor.1,3-7.

En turbulent tid ligger bak oss.

Jeg ble fung.veileder etter nominasjon i SKG Region Vest Regionalrådsmøte 170398, vedtak i SKG AU 23/98, og personlig kall vinteren 1998. Tidligere Veileder Arnfinn Haram, trådte som kjent ut av Dnk 260398, og ble påskenatt opptatt i RCC. Regionen har vært tydelig preget av at Arnfinn la ned sitt verv og senere konverterte, sammen med flere andre medlemmer.

Jeg vil si tydelig og offentlig at Arnfinn Haram fortjener stor takk for mange års trofast prestetjeneste i DNK, og mange års innsats for bekjennelsesbevegelsen, SKG sentralt, og SKG Region Vest.

Arnfinn la i praksis ned sitt verv allerede senhøstes 1997. Som en interimsordning fungerte derfor nestformann Otto Odland inntil Regionalrådsmøtet 110598. Han må takkes for å ha tatt ansvar i en vanskelig tid.

Det ligger meg også på hjerte å takke vårt gode Regionalråd i Region Vest, og andre som har vært med i bønn og arbeid for fin innsats.

De to siste årsrapportene fra Veileder her vest ble sterkt preget av brytninger når det gjelder kirkelig veivalg.

Jeg vil tro at de sterkeste brytningene nå er et tilbakelagt stadium. Folk har gitt meg signaler om at de har opplevet vår, sommer og høst 1998 som god i SKG, og nå vil leve troens liv i vår ramme.

Veileder har observert en god ånd og positiv trend i SKG på alle Regionalrådsmøtene, og på Arbeidsdagene som Regionen arrangerte også i 1998.

Det samme gjelder Veilederkollegiet, Landsrådet og ikke minst stevnet på Bygdøy i midten av august 1998, med god oppslutning, en positiv ånd og et sterkt og historisk foredrag av Veilederkollegiets formann, Asle Dingstad.

Vår Region har omfattet Stavanger, Bjørgvin og Møre bispedømmer i DNK, men vi regner fra høsten 1998 Møre som egen enhet, etter SKG AU vedtak 23/98b.

8 Utmeldinger er registrert siden august 1997, og det ser ut som tallet flater ut. Dette skulle innebære at SKG Region Vest , inkl. Stavanger har ca. 70 medlemmer.

Utblikk mot fremtiden.

Re-lansering av SKG Region Vest.

Veileder mener at en Re-lansering av SKG Region Vest er nødvendig. Den kan bl.a. innebære:

a. Konsolidering: Vi må nå ut til SKGs medlemmer i regionen på nytt.

b. Markering: Jeg viser til nytrykk av SKG-brosjyre, nytt semesterprogram. SKG-messer: For øyeblikket ser det ikke ut til å være tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde formiddagsmessene, foredragskvelder og sosiale samvær. Bønne-omsorgsfellesskap. På Tomas-messer, m.v. Oppfordre til oppslutning om St.Jakobs-og Marias vespere, og gudstjenestene på Scta.Sunnivae studenthjem.

c.Brobygging, med klar "SKG-linje."

d. Mulig og lønnet heltidstjeneste for Veileder?

Svært mange og store utfordringer. Veileder, RR og hele Regionen trenger mye forbønn!

Hva er egentlig SKG?

Det er mange som vil mene noe om dette.

Vi må fastholde SKGs lover og læregrunnlag:

Nåværende lover: §2. Basis for SKG er Guds Ord slik det er gitt oss i Den Hellige Skrift og som vår kirke vitner om det i sine oldkirkelige og reformatoriske bekjennelsesskrifter og dokumentet «Kirkens Grunn.»

Foreslåtte lover: §2. Basis for SKG er Den Hellige Skrift og de oldkirkelige og reformatoriske bekjennelsesskrifter samt dokumentet «Kirkens Grunn.»

Til grunn for ønsket om endring av formåls-og basispragagrafen ligger en erkjennelse av at utviklingen i Dnk har gjort det påkrevet for SKG å være noe mer enn et supplement. SKGs lover må derfor formuleres slik at vi ikke er eksklusivt knyttet opp mot DnK. SKG må være et hjem også for dem som må evakuere kirken. Det skal være åpent for valg av kirkelige tilknytninger for SKG!

SKG ser fremover.

