HM/Bl

HELGEMESSESUNDAG/ALLE HELGENS DAG

Matt.5, 1-12

Høgmesse

Den 26. august 1910 ble det født en kvinne i Skopje i Makedonia. Hun skulle få stor betydning i det kristne barmhjertighetsarbeidet. Gonxha Agnes Bojaxhiu var hennes virkelige navn, men hun er kjent over hele verden som Mor Teresa[1].

Da Mor Teresa var 12 år gammel fikk hun et kall til å hjelpe fattige, og da hun var 18 år bestemte hun seg for å bli nonne, noe som ble virkelighet i Calcutta 1937.

Fattigdommen i India gjorde et voldsomt inntrykk på henne, og i september 1946 fikk hun et «kall i kallet» til å «tjene Gud blant de fattigste av de fattige».

På en togtur i 1946 hadde hun nemlig en veldig Kristusåpenbaring. Lengselen etter å mette Jesu tørst etter kjærlighet og for å vinne sjeler ble drivkraften i hennes liv. I løpet av de neste ukene og månedene kalte Jesus henne også til å gi seg selv som et «kjærlighetsoffer» som kunne «utstråle hans kjærlighet...». Hun vitner at Han ba henne: «Kom og vær mitt lys, jeg kan ikke gå alene».

Dette kallet ble bakgrunnen for Mor Teresas velkjente nonneorden «Nestekjærlighetens misjonærer», som er viet til tjeneste for de aller fattigste. De har opprettet en rekke hospitaler, skoler og barnehjem. I dag er 4000 søstre kledd i den velkjente ordensdrakten: En hvit sari med blå kant og med et enkelt kors på venstre skulder.

I Norge har vi et spesielt ”eierforhold” til henne, idet den norske Nobelkomiteen i 1979 tildelte henne Fredsprisen. Men hun overtalte komiteen til å sløyfe den tradisjonelle middagen til hennes ære og heller gi pengene til «å gi 400 fattige barn i India mat i ett år».

Og hun uttrykte sin misjon slik: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem i samfunnet som føler seg uønsket, elsket eller uten noen som tar hånd om seg, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir utstøtt av alle».

Nylig publiserte brev[2] forteller en ny og annerledes historie om Mor Teresa, som døde tidlig i september 1997. Brevene vitner om stor tvil og en følelse av at hun var forlatt av Gud[3].

Rett etter at hun fikk kallet om å arbeide blant de aller fattigste i slummen ble hun plaget av en følelse av gudsforlatthet, av ensomhet og tvil. Hun følte at Gud sluttet å snakke til henne!

Vi har en rekke sterke utsagn bevart etter henne som sier hvordan det står til:

«Slik en dyp lengsel etter Gud og frastøtt - tom - ingen tro - ingen kjærlighet - ingen iver.»

«Vær så snill å be for meg spesielt så jeg ikke ødelegger Hans arbeid-…for det er et slikt fryktelig mørke inni meg.»

«Be for meg, vær så snill, så jeg fortsetter å smile til Ham på tross av alt.»

Den sterke tvilen og ensomheten førte til at Teresa kjente en stadig dobbelhet i seg.

En sterk historie på alle måter. Men jeg vil si til deg i dag at om man tviler er ikke det noe som er ukjent i vår kristne tro. Apostelen Thomas kalles jo også «Thomas tvileren», uten at det svekker hans status som Jesu disippel og apostel. Snarere tvert imot!

III

Lenge før både Teresa av Calcutta og Tomas Tvileren ser vi en av Asaf-salmene i det GT at salmisten begynner med troen, men fortsetter med tvilen:

”Eg ropar til Gud,

ja, eg ropar til Gud, og han høyrer meg.

Den dagen eg er i naud, søkjer eg Herren.

Om natta retter eg ut mi hand,

og ho trøytnar ikkje.

Mi sjel lèt seg ikkje trøysta.

Eg tenkjer på Gud og sukkar;

eg gruvlar og kjenner meg kraftlaus.

