Pinsedag

Johs.15,1-11

Kristningsjubileum

 

Munken pŒHook Head.

 

I

 

(B¿nn:) La oss be: Barmhjertige Gud! Du f¿rte dinS¿nn Jesus Kristus i den dypeste fornedrelse, forat vi ved Ham skulle opph¿yesog fŒ del i din herlighet. Vi ber deg: la ved din HelligŒnd Hans lidelse og d¿dvirke i oss til sann botferdighet, levende tro, helliggj¿relse og evig forl¿sning.Ved denne din S¿nn, Jesus Kristus, vŒr Herre! Amen!(Norsk Tideb¿nn, Sext forFredag. s.98)

 

Det er kristningsjubileum!

 

De mŒtte ha v¾rt glade i Herren, de irske munkene som tok ut i skinnbŒtermed Evangeliet som bagasje, og nŒdde vŒre kyster med Ordet.

 

Vi vet lite om hvem de var. Men kanskje kan vi se litt inn i denmenneskelige og Œndelige kvaliteten de bar med seg i denne 1400 Œr gamlefortellingen fra Irland:(Fra ÒBright light, white water,Ó s.63 flg. av Bill Long, New Island Books, Dublin 1993.)

 

I et av de s¿r¿stlige fylkene i Irland, County Wexford, ligger Tower ofHook, det eldste fyret pŒ de britiske ¿yer.

 

SteintŒrnet pŒ Hook Head ble nedlagt i 1957, og ser ikke ut til Œ hamerket tidens tann etter nesten 800 Œrs tjeneste.

 

Men lenge f¿r steinfyret ble bygget, sto det et annet fyr her.

 

II

 

I det 5.Œrhundre kom en munk fra Wales over Irskesj¿en for Œ finne etegnet sted for stillhet og b¿nn.

 

Navnet hans var Rinn Dubhain. Han kom nettopp hit til Hook Head. Om deter geografien eller navnet hans som har gitt stedet navn vites ikke.

 

I alle fall betyr Dubhan nettopp Ófiskekrok.Ó

 

Da passet det godt at Dubhans kapell ble anlagt pŒ en klippe som varomringet pŒ 3 sider av den ofte frŒdende sj¿en.

 

Dubhan kan ikke ha v¾rt der lenge f¿r han ble klar over hvilketforferdelig sted han var kommet til.

 

Her var store, h¿ye klipper, farlige undervannsskj¾r, og sterke havstr¿mmer.

 

Mange ganger mŒ munken ha lurt pŒ om ikke b¿lgene skulle sluke kapelletog de daglige b¿nnene Dubhan ba til Herren.

 

Vel, han overlevde havet, men dŽt var det mange andre som ikke gjorde.

 

Ikke sjelden rente skip som skulle inn fjorden til Waterford iklippene.

 

Etter en stormnatt mŒtte munken gjerne plukke opp bŒde d¿de og halv-d¿desom var skyllet i land.

 

SΠble kapellet til Dubhan ogsΠherberge og tilfluktssted.

 

III

 

NŒ var det at Dubhan fikk en lokal smed til Œ lage en sv¾r jernkurv.

 

Ute pΠklippekanten lot han reise en mast, og her hang han opp kurvenmed brennbart materiale oppi.

 

Ved solnedgang tente munken et bŒl her, og holdt det vedlike gjennomnatten.

 

Det mŒ ha v¾rt meget farlig Œ entre stigen i masten med koks, trekulleller tj¾re, eller kanskje rekved fra vrak.

 

Etterhvert ble det et lite kloster pŒ Hook Head, og Dubhan med etterf¿lgereholdt ilden brennende helt til vikingene kom.

 

Kanskje disse nettopp m¿tte Evangeliet her. Og sŒ fikk munkene h¿re omde unŒdde kyster. Som vŒr.

 

SŒ sitter vi her i Fjell kyrkje pŒ Pinsedag 1995. For Œ h¿re, ta i mot,og senere gŒ ut med Evangeliet vi har fŒtt overgitt. Evangeliet om Frelseren.Om Herren, om Jesus.

 

Vi skal h¿re Det Hellige Evangeliet for Pinsedag etter at vi har reistoss, og sunget vŒrt h¿ytidsvers, nr. 216: Du loge av Guds kj¾rleikseld.

 

IV

 

Det hellige pinseevangeliet etter Johs. i det 15.kapittel. (Tekst)Teksten vŒr i dag er fra Jesu avskjedstale til disiplene.