De siste årene har vært turbulente for SKG. Det så vi både i 1996 og 1997. Roligere ble 1998. Det spørs om ikke vi nå med frimodighet kan få si: Nå ser vi fremover!

Det har stått strid i både om synet på SKGs økumeniske linje, om bispeembetet, og om SKGs messeordning.

Men jeg tror ikke disse spørsmål vil bli splittende i det følgende.

Det vil jeg begrunne slik:

1. Vi har hatt en klassisk evangelisk-luthersk arv å forvalte fra reformasjonen av. Det er vår bakgrunn, og det er fremdeles vårt kall. Men vi ønsker da samtidig å si at vi ønsker ikke å lese "evangelisk-luthersk" gjennom "statskirkens" og "folkekirkens" briller.

2. Som Veilederkollegiets leder Asle Dingstad sa i sitt historiske foredrag på SKGs landsstevne i august 1998 fordrer vårt kall å skape et nytt kirkerettslig rom utenfor Den norske kirke. Dette fører igjen til at vi må ha økumeniske kontakter. Til dem tar vi med vår bakgrunn, Skriften, og de lutherske bekjennelsesskriftene. Og både Skriften og Bekjennelsen er faktisk økumenisk! Jeg tror erfaringen så langt fører til at våre venner i andre kirker respekterer oss, som det vi er men også at vi finner at vi har felles utfordringer, og ikke minst har mye mere felles enn vi kanskje har trodd. Vi gjenkjenner Jesu Kristi Hellige, Almenne og Apostoliske Kirke også hos dem. Det som kan være annerledes hos SKG i forhold til andre arbeidslag i DnK tror jeg kan være kriseforståelsen og analysen av denne kirkens situasjon. Derfor er kirkespørsmålet reist hos oss.

Bispeembedet.

Når det gjelder Bispeembedet, så skulle bare det usmakelige og politiske maktspill omkring bispevalg i Dnk, og hele situasjonen rundt bispekollegiets stillingtagen i bekjennelsesspørsmålene føre til at alle troende, lav-som høykirkelige, så det som et kall å sette bispeembedet i rett skikk. Til dette hører også at vi bør nyorientere oss ut fra Skriften selv om hva apostolisk sendelse og tilsyn egentlig er. Kanskje er det også andre sider ved saken som ikke nok er påaktet. Jeg viser her til min kollega i Regionalrådet, sokneprest Otto Odland, som i Festskriftet til Odd Sverre Hove(1997) hadde en interessant artikkel om denne saken: Har Augustana et "luthersk" embetssyn? Han mener nemlig at når vårt viktigste bekjennelsesskrift, artikkel 28 taler om det kirkelige embede, taler det om Bispeembedet.

SKG-liturgien.

Veilederkollegiet har gjort en stor innsats med å revidere SKG-liturgien, både i språk og innhold. Her er kommet flere alternativ, bedre formuleringer, den bærer lutherske anliggender videre og samtidig tror vi at den fremtrer slik at våre økumeniske kontakter gjenkjenner sin tro i den. Spørsmålet om nattverdteologien bør ellers nå være avklart hos oss, idet vi tydelig avgrenser oss mot den middelalderske romerske messeofferteologi og den senere romerske "gjenfremstillingen" av Golgata. Ellers har igjen Asle Dingstad behandlet disse spørsmål på en glimrende måte i sitt foredrag: "Nattverden-offer eller gave?"(Holdt flere ganger i FBB-sammenhenger.)

Det katolske spørsmål.

Det «romersk-katolske» spørsmål har vært temmelig dominerende i debatten rundt SKG. Men egentlig tror jeg at en ved nærmere ettersyn ikke vil finne noen i SKG som er «krypto-romerske». Når det gjelder de som har forlatt oss, tror jeg også at kun et fåtall av dem egentlig var romersk-katolske i teologi.

Men i vekkelsestider der spørsmålet om 3.trosartkkel i det hele og Kirken spesielt blir et brennende spørsmål, har jeg i min lange tjeneste som menighetsprest, sett at konversjoner lett skjer, og da gjerne da på litt irrasjonelt, og personlig-psykologisk grunnlag.