Heile natta held du meg vaken;

eg er så uroleg, eg kan ikkje tala.

Eg tenkjer på gamle dagar

og minnest framfarne år.

Om natta strevar eg med tankar,

eg gruvlar, mi ånd granskar.

Vil Herren støyta oss bort for alltid

og aldri visa sin godvilje meir?

Er hans truskap for evig slutt,

har ordet hans stilna for alle ætter?

Kan Gud ha gløymt å vera nådig,

er han vreid og held att si miskunn?

Eg seier: «Det piner meg

at Den Høgste har drege til seg si hand.”(Sal.77,2-11)

Det er godt at slike ord står i vår Bibel! Og det er viktig at vi er åpne og ærlige, og kan bekjenne for hverandre at tvil på Guds eksistens og kjærlighet er noe som kan komme på i våre liv. Også som kristne. Selvsagt er ikke Mor Teresas vitnesbyrd hele sannheten om hvordan kristenlivet kan være.

Men det er ikke det minste rart at den som står i første linje overfor den vanvittige nøden i slummen i en indisk storby og tar den inn over seg til og med kan føle at troen på Gud svikter. For hvor er Gud i verdens nød?

For min del har jeg ikke latt dere i tvil om at jeg selv gjennom årene har vært inne på liknende tankebaner som Mor Teresa når jeg har møtt f.eks. mange pårørendes sorg og savn der jeg er satt i førstelinjen. Alle som er hjelpere vet det. Vi overfører det vi ser i felten på oss selv og våre nærmeste.

Evangeliet i dag forteller med all ønskelig tydelighet at vi kan ikke bli eller være kristne av oss selv. Og ikke kan vi ”hoste opp” troen i våre liv.

”Då Jesus såg folkemengda, gjekk han opp i fjellet. Han sette seg, og disiplane samla seg om han.”(Matt.5,1)

Det er Jesus det handler om. Om vi skal bli eller være kristne må vi følge Jesus. Og, samle oss om Ham.

Og så er det så godt at Han ikke spør om vår tvil eller tro. Han bare spør om du og jeg vil følge Ham!

Og så viser Han oss at troen er nettopp dét, ja, vi kunne si: Det er Ham som er troen!

Så er teksten vår Saligprisningene fra Jesu Bergpreken.

Der tilsier Jesus troen til den lille flokken som følger Ham. Det har absolutt ingen ting med prektighet og vellykkethet å gjøre!

Den første av de ni Saligprisningene lyder:

«Sæle dei som er fattige i si ånd,

himmelriket er deira.»(5,3)

Hva betyr det å være salig?

Ordet henspiller på den største glede som er mulig. Glad kan du være som er fattig i deg selv, for himmelriket er ditt!

Salme 24 står bak Jesu Ord i dagens Evangelium:

«Kven kan stiga opp til Herrens fjell,

kven får stå på hans heilage stad?»

«Den som har skuldfrie hender

og eit reint hjarta,

den som ikkje fer med svik

og ikkje gjer rang eid,

han får velsigning frå Herren

og rettferd frå Gud, sin frelsar.»

«Her er det folk som spør etter Herren,

som søkjer ditt åsyn, Jakobs Gud.»(Sal.24,3-6)

Denne salmen tolker uttrykket åndelig fattigdom for oss: «Her er det folk som spør etter Herren, som søkjer ditt åsyn, Jakobs Gud.» Åndelig fattigdom er å spørre etter Herren.

Eller vi kan si det med Salme 51: Den som er Davids syndsbekjennelse etter han hadde vært utro:

«Offer for Gud er ei sundbroten ånd.

Eit sundbrote og knust hjarta,

det vanvørder du ikkje, Gud.»(51.19)

Vi sliter alle med våre synder. I tanker, ord, gjerninger, og med forsømmelser. Med nederlag av forskjellig art, med tabber, og utilstrekkelighet på alle kanter.

Vi er enkeltpersoner, enkelttroende og en menighet full av brist, av synd og nederlag. Slik er det selvsagt også for meg.