 

Der sier Herren at Han skal gŒ bort fra dem. SŒ skulle de kanskje v¾realene i m¿rket, alene med fortvilelsen, alene med grŒten, alene medanfektelsen? Og utenfor skulle de-alene-m¿te en ikke uvesentlig trussel fra j¿denesledere. Judas hadde jo forlatt dem for Œ forrŒde Jesus. Kunne det bli verre?

Men sŒ taler Herren de ordene som h¿rer til Pinseevangeliet!

 

Vi synes kanskje det er rart at nettopp Œrets tekst med sinejordbruksbegrep og bilder tilsynelatende ingen ting sier om Talsmannen, DenHellige nd.

 

V

 

Mon det? Vi skal snart la teksten f¿re oss til en vandring i en hagefor Œ se om dŽt stemmer. Vi skal ogsŒ tilbake til klippen ved havet helt tilslutt. Men f¿rst: La oss forklare teksten litt:

 

Jesus sier altsŒ : ÒJeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir imeg, og jeg i ham, han b¾rer mye frukt, men uten meg kan dere intet gj¿re.Ó(Joh.15,5.)

 

NŒr Jesus sier at Han er vintreet, peker Han rett inn i et gammeltbibelsk bilde pŒ Guds folk. ÒEt vintre rykket du opp i Egypt,Ó sier Salme80,9 om Israelsfolkets utgang fra Egypt.

 

Etterhvert utover i GT ble bildet forandret, ja, beskŒret. Treet bletil en stubbe pŒ grunn av Guds folks ulydighet. Men fra Isais stubbe, fraDavids ¾tt, skulle en kvist skyte opp: Han som er den sanne Konge, Messias,Frelseren. ÒDu vintre i Guds hage, min kj¾re Herre Krist!Ó(Blix,NoS 418, v.4)

 

Paulus sier at du som er d¿pt til Den Treenige Guds Navn, er innpodet iHam, pŒ treet, sier Paulus.(Rom.11,17 flg.)

 

Men det gjelder Œ tro pŒ Ham ogsŒ: Guds Folk mŒ v¾re rotfestet i Ham,som er Jesus Kristus, vŒr Bror og Herre!

 

VI

 

Jesus sammenlikner da det Œ v¾re Hans disippel med Œ v¾re gren pŒ etvintre, en vinranke.

 

Men grener som ikke b¾rer frukt  setter seg selv utenfor. De t¿rker, blir brukket av i stormog vind, og sŒ  kommer vinbonden ogskj¾rer dem bort. SŒ gŒr det slik som Jesus selv sier: ÒDen som ikke blir imeg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen ogkastes pŒ ilden, og de brenner.(15,6)

 

Poenget er frukten: Den som har v¾rt i S¿r-Europa eller i Midt-¯sten,og sett de bugnende vinmarkene vet at vindruene skal bli frukt, for Œ h¿stes,presses, og gj¿res til ren, klaret vin.

 

Det er viktig nok Œ bli en gren pŒ vintreet, men det gjelder Œfortsette med det, slik at vi ikke t¿rker ut i ulydighet mot Jesus-treet, slikat vi ikke brekkes av-av mangel pŒ n¾ring fra Guds Ord, Livets Ord. Det gjelderŒ la Guds nŒdes sol i Jesus Kristus skinne pŒ oss, varme oss, holde oss i livei det dŒpen, innpodingen i treet betyr: V¾re en gren pŒ vintreet Jesus! Og sŒ b¾refrukt:

 

ÓBli i meg, sŒ blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan b¾re fruktav seg selv, men bare hvis den blir pŒ vintreet, slik kan heller ikke dere b¾refrukt hvis dere ikke blir i meg.Ó(Joh.15,4-5.)

 

VII

 

Det har aldri v¾rt, og skal ikke v¾re lett Œ v¾re prest. Du er tatt avHerren fra hjorden, for Œ holde fram, og gj¿re Guds gjerning for hjorden. MedOrd og Sakrament. Det er hyrdens oppgave, og den skal gj¿res etter Kristi egeninnstiftelse, Han som er Den Gode Hyrde.

 

Min bekjennelse er at det er ekstra vanskelig Œ v¾re prest i dissedager! For jeg har tenkt mye pŒ, og bedt over hva for signal og rŒd jeg skal gi min menighet i denkirkelige situasjon.