Jeg vil gjerne i dag uttrykke all mulig respekt og kjærlighet for gode venner, medarbeidere og medlemmer som har valgt å forlate oss til fordel for å «gå til Rom». Men samtidig advare mot den veien. Saken er jo at dette bare kan bli en personlig og privat løsning. Dessuten, har man planer om noe slikt, bør man nok også være noenlunde konform med romerkirkens teologi. praksis og kirkerett. Jeg tror også at en evangelisk kristen i den sammenhengen lett vil bli skuffet. Det er selvsagt meget lett å bli betatt overfor en kirke som i mange strøk av verden er langt mer tydelig som Kirke enn vår. Det er også meget lett å bli betatt av en konservativ pave som Johannes Paul II. Men vi må være klare over at det er store hindere å overvinne den veien bl.a. når det gjelder messeofferet, paveembedet og flere sider ved mariologien. Og til tross for ordene i Joint Declaration er jeg ikke trygg på at våre respektive kirker har nådd fram til tilstrekkelig enighet om rettferdiggjørelseslæren.

Nei, SKGs grunnlag er klart. Senere skal jeg komme tilbake til våre økumeniske kontakter og bakgrunnen for at vi pleier forbindelser med dem.

Når vi spør hva SKG er vil jeg kort og klart vise dere til Luthers preken på 13.s. e. trinitatis: Der taler han om et "herberge", et "hjem" med "olje og vin"(Luk.10,34). Hit vil Den barmhjertige samaritan Jesus redde sine, og gi håp og trøst for livet og evigheten. (Sal.23,5-6; 84,4-8) Herberget, sier Luther, er kristenheten her i verden! SKG vil rett og slett være et åndelig hjem for alle som er åndelig «hjemløse» i dag, og vi vil også håpe at nye kan la seg redde av Den barmhjertige samaritan Jesus og vinnes for Guds Rike gjennom oss.

Evangelisk-katolsk.

SKG er ikke romersk-katolsk. Men samtidig må vi med frimodighet og glede kunne vedkjenne oss ordet "katolsk". Det betyr jo ikke noe annet enn "almenn"! Og vi bekjenner i trosbekjennelsen hver søndag at Kristi Kirke nettopp er almenn!

I en tid med mange brytninger rundt SKG og med mange spørsmål, er det godt å ha en identitet. Det gir trygghet og trøst i tro og tjeneste. I daglig kall og kristenliv. Derfor vil jeg altså lansere begrepet hos oss:

«Evangelisk-katolsk!»

Ikke bare er vi evangeliske, slik vi gjerne sier det med f.eks. Rom, 4, 5-8, og Augustana, artikkel 4:

"rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen,..."(CA IV) "

Men også er vi katolske!

Her vil jeg vise dere til nylig avdøde Biskop Bo Giertz' glimrende utlegning i sin bok "Kristi Kyrka"(1939, s.88-106), som vi forresten håper snart skal foreligge på norsk.

Giertz viser til kirkefaren Cyrill av Jerusalems katekisme, som har denne definisjonen på at Kristi Kirke er katolsk:

1. Kirken er utbredt over hele jorden. Rastløst utvider hun sine grenser, drevet av Herrens befaling.(Matt.28,18-20) Kirkesak er misjonssak! Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og nå frem til å kjenne sannheten!(1.Tim. 2,4-7)

2. Kirken bærer hele den Sannhet som er nødvendig til frelse. (Joh.14,6) Den er "Guds hus,...den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll."(1.Tim.3,15) Den bærer mysteriet, Guds hemmelighet, "Kristus blant dere, håpet om herlighet" i sin midte, (Kol.1,24-29) og den har sannhetens Ånd, som gir oss del i "bredden, lengden, høyden og dybden."(Joh. 14,15-18; Ef.3,14-21)

3. Kirken er alle troendes mor. Hun overbygger alle forskjeller i skikker og kultur. Mennesker med forskjellig språk, hudfarge og levekår forenes foran Kristi kors! Kirkens katolske vesen har forståelse og gaver for hver natur og hvert temperament. Ingen har monopol på henne, verken de følelsesladede, de kjølige, de estetiske eller de ekstatiske. Kirken er til Moder kåret(LR 276), med rom og kjærlighet for alle Kristi venner. Hun rommer hele brudeskaren, som er så stor at "ingen kunne telle den."(Joh. Åp. 7,9-17)

4. Kirken formidler Guds nåde i Jesus Kristus, vår Herre og Frelser. Gud har bygget sin Kirke i en verden, der vi daglig, og på alle punkt ser sporene av en vilje som har gjort opprør mot Gud. Med full rett åpenbarer derfor "Guds vredesdom (seg) fra himmelen over all ugudelighet og urett over mennesker som holder sannheten nede i urett."(Rom.1, 18, flg.)