Den situasjonen må vi erkjenne og bekjenne.

Men heldigvis står det i denne første saligprisningen ikke Salige er de religiøse, eller: Salige er de som får det til! Og heller ikke: Salige er de prektige.

Nei, det står: Salige er de som er fattige i sin ånd, dvs. fattige i seg selv! For bare i vår ånds fattigdom kan Jesus få tilsagt oss Himmelrikets gaver. Og bare da kan vi få eie den eneste rikdom som betyr noe:

Det å være rik i Gud!

Det neste punktet i dag er den sjette saligprisningen av de ni :

«Sæle dei reine i hjartet,

dei skal sjå Gud.»(5,8)

Her blir vi truffet på spikerhodet. Hvem av oss kan si at vi er rene av hjertet, rene i vårt hjerte?

Det er så mange vonde bilder i tiden, og kanskje for mange vonde bilder i sinnet.

Det er lemlestede og døde på de forskjellige terror-og krigsskueplasser.

Det er fanger i konsentrasjonsleirene, pinte i torturkamrene. Det er volden og pornoen i media, TV, video og på internett. Det er mennesker som er blitt misbrukt, utsatt for overgrep fra makt og myndighet.

Det er alt kaoset i tiden, kaskadene av inntrykk fra reklame, og skjulte og åpne ideologiske budskap, som ikke gir oss ro i sinnet.

“Den tid de ikkje kjende Gud, var de slavar under gudar som ikkje er verkelege gudar. Men no når de kjenner Gud – nei, meir enn det, når de er kjende av Gud – korleis kan de no på nytt venda attende til desse veike og fattige grunnkreftene? Vil de på nytt vera slavar under dei?”(Gal.4,8-9)

Den gamle søndagsskolesangen er fremdeles aktuell:

“Vær forsiktig, lille øye hva du ser.”

“Vær forsiktig, lille øre hva du hører.”

“Vær forsiktig, lille fot hvor du går.”

Hvordan skal vi bli rene av hjertet?

La oss høre hva en annen salmist sier i Salme 91:

“Den som sit i livd hjå Den Høgste

og bur i skuggen av Den Allmektige,

han seier til Herren: «Mi livd og borg,

min Gud som eg set mi lit til!»(Sal.91,1-2)

På slutten av salmen er det Gud selv som taler:

«Eg bergar han, for han held seg til meg;

eg gjev han livd, for han kjenner mitt namn.

Når han kallar på meg, svarar eg;

eg er med han i naud og trengsle,

eg friar han ut og gjev han ære.» (91,14-15)

Det gjelder altså å kjenne Guds Navn!

Det gjelder så å kalle på Ham med dette Navnet.

Og det er Jesu Navn det handler om!

«Sæle dei reine i hjartet,

dei skal sjå Gud.»(5,8)

«For det vil Far min, at kvar den som ser Sonen og trur på han, skal ha evig liv, og eg skal reisa han opp på den siste dagen.»(Joh.6,40)

Å se Jesus er å tro på Ham.

Å tro på Jesus er å se Ham.

Å se Ham er å være ren.

Å tro på Ham er å være ren.

For kommer vi til Ham, og nevner Hans navn, vil Han tilgi oss våre synder, og stryke ut våre nederlag for sitt blods skyld.

«Eg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst,...»(Joh. 10,9)

Da Mor Teresa var i Oslo, fikk hun hilse på Kong Olav. Da sa hun:

«Dette er den norske kongen, men jeg har jo bundet meg til kongenes konge»

Å binde seg til kongenes konge kan koste.

Jeg er opptatt av å si dette til deg i dag som en liten “forklaring” på de utfordringer og kanskje også trengsler du måtte oppleve i ditt kristenliv og ditt kall. Og som en liten hilsen og oppmuntring på veien hjem til Himmelen.

Når vi kanskje kjenner oss fjernt fra Gud forteller Evangeliet oss om Ham som steg inn i vår verden og ned til den enkelte av oss.