 

Situasjonen er jo paradoksal. Personlig har jeg fŒtt glede meg overstor inngang i menigheten like fra f¿rst av.

 

Og i menigheten kommer store forsamlinger for Œ h¿re Guds Ord, og tilBordet. Mennesker har blitt helbredet, l¿st i sjelesorg og ved skrifte. Guds tr¿sti Ordet og Nattverden er rakt til syke og gamle. I Žn av kirkene vŒre har vivekkelse. Takk til Herren for alt dette og mer!

 

Vi har ogsŒ altsŒ i dag kristningsjubileum, for at Kirken i Norge er1000 Œr. Evangeliet om Kvite-Krist i hjem, skole, kirke og bedehus i alle disseŒr er jamen noe Œ takke for!

 

VIII

 

PŒ den andre siden er situasjonen i Den Norske Kirke i meget alvorlig.En ting er at Kirken nŒ synes splittet i praksis. Det er ille for vŒrtvitnesbyrd i vŒrt folk, men verre ville det v¾re om vi gav oss til Œ glatteover selve sannhetssp¿rsmŒlet: Sannheten i Guds Ord, den Sannhet som er Kristus, Herren selv. Ordet fraGuds Munn!

 

Verre enn splittelse er det derfor at det fors¿kes Œ gj¿re en enhet avuforenlige standpunkter nŒr det gjelder hva som er rett, i forholdet mellommann og kvinne, i den gudgitte forskjell, men ogsŒ samh¿righeten mellom kj¿nnene.

 

Aller mest gjelder det for ¿yeblikket hva som er den rette rammen forden seksuelle utfoldelse som Gud i sin kj¾rlighet har skapt oss til, som Hanhar villet gi oss i fryd og smerte, men ogsŒ satt en ramme rundt: Ekteskapetmellom mann og kvinne.

 

IX

 

NŒ tenker vel noen, fordi de kjenner prestens tydelige standpunkter nŒrdet gjelder bŒde det ene og det andre at nŒ skal vi fŒ en kraftig advarsel motdette og hint.

 

Og sŒ blir noen veldig glade for den Òklare taleÓ, mens andre kanskjeblir sure av samme grunn.

 

Men en slik preken blir nok dette ikke. For jeg kjenner for godt til farisŽeren hosmeg selv, og jeg ville tippe at det fantes noen flere av den sorten ogsŒ ikirkebenkene i dag.

 

Nei, i stedet vil jeg i dagens n¿d ta menigheten med meg inn for Herrensansikt: La oss be sammen igjen:

 

ÒDu visdoms, rŒds og styrkes nd,

du kraft av Herrens h¿yre hŒnd,

du lysets b¾rer, Ordets tolk

for alle tungemŒl og folk,

 

ditt lys opptenn i vŒr forstand,

i hjertet kj¾rlighetens brann,

til vanmakt vŒr og usseldom

med hellig hjertestyrke kom!Ó

(Veni creator Spiritus,  NoS 208, v.3-4, Hrabanus Maurus/Luther/Landstad,856/1524/1533)

 

X

 

NŒr vi sŒ s¿ker rŒd hos nden, hos Herren selv, da m¿tes vi f¿rst avOrdet, slik Guds Folk alltid har fŒtt lov til Œ gj¿re nŒr det har s¿kt Ham i n¿den:

 

ÒHerren skal stride for dere, og dere skal v¾re stille.Ó(2.Mos.14,14)

 

Og der, i stillheten, fŒr vi betrakte bŒde Guds gjerning, og h¿re Hamtale.

 

Nettopp ved Ordet, og sitt Hellige N¾rv¾r m¿ter Han oss i dag, medVisdoms, RŒds, og Styrkes HelligŒnd:

 

ÒVed Guds barmhjertighet formaner jeg dere, br¿dre, til Œ b¾relegemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal v¾rederes Œndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nŒv¾rendeverden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, sŒ dere kan d¿mme om hvasom er Guds vilje: det gode, det som er til Hans behag, det fullkomne.Ó(Rom.12,1-2)

 

I dette Paulus-ordet fra Romerbrevet stŒr det faktisk et l¿fte:

 

Du og jeg skal fŒ rŒd og hjelp til veivalg i situasjonen vi stŒr midtoppe i, og Kirken stŒr oppe i ved Œ s¿ke Ham! Ved Œ tre fram for Ham!