Når Gud kaller til sin kirke(Kirke=ekklesia=de utkalte) er det derfor bare uverdige Han kaller: Rom.3,22 flg. Men på toppen av kirketårnet lyser korset. Fremme på alteret vitner et kors eller et krusifiks om at Guds nåde baner seg vei til menneskehjertene til tross for vår synd og skyld, og lyser over alle botferdige hjerter. Det er ingen som har falt så dypt at ikke Kristus kan nå dem. Det finnes ingen anfektelse som ikke kan finne ro i Frelserens armer. Ingen er i en situasjon hvor de ikke kan møte Guds forlatelse og få ny frimodighet. Kirken har i sin favn det klassisk evangeliske budskapet om rettferdiggjørelsen ved troen alene for Kristi skyld.

5. Kirken rommer også de Hellige nådens midler, Ordet og Sakramentene. Ridderen, tiggermunken, eremitten og den kristne keiseren var alle i sin tid Kirkens sønner ved dåpen og troen. Og i dag hører både akademikeren, arbeideren, voksne og barn med i det store katolske fellesskap, der vi får stamme vårt "Abba, Far!", og stemme i med barnekårets Ånd, men også la messeliturgiens vekslende ledd, bønn, lovsang og den hellige eukjaristien gripe oss, og ta hånd om våre liv.

Her er også Den Hellige Ånds gaver, 1.Kor.12,7, til herliggjørelse av Kristus, og oppbyggelse av menigheten.

6. Biskop Giertz tar også med et siste punkt til forståelse av kirkens katolske vesen. Den favner århundrene og alle tider, sier han, og peker på rikdommen i Kirkens tradisjon, like fra urkirken, gjennom oldkirken, og til reformasjonen. Den evangeliske innstilling til tradisjonen er at intet er nødvendig til salighet utenom det som kan belegges i selve Evangeliet. Skriften er tradisjonens herre. Men samtidig vil vi som kristne med takknemlighet ta imot troserfaringene fra dem som har forlatt dette liv og nå er hjemme hos Herren! Plassen tillater ikke mere gjengivelse av denne gedigne utleggelse. Jeg får henvise til Giertz' bok, som også understreker at uttrykket "evangelisk-katolsk" kan belegges hos reformatorene.

Katolsk: Jeg viser til den mesterlige framstilling Biskop Bo Giertz gjør av et evangelisk-katolsk standpunkt i boka «Kristi Kyrka»: s.88-106.

Historien-SKGs første år.

SKGs formann, sokneprest Ottar S. Myrseth, har sagt at «Det kan ikkje vere tvil om at SKG hadde ein trong fødsel, men barnet vart levande født.»

Siden det er gått noen år siden SKG ble stiftet, skal jeg bruke noen minutter på å gå opp historien.

Dannelsen av SKG foregikk i Santalmisjonens lokaler i Øvre Korskirkealmenning 5 i september 1991. Og litt senere på høsten tok den Bergens-baserte ledelsen i Kontaktnett for Kirkelig Samhold initiativ til dannelsen av en Region Vest. Den ble stiftet i desember samme år.

Det faktiske vedtaket om at man ville gå for en synode-modell er nok likevel eldre: Nåværende leder av SKGs veilederkollegium, prost Asle Dingstad, fikk loset denne saken igjennom debatten på Bekjennelsesmøtet i Uranienborg i desember 1990. Han var ordstyrer, og fikk saken i mål.

Kirkedepartementet var representert på dette møtet, men representantene derfra fikk virkelig fart på seg da de oppdaget at kimen til en norsk bekjennelses-synode holdt på å bli lagt!

Kravet om en synodeløsning for bekjennelsesbevegelsen hadde forresten blitt reist på Kontaktnett for Kirkelig Samholds møte på Norrøna i Oslo høsten 1987, og på Kirkelig Fornyelses Arbeidsdager på Vats 1989.