Tvilstider er smertefulle og vanskelige. Men kanskje kan slike stunder få oss til å fatte hvem Gud er, og hvor sterkt vi trenger Ham. Kanskje kan vi så ane hvor dypt Evangeliet går, og hvor langt ned-og inn Jesus steg, for oss-og til oss.

Og som Teresa av Calcutta kan vi få lov til å gripe Jesu kjærlighet og leve i Hans oppdrag.

Han kan bruke våre fattige ord og gjerninger også slik at vi kan bety noe for alle fattige, ikke bare de som er fattige i sin ånd, i seg selv, men også de som er fattige materielt.

For en trøst! Troen er Kristus selv. Han skal bære deg og meg gjennom alt!

VII

Jesus vil i dag vise oss at trøsten uten like er å finne hos Ham. Det er sant. Jeg er selv en fattig prest som Herren har fått trøste, og som har fått kjenne på Hans nærvær, tross tvil og anfektelse.

Han kom meg til hjelp i min hjelpeløshet, og gav meg håp da jeg syntes alt var håpløst.

Jeg husker da jeg som ung prest ved Hustadvika følte meg helt utkjørt og oppgitt både av strevet med tvillingene våre som babyer og en hard tjeneste i Herrens vingård som også møtte motstand.

Vi følte oss alene og ante ingen utvei der vi satt en kveld i Bud prestegård i vinternattens mørke.

Så skulle jeg på loftet å henge opp klær. Akkurat da jeg passerer loftsvinduet ser jeg ut. Der spiller nordlyset, Aurora Borealis , over himmelen, slik at jeg aldri har sett maken.

“Høyt oppe i nordvest ble et veldig teppe dradd opp for den arktiske verdens skjønneste skuespill: det funklet, glitret og lyste i tusen perlemorglinsende orgelpiper som kom og svant.”(Øvre Richter Frich. Nordlysets datter, ny utg. Helge Erichsens forlag,s.136, Oslo 197?)

Jeg mente å se en bevegelse fra øst til vest så voldsom og så vakker at jeg tenkte: Nå kommer Herren!

Og jeg ropte på min livsledsager: Hent barna! Jesus er kommet for å hente oss hjem!

Der tok jeg feil. Det var ikke hans time. Det var bare et ørlite varsel om det veldige som skal skje en gang: “Som når lynet går ut frå aust og lyser like til vest, slik skal det vera når Menneskesonen kjem.”(24,27)

Han kommer for å fri oss ut fra tvilens og dødens verden, og for å gi oss den trøst som aldri forgår.

Jeg tror det ligger en dyp sannhet her. Det er på den mørkeste bakgrunn at lyset kan stråle klarest. Det er i våre dypeste daler at vi rett kan se, og ta i mot hjelpen fra det høye, fra Den Høyeste.

Og i dødens daler skal vi få være fullt visse på Hans nærvær, Hans seier over døden, utfrielse fra døden, på Hans trøst og hans nærvær.

Kjære etterlatte av de som har gått bort: Sett deres lit til Jesus!

VIII

Ved nattverdbordet tilsier Herren sitt Rike, sin lekam og sitt blod i brøds og vins skikkelse på det aller mest konkrete og tydelige til de som er fattige i seg selv. Her skjenker Han de som sørger den trøst som holder i all evighet: Syndenes forlatelse, og håpet om full forløsning i Hans gjenkomst og i Himmelens Land.

«Dette seier Den heilage og sannferdige, han som har Davids nøkkel, som opnar så ingen kan stengja, og stengjer så ingen kan opna: 8 Eg veit om gjerningane dine. Sjå, eg har sett framfor deg ei opna dør, som ingen kan stengja. For du har lita kraft, og du har halde fast på mitt ord og ikkje fornekta mitt namn.»(Åp.3,7b-8)

Til Ære for Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var, er, og vere skal, EIN Sann Gud, høglova frå Æve til Æve! Amen.

svennam@hotmail.com

[2] Fr. Brian Kolodiejchuk: Mother Theresa: Come Be My Light, 2007.