 

Og sŒ ved Guds barmhjertighet skal du og jeg bli forvandlet, fŒ et nyttsinn, som inneb¾rer den Œndelige modenhet til Œ vandre som en sann kristen, oget sant Guds Folk:

 

Til Œ si nei til den tale som ikke b¾res frem av ndens pust, men jatil alt som er skrevet med ÒLammets r¿de prent.Ó

 

Og til Œ ta n¿dvendige kirkelige konsekvenser av dette.

 

XI

 

Det er en uendelig vakker tid vi har for tiden. Vi ser hvordan GudsSkaper-og Oppholdergjerning skjer for vŒre ¿yne i naturen. nden er med der ogsŒ!Og maler for oss Guds n¾rv¾r i nuet, det som i fromhetstradisjonen er kalt for ¿yeblikketssakrament:

 

ÒDu sender din nd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.Ó(Sal.104,30)

 

Jeg har sŒ mange sterke inntrykk i sinnet fra der jeg bodde f¿r.

 

Jeg skal ta med tre av de bildene som knytter seg til prestegŒrdshageni dag:

 

Jeg husker de vakre vŒrene: Det var gress, blader og blomster, det varkirseb¾rtr¾rne. Det var sterke farger, og herlige dufter.

 

Da jeg kom dit, sto det tre kirseb¾rtr¾r i prestegŒrdshagen. Alle varsannsynligvis like gamle som huset, nemlig fra 1855.

 

NŒ hadde tr¾rne sett sine beste dager. S¿rvesten om vinteren ognordavindst¿rke om vŒren og sommeren gjorde sitt til at grener brakk av, t¿rket,og sŒ mŒtte noen bort.

 

Men vi fikk se et stort under den siste vŒren vi bodde der: Det vartegn til liv ¿verst oppe, der solen fikk komme til med sin varme og kraft. Derlikte ogsŒ fuglene seg, og vekket oss om morgenen med herlig sang. Og sŒ fikkvi spise kirseb¾rene, ikke med de store, men fra Den Store.

sammen med de smŒ  fuglene.

 

XII

 

Jeg tenker ogsŒ pŒ lysthuset i hagen, som sto der de fleste av Œrene vibodde der.

 

Midtvinters sto solen slik at solstrŒlene i solnedgangen akkurat dekketlysthuset. En voldsom kaskade av farger i ildr¿dt, gult og gull, og etvitnesbyrd om Guds ufattelig vakre gjerning i naturen. Men ogsŒ et vitnesbyrdom hva Han kan gj¿re i sin menighet pŒ jord: Ved ndens ild, I Jesu Navn, derHan slipper til, fyller Han sitt Hus og sin Kirke pŒ nytt, med sin herlighet,glede og tr¿st, ja, Han fyller ogsŒ hver enkelt kristen, med kraft fra det h¿ye,med tr¿st i sorgen, og Guds glede i Kristus Jesus, som gŒr over all forstand.

 

Men nΠvar lysthuset ikke til lyst, akkurat, nedslitt som det var.

 

Det blŒste til slutt i stykker i en 90 knops orkan i 1989. Men da vilette i ruinene viste det seg at det i fundamentet var st¿pt inn et kors.

 

Kanskje hadde byggherren, som nok var en ukjent prest, villet si merenn bare Œ tegne korsets tegn? Jeg ble ved dette funnet i allefall minnet pŒordet fra Ef.2 om Guds familie, som er bygget opp pŒ apostlenes ogprofetenes grunnvoll, og hvor hj¿rnestenen er Kristus Jesus selv.

 

Kirken skulle nettopp v¾re et hus, som er holdt sammen av Herren. Iverden ser vi nok mange brist og mangler, ja, forfall hos kirken. Men, som vŒrereformatorer, og vi fremdeles skal fŒ lov til Œ bekjenne: ÒLike ens l¾rer deat det alltid vil forbli Žn hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av dehellige, der evangeliet blir l¾rt rent og sakramentene forvaltet rett. Og tilsann enhet i kirken er det nok Œ v¾re enig om evangeliets l¾re og omforvaltningen av sakramentene...Ó(CA VII)

 

XIII

 

En hage kan gi mere til ettertanke.

 

PŒ sitkagrantr¾rne var det om vŒren rett f¿r de nye skuddene spratt utav hamÕen sin. Vakkert det ogsŒ. Fra brunt til gr¿nt i gr¿nt fra Skaperenspalett og pensel.