I et utblikk i januar 1997 sier SKGs formann at «Eitt og eit halvt år(til mars 1993)gjekk med til å etablere og få igang arbeidet i dei 5 fyrste regionane og konstituere landsrådet. Dei neste 3 1/2 åra gjekk med til å respondere på ei tildels dramatisk utvikling innan Dnk (kvinneleg bispeutnemning, bispemøtet splitta i ei læresak, prestar og kyrkjelydar bryt med sin biskop) og til å avklare SKG sin identitet i den nye kyrkjelege situasjonen. Det er lett i ettertid å sjå at vi har blitt tvungne til å bruke svært mykje tid og ressursar til å orientere oss i eit dramatisk kyrkjebilete. Og vi skulle frå starten av hatt mykje større høve til å bruke krefter på den indre konsolidering av SKG.»

SKG-ledelsen erkjente derfor etterhvert at det var umulig å overleve alene. Gode relasjoner har vært opprettholdt med FBB, Kirkelig Fornyelse og med «Strandebarm prosti» her i Norge. Men vi har dessuten hentet gledelig, men kanskje også noe overraskende støtte og inspirasjon utenfor landegrensene og har opplevet at i rammen av «Westminster»-erklæringen av 1994 er det i ferd med å vokse fram et internasjonalt kirkelig fellesskap av frie synoder som hver for seg utfordrer de nasjonale protestantiske statskirkene.

Det økumeniske spørsmål: Porvoo og Westminster.

Det finnes et kirkerettslig dokument som gir oss en viss basis for dette samarbeidet. Jeg tenker på «Porvoo-dokumentet» som også Den norske kirke har undertegnet og er bundet av.

I SKG-kretser er vi faktisk noe skeptisk til selve Porvoo-teologien, men mener altså at vi her har fått et redskap som vi kan gjøre oss nytte av.

Her handler det nemlig om en utvidet kirkerettslig horisont, og å hente inspirasjon fra våre trosbrødre i de anglikanske kirkene, særlig bekjennelsesbevegelsene i England(Forward in Faith), Wales og Skottland. Det er fint å registrere både «guts», offensiv holdning og fryktløshet fra den andre siden av Nordsjøen, og at vi trenger ikke være slike i Dnk som passivt jenker oss til etterhvert som utviklingen fører Dnk lenger og lenger bort fra-i rett forstand-den hellige og katolske kirken. Det er interessant at i deres sammenheng gjelder ikke bare ordninger for at bekjennelsestro prester kan knytte seg til «flying bishops», slik som nå også snakkes om her hjemme, men også at menigheter kan knytte seg til slike biskoper, som det nå i realiteten er 5 av der borte, selv om ordningen anfektes fra den liberale siden.

De som utredet SKG ville for enhver pris unngå at vi skulle bli en sekt. Og det unngår vi ved bl.a. å ha fellesskap med de store klassiske kirkesamfunn.

Vår evangelisk-lutherske arv.

Dette fører ikke til at vi vil utviske vår evangelisk-lutherske arv. Den er vi altså meget glade i. Men vi skal være klare over at lutherdommen rett forstått er økumenisk. Klassisk er formuleringen i CA VII: "Like ens lærer de(evangeliske) at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett."

I økumenisk sammenheng blir vi da også respektert som det vi er, akkurat som folk fra anglikansk bakgrunn vil ta vare på sin arv.

Polish National Catholic Church.

Etter en svært positiv prosess opp mot en ordning med den "gammelkatolske" Polish National Catholic Church i USA, ble vi skuffet da vi på ettersommeren 1998 fikk et utkast til økumenisk avtale med dem som var helt uantagelig for både Veilederkollegium og Landsråd. Istedetfor å ta med oss vår lutherske arv til dem, skulle vi nå i realiteten forkaste alt som ikke harmonerte med deres læregrunnlag.

Dette kunne vi jo ikke godta. Vi ønsker ikke "konversjon", men om mulig "konvergens".

Dette har vi meldt tilbake til USA, og håper at samarbeidsprosessen med PNCC kan finne en mer positiv lei.

Andre anglokatolske og lutherske samtalepartnere.

Senere har vi også fått kontakt med to andre «anglokatolske» grupperinger i USA. Og samarbeidet med svenske, danske og tyske lutheranere, går videre gjennom «Bremen»-konferansene. Nr. 2 ble holdt i Danmark i november, der Roald Flemestad, Ottar S.Myrseth og undertegnede deltok fra norsk side.

Det vi ønsker er å finne ut om det kan bli et fellesskap som kan knytte oss til et større økumenisk kirkefellesskap. Foreløpig er det likevel smått med konkrete resultat på dette feltet.

Det er virkelig talende hvor mange felles problemstillinger som finnes innenfor Westminster-synoden. Alle opplever vi nå store problem i å forene vår kirkelige arv med en kirke-ordning der statsstyret er overbygningen, nasjonalstaten er horisonten, og lærepluralismen er innholdet. Derfor må vi ha mer enn supplement til Dnk, vi må også ha alternativer. Her vil jeg gjerne pånytt vise til Veiledernes preses Asle Dingstad som sa dette i sitt historiske foredrag: «Tid for oppbrudd» på SKG-stevnet 17.august i Oslo. Jeg siterer:

«Tid for oppbrudd.»

«...Jeg spør om det er mulig å arbeide videre med en økumenisk modell som kan etablere et kirkefellesskap med personer og menigheter både innenfor og utenfor Den norske kirke. Da tenker vi ikke SKG som et kirkelig fellesskap innenfor statskirkens ramme, men som et fellesskap mellom personer og menigheter som er etablert utenfor vår kirkes rettsordning med egen kallsrett og eget tilsyn og med personer og menigheter som fortsatt formelt er tilsluttet Den norske kirke, men som er i kommunion med hverandre. Det er viktig nettopp å etablere en ny rettslig ordning både for kallsretten og tilsynsretten. Vi trenger alternative biskoper. Vi trenger menigheter som kan kalle og ta imot prester som enten avsettes eller som søker inn i prestetjenesten etter endt utdannelse og som ikke ser noen fremtid i Den norske kirke. Men da er mitt poeng at disse menighetene må bryte med statskirken og etablere seg utenfor dens rettslige område. Bare slik kan en unngå en livsødende rettsforfølgelse. De som velger denne veien, må mao melde seg ut av Den norske kirke som rettsordning. Det trenger i første omgang ikke å være så mange, men det må være en eller noen prester og noen troende som er villige til å ta dette skrittet og på en måte bli et brohode og en åpning til friheten for dem som følger etter. I en overskuelig fremtid vil nok hovedtyngden av SKG-arbeidet skje innenfor rammen av norske menigheter og i supplerende evkjaristiske fellesskap innenfor en større region. Men det prinsipielt viktige og betydningsfulle er at det er etablert en eller flere menigheter i en statskirkefri sone og at det samtidig er fullt kirkefellesskap mellom dem som alt er gått ut og dem som foreløpig blir.

Dersom dette skal lykkes, trenger vi kirkelig nødhjelp utenfra. Vi trenger en eller flere biskoper som er villig til å føre tilsyn med disse menighetene og som vil bekrefte allerede utførte ordinasjoner og ordinere nye prester ut ifra kanonisk rett. På den måten vil SKG bli åpningen mot et nytt økumenisk fellesskap som ikke kan røres av statskirkejusen. Det er som kjent mulig å være medlem av Den norske kirke og f.eks. Misjonsforbundet samtidig. Og ingen prest vil kunne rettsforfølges om han pleier fullt økumenisk fellesskap med andre kirker.»

Rette ord i rett tid!

Denne linjen vil også jeg følge som Veileder.

Avslutning: Gud må gripe inn!

Det er nødvendig å følge Guds kall og søke Herren på nytt. Innvie seg til Ham. Anerkjenne at Han er vår Gud og Far. At Jesus er død og oppstanden for vår skyld. At Han alene kan frelse. At Han er vår brudgom, vi Hans brud. At Helligånden er kommet. At det er gjort i stand "et sted" for Jesu venner. At Han alene kan trøste.

Og nettopp at Gud gjennom Den Hellige Ånd har lovet å utruste og fornye sitt folk må være en stor trøst i vår tid. At Han vil samle sine over hele jorden i påvente av den store høst. Så: Selv om vi alle vet om utvekster ved vekkelser før i historien. Ved vår tids karismatiske vekkelse også.

Det spørs om vi ikke i den grad nå er ført til nullpunktet at vårt eneste håp er at Gud Helligånden griper inn nettopp til "karismatisk" vekkelse, og at Gud fører sitt folk ut, og "hjem".

Heldigvis står det avgjørende fast:

"Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere".

"Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske Ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham".(Pinseevangeliet, Johs. 14, 18+23)

I Jesus Kristus

Fr.Svenn(+)