 

Men bildet var nyansert. For Guds alvor kom ogsŒ fram:

Noen granskudd kunne se ut som om det ble med skuddet. Og noen steder igranhekken kunne det se ut som saltdrevet i de mange orkanene hadde svidd bŒdeskudd og grener sŒ grundig at det ikke sŒ ut til Œ komme noe mer akkurat der.Noen sesonger opplevde vi ogsŒ lus, som Œt opp saften, fargen, og livet igranbaret.

 

XIV

 

Til oppsummering: Hvor leder alt dette oss? Hva er hagens, men ogsŒpinsens l¾rdom, tale og evangelium? Ja, hva sier nden til menigheten i dag?

 

F¿rst og fremst gjelder det tekstens store hovedsak: Ò...uten meg kan dere intet gj¿re.Ó(Joh.15,5.)

 

Selv om en er gren kan en d¿ bort fra helheten, bli kuttet av fra dettreet som det var meningen at en skulle h¿re til pŒ.

 

Skal du bare v¾re en knopp? Skal du blomstre for Herren? Eller er dukommet i fare for Œ d¿ bort fra Ham? Ta i mot Ham pŒ nytt! Som din Frelser! Somdin Herre!

 

For det andre  skalvi l¾re av lysthusbildet at Guds sanne og apostoliske Kirke, Guds Folk, alltidvil bestŒ, uansett hvordan det gŒr med Den Norske Kirke.

 

Du finner Guds sanne Kirke der man har hyrder, tilsynsmenn og eldstesom taler som Kristus og holder seg til det Han har sagt.

 

Du finner Kirken nŒr du kommer sammen med medkristne som holder seg tilJesu Ord.

 

En gren pŒ et tre sp¿r ikke om Œ fŒ slippe Œ v¾re sammen med stammen ogde andre grenene.

 

For det tredje:  Dethandler til sjuende og sist om mat: Akkurat som smŒfuglene trives i solensvarme, og finner n¾ring der, sŒ gŒ ogsŒ du dit maten finnes.

 

En gren pŒ et tre sp¿r ikke: Kan jeg slippe n¾ring? Nei, du kan ikkeklare deg uten Jesus! N¾r deg med Hans levende Ord. N¾r deg med Hans synligeOrd ved Bordet!

 

Streb ogsŒ etter de Œndelige gaver! S¾rlig vil jeg legge deg pŒ hjerteti dag Œ be om visdoms tale, og kunnskaps tale,(1.Kor.12,7-8) til Œ kjenneGuds RŒd og Vei med Kirken og den enkelte av oss.

 

ÒDette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deresglede kan v¾re fullkommen.Ó(15,11)

 

XV

 

St.Dubhan, munken pŒ Hook Head, skal gi oss det fjerde punktet  vi skal huske.

 

Han levde i stil med navnet sitt: Han var som en krok, en gren, som skipbrudneble reddet opp pΠ, og fikk henge fast i.

 

Det er Pinse. Vi mŒ be om at Kirken, og hver enkelt av oss mŒ fŒ v¾reen del av treet, en krok Œ henge fast i, et fyr for Herren, som kan lose bŒdede som er seilere pŒ livets hav, og de har lidt skipbrudd overfor Gud ogmennesker trygt hjem og frem.

 

Landet vŒrt mŒ kristnes pŒny!

 

Noen ganger har vi kanskje noen hver f¿lt vi sto overfor avgrunnen ogdet frŒdende havet i vŒre liv. Det truet virkelig med Œ oppsluke oss.

 

Noen har hatt det slik. Noen har det slik. Det opplevdes og opplevessom om en stŒr i fare for Œ bli mast i stykker pŒ undervannsskj¾rene.

 

Men mild og kj¾rlig stŒr Herren selv pŒ den ytterste klippe som treet,som verdens lys, og strekker sine armer ut gjennom deg og meg etter alle som kjempermed livets brenninger, eller som f¿ler de gŒr under pŒ glatte steiner og bratteklipper.

 

Pinsen er: Han lever!

 

Du er ikke alene i m¿rket, alene med fortvilelsen, alene med grŒten,alene med anfektelsen!

 

Og nŒr nden gir deg anledning til Œ si et ord om Jesus er du ikkealene. Han er der.

 

ÒUten Ham kan du intet gj¿re.Ó(Joh.15,5.)

 

®re vere Faderen, Sonen og Den Heilage Ande, som var, er og vereskal, EIN Sann Gud, frŒ ¾ve og til ¾ve!

 

svennam@hotmail